Nei, jeg trenger ingen flere digitale postkasser

digipost

Digipost? Nei, takk!

Så var dagen kommet da brevet også lå i min postkasse. DET brevet. Som så mange har snakket om. Jeg hadde egentlig glemt det. Det første jeg fikk for et par år siden, ignorerte jeg. Men nå lå konvolutten i postkassen min. Med Difis logo på seg.

 
“Difi?” tenkte jeg. “Hva er dette for noe? Hvilke mektige personer har jeg irritert nok til at de klarer å få selveste Difi til å sende meg et brev?”
 
Jeg åpnet konvolutten, og i brevet stod det at de kunne ikke se at jeg hadde valgt digital postkasse enda, og at nå begynte det å haste. Digital postkasse? Hva pokker? Jeg har jo gmail. Samt mail på jobben.
 
Men i den digitale postkassen er ting kryptert, må vite. Og så er det sikkert. Javel? Og så? Hva var poenget med å utvikle den svindyre altinn.no? Jeg trodde det var postkassen min for kommunikasjon med det offentlige.
 
Og banken min sender brevene i nettbanken. Der kommer alle kvitteringer, efakturaer og betalingsblanketter, som før kom i posten.
 
På toppen av det hele har jeg en portal hos NAV, hvor all saksgang og kommunikasjon med dem foregår. Og så har vi jo portalen for resepter. For ikke å snakke om lånekassen, selv om jeg snart er ferdig med den tjenesten da.
 
Så gi meg en eneste god grunn til at jeg skal ha enda en onlinetjeneste å forholde meg til?
 
“Du får offentlige brev dit,” sier de. Hva for noe? Med unntak av NAV og skattemyndighetene, hvor ofte får jeg offentlige brev? Jeg kan ikke huske sist jeg fikk et brev fra det offentlige som ikke ble sendt digitalt på en av de andre tjenestene.
 
“Også kan du få kvitteringer og e-fakturaer dit?” Halloooo! Så du at jeg skrev at jeg allerede har en nettbank som tar seg av alt dette? Det står et par setninger opp her. Ser du? Ok?
 
“Fysiske brev kan stjeles fra postkassen din av tyver!” Ja, men det er fullt mulig å hacke digipost også. Det krever litt mer jobb, men ting er ikke trygt og sikkert bare fordi det ligger på en server. Men jeg klarer fortsatt ikke å skjønne hvilke brev det egentlig er snakk om her.
 
“Men alle får én plass å forholde seg til, samme plassen.” Nei, for det første må du fortsatt forholde deg til de tjenestene du har i dag. For det andre var det ikke nok å utvikle en tredje offentlig portal (vi har allerede altinn og NAV). Neida, det var visstnok brudd på anbudskonkurranse (eller noe sånn). Så du har hele to valg når det gjelder din offentlige digitale…tredje portal. Nemlig E-boks og Digipost. Sistnevnte er eid av Posten, E-boks av noen i Danmark.
 
Så beklager, Difi. Dette brevet gikk rett i papirsøppelet. Men det er kanskje ikke dere, det er kanskje bare meg. Jeg vet ikke. Men jeg gidder ikke enda en offentlig portal å forholde meg til. Dere får bruke de vi har, synes jeg.

Leave a Comment

Filed under Meninger

Sånn er det å forholde seg til Canal Digital

Hogne har ikke fått den trådløse ruteren sin fra Canal Digital, og ringer for å etterlyse:

– Canal Digital, hva kan jeg hjelpe deg med?

  Ja, hei. Jeg har ikke fått den trådløse ruteren dere skulle dele ut i borettslaget

– Trådløs ruter? Det har ikke vi noe med.

– Det står Canal Digital her

– Ja, men du skal snakke med Canal Digital Satellitt

– Jaha? Kan du sette meg over til dem da?

– Nei, så klart ikke. De er et helt annet selskap enn oss. Ha en fortsatt god dag

Etter å ha funnet fram nummeret til Canal Digital Satellitt:

– Canal Digital Satellitt, hva kan jeg hjelpe deg med?

– Ja, hei. Jeg har ikke fått den trådløse ruteren dere skulle dele ut i borettslaget

– Trådløs ruter? Det er ikke vi som deler ut slikt. Og borettslag, sier du? Har du parabol i et borettslag? Det er uvanlig. Jeg finner deg ikke som kunde her heller.

– Nei, nei. Vi har kabel, og vi skulle f…

– Da skal du ikke snakke med oss. Du skal snakke med Canal Digital Kabel

– Kan du sette meg over til dem da?

