Manhattan-minner

Se hele bildegalleriet fra New York her!

Nighttime in Times SquareDet er sagt at man aldri rekker å se alt man ønsker i New York. Og at det er ulike ting man vil se alt etter hvilken årstid man er der på. Dette tror jeg på, og selv om min niese og jeg fikk med oss svært mye på fire og en halv dag er det ikke tvil om at jeg skal tilbake igjen. For eksempel var vi søndag noen timer i Brooklyn for å intervju ei fra Molde som går teaterskole i New York. Bydelen er totalt ulik Manhattan, og mye roligere. Det er fine gater med vakre teglsteinhus, og suverene handleområder, hvor prisene er betraktelig lavere enn på Manhattan. Men vi fikk alt for kort tid der, så neste gang jeg skal til New York står Brooklyn øverst på listen, ingen tvil.

Det samme gjelder Central Park som vi knapt så 20% av. Men boy, det vi så var utrolig artig. Selveste Chic holdt konsert i parken, og vi så de merkeligste vesener som gikk på rollerblades mens de danset i takt til skikkelig 80-talls musikk som man ser på filmer fra den tiden breakdance var det hippeste alle skulle forsøke. Spesielt likte jeg damen i 70-årene, som danset som en kunstløperske, mens trikoten hennes lagde kameltå av dimensjoner.

Magnolia BakeryDagen etter helikopterturen ble satt av til shopping. Man har ikke med seg en 18-årig kvinne til NYC og tror man skal slippe unna det. Men hun var så tålmodig mens jeg gjorde avisjobbing, så jeg hadde ingen problemer med å sitte på plassen mellom Macy’s og Victoria’s Secret for å skrive, redigere bilder, surfe litt og betrakte livet i New York i nesten seks(!) timer. Det er også herlig å være på tur med ei som er like glad i å spise som jeg er… Og vi var selvsagt innom Magnolia Bakery, kjent fra Sex and the City og en rekke andre tv-serier og filmer.

Mens jeg satt på plassen, i 30 grader pluss, ble jeg fascinert av hvor mange folk det kan være på en og samme plass. For en stakkars nordmann som kommer fra en liten bygd, og som i dag bor i en litt større bygd (Molde), er dette som Moldejazz ganger to. En konstant strøm av mennesker, biler og fløyting.

Street LifeDet er også en markant forskjell på New Yorkere og andre amerikanere. Folk i New York er langt mindre høflige enn de andre stedene jeg har vært i USA. Spesielt er de som jobber på butikker i sidegatene, og da i særdeleshet faghandlerne, til tider rett og slett ufine. Her er det tydelig at man skal være kompis med dem for å få god behandling. Unntak finnes, selvsagt. For eksempel var de som jobbet på Forbidden Planet, hvor jeg endelig fikk shoppet nerdete t-skjorter, tegneserier og noen statuetter, utrolig hyggelige og hjelpsomme.

Det er også artig å se andre amerikanere som er turister i New York. De er nemlig like betatt og overveldet av New York som oss europeere. Ikke så rart, for New York er veldig annerledes enn det også de er vant til. Det er også lett å se forskjell på amerikanske turister og turister fra Europa. For det første er amerikanske turister tykkere enn den gjengse New Yorker. De er også kledt som turister. Denne turistuniformen består av shorts, ikke-matchende t-skjorte, mobilbelte på mannen og to unger som er kledt i lignende tøy som foreldrene. Hatt er gjerne også obligatorisk.

Billboards GaloreTo andre måter å se forskjell på en fra New York og andre på er følgende: Uansett hvor mange merkelige situasjoner, eller hva slags merkelige folk man møter, dersom du stopper og stirrer, så er du ikke fra New York. Det andre kjennetegnet er at ingen fra New York er på Times Square dersom de kan unngå det. Det er som folk i Oslo og Karl-Johan. Det hater det. Ikke så rart, siden Times Square alltid er fullstappet av folk og trafikk. Bor man i NYC blir man nok gal av å være der, og jeg kjente også siste dagen at da var jeg lei av Times Square.

Også på kveldstid er det fullt liv der, og det er da freakene som vil vise seg fram kommer ut. Jada, vi så den berømte Naked Cowboy, som går rundt i truse, boots og cowboyhatt mens han poserer Only in New York Cityog spiller gitar. Nytt er at han også har fått følge av to latinas i bikini. Opptredenen deres bestå for det meste av å posere med gitarene, bli avbildet sammen med menn, og enkelte kvinner, og av å rope “Wooooooo!” Jeg måtte spørre dem hvorfor de gjorde dette, og svaret var enkelt: – For å få oppmerksomhet og kanskje bli oppdaget, vel!

Det er gøy å ha vært på Times Square, men det er ikke en plass man vil tilbake til. Skal man på Broadway for å se noe tar man heller sidegatene enn å gå via Times Square.Og ikke få meg til å begynne på en rant om prisene på Times Square, samt alle lurendreierne som skal ha penger fra deg. Min niese sa det var som å være i Tyrkia.

Spider-Man Where Art Thou?New York er også kjent som byen som aldri sover, og det er sant. Butikker og spisesteder er åpent det meste av døgnet, og uansett når på tiden av døgnet man står opp og kikker ut av vinduet, kryr det av folk. Når det er sagt var vi så slitne etter all gåingen hver dag at vi var i seng før midnatt og fikk oss minst sju timers søvn. På den måten var vi tidlig oppe og fikk dagen med oss, og ikke minst slapp vi de verste køene på frokoststedene. For køer er noe New Yorkere er vant til. På t-banen, i butikkene og på kafeer. Det er vel slik det blir når man stapper 12 millioner mennesker, spredt på noen få øyer, og stabler dem i høyden.

We Sit and Watch Umbrellas FlyEn av opplevelsene under turen jeg likte best var da vi tok et cruise på Hudson-elven. Jeg fikk tatt noen flotte bilder av Manhattan Skyline i solnedgang, og jeg fikk også fotografert Statue of Liberty nedenfra denne gangen. Dessverre hadde vi en utrolig plagsom guide på turen. Han snakket som en auksjonist og det var en konstant strøm av ord. Alle detaljer om New York skulle formidles og det var en konstant strøm av “and to your left” kjapt etterfulgt av “now turn to your right.” Jeg lurer på hva han tenkte da han så niesen min sitte med fingrene i ørene under det meste av turen…

Grand Central StationVi rakk også en tur innom Grand Central Station. Ikke bare elsker jeg den type overdådig arkitektur, jeg er jo også togentusiast (jeg er nerd, tross alt) og siden reisefølget mitt ville finne søndagsmarkedet som pleier å være der var det en grei tur å ta for å knipse litt bilder.

Det er laget mange filmer, romaner og tegneserier hvor varmen i New York blir beskrevet. Og det var særdeles varmt. Siste dagen hadde vi over 30 varmegrader, og jeg måtte bare skifte klær og vaske meg på hotellet før vi kjørte ut til til flyplassen. Vi hadde en flott tur hjem, og Dreamliner er et glitrende fly!

Jeg likte spesielt skjermen foran deg, hvor du ikke bare kan bestille filmer og annen underholdning. Du kan også bestille mat, betale for den med kredittkortet og så få alt levert av en flyvert eller flyvertinne. Kudos, Norwegian!

Neste gang: Jeg gir deg noen tips om New York! Følg med, dere!

Se hele bildegalleriet fra New York her!

Leave a Comment

Filed under Fotografi, Jobb, Personlig

Fløyting Og Flyving i New York

Se flere bilder fra New York-turen min her!

The Real New YorkDet blir mer og mer vanlig at man får oppfylt drømmene sine i våre dager. Dette er gjerne drømmer som en har hatt lenge, og man har bygget opp forventinger, store sådanne, om hvordan det vil bli. Og når så drømmen går i oppfyllelse, så blir det en skuffelse. New York er så langt alt annet!