– Nei, så klart ikke. Det er et helt annet selskap enn oss. Ha en fortsatt god dag

Etter å ha funnet nummeret til Canal Digital Kabel:

– Canal Digital Kabel, hva kan jeg hjelpe deg med?

– Ja, hei. Jeg har ikke fått den trådløse ruteren dere skulle dele ut i borettslaget

– Da må du snakke med Eltel, det er de som gjør den jobben.

– Ja, det stemmer. Det er logoen deres på brevet her. Men jeg har ikke fått…

– Vi har ikke noe med det å gjøre. Du må ringe Eltel

– Men jeg er ikke kunde hos ElTel. Jeg er kunde hos dere.

– Ja, men det er Eltel som gjør jobben

– Men det er jo dere som har leid dem inn. Ikke jeg.

– Men du må ringe dem. Vi har ikke noe med ruterne å gjøre.

– Fa*atsjo*n ta dere

– Hva sa du?

– Jeg sa, ha en fin dag.

Etter å ha ringt Eltel:

– Du har ikke fått trådløs ruter som skulle deles ut, sier du?

– Nei.

– Hvor er dette?

– Molde

– Da må du ringe lokalkontoret i Molde

Etter å ha ringt lokalkontoret

– Du har ikke fått ruteren?

– Nei.

– Var du ikke i felleslokalet og hentet den de dagene vi leverte dem ut?

– Mellom klokken 08.30 og kl. 16 når det meste av Norges befolkning er på skole eller jobb? Nei.

– Ok, da skal jeg sjekke og gi deg tilbakemelding.

– Forresten, jeg har også mistet distriktskanalene til NRK. Hvorfor det?

– Nei, kanaltilbudet har ikke vi noe med å gjøre. Du må ringe Canal Digital

– Selvsagt

Jeg ringer Canal Digital på nytt:

– Nei, programtilbudet har ikke vi noe med. Du må snakke med Canal Digital Satellitt

Jeg ringer Canal Digital Satellitt:

– Vent litt… du har ikke parabol. Du har jo kabel. Du må ringe Canal Digital Kabel

Jeg ringer Canal Digital Kabel:

– Nei, der nok fjernet fra pakken. Det sendte vi epost om for en tid tilbake.

– Hvorfor ble de fjernet?

– Fordi du får distriktssendingen som du skal ha, NRK Møre og Romsdal. Men den er jo i HD, har du sett det?

– Men jeg vil se Nordland også!

– Da kan du gå på internett på nrk.no og se dem

– Da må jeg få den trådløse ruteren jeg venter på først

– Da må du ringe Eltel for det er de som…

– *sensurerte nord-norske uttrykk*

– Ojsann, det var språkbruken sin det.

Og sånn går nu dagan

Leave a Comment

Filed under Kåseri

En fin dag hos frisøren

Hvorfor har frisører alltid sitt eget hår frisert, ordnet og stelt på en måte som vi andre dødelige verken ville forsøkt på, eller fått til? Det går fra blått til lilla, extensions, merkelige kombinasjoner og en gang hadde hun som klippet meg til og med rottehale. Det er et av mange mysterier rundt frisøryrket for meg. Et annet er hvordan de overtaler deg til å kjøpe alle slags mulige produkter som blir stående i hyllen på badet og samle støv.
 
Det er ikke ofte jeg klipper meg. Det kan de som kjenner meg bekrefte. I enkelte perioder har det gått et par år. Men så plutselig får jeg ånden over meg (om ånden blir riktig ille pusser jeg tennene), og så går jeg til frisøren.
 
Så for kort tid siden satt jeg i frisørstolen. Det var fem måneder siden sist, så det var vel på tide. Jeg orker ikke en runde til med langt hår, i hvert fall ikke enda, så jeg ba Elisabeth klippe meg kort (vi kaller henne Elisabeth hun het sikkert noe annet, men jeg liker navnet Elisabeth, ok?).
 
Naive meg. Hvorfor trodde jeg det skulle være så enkelt? “Kort i nakken da? Javel, hva med ørene? Og panneluggen da? Hva med oppå hodet? Skal det være maskinklipp? Ikke? hvor kort vil du ha det? Skal vi lage skill?”
 
Etter en forhandlingsrunde har vi blitt enige. Og så begynner ritualet. Først er det en vask av håret. Det er min favorittdel av det å bli klippet. Å ha kyndige kvinnehender stryke meg gjennom håret og sjamponere og balsamere meg med gudene vet hva kan av og til sende meg inn i en transe. En gang sovnet jeg.
 
Så begynner klippingen. Og småpraten: “Hva jobber du med? Bor du i Molde? Du holder bra på dialekten til å ha bodd så lenge i Molde, altså. Si i fra hvis dette stikker. Ja sånne IT-ting skjønner jeg ikke noe av. Jeg har en Ipad men den…”
 
Men så kommer det: “Bruker du noen hårprodukter?”
 
Jeg blir usikker. Hva mener hun med hårprodukter? Jeg bruker jo shampoo. Og jeg har balsam i håret i ny og ne (av og til når det er fullmåne også). Mener hun voks? Gele? Sjokoladepudding?
 
Hun gir meg et blikk som med all tydelighet viser at hårprodukter må man bruke. Man skal være snill mot håret sitt, altså! Jeg ser i bakken og er skamfull mens jeg rister på hodet, og sier: “Ikke annet en shampoo og balsam.”
 
Nå går Elisabeth foran meg og begynner å la saksen gå på toppen av hodet mitt. Det er først nå jeg ser hvor trang genseren hun har på seg egentlig er. Og at jeg nå kikker rett inn i det som akkurat nå ser ut som en perfekt puppekløft.
 
“Du burde bruke litt hårprodukt for tørr hodebunn. Det er ikke alvorlig, altså, men litt forebygging bør nok til.”
 
Jeg svetter litt nå og munnen er tørr. Mitt forsøk på å si “Javel” blir til “lhk.”
 
Nå går hun på siden av meg, og den ene brystvorten kjæler forsiktig med øret mitt. “Jeg har noe lavendelbasert gugge som er bra for håret, mikset med fiskeskjell, torskeballer og elgbæsj. Tilbud denne uken. Kunne du vært interessert i det?”
 
Jeg forsøker å tenke fotball og er fullstendig distrahert. Nå kommer hun rundt og ser på meg med et lurt smil. “Du verden så søt du er,” tenker jeg.
 
“Nå, hva sier du?” spør hun
 
“Hm?”
 
“Om hårproduktet?”
 
“Åja…. joda…høres fint ut det”
 
“Men så bra, da sier vi det” hvorpå hun klasker to flasker på bordet foran meg. Et bord hvor det står “Denne uken anbefaler vi” på. Så skuffet jeg blir. Er dette noe hun tilbyr alle? Jeg trodde vi hadde noe her Elisabeth!
 
Men før jeg kan angre meg er hun i gang med maskin i nakken min. Hun bøyer seg framover for å se nøye på nakken og få med seg alle nakkehårene. Jeg kjenner pusten hennes nedover nakken. Det iler nedover ryggraden, og alle kritiske tanker forsvinner som dugg for solen.
 
Så vifter hun vekk løse hår, tar av meg forkleet og sier “Vær så god.”
 
Jeg går, litt slukøret, mot kassen. “Ikke glem hårproduktene dine da,” sier hun og gir meg et Colgatesmil. Jeg skal til å angre meg, men så legger hun hånden sin på armen min. “Du kledde den frisyren, altså”
 
To minutter senere er jeg på vei ut, nyklippet og med to svindyre hårprodukter i en pose. Hva skjedde nå, tenker jeg.
 
Men jeg var fin på håret da.

Leave a Comment

Filed under Kåseri

Mine 12 favorittalbum

Kristiane har bedt meg om å liste min 12 favorittalbum. Siden jeg er en mann, snart i midten av førtiårene (utrolig, hva?), lar jeg selvsagt ikke muligheten for å lage en nerdete musikkliste gå fra meg. Noe annet skulle tatt seg ut!

1. Amarok – Mike Oldfield
2. Equinoxe – Jean-Michel Jarre
3. Close to the Edge – Yes
4. The Amazing Kamikaze Syndrome – Slade
5. Aerial – Kate Bush
6. Substrata – Biosphere
7. Vespertine – Björk
8. Musick to play in the Dark 1 og 2 – Coil
9. Rhythm Nation 1814 – Janet Jackson
10. Script for a Jester’s Tear – Marillion
11. Behaviour – Pet Shop Boys
12. MCMXC a.d. – Enigma

Jeg har basert dette på hvor mye disse har betydd for meg i løpet av livet, hvor mye de har påvirket meg, hvor mye jeg hører på dem i dag, nostalgi og antall spillinger på last.fm. Formelen er nok ikke helt etterprøvbar.