Byen er akkurat slik jeg så for meg det da Bjarne Ytrearne og Turid Øversveen viste oss New York i gode gamle Halvsju på NRK i hine hårde dager på 80-tallet. Og ikke minst gjennom å lese Spider-Man gjennom hele oppveksten og fram til i dag (Spider-Man og New York er som en symbiote som New Yorkere er stolte av). Og det er fantastisk kult å oppleve landemerkene som er legendariske, både fra historiebøker, tv-serier, filmer og musikkvideoer. Det finnes ikke noe maken til New York noen plass, sies det. Jeg er tilbøyelig til å være enig. I hvert fall er det helt annerledes enn noen andre byer jeg har vært i. Og det er ikke minst noe helt annet enn resten av USA, i hvert fall de delene av USA jeg har opplevd.

Daily BugleLuktene, arkitekturen, trafikken og ikke minst folkene, som kommer i alle varianter du kan tenke deg, er noe helt for seg selv. Det er et kaos her, men du opplever samtidig at det er et system i kaoset.

Fløyting med bilhorn er en lyd som for alltid kommer til å minne meg om New York etter at jeg har kommet hjem igjen. Jeg er overbevist om at det er det første man lærer på kjøreskolen her. Det fløytes hele tiden. For alt. For at folk skal flytte seg. For at noen gjør noe feil. For at noen stopper. For at noen skal kjøre ut. Hele tiden. Og ingen bryr seg om at det fløytes, så jeg klarer ikke helt å se poenget med det heller.

Vi ankom New York på kvelden for to dager siden (etter en flytur med et elendig fly fra et portugisisk selskap som fløy på vegne av Norwegian (forvent klage pr epost fra meg, Norwegian!))

Flying Above LibertySiden vi ankom sent var det rett i seng, slik at vi kunne stå tidlig opp å være i gang fra morgenen av. Tradisjonen tro var min første frokost blåbærpannekaker, denne gangen inntatt på Lindy’s mens vi kunne sitte og se på folkehavet som passerte forbi.

Gårdagen var en perfekt dag, for jeg fikk kombinert business og pleasure. Jeg fikk både vært ekte turist og gjøre turistgreier, samtidig som jeg var journalist og var på jobb og lagde reportasje. Og for en jobb! Jeg intervjuet en fra Andøya som jobber som helikopterpilot for rikinger og kjendiser og vi fikk ikke bare én flytur over New York, men to! Journalistikken gjør at jeg får oppleve utrolig mye artig!

Jeg skrev «vi fikk» for jeg har også med min niese over hit. Turen var min 18-årsgave til henne, samtidig som hun er assistent. Hun var i hundre over flyturen, hennes første helikoptertur noensinne, og høydepunktet var nok da vi fløy over Frihetsgudinnen.

Art of the BrickAndre høyepunkter i går: Empire State Building er verdt en tur opp i. Det er da du virkelig får sett New York. I tillegg er det da du skjønner at andre byer i verden er nok større i utstrekning enn NYC, men det er få byer som er stablet så mye i høyden som New York.

Vi besøkte også Discovery Channel sitt museum, hvor jeg fikk sett de fantastiske legoskulpturene til Nathan Sawaya. Det var tilfeldig at vi så at utstillingen var der, noe som var kjempeflaks siden jeg har hatt lyst til å se den helt siden jeg leste om den i en av Lego-bloggene jeg følger.

On Top of the WorldPå kvelden tok vi busstur som tok oss gjennom Brooklyn, og jeg har bestemt at dit skal vi ta turen i morgen for å se oss litt om. Det var et mektig syn å se Manhattan på kveldstid, og jeg har lyst til å ta bilde uten å ha bussen vi satt i som hindring.

Akkurat nå sitter jeg og skriver dette på en åpen plass utenfor legendariske Macy’s, hvor de har satt opp bord og stoler. I tillegg når Macy’s gratis wifi-nett ut hit, så da er jeg berget, mens min niese er på shopping et sted inne i det kvartalsstore senteret. Om hun ikke er tilbake om to timer ringer jeg Røde Kors…

PS! Du kan trykke på bildene for å se dem i større utgave og du kan se flere bilder fra New York-turen min her!

Leave a Comment

Filed under Fotografi, Jobb, Personlig

Dette Øyeblikket

Vi har endelig fått en liten pause i regnet som har herjet byen de fem siste dagene. Jeg kan endelig legge regndrakten hans i ryggsekken i det vi går fra barnehagen. Vi tar en kjapp tur innom butikken, og jeg gir etter for masingen fra en sliten og sulten femåring og kjøper ham en smultring til dessert. Jeg bærer posene med det vi har kjøpt inn, og han klager for en gang skyld ikke over at han må ha ryggsekken på.

Han snakker uavbrutt. «Kan vi ta et bad når vi kommer hjem?» Han elsker å bade, og siden jeg er svett etter sykkelturen fra jobb svarer jeg at vi har tid til det før middag. «Jeg vil ha den gule lekekassen i badekaret i dag. Kan vi ta den, pappa?» Jeg svarer ja, men jeg hører egentlig ikke etter.

«Det er to dager til storebror kommer hjem, er det ikke? Da skal vi spise pizza og jeg har invitert Alec, Victor og Jacob.» Jeg nikker. «Jeg tegnet et bilde i dag, og vi gikk alt for langt på tur i barnehagen i dag! Helt til Djupdalen, det er langt, er det ikke, pappa?» Jeg varer: «Ja,» men er fullstendig på autopilot nå.

Han fortsetter å snakke om alt mulig. Om Lego, Star Wars, Madagascar-filmen, lunsj, en bok han har lest… det er en kontinuerlig strøm av ord, og alt er bare en vegg av lyd i ørene mine.

Men selv om han ikke har oppmerksomheten min, hører jeg fortsatt hva han sier. Og jeg smiler. Han er så full av liv! Det er ettermiddag, det har vært en lang og hard dag på jobb og jeg er svett, trøtt og sulten. Men han hopper lett og fint rundt mens han filosoferer om alt og ingenting. Og i akkurat det øyeblikket vet jeg at jeg kommer til å huske dette øyeblikket, denne gåturen fra barnehagen, via butikken og hjem, resten av mitt liv.

Det er en helt vanlig dag. En arbeidsdag. Det er ikke ferie, ikke en bursdag og ikke skal vi ut å reise. Det er rett og slett bare en helt vanlig dag. Og akkurat det er grunnen til at jeg kommer til å huske dette øyeblikket, og alltid smile når jeg tenker tilbake på det.

Leave a Comment

Filed under Kåseri, Nostalgi, Personlig

1988

Now That's What I call Music 12

Min mest spilte plate sommeren 1988.

Trudging slowly over wet sand
Back to the bench where your clothes were stolen
This is the coastal town
That they forgot to close down

Det er lenge siden sist jeg tok fram denne platen. Jeg ser på bildene av artistene inne i coveret. Åttitallsfrisyrer, åttitalsklær, åttitalssminke, åttitalssmil… Jeg flytter automatisk pick-upen til den spesielle låten, og etter de to første notene er jeg ikke i stuen min lenger.

Armageddon – come Armageddon!
Come, Armageddon! Come!

Everyday is like Sunday
Everyday is silent and grey

Skole. Vestmyra Ungdomsskole. Niende klasse er et tilbakelagt kapittel. Lettelse og skrekk i en herlig blanding. Videregående er nesten tre måneder unna, og av eget valg skal jeg gå på en annen enn den de fleste av min tidligere klassekamerater skal gå på. Jeg må komme meg bort litt. Men ikke fra dem, for gjengen samles hele sommeren. Huset, og taket, til Brigitte i Hauan er åstedet for mang en varm sommernatt. Likevel trenger jeg forandringen som høsten vil bringe, samtidig som det er vanvittig skummelt å tenke på.

Hide on the promenade
Etch a postcard :
“How I Dearly Wish I Was Not Here”

In the seaside town
…that they forgot to bomb
Come, Come, Come – nuclear bomb

Min første sommerjobb. Jeg lager plen rundt rekkehusene på Vestmyra. Det er noe magisk ved å tjene penger selv. Spesielt på hardt fysisk arbeid. Og når en ikke har noen som helst forpliktelser kan man også bruke pengene på hva man vil. Spare? Slå opp på ’S’ i fremmedordboken, gammern.