Jeg kommer ikke til å utfordre noen selv, men om du har lyst etter å ha lest denne postingen her, kommenter gjerne, slik at jeg kan få se listen din

5 Comments

Filed under Personlig

Nord for Sinsenkrysset

Jeg var på fest i Oslo, og ble introdusert for verten. Han lyste opp da han hørte dialekten min. På skikkelig vestkant-dialekt, ropte han: “Er du fra Nord-Norge?!?” Jeg bekreftet dette og fortalte at jeg var fra Fauske, litt øst for Bodø. “Så kult! Kjenner du Johannes i Kirkenes?”

Jeg tiltet. Totalt. Jeg trakk pusten dypt og lot ham få det: “Det der er så jævla typisk dere østlendinger. Dere tror faen meg Norge stopper etter Sinsenkrysset.” Det var ikke snakking det jeg drev meg. Jeg spyttet ut ordene. Som gift.

“Er du klar over hvor stort Nord-Norge er? Hæ?!? Det er nesten ett døgns kjøring fra Fauske til Kirkenes. Det er 1300 kilometer. Få hodet ditt ut av det stedet solen aldri skinner og lær deg litt geografi, for svarte helvete! Du er kanskje ikke klar over at når du kommer til Fauske er du bare halvveis på E6?”

Jeg lot være å legge til at dersom du blunket ville du ikke en gang merke at du kjørte forbi Fauske.

Han så på meg med skrekk i blikket. “Okei, okei. Ro deg ned. Det var bare et spørsmål.”

Det ble en litt pinlig stillhet. Hvorpå han fikk et lite håp i blikket igjen. “Hvor langt er det fra Fauske til Narvik da?” spurte han.

Jeg sukket. “250 kilometer,” sa jeg. Veldig klar for å avslutte samtalen med denne sulliken .

“Å,” sa han. “Da kjenner du vel ikke Lars Klausen da?”

Jeg ble spontant sprutrød i ansiktet. Nei, det var ikke rødt. Det var mer enn blodrødt. Jeg var tilnærmet lilla av flauhet.

Denne satt langt inne, men jeg verdsetter ærlighet. Veldig, veldig stille svarte jeg derfor: “Ehh… jo, jeg gjør faktisk det. Ganske godt også…”

Vi hadde i hvert fall noe felles å snakke om de kommende minuttene av festen.

Leave a Comment

Filed under Kåseri

Alle dyrene på treningssenteret

Det er januar, og det merkes. Ikke på grunn av temperatur eller at det blir litt lysere for hver ettermiddag. Nei, det merkes fordi treningssenteret er fylt til randen av folk. Spesielt folk du aldri har sett der før. Problemet er at disse kommer på toppen av alle de som pleier å være der. Folkene på treningssenteret kan deles opp i følgende grupper:

PANIKKFYREN
Vanligvis en mann som har passert femti som har fått beskjed av legen om at nå må han legge om livsstilen eller så vil han dø. Alternativt har han kommet fram til denne konklusjonen selv etter at han ikke en gang klarer å se pikken sin i speilet, uten å bla forbi et par valker først.

Panikken gjør at han starter et treningsprogram som er tre ganger hardere enn kroppen hans er bygd for, så han går rundt i en evig svettepøl. T-skjorten klebrer seg fast til den gedigne magen, og det er som et bilkræsj: Du klarer ikke la være å se på.

På toppen av det hele går han gjerne rundt i en alt for kort shorts, eller enda verre: En sykkelshorts, hvor alle detaljer vises.

Men det sikreste tegnet på at du har med en panikkfyr å gjøre er at han har på seg pannebånd. Selv om hårfestet er et sted over nakken hans, vil han gå rundt med pannebåndet og se stolt ut. Selv ikke 80-tallet ringer og vil ha det tilbake.

I begynnelsen er han der hver dag. Så dabber det mer og mer av. Etter at vinterferien er over ser du han aldri igjen.

DE KARAKTERLØSE
Folkene i denne gruppen vil, uansett kjønn, dukke opp 2. januar. Dette grunnet et overoptimistisk nyttårsforsett om at de skal komme i form, samt gå ned i vekt. Det siste på tross av at det som gjør at man går ned i vekt ikke er trening, men å legge om spisevanene, noe de i beste fall klarer å gjøre fra mandag til torsdag.

Når de kommer fram til et apparat vil de se helt hjelpeløse ut fordi de ikke skjønner hvordan det skal brukes. Og når de tror de har funnet det ut begynner de å bruke det feil. Og dersom en øvelse er ekstra tung eller vanskelig, så hopper de gjerne over den.

Etter å ha innledet hver uke de tre første ukene etter jul med trening, blir det utover uken mindre og mindre trening på dem, spesielt når det nærmer seg helg. Men hver mandag er de tilbake, med dårlig samvittighet for alt som skjedde i helgen.

Etter at vinterferien er over ser du dem aldri igjen.

SYKLUBBEN
Venninnegjengen. Vanligvis har de passert 40, nærmer seg gjerne 50, og kjennetegnes ved at de har all verdens med tid. De går aldri alene, og er minst tre sammen. De setter seg da på maskiner som står rett ved siden av hverandre, og løfter de letteste vektene mens de ikke et øyeblikk tar pause fra pratingen.

Mellom settene tar de pauser på mellom fem og ti minutter, komplett uvitende om at andre står i kø for å bruke apparatene. Hvis du høflig spør om å få trene mellom blir du blankt avvist, og får melding om at de snart er ferdige, før de fortsetter samtalen i fem minutter til.

Ingen av dem er svette etter trening, og når de går proklamerer de gjerne høylytt seg i mellom at nå har de jaggu fortjent noe godt til kvelds.

Etter at vinterferien er over ser du dem aldri igjen.

STEROIDFYREN
Denne gruppen er uten unntak satt sammen av menn. Menn som går rundt i singlet, på tross av singletforbudet, som er to størrelser for liten, slik at de kan være helt sikre på at de bulende musklene vises. Slår man opp ordet narrsist i ordboken er en av disse avbildet ved siden av ordet. De kan nemlig ikke gjøre noen øvelser uten å se seg selv i speilet. Da ser de en refleksjon av en kropp som for vanlige folk  ser helt unormal og fordreid ut. De synes selv de ser herlige ut, men er aldri fornøyd. Mantraet er at du aldri skal være fornøyd når du ser deg selv i speilet. Gjør du det har du tapt.

Som de fleste apedyr liker de å samle seg i flokk. Her diskuterer de høylytt om hva som er riktig mat å spise, hvem de har truet i det siste, damer og generelle unnskyldninger om hvorfor de ikke klarer å løfte like tungt i dag som de vanligvis klarer.

Assosiasjonene til apedyr forsterker seg når de løfter vekter. For dette kan ikke gjøres uten vræling, skriking og snøfting. De har også en vane med å løfte så tunge vekter at en kompis må stå bak og assistere. At det ville vært mye mer effektivt å gå kraftig ned på vektene, øke antall repetisjoner og løfte alene tenkes det ikke på.

I tillegg er fising, raping og en generell oppførsel som andre folk ville forbeholdt sitt eget private hjem helt vanlig.

Etter at vinterferien er over vil du dessverre se dem igjen.

BEINRANGELET
Du vet de folkene du ser før et sentrumsløp eller en maraton som står og urinerer i full offentlighet i grøften, gjerne etterfulgt av snyting i hendene, som de deretter kaster fra seg på bakken? Mens andre dyr trekker sørover om vinteren, trekker disse inn på treningssenteret i den kalde årstiden.

Disse løperne er syltynne, slik at du ser alle bein og sener der de springer på tredemøllen i et par timer. Løpingen utføres gjerne i en shorts som er så kort selv ikke en fotballspiller på 70-tallet ville tatt den på seg. Dette er for øvrig en shorts som ikke vaskes oftere enn høyst nødvendig, noe som også gjelder singleten vedkommende har på seg. Dette vet du ved at de etter en halvtimes løping fyller rommet med en aroma ala blåmuggost.

Etter løping tar de gjerne litt nedtrapping på en romaskin. Den tidligere nevnte shortsen vil da på grunn av lengden, eller mangelen på den, gi deg fritt innsyn i at her går man commando.

Etter at vinterferien er over vil han begynne å løpe ute, og du ser han ikke før neste vinter.

Godt nyttår og lykke til med treningen!

Leave a Comment

Filed under Kåseri

Det var 2015

1. Gjorde du noe i 2015 som du aldri har gjort før?
Jeg fikk et stipend som gjør at jeg kan dra på den årlige konferansen til IBM i Orlando i januar/februar neste år. Jeg hadde også konfirmant i år. I tillegg to jeg laseroperasjon på øynene, men ingen merker det når jeg skyter laser på dem. Må kanskje skru opp styrken.