Everyday is like Sunday
Everyday is silent and grey

Musikk. Livet mitt dreier seg om det, og jeg har en drøm om å bli DJ. Hele sommeren gjennom mikser jeg kassetter til min søsters venninner og mine egne venner. Men akkurat denne sangen deler jeg aldri med noen.

Trudging back over pebbles and sand
And a strange dust lands on your hands
(And on your face…)

The Last Ninja 2

The Last Ninja 2: Den perfekte oppfølger.

Våkenetter foran Commodore 64-en. Etter å ha hengt på ungdomskafeen på Samfunnshuset som har åpent hele sommeren. Den er et sted for biljard, intriger, gleder og sorger av den typen som føles viktige for en 15-åring. Jeg fører dagbok: ”På fest på Finneid. Georg er en tulling. Fortsatt forelsket i Stine.”

Everyday is like Sunday
“Win Yourself A Cheap Tray”

Share some greased tea with me
Everyday is silent and grey

Låten er ferdig og jeg er tilbake i stuen igjen. Jeg legger platen på plass. I refleksjonen i vinduet ser jeg ikke lenger en 15-åring som henger på ungdomskafeen. Men ved hjelp av en sang kan jeg huske hvem han var.

Opprinnelig skrevet for Saltenposten i 2008 og basert på en lengre artikkel i min gamle engelske blogg.

”Everyday is like Sunday” © Morrissey

Leave a Comment

Filed under Avis, Kåseri, Personlig

Falske Positive

Et tema som stadig kommer opp er at vi er alt for positive på sosiale media. Og da spesielt på Facebook. Folk pynter på sannheten, de skryter og i mange tilfeller lyver de. Treningsturen på toppen av fjellet på morgenen har aldri funnet sted. Gåturen med barna til lekeplassen var ikke helt fantastisk, og middagen var egentlig mislykket.

Variert

Hver gang jeg leser slikt, så spør jeg meg selv: Hvilken virkelighet er det de disse kritikerne framstiller? For jeg kjenner meg ikke igjen. Etter en ny runde med dette for to uker siden,  bestemte jeg meg i påsken for å legge merke til hva folk postet og delte. Og det jeg fant ut var at folk postet og delte alt mulig.

Noen postet at de hadde en tung dag. En annen postet at datteren var på sykehuset, og at ting var ganske kjipt. Noen fortalte at de var i København og hadde det kult. Ei postet at hun var uten jobb og trengte hjelp for å finne en ny. En annen postet at han trengte tips til en artikkel han jobbet med. Atter andre delte lenker som enten opprørte dem eller som de fant morsomme. Noen delte lenker til opprop, andre delte lenker til konkurranser (fy!) og så var det en del som postet sånne “jeg sier A, men ikke B-statuser.” Du vet, disse “Å, så sint jeg er”-statusene, og så poster de ikke mer. Selv om enkelte spør i kommentarfeltet så får de ikke noe svar. Sånt kalles dramadronning, og selv om det faller inn under betegnelsen “behov for oppmerksomhet” kan det neppe kalles positivt.

Vil bli sett

Og det er et annet punkt som mange også kritiserer angående sosiale media og Facebook: Folk vil ha oppmerksomhet. De ønsker å bli sett. Og da spør jeg: Ja? Hva så? Dette er ikke noe nytt som kom med Facebook. Det er bare at Facebook og andre tjenester har gjort det mye lettere å få oppmerksomheten man søker. Og er det så ille å ønske å bli sett? Og er det så ille å se noen, og gi dem oppmerksomhet?

Media er hver uke fulle av saker om folk som ikke blir sett. Det skrives om alle de som ikke ble lagt merke til, og at i enkelte tilfeller ble den børen for mye, og man gjorde slutt på livet. Så hvis vi da legger mer merke til hverandre, er ikke det bra? En kan her selvsagt innvende at det å bli sett på nett ikke kan erstatte det å bli sett i det virkelige liv, og at mange bare har kunstige vennskap på nett i stedet for personlige relasjoner. I slike tilfeller tror jeg problemet ligger andre plasser enn på Facebook, og at løsningen neppe er å slutte å bruke Facebook.

Det er kanskje deg?

Personlig deler jeg både skryt, edder og galle, klaging, syting, og humor. Jeg liker og kommenterer det som rører meg, enten ved at jeg blir provosert, føler for å korrigere noe eller fordi jeg finner det som er postet hyggelig eller morsomt. Og det jeg ikke liker, ignorerer jeg (med unntak av lik-og-del-konkurranser, det må du slutte med, men av andre grunner). Jada, det kan av og til bli mye lykke hos enkelte, men dersom dette irriterer og opprører deg, så tror jeg heller problemet ligger hos deg, enn hos avsender. Og de gangene jeg synes det blir for mange visdomsord og hjerter, så tenker jeg som sådan: “Det er sikkert mange som synes mye av det jeg poster er teit.”

Er det så ille?

Vi lever i en verden hvor media stort sett fokuserer på at miljøet går til helvete, at barn blir drept i en konflikt som omverden ikke gidder å gripe inn i, at Russland igjen er i ferd med å bli det nye Sovjetunionen og at en ny kald krig kan se ut til å stå for døren, at unge jenter blir bortført, voldtatt og drept og at homofile diskrimineres.

Da synes jeg det å gå inn på Facebook og lese at noen har delt et bilde fra fjellturen sin er glimrende som anti-depressiva. Via bildet de har delt kan jeg ta del i et fint øyeblikk, som kanskje minner meg om mine egne fine øyeblikk. Og dersom bildet i tillegg viser vakker natur blir jeg minnet om at det er utrolig mye koselig og vakkert i verden også.

Jeg ser ikke noe galt i å spre et slikt budskap.

4 Comments

Filed under Meninger

Det Var 2013

1. Gjorde du noe i 2013 som du aldri har gjort før?

Dro på road trip til USA!

2. Holdt du nyttårsforsettene, og har du laget noen nye for i år?

Jeg har aldri nyttårsforsetter, men i år har jeg bestemt meg for å gå ned 15% i fettprosent. Dette begynte jeg dog med allerede i desember, så det kan vel ikke kalles et nyttårsforsett. Planen er at det skal ta meg 12 mnd.

Jo, forresten: Før så jeg mye film, det har jeg nesten sluttet med de siste årene. Så nyttårsforsettet mitt er at jeg skal se én film i uka dette året.

3. Var det noen som står deg nært som fødte?

Nei, men det er noen som har blitt gravide.

4. Døde det noen som stod deg nær?

Nei. Og hva gjør man i slike tilfeller? Skal man ta i mot dem, eller lar man dem bare ramle i bakken?

5. Hvilke land besøkte du?

USA, Tyskland og Danmark.

6. Hva vil du ha mer av i 2014 som du fikk for lite av i 2013?

Noen vil vel at jeg skal skrive “sex” her, men jeg savner det ærlig talt ikke noe særlig. Når årene går klarer man seg fint uten. Mer tid til å gjøre ufornuftige ting, og evnen til å gjøre det uten å få dårlig samvittighet.

7. Hvilke datoer fra 2013 vil du aldri glemme?

Det har jeg glemt.

8. Hva var din største bragd?

At jeg fikk være med på utrolig mange spennende og artige prosjekter og jobbe med mange Folk Som Virker ™ som virkelig satte pris på kreativiteten min og det jeg kunne tilby. Det å være med på å vinne pris for radioserien Kortreist Musikk var også litt kult.

9. Hva var din største nedtur?

At jeg ikke dro til Andøya, for første gang på åtte år. Savnet er stort. Det var også et par relasjoner jeg skulle ønske hadde vært bedre enn de ble.

10. Ble du skadet eller syk i løpet av året?

Ingen skader, men Crohns-sykdommen min er nå på uregelmessig besøk.