Calvin and Hobes

(C) Bill Watterson

2. Holdt du nyttårsforsettene, og har du laget noen nye for i år?
Jeg hadde ingen, og lager ingen. Jeg forsetter som før, jeg.

3. Var det noen som står deg nært som fødte?
Nei. Jeg tror de fleste av oss er ferdige med det der. Eller burde være det.

4. Døde det noen som stod deg nær?
Nei, og jeg lurer fortsatt på hva man skal gjøre i slike tilfeller. Tar man i mot dem, eller lar man dem bare ramle i bakken?

5. Hvilke land besøkte du?
To turer til USA, med knapt 12 dagers mellomrom, samt Tamriel

6. Hva vil du ha mer av i 2016 som du fikk for lite av i 2015?
Fint vær og varme. Herregud som værgudene bør skjerpe seg i år. Klimaendringer meg i rumpa! Jeg skal også ha mer beundring fra mine fans enn jeg fikk i år. Ta dere sammen!

Close Encounter

7. Hvilke datoer fra 2015 vil du aldri glemme?
Det har jeg glemt

8. Hva var din største bragd?
At jeg flere ganger klarte å la være å diskutere i tilfeller hvor jeg ville viklet meg inn i en kjempediskusjon som ville gått over flere dager fordi noen andre tok feil på Internett. Skal bli enda flinkere i 2016.

9. Hva var din største nedtur?
Antagelig bakken ned fra Nordbyen i Molde, og ned mot Mølleråsen. Den er lang og jeg kommer helt opp i 70 km/t på sykkelen. Konge!

10. Ble du skadet eller syk i løpet av året?
Har slitt med senebetennelse i høyre arm siden juni, og selv om den er bedre, så går den ikke bort. I november slo magen seg vrang igjen, og jeg fikk nok en gang sterke smerter med påfølgende sykehusbesøk. Morbus Crohn gjør meg til en tarme stakkar. Går bedre nå.

11. Hva var ditt beste kjøp?
Nytt bad, som mine foreldre sponset over halvparten av. Det ble fantastisk fint. Kjøpte også en del nerdete effekter og merchandise som jeg synes er skitkule, men totalt unyttig, så klart. Alt må ikke være så nyttig. Tøys og tull er konge!

12. Hvem sin oppførsel burde feires?I år som alle andre år: Alle som står opp mot religiøs dumskap og overtro, og de som på tross av hva det koster dem personlig fortsetter å kjempe den gode kampen. Og alle som er like lei av Per Fuggeli og Leo Ajkic som jeg er, og som høylydt gir uttrykk for det.

Roosevelt Island

13. Hvem sin oppførsel gjør deg opprørt eller deprimert?
Den genuine fremmedfrykten og rasismen som alt for mange har. Det er mange som ikke har den, men hverdagsrasismen er langt mer utbredt enn jeg trodde.I tillegg blir jeg deppa av media og prioriteringen de gjør av totalt unyttige saker. Det gjør meg også deprimert at Snåsamannen, Leo Ajkic, Per Fuggeli og Sophie Elise får tilsynelatende ubegrenset taletid i media. Please, la oss slippe dem i 2016. Dette ba jeg om i fjor også, og dere hørte ikke etter! Skjerpings!
14. Hva gikk det meste av pengene dine til?
Leiligheten, lånet betales ikke ned av seg selv. Ellers mat, utstyr klær og turer til USA. Det gikk også en del penger til fotoutstyr, Lego og litteratur. Og med litteratur mener jeg tegneserier. Og ikke bare grafiske romaner. Men tøysete tegneserier.
15. Hva gjorde deg skikkelig, skikkelig, skikkelig oppstemt?
Den givergleden og hjertevarmen masse folk har vist i år. Ja, det er mange sulliker der ute og det er også folk som har genuin fremmedfrykt som vi må ta på alvor og ikke kimse eller gjøre narr av. Men generelt kjenner jeg mange snille og hjertevarme folk som trår til.
16. Hvilke sanger vil for alltid minne deg om 2014?
Lean on med Major Lazer (featuring MØ og DJ Snake)Hele det fantastiske albumet Electronica 1: The Time Machine med Jean-Michel Jarre
17. Sammenlignet med året før, er du:
a) Tristere eller lykkeligere? Samme
b) Tynnere eller tykkere? Samme
c) Rikere eller fattigere? Samme

Dancers in Love

18. Hva skulle du ønske du hadde gjort mer av?
Jeg skulle gjerne fått lest litt mer, men generelt var jeg flink i år til å slappe av og ta meg fri. Mye bedre enn jeg har vært før i hvert fall. Men jeg skulle gjerne svømt og badet mer. Og fått tatt meg flere lange sykkelturer. Men der må nok værgudene ta sin del av skylden.
19. Hva skulle du ønske du hadde gjort mindre av?
Diskutere med folk som tar feil på Internett. Samt kjempet mot en del vindmøller på jobb.
20. Hvordan skal du tilbringe julen?
Neste år blir jeg i Molde hele julen da jeg i år har vært på Fauske fra lillejulaften, og blir til 2. januar.
21. Forelsket du deg i 2015?
Nei, men jeg har hatt en del treff hvor gnistene føyk.
22. Hvor mange one night stands?
Det var et par som ble til både two og three nightere. And that’s all I’ve got to say about that.
23. Hva var ditt favorittprogram på TV?
Daredevil og Jessica Jones. Følger fortsatt med på Arrow og the Flash, så klart. Samt Dr. Who og Star Wars: Rebels.
24. Hater du noen du ikke hatet på samme tid i fjor
Nei. Det er et par kjendiser jeg gjerne vil hive på havet med noe tungt rundt føttene, men nei. Jeg hater ingen.
25. Hva var den beste boken du leste?
Spionbasen som jeg kjøpte i julegave til min far, men som jeg selv snikleste i romjulen.
26. Hva var ditt beste musikalske funn?
At Beatles kom på Spotify! Ble også introdusert for en masse bra musikk på Moldejazz som jeg senere har jaktet ned på vinyl.
27. Hva ville du ha, som du fikk?
Enda et kjempeartig år fylt med interessante og spennende ting.
28. Hva ville du ha, som du ikke fikk?
En flott og varm sommer, med masse sykling.
29. Favorittfilm i 2015?
Star Wars: The Force Awakens!

Day 16: The Force Awakens

30. Hva gjorde du på bursdagen din, og hvor gammel ble du?
Jeg tilbrakte en aldeles strålende dag i Trondheim, sammen med avkommet og gode venner. Det ble handling på Outland, og middag og Oreo-kake. I tillegg var vi på konsert med Weird Al Yankowic på kvelden. Beste bursdagen! Og jeg ble 43. Utrolig, hva?
31. Nevn en ting som ville gjort året mye bedre
At jeg hadde tilbrakt mer tid på Andøya enn jeg gjorde i sommerferien. Neste år skal jeg være der langt mer.
32. Beskriv ditt motekonsept for 2014
Det går ut på følgende: Hogne går inn i en klesbutikk, informerer damen bak kassen at “jeg skal ha t-skjorte, genser og bukse som passer meg, og som ikke får meg til å se ut som en 43-åring som fortvilet forsøker å se ut som han er 25″

33. Hva holdt deg fra å bli gal?
Jeg heklet et skjerf av navleloet mitt.

34. Hvilken kjendis eller offentlig person svermet du mest for?
Kaley CuocoNatalie Portman, som vanlig. Og Haddy N’jie. I tillegg er jeg totalt på knærne etter Emily Bett Rickards, som spiller Felicity Smoak i Arrow og The Flash. På toppen av det hele er Kaley Cuoco nå single…

35. Hvilken politisk sak engasjerte deg mest?
Overtro, religion, anti-vitenskapelige holdninger, overvåking, miljø og økonomi. Og den totale mangelen på sykkelpolitikk.

36. Hvem savnet du mest?
Avkommet når han ikke er hos meg. Savner ellers det å ha hund. Hver gang jeg møter en hund blir jeg som damer når de møter babyer.

37. Hvem var den beste nye personen du møtte?
Jeg tror hun vet det selv hvem hun er.

38. Hva var det viktigste du lærte i 2015?
Styrke er evnen til å bryte en sjokoladeplate i fire deler med bare hendene – og så bare spise én av delene

39. Sangtekst som oppsummerer året ditt?
I’ll be the roundabout
The words will make you out and out
I spend the day your way
Call it morning driving through the sound
And in and out the valley

Leave a Comment

Filed under Personlig

Ekte julestemning

I mitt årlige virtuelle julekort (som de jeg pleier å sende til forhåpentligvis har fått) skrev jeg at jeg har julestemning. Noen har spurt meg konkret hva som gjør at jeg har julestemning, og det skal jeg fortelle:

En ting er at jeg har hatt en kjempefin desember med mye å gjøre, og at jeg vanligvis nyter tiden med lyskjeder og adventskos. Men en annen viktig grunn er at jeg de siste ukene opplevd en hjertevarme og giverglede hos folk som en ikke skulle tro var der, om man setter medias framstilling av tingenes tilstand til grunn.