11. Hva var ditt beste kjøp?

Nye juletrelys og juletrepynt. Hadde fineste juletreet noensinne denne julen! Pengene som gikk til turen i USA var også verdt det. Ny steikeplate til ovnen på kjøkkenet var også flott (takk, pappa!)

12. Hvem sin oppførsel burde feires?

Alle som står opp mot religiøs dumskap og overtro, og de som på tross av hva det koster dem personlig fortsetter å kjempe den gode kampen. Og mamma og pappa!

13. Hvem sin oppførsel gjør deg opprørt eller deprimert?

De nesten tusen kvinnene som kjøpte billetter til Lisa Williams når svindelshowet hennes kom til Molde. Sånn gjør meg utrolig trist.

14. Hva gikk det meste av pengene dine til?

Leiligheten, lånet betales ikke ned av seg selv. Ellers mat, utstyr klær og turer til Danmark og USA.

15. Hva gjorde det skikkelig, skikkelig, skikkelig oppstemt?

Alle øyeblikkene hvor jeg holdt på med noe utrolig morsomt og kreativt som fikk meg til å huske hvor heldig jeg er som har muligheten.

16. Hvilke sanger vil for alltid minne deg om 2013?

Axis med Pet Shop Boys
Get Lucky med Daft Punk
Röyksopp featuring Susanne Sundfør med Running to the Sea

17. Sammenlignet med året før, er du:

a) Gladere eller lykkeligere? Samme
b) Tynnere eller tykkere? Tykkere
c) Rikere eller fattigere? Rikere

18. Hva skulle du ønske du hadde gjort mer av?

Lest mer, sett mer film, spilt mer videospill og trent litt mer.

19. Hva skulle du ønske du hadde gjort mindre av?

Spist usunn mat. Selv om jeg ikke er noen versting på det området, så ble det litt for mye av det gode, etter min målestokk.

20. Hvordan skal du tilbringe julen?

Ingen aning. Vet ikke en gang hvordan påsken eller sommeren blir. Blir nok for det meste hjemme.

21. Forelsket du deg i 2013?

Ja, falt utrolig hardt for noen og brukte noen måneder på å komme meg etterpå. Hadde helt glemt av hvordan det var.

22. Hvor mange one night stands?

0

23. Hva var ditt favorittprogram på TV?

Folkeopplysningen og en rekke ting som NRK Troms og Finnmark lagde. Steike for et bra distriktskontor! Ellers må jeg si både Walking Dead og Arrow er artig å følge med på.

24. Hater du noen du ikke hatet på samme tid i fjor?

Nei, jeg sluttet å hate for mange år siden. Er også ganske flink til å ta folk som de er, og de jeg ikke liker forsøker jeg også å være vennlige mot. Det kan jo nemlig være jeg som er problemet, og ikke de…

25. Hva var den beste boken du leste?

Getting Things Done, siste utgave.

26. Hva var ditt beste musikalske funn?

Danko Jones. Fy faen for en hardtslående kuk-i-rompa-konsert han leverte på Raumarock i år. Han gjorde alle andre som opptrådte den helgen til skamme. Sånn skal rock’n’roll være!

27. Hva ville du ha, som du fikk?

Et kjempeartig år fylt med interessante og spennende ting.

28. Hva ville du ha, som du ikke fikk?

Henne.

29. Favorittfilm i 2012?

Som nevnt i punkt 2 har jeg sett lite film de siste årene. Litt usikker på hva som var årets beste film for meg, men jeg likte Thor: Dark World. Herlig tidtrøyte som var godt laget. Men ingen storfilm.

30. Hva gjorde du på bursdagen din, og hvor gammel ble du?

Jeg dro på jobb, trente på vei hjem, gjorde noen oppdrag og la meg. En helt vanlig dag, altså. Med unntak av vannvittig mange hyggelige hilsninger på Facebook.

31. Nevn en ting som ville gjort året mye bedre

At jeg hadde gitt faen og ikke tatt den sjansen jeg tok angående henne. Etter mange år med å gi faen, var det kanskje nyttig å vite at man bare skal fortsette å gi faen. Noen er bare ikke ment å finne den personen de skal dele livet sitt med, og jeg har slått meg til ro med at jeg er en av dem. Og det går helt fint.

32. Beskriv ditt motekonsept for 2013

Jeg forsøkte å få ting til å matche. Og kjøpte selvsagt enda flere t-skjorter med kule nerdemotiv, siden jeg samler.

33. Hva holdt deg fra å bli gal?

En sunn og positiv holdning, i tillegg til gode venner, kolleger og familie.

34. Hvilken kjendis eller offentlig person svermet du mest for?

Natalie, som vanlig. Og hun som spiller mammaen til Linus i Jul i Svingen. Og vår forrige kulturministerinne, som jeg håndhilste på under Moldejazz med åpen smekk…

35. Hvilken politisk sak engasjerte deg mest?

Overvåkningssamfunnet og de overgrep som begås av våre egne myndigheter mot oss. Og det uten at folk ser ut til å bry seg nevneverdig.

36. Hvem savnet du mest?

Avkommet når han ikke er hos meg. Verst like etter at han har reist, samt i juledagene han ikke var hos meg. Savner ellers det å ha hund. Hver gang jeg møter en hund blir jeg som damer når de møter babyer.

37. Hvem var den beste nye personen du møtte?

Hun jeg falt totalt for. Har ikke hatt noe som helst kontakt siden, men hun var fantastisk.

38. Hva var det viktigste du lærte i 2013?

At bare man er positiv og jobber hardt med det man liker å holde på med, så får man være med på utrolig mye gøy. Og å gi faen neste gang jeg faller for noen.

39. Sangtekst som oppsummerer året ditt?

Owner of a Lonely Heart
Much better than
Owner of a broken heart

 

Leave a Comment

Filed under Personlig

Drømmen Ble Virkelig

Rendez-Vous HoustonPhew! Jeg skulle jo skrevet dette for lenge siden, men den dagen vi reiste hjem var jeg så dum at jeg la fangtoppen i kofferten jeg skulle ha med meg ombord. På grunn av fullbooket fly ble vi spurt om vi var villige til å legge koffertene vi skulle ha ombord inn i lasterommet i stedet. Jeg sa ja, og kom for sent på at PC-en lå i den.

Da vi kom fram til Frankfurt hadde vi en knapp time på å nå flyet til Oslo, og både Asle og jeg var sikre på at vi ikke kom til å nå det. Men her skal Lufthansa ha ros. To ansatte fra selskapet stod rett utenfor flydøren og ventet på alle som skulle til Oslo, med et Oslo-skilt i hendene. De dro oss deretter gjennom VIP-portalen for toll- og passkontroll. Deretter skysset de oss avgårde med buss direkte til Oslo-flyet.

Men da vi kom fram til Oslo viste det seg selvsagt at effektiviteten hadde ikke hjulpet bagasjen vår, den var igjen i Tyskland. Så jeg ble da vandrende rundt på Gardermoen i nesten ti timer (flyet mitt hjem til Molde gikk ikke før åtte på kvelden) uten å ha fangtoppen min. Så det ble ikke noe blogging der heller.

Da jeg kom hjem var det ikke mye tid for avklimatisering før jeg ble kastet inn i masse jobb, både i dagjobben, som journalist, som fotograf og som Lego-bygger. Derfor har denne bloggpostingen blitt utsatt og utsatt. Men nå har jeg hatt juleferie i nesten sammenhengende en uke, noe jeg trengte etter en helt vill desember.

Men sluttresultatet av turen ble bra:

  • To intervjuer til bilaget Med Hjerte for Romsdal. Ett med Christian Hagen fra Linjebygg Offshore og ett med Christian Nerland fra Axess.
  • Ett intervju med Ane Konstanse Johannessen til lørdagsmagasinet en uke senere. Det handlet om hennes liv i Phoenix Arizona og utdanningen hun tar ved beauty og makup-colleget hun går på
  • En roadtrip-reportasje som ble veldig fin som stod på trykk sist lørdag.
  • Bildegalleri for rbnett fra road tripen
  • Video for rbnett fra road tripen

Rendez-Vous HoustonI tillegg til dette var jo selve oppfyllingen av drømmen fantastisk. Siste kvelden i Houston fikk jeg også oppfylt ønsket mitt om å ta et bilde av Houston skyline. Jeg hadde med et referansefoto fra konsertvideoen til Jean Michel Jarre, og ved hjelp fra en svært hyggelig politimann fant vi den perfekte plassen å stå for å ta dette bildet.

Andre ting man lærte på turen:

  • Amerikanere flest er utrolig hyggelige, åpne og vennlige
  • At alle sier “how are you” og sier god morgen til fremmede i heisen gjør at dagen blir så utrolig mye hyggeligere
  • Det er ikke bare Norge som har utrolig vakker natur
  • Det er svært vanskelig å spise sunt i USA dersom man er turist og ikke har sjansen til å handle alt for mye på kolonialforretninger
  • Overraskende mange amerikanere er tynne på tross av hva du leser og hører
  • Ikke pakk for mye når du reiser til USA. Det er skitbillig å kjøpe det du trenger av klær og utstyr der borte
  • Overraskende mange visste hva du pratet om når du sa Norge
  • Twinkies er IKKE godt
  • Uansett hvor mange variasjoner som finnes av Oreos, originalen er og blir best, men da helst double stuffed

Det sies at det ikke er alle drømmer som bør oppfylles. Eller at drømmer ikke lever opp til forventningene. Denne drømmen gjorde det, helt klart. Å kjøre gjennom disse statene, å oppleve øde landeveier og små plasser midt i det store intet, å ha disse fantastiske naturopplevelsene det… det var stort! Så tusen takk til turkamerat Asle Næss for denne turen! Den skal gjentas. Helt klart!

Leave a Comment

Filed under Avis, Fotografi, Personlig

Mot Slutten

Veteran's Day in DurangoTuren i USA går mot slutten, og lørdag ettermiddag (lokal tid) reiser vi hjem igjen. Jeg sitter akkurat nå på et hotellrom i Houston og skal ta en liten oppsummering over de siste dagers ferd. Det har også gått opp for meg at jeg ikke har blogget på fire dager. Så hold dere fast:

Mandag morgen var det Veterans Day i USA. Dette betyr at man ærer alle soldater som har tjent landet sitt. Tanken på dette virker veldig, veldig fremmed for en nordmann, og man er kanskje nødt til å vite hvilken særstilling militæret har blant amerikanere flest for å skjønne denne markeringen. Alle soldater regnes automatisk som helter og anses som folk som ikke bare har tjent landet sitt, men også som personer som har kjempet for å holde USA trygt og fritt.

Dette gjøres gjerne med parader, som går som rene 17. mai-tog gjennom bygatene, med biler og underholdningsinnslag. Akkurat denne kalde mandagen var vi i Durango i Colorado. En særdeles sjarmerende og koselig liten by med rundt 15 000 innbyggere, så toget var nok ikke det største. Men det var likevel med skolekorps (som spilte rent!) og barn som marsjerte, sammen med både eldre og yngre veteraner. Tanken på å ta barn ut av skolen for å markere en slik dag er så fremmed for oss i Norge at flere nok allerede rister på hodet når de leser dette, men personlig synes jeg vi kan lære litt av dette også.

Veteran's Day in Durango IIDet var en type veteraner i paraden i Durango jeg personlig oppsøkte i toget og takket ved å ta dem i hånden. Og det var veteranene fra andre verdenskrig. Jeg la merke til at de fikk spesielt stor hyllest hos mange av den eldre garde, og det fortjener de. Norge ble frigjort på grunn av de alliertes innsats, og den kampen vant vi kun av én grunn: Amerikanerne. Så all min respekt til disse folkene! Det er heller ikke til å stikke under en stol at vi hadde vært en av mange utbryterstater fra Sovjetunionen tidlig på 90-tallet om det ikke hadde vært for amerikanerne. Så ja, jeg takket dem.

Når alt dette er sagt, så er jeg totalt uenig i at bare fordi man er soldat, så er man automatisk en helt. Derfor følte jeg også litt ubehag ved en del av parolene i toget. Mange av dem gikk på hvor fantastisk USA er og at man kan bli hva man vil her. Det siste er effektivt feil. Den amerikanske drømmen er død. Har man havnet nederst på rangstigen her er alle trinn brukket, og man har ikke sjans. Trist, men sant.

Close ShaveMen nok om det. I Durango gikk jeg også for første gang i mitt liv til en barberer. Dette er noe jeg for lenge siden har bestemt meg for at jeg skal gjøre en gang i livet, så det måtte forsøkes da jeg kom over en som var åpen. Disse barber shops finnes i alle byer, og man kjenner dem lett igjen med skiltene med blåe, røde og hvite spiraler på. Det skal tilstås at jeg klarer å få til glattere barbering selv (barnerumpe) men det var gøy, lell.

Utpå formiddagen fant vi ut at vi hadde sett nok av Durango og satte kursen ut av Colorado og begynte å reise mot New Mexico. Det ble nok en natt på et motell på en liten plass som stort sett bestod av moteller og spisesteder. De fleste slike steder har de vante kjederestaurantene og bensinstasjonene, men av og til kan man komme over lokale plasser. Vi var inne på en slik restaurant og spiste et aldeles herlig mexicansk måltid. Vi var skeptiske da vi gikk inn. Lokalet var nedslitt og stolene og bordene var som på en kafe på et fergeleie i Norge på 70-tallet. Men vi la merke til at lokalet var fylt opp med lokalbefolkning og det er alltid et godt tegn. Og vi ble ikke skuffet, selv om Asle undret veldig på hva jeg hadde lurt ham med på. Å oppsøke slike lokale spisesteder er noe jeg varmt anbefaler.

The Old and the New EnergyDagen etter hadde vi vår lengste kjøretur, rett og slett fordi den delen av New Mexico vi kjørte gjennom ikke hadde noe som helst å by på. Unntaket var da vi stoppet på the Billy the Kid-museum. Rett skal være rett, museet inneholdt mye materiale som både hadde tilhørt the Kid, eller personer i kretsen rundt ham, samt mange genuine ting fra den tiden. Men stort sett var museet en gedigen samling av gamle ting. Så det hele minnet om en episode av Relic Hunters. Etter museumsbesøket ble det nesten 900 kilometer kjøring, og sent på kvelden ankom vi Austin i Texas, en plass alle som hørte vi skulle til Texas anbefalte oss å dra til.

Men før vi kom oss til Austin hadde vi en artig opplevelse tidligere på dagen. Etter flere timers kjøring ble jeg sulten (ifølge Asle er min mest brukte setning “Jeg er sulten”) og vi stoppet på en bitteliten plass kalt Post i Texas. Her var vi innom en aldeles herlig julebutikk med en dekoratør som ivrig fortalte oss at julepynt han hadde designet hang i det Hvite Hus. Etter å ha kjøpt litt hos ham lette vi etter en spiseplass, men det eneste vi fant var McDonalds. Dette var tydeligvis byens samlingsplass, for ved det ene bordet ble det etter hvert en stor forsamling av lokale pensjonister.

A Real BankDet kan ikke være ofte at byen får besøk, for det ble med en gang langt merke til at byen hadde to nye ansikt innenfor bygrensen. “Where are you guys from?” ropte en kraftig mann med en enorm bart og en stor cowboyhatt (heldigvis var den hvit). Etter å ha forklart hvem vi var og hva vi gjorde der ble vi dagens snakkis blant de som samlet seg rundt bordet. Da vi skulle dra måtte vi slå av en prat og folk spurte og grov.

Det går en del myter om amerikanere, og spesielt texanere, om at de er veldig selvsentrerte. På enkelte områder, ja, men stort sett er de kjempeåpne og veldig interesserte i å høre om deg. Og til forskjell fra Norge er det ikke rart å slå av en prat med noen du aldri har snakket med før. Joda, jeg har møtt noen introverte her borte også, men dem er det langt mellom. En annen myte er at alle er bælfeite, noe som er langt fra sannheten, men jeg digregerer. Alle som vi har snakket med om road tripen vår sier at de synes det er kjempekult at vi gjør noe sånn, og at de kunne tenke seg å gjøre noe lignende. Mange har også veldig lyst til å reise til Europa, og vil vite veldig mye om Norge. Overraskende mange vet en del om Norge også. Ingen tror det går isbjørner i gatene våre heller.

Austin MotelMen tilbake til Austin. Vi ankom veldig sent så etter en bedre middag (den var i hvert fall bedre enn lunsjen på McDonalds), stupte vi til sengs. Etter å ha sjekket ut på morgenen stakk vi innom noen kjøpesentra for å shoppe litt, noe vi har forsømt en del under turen. Jeg ble helt hos ungdommene som jobbet hos Toys’R’Us da jeg kom inn i Spider-Man-jakken min, Green Lantern t-skjorten min og Batman-skoene mine. Da den ene av dem i tillegg så gavene jeg kjøpte med hjem sa han: “Wish my dad were as cool as you!” Ahh, respekt for sine eldre. Det er herlig det.

Kalu JamesDagen før hadde jeg sendt Facebook-melding til min gode venn og sjef på rbnett.no, Øyvind Brunvoll, for å få litt tips om Austin. Og det fikk vi en masse av. Så vi bestilte like gjerne rom på det legendariske Austin Motel, midt på South Congress Avenue. Vi fikk oss en fin kveld langs denne gaten, med øl og blueskonsert på Continental Club og japansk mat på en flott liten plass rett ved siden av. Alt dette hører med når man er i Austin. Vi fikk også en ufrivillig lang spasertur da vi lette etter en klubb som vi aldri kom fram til, men det er jo en del av slike opplevelser, er det ikke?

Barber ShopHøydepunktet for meg var nok likevel da vi gikk forbi en stor frisørsalong som lå langs South Congress Avenue. Her inne stod det to gamle arkademaskiner, og gjett hva en av dem var: Crystal Castles! Dette var som å finne den hellige gral for meg. Jeg har i årevis lett etter et fungerende kabinett for å ha dette spillet i stuen, men ingen i Norge klarer å oppdrive det. Og her stod det. Foran meg. Det ble selvsagt til at jeg spilte spillet. Jeg har ikke spilt det siden høsten 1989, men klarte like vel å komme meg til siste brett på Level 7! Guri, som jeg hersker! Les her om hvorfor dette spillet betyr så mye for meg.

Allens BootsMorgenen etter kjente jeg at kroppen fortalte meg at nå kunne jeg ta opp treningen igjen etter en ukes pause pga forkjølelse og høydesyke. Dette resulterte i en fantastisk en mils løpetur langs Colorado River inne i Austin sentrum. På veien passerte jeg statuen av Stevie Ray Vaughn, som jeg nikket ærbødig til, før jeg fortsatte på turen min. Som jeg har nevnt før er det vinter også i Midt-Vesten og Sør-Vesten, så løpeturen ble gjort i minusgrader. Dette førte til en fantastisk frostrøyk over elven som ble rett og slett magisk da solen kom opp.

Det var tydelig at området var laget som en grønn lunge i en by som er i vekst. Som de fleste andre slike ting i Texas var ikke dette i regi av det offentlige, men det driftes av en privat stiftelse, som er avhengig av donasjoner. Det er også mulighet for å leie kajakker, robåter, sykler og annet utstyr langs elven. Da jeg løp langs elven så jeg flere lag med roere som var ute og rodde, komplett med person som satt med ropert og hoiet og skrek.

Neon ChickEtter å ha inntatt frokost ute på gaten foran Jo’s Cafe dro vi til Sixth Street som er turistgaten. Etter noen runder der satte vi kursen mot startpunktet vårt, Houston. Og der er vi nå. Vi ankom i går formiddag og har benyttet de siste to dagene til shopping på to enorme kjøpesentra. Galleria er det største i Texas, og her hadde de et over tjue meter høyt juletre med skøytebane rundt. Jeg foreslo, via sosiale medier, for senterlederinne av Moldetorget, Britt Janne  Tennøy, at noe sånn måtte da være minstekrav for Moldetorget. Hun har satt det på ønskelisten…

Austin Back AlleyDet andre kjøpesenteret, litt utenfor Houston, hadde en kino med 20 saler… Så i går så vi Thor: Dark World. Kjempemorsom film, med den beste Stan Lee-cameoen så langt.

Nå skal det pakkes og en ekstra koffert er selvsagt kjøpt inn, på tross av at jeg ikke har shoppet noe som helst på de to siste kjøpesentrene. Det var for mange valg så jeg lot bare være. Men jeg har åtte timers venting foran meg på Gardermoen på søndag, så det blir nok en bloggposting til om USA-turen. Følg med, følg med!

PS! Husk at du kan se enda flere USA-bilder i fotoalbumet mitt på flickr, samt på Instagram-kontoen min!

 

2 Comments

Filed under Fotografi, Personlig

Soloppgang Over Grand Canyon

Da har vel overskriften avslørt at ja, vi rakk endelig soloppgangen. Grytidlig lørdag morgen kjørte vi opp på parkeringsplassen og tok shuttle-bussen ut til et punkt vi hadde fått anbefalt som et bra sted å se solen komme opp. Det var allerede noen på dette utsiktspunktet da vi kom fram, og vi ble kjent med to herlige amerikanske damer fra California som var ute i samme ærende. Vi kom også i prat med to australiere som var der for å oppleve dette skuet.

As The Sun Kissed the HorizonDet var begynt å skimre litt oransje i horisonten da vi kom, og etterhvert ble himmelen fylt med rødt, oransje, gult, lilla og blått. Men det å se selve solen ikke var det mest fantastiske. Det virkelig vakre synet var å se Grand Canyon sakte bli farget knall oransje, og kontrastene mellom de oransje partiene som fikk sol, og de mørke partiene som lå i skygge, var særdeles vakkert å se på.

Men, det var bikkjekaldt. Det var et par minusgrader, etter celsius-skalaen, og selv om solen er sterk når den kommer opp, blir det ikke mer enn 14-15 plussgrader. Kombinert med vind gjør det at dette er Arizonas versjon av vinter. Etter at solen var kommet helt opp inntok vi frokost sammen med damene, og adresser til både epost og fotoalbum ble utvekslet. De var begge lærerinner, og var svært fotointeresserte (den ene av dem skjøt til og med film) og de var veldig interessert i å se bildene våre.

Vi brukte deretter dagen på å ta en shuttle-buss vestover for å se Grand Canyon fra flere punkter. Bussen stopper på flere stoppesteder, og mellom enkelte av dem er ikke avstanden mer enn 500 meters gange. Det var under en av disse gåturene vi oppdaget hvor høyt vi egentlig er oppe. Da vi skulle gå opp en bratt trapp ble vi begge plutselig fullstendig satt ut av hvor andpustne vi var. Jeg er i god form, men dette føltes som det gjorde da jeg tok opp treningen igjen etter tre måneders ufrivillig pause pga sykdom høsten 2012. Det var helt jævlig! Så advarslene man får om hva slags påvirkning høyden har på de som skal gå hiking i Grand Canyon er nok velbegrunnede.

Husk at når du står og ser ned på Grand Canyon er du nesten 2000 meter over havet. Fra der og ned til bunnen av Grand Canyon er det over 1600 meter. Det er litt av en stigning å skulle forsere når man kommer tilbake fra en allerede lang og slitsom tur.

One TowerVi bestemte oss nå for å kjøre mot Colorado, og vi fulgte derfor Grand Canyon østover. Like før vi kom ut av nasjonalparken stoppet vi ved et utkikkstårn som hadde blitt bygget på 1930-tallet. Det var tegnet av arkitekten Mary Colt og var blitt dekorert og innredet etter inspirasjon fra indianske kulturer i området. Utsikten over Canyon herfra var upåklagelig, men nok en gang opplevde jeg hvor vanskelig det er å ta et bilde som gir deg følelsen av hvor stort det egentlig er.

Selv om temperaturen er slik at man måtte ha på seg jakke, skinner solen kraftig inn i bilen, og vi drikker masse væske. Dersom man ikke følger dette opp med salt mat som gjør at kroppen binder væsken, er det fort gjort å føle seg litt uggen. I tillegg til at jeg har vært litt høydesyk, har jeg hatt et eller annet virus i kroppen som har gjort at jeg har litt forkjølelseslignende symptomer, men det er ikke noe som ikke Nyquil kan holde i sjakk! Et middel jeg skulle ønske man kunne selge i Norge, gitt…

Etter mørkets frambrudd, hvorpå jeg overtok kjøringen en stund så stakkars Asle kunne ta seg en pause (jeg kjører stort sett shotgun), stoppet vi midt ute i indianerland i Arizona på et motell. I sine forsøk på å rette opp alle overgrep som har blitt gjort mot de amerikanske innfødte, som var der før europeerne inntok Nord-Amerika, har man latt indianerne få sine egne nasjoner inne i statene. Akkurat nå var vi i Navajo-nation. Dette betyr at de fleste bedrifter og turistattraksjoner blir enten drevet av indianerne, eller så får de inntektene fra dem. De er også tax extempt, hvilket vil si at de ikke betaler moms på salg på varer og tjenester. For en ting må du vite om å handle i USA: Prisene som oppgis på varene er ikke det du betaler når du kommer til kassen. Du må legge på moms (sales tax), for det er ikke som i Norge hvor pris må oppgis inklusiv moms. Unntaket er altså i reservatene, eller nasjonene som de nå kalles, hvor man ikke betaler moms.

Det er synd å si det, men de områdene hvor indianerne styrer mye selv er det skittent, mye nød og standarden på ting er heller dårlig. I hvert fall i Navajo-, Hopi- og Apache-områdene vi har dratt gjennom de siste dagene. Det er også en lei tendens til at det settes opp fæle salgsboder i ellers flotte områder, hvor man selger juggel som blir framstilt som autentiske indianerting.

Stage Coach LoactionDagen etter dro vi ut til Monument Valley nasjonalpark. Denne er også styrt av Navajo-indianerne, og passet Asle har kjøpt som skal gi deg tilgang til alle nasjonalparker i USA i ett år, gjaldt selvsagt ikke. Etter å ha inntatt utsikten, og drømt tilbake til alle western-filmene med John Wayne (og en haug andre) som er spilt inn i området, forsøkte vi oss på veien innover i Monument Valley. Vi ble advart på forhånd om at veistandarden var dårlig. Vanligvis betyr “dårlig vei” i USA det samme som en gjennomsnittlig norsk riksvei med kun ett felt for hver kjøreretning, men akkurat her var advarselen berettiget. Etter ti minutters kjøring bestemte vi oss for å spare nyrene våre og snudde. Dessuten får man ikke sett de mest interessante områdene av dalen uten å ha med en svindyr indianerguide, så vi fant ut at det ikke var verdt det.

Four Corners and a MarketDermed bar det ut på veien igjen. Denne gangen til Four Corners. Området er berømt fordi det er det punktet hvor fire amerikanske stater møtes, hhv New Mexicoa, Arizona, Colorado og Utah. Det er altså mulig å stå i fire stater samtidig. Også dette er et område drevet av indianerne, og på tross av inngangspenger er det gjort fint lite for å gjøre det særlig tiltalende. Selve monumentet er fint, og informasjonen på de ulike plakettene som er satt opp er veldig interessant. Spesielt interessant er det faktum at punktet er egentlig feil plassert, med ca 100 meter, men offisielt er dette hvor alle statene møtes. Men rundt hele monumentet er det satt opp salgsboder for mer indiansk juggel. Parkeringsplassen utenfor er et grustak og før du ser selve monumentet (som utenfra er skjult av bodene), later det til at du er i en landsby alle forlot før stormen kom.

The MexicanVi fortsatte nå til Colorado, hvilket betyr at vi på denne dagen hadde vært innom alle fire statene nevnt ovenfor. Ikke bare på grunn av Four Corners, men veiene vi fulgte gikk litt på kryss og tvers av alle disse statene. En morsom kuriositet her var at vi på vei mot Colorado, mens vi fortsatt var i New Mexico, kjørte  gjennom Bluff. Dette stedet er for oss nordmenn kjent som Bløff i en klassisk Carl Barks-historie om Onkel Skrue. Etter hvert som vi kom innover i Colorado framstod staten mer og mer slik jeg husker fra Dynastiet. Masse fjell, med snø. Den første snøen jeg har sett siden jeg var på Tusten i Molde i midten av oktober, forøvrig.

Det var også her det virkelig begynte å gå opp for meg for en stor forskjell det er på høyde i Norge og høyde her borte. Mesteparten av kjøringen de siste tre dagene har blitt gjort i samme høyde som Galdhøpiggen. Men noen tregrense er ikke å se, og selv om vi er høyt opp er det enorme flate sletter rundt deg. Hadde vi vært så høyt oppe i Norge vill det ikke vært noen flate sletter, det hadde vært fritt for trær, og det hadde vært et par meter snø. Her kjører du på helt vanlige veier, gjerne med opptil tre felt i hver retning. En annen kuriositet er at etter å ha kjørt opp en stupbratt fjellside, så kommer du ikke på en topp. Nei, da er du på nok en enorm flat slette, gjerne med noen fjell, som er enda høyere, et sted i det fjerne.

Forest FireVi svingte av til nasjonalparken Mesa Verde, hvor passet Asle har kjøpt gjaldt, og nå begynte en stigning som tok oss 2700 meter over havet. Så høyt har jeg aldri vært i hele mitt liv, og da jeg senere på dagen løp opp på en topp for å ta utsiktsbilde av solnedgangen, ble jeg behørig straffet av kroppen.

På parkens høyeste punkt kom vi i prat med en flokk jenter som benyttet frihelgen til å se seg rundt i området. De jobbet som frivillige for Sisters of Mercy, en organisasjon av nonner som gjør veldedighetsarbeid i indianer-nasjonene i New Mexico og Arizona. Og det trengtes i følge jentene, som var lærerinner og sykepleiersker.

Mens vi kjørte lenger inn i parken, filosoferte vi over det faktum at vi var midt inne i en nasjonalpark og kjørte bil, på en asfaltert vei av høy standard. Nesten 3000 meter over havet. Amerikanere, ass!

Spruce Tree HouseInne i nasjonalparken ligger det en rekke ruiner av utrolige indianerlandsbyer, som ble bygget for mellom 1100 og 700 år siden. Disse landsbyene ble bygget rett inn i klippene, i dype raviner, og viser en sivilisasjon som med enkle midler klarte å utførte særdeles godt ingeniørmessig håndverk. Dessverre rakk vi kun å se Spruce Tree House, den tredje største landsbyen, før solen gikk ned. Da stenger parken, så vi måtte sette oss i bilen og kjøre til en plass hvor vi hadde nok mobildekning til å bruke hotels.com for å finne oss overnatting.

We Close at SunsetValget falt på byen Durango. Ifølge Sølvpilen er det alltid Høyt Spill i Durango, så dette kunne jo bli spennende…

PS! Du kan se enda flere bilder i dette fotoalbumet, og Asle har også tatt fine bilder.

Leave a Comment

Filed under Fotografi, Personlig

På En Annen Planet

JeromeUSA er stort. Gedigent. Og har så masse å by på. Og det går mer og mer opp for meg at store byer med millioner av innbyggere er bare noe av det landet, som er et helt kontinent med fire tidssoner, har å by på. USA er for det meste endeløse øde strekninger. Hvor man plutselig kan befinne seg i et lite veikryss med bensinstasjoner, spiseplasser og noen motell. Gjerne omkranset av en jernbane og hus, som til tider ser svært falleferdige ut. Og ikke minst har USA natur. Masse natur. Usannsynlig vakker natur. De siste dagers opplevelser er noe jeg vil ta med meg resten av livet. Men la oss ta det stegvis.

På vei fra Phoenix kjørte vi over et fjell på Highway 89A. Vi var over 2000 meter over havet, altså nesten på høyde med Galdhøpiggen, og satt likevel trygt plassert i bilen, mens vi kjørte gjennom skogkledte områder. Plutselig åpenbarte det seg en dal foran oss, og i det fjerne kunne vi se røde fjell. Det var som å se gjennom en portal til Mars. Og på vei ned mot denne portalen, rundet vi en sving; Og befant oss midt i en aldeles herlig liten landsby. Store deler av den så ut som den fortsatt var hentet ut av historier fra den tiden Vesten ble befolket.

Landsbyen het Jerome, og var bygget slik at den fulgte veien, der den sirklet seg nedover dalen mot Sedona. Vi stoppet og gikk rundt og så oss omkring, og fant etter hvert ut at det var en gammel gruveby, som nå hadde et stort innslag av kunstnere. I et bygg, som fortsatt huset en saloon som ledet opp til det gamle hotellet/bordellet, fant vi også et fantastisk postkontor. Det var av den gode gamle sorten, med ekspeditrise bak en luke, og en bråte med gamle postbokser. Alle laget og dekorert i sirlige mønstre, av håndsmidd jern.

Jerome Post OfficeDa vi stod inne på postkontoret og tok bilder, kom vi i prat med en av innbyggerne (de fleste av innbyggerne slo av en prat med de som var innom i landsbyen). Han fortalte at for femten år siden hadde hovedpostkontoret i Arizona bestemt seg for å stenge postkontoret i Jerome. Innbyggerne i Jerome ville ikke ha noe av at det eldste postkontoret i staten skulle legges ned, og stilte da mannsterke opp utenfor postkontoret da postsjefen kom på besøk for å gjøre ugjerningen sin. Beskjeden var klar: Om han så mye som tenkte noe mer på å stenge postkontoret deres, ville de henge ham i flaggstangen utenfor brannstasjonen lenger opp i gata. Postsjefen bestemte seg etter en relativ kort vurdering av situasjonen at postkontoret i Jerome skulle få bestå…

Cathedral RockUtpå ettermiddagen kom vi fram til Sedona, og etter å ha sjekket inn på hotellet ga en særdeles vennlig hotelleier oss nøyaktige instruksjoner for hvordan vi skulle komme oss til Cathedral Rock for å ta bilder av det fantastiske fjellet mens solen gikk ned. Jeg har vokst opp i Nord-Norge og er vant til fjell. Men fjellene her i Arizona…. det finnes ikke maken. Klikk på bildet ved siden av for å se Cathedral Rock, et fantastisk fjell som vi ble stående i over en time å se på, og ta bilder av.

Etter en så fantastisk opplevelse var det vanskelig å komme ned på bakken igjen, så vi inntok middag og flere øl på et lokalt vannhull. Her møtte vi en kjempehyggelig bartender som måtte gi meg en gratis øl. Dette hadde han lovet dersom mer enn fem personer spurte meg om jeg likte pizzaen, som var et helt nytt innslag på menyen.

New Moon Over Cathedral RockDagen etter gjorde vi et litt fåfengt forsøk på å få sett soloppgangen. Men det ble i stedet frokost sju om morgenen, på en liten kafe i gamlebyen i Sedona. Denne ble inntatt mens avkommet ringte fra Norge, og man fikk slått av en prat. Vi dro deretter til Red Rock State Park for å se den utrolige naturen som er midt blant all den røde steinen og de røde fjellene. En aldeles herlig guide, som var en pensjonert college-professor, tok oss på en liten rundtur i området. Han fortalte om sedimenter, fjellets og steinenes farger og historie og om plante- og dyrelivet i området. Fyren var verdensmester i digresjoner mens han foreleste, men det gjorde det hele bare enda mer interessant. Det var også under denne seansen at et av de mest negative trekkene med USA framstod for oss.

Pengemakten rår. Dette vet vel alle, men det er spesielt tydelig her. For eksempel var det flere private bygninger helt inntil disse utrolig vakre fjellene. Dette ville vært utenkelig i Norge. Ikke bare det: Nasjonalparken ble mindre og mindre for hvert år, fordi private fikk kjøpe land og bygge seg hus inne i områder som burde vært verneverdige. Guiden beklagde seg over dette, og la ingen skjul på sin irritasjon over myndighetene i Arizona.

Slide RockMen Sedona har mer å by på: Da vi satte kursen mot Flagstaff, hovedstaden i Arizaona, stoppet vi ved Slide Rock Area et stykke fra Sedona. Her finner man enda mer av de mektige røde fjellene, men det er også et juv her med en elv som har vann hele året. Dette er et yndet badested. I elven finnes det en naturlig sklie. Man setter seg inn i den på toppen av stryket, og så seiler man nedover. Vi prøvde det ikke selv, men slo av en prat med en lærer som var på ferie i området. Han jumpet uti og sklei nedover. Han sa at selv om vannet var litt kaldt, så var det kjempegøy. Vi tok ham på ordet. Og lot det bli med det.

Vi tok en kort stopp i Flagstaff for å spise og gikk da gjennom sentrum. Flagstaff en særdeles koselig liten by, med sånn type bebyggelse man forbinder med småbyer i USA. Det er dessverre også en type bebyggelse som blir mindre og mindre vanlig. Jeg fikk også sett mer tog, noe som alltid setter en spiss på alle turer i hele verden. Nemlig!

Dessverre så det på dette tidspunktet ut som at min Crohns og det å være i over 2000 meters høyde ikke går helt overens med hverandre. Almenntilstanden min var heller dårlig, og jeg gikk ned to kg på en dag på grunn av særdeles mye nesepudring. Høydesyke er kjipt.

Grand CanyonLikevel kjørte vi videre til Grand Canyon Village. Vi tok inn på hotellet vi skulle bo på, og kjørte så inn i nasjonalparken, parkerte, og gikk bort til kanten. Og nå begynte den største naturopplevelsen jeg noensinne har hatt!

Det er ingenting som kan forberede deg på Grand Canyon. Ingenting! Du kan lese så mye om du vil om den. Du kan se så mange bilder du vil. Du kan høre så mange historier du bare måtte ønske fra andre om Grand Canyon. Den må sees. Ravinen er enorm! Du er midt oppe på høyfjellet. Og så går du bort til en kant, og kommer til et gigantisk hull i bakken. Som strekker seg 446 km fra øst til vest. Og når du står på kanten, så ser du 1800 meter, rett ned. Nesten to km! Grand Canyons historie er også utrolig fascinerende lesning.

Problemet med størrelsen, er at uansett hvor mye du knipser bilder, så klarer du ikke å formidle følelsen du har når du står og ser på den. Så hodet mitt begynte da å tenke på andre måter jeg kunne formidle litt om hva slags en naturopplevelse dette egentlig er. Etter at solen hadde gått ned kjørte vi tilbake til hotellet. Det var der jeg så i lokalavisen at det var anbefalt å se på stjernehimmelen fra utkikkspunktet hvor vi hadde vært. Så noen timer senere kjørte vi tilbake. Jeg rigget meg til med stativ på kanten av juvet og så opp på stjernehimmelen. Synet var utrolig!

Another PlanetDet var nesten ingen annen lysforurensing enn lyset fra nymånen, og du kunne se Melkeveien helt klart og tydelig. Tusenvis av stjerner brettet seg ut på en måte som jeg helt hadde glemt at stjernehimmelen kan gjøre. Der og da hadde jeg klump i halsen og jeg frøs nedover ryggen.

Temperatursvingningene her på fjellet er store. Vi går fra mellom 15 og 20 grader på dagtid, til mellom 0 og -4 på kvelds-  og nattestid, samt på morgenen. Så da fotoseansen var over hutret vi oss hjem og var enige om at i morgen, da skulle vi få med oss soloppgangen. Denne gangen over Grand Canyon. Ville vi klare det? Følg med, følg med…

Leave a Comment

Filed under Fotografi, Personlig