Først hadde jeg en fantastisk opplevelse med historien jeg fortalte om juletrelysene. Om hvordan en helt enkel gest fra en venn av meg gjorde hverdagen til noen andre, som ikke hadde så mye, så mye lysere.

Dernest har jeg de siste ukene jobbet med en større sak som stod på trykk i Romsdals Budstikke i dag, om tre damer som bruker tid, julefeiring og krefter på å hjelpe folk som enten har måttet flykte fra hjemlandet sitt, som har lite eller ingenting, folk som har ramlet utenfor samfunnet eller folk som rett og slett er ensomme.

I etterkant av reportasjen har jeg fått flere henvendelser fra folk som lurer på hvordan de kan bidra. Og dette har jeg videreformidlet til dem. Som journalist er det godt å gjøre noe som kan bidra og som rører folk, selv om det er personene som står for de gode gjerningene som skal ha all æren.

Og i dagens Romsdals Budstikke, og på Rbnett, har historien om den 32-årige moren som ikke har noe som helst av penger, gaver eller mat til jul blitt fortalt. Hun satte rett og slett inn en annonse på Finn.no hvor hun spurte om noen kunne bidra med noe. Og når hun fikk noe, så delte hun med noen som hadde enda mindre enn henne selv.

Etter at reportasjen stod på trykk har journalist Odd Roar Lange fått flere henvendelser fra folk som vil hjelpe kvinnen og barna hennes. Ikke minst var hun lei seg for at hun ikke kunne kjøpe det de ønsket seg aller mest: Playstation 4. Så en butikk i Molde skal nå gi henne en i gave. Og jeg har også sendt henne penger (jeg har jo spart på å ikke handle gaver til mine venner, som jeg postet om her på FB tidligere i høst)

Noen vil kanskje kritisere måten kvinnen gikk ut på finn.no på. Og noen vil kanskje si: Ja, det var én person som fikk hjelp. Men hva med alle de andre som trenger hjelp?

Personlig vil jeg heller fokusere slik på det: Det satt garantert langt inne for henne å be om hjelp. Og det var media som kontaktet henne, og ikke motsatt. Og er det ikke fantastisk at vanlige folk reiser seg opp og sier: – Det er mange som har det vondt, og som vil få en fæl jul. Jeg har mer enn jeg trenger. Her er i hvert fall én person jeg kan dele noe med av min overflod.

Det er kjempeflott, synes jeg! Og er det noe vi lærer fra barnsben av, så er det at julen skal handle om å være snille og gavmilde. Og der har du en av de viktigste grunnene til min julestemning i år: Jeg har møtt, hørt om og sett bevis på folks gavmildhet og godhet.

Jeg er blant dem som ofte utbasunerer at folk er teite og burde skjerpe seg. Men dere er ikke så verst, når det kommer til stykke, ass.

God jul til dere alle!

Leave a Comment

Filed under Kåseri, Personlig

To skjeer

Da dette hendte kunne han være knapt to år. Siden han var sent ut med både lære seg å gå og snakke kunne han ikke si så mange ord. Men han klarte å gå rundt i butikken selv, og han kunne telle.

Vi var hos den lokale matpusheren og jeg hadde kun to ting igjen på handelisten min. Han hadde akkurat pekt på godtehyllene med selvplukk og lurte på om han kunne få litt. Det var tross alt fredag, og siden jeg var den av foreldrene som sa mest nei, tenkte jeg at jeg skulle være snill. Så jeg sa ja.

Som de fleste barn på den alderen insisterte han på å gjøre dette selv, uten assistanse fra meg. Jeg var klar over at han visste akkurat hva han skulle ha. Så da han gikk bort til godtehyllen og tok en pose, ropte jeg etter ham: – To skjeer!

Som en god forelder skal gjøre, understreket jeg dette med å holde to fingre i været. Han snudde seg, nikket, smilte og gjentok: – To skjeer, før han fortsatte mot målet.

Jeg gikk rundt i butikken for å få tak i de to siste tingene på listen min. På vei mot kassen lurte jeg på hvorfor han ikke var ferdig enda. Det var da jeg rundet hjørnet av hyllen der hvor godtehyllen stod at jeg fikk svaret.

Godteposen stod foran ham, den var så full av snop at den var i ferd med å revne, men han stod fortsatt og fylte den opp. Jeg skulle akkurat rope til ham: – Hva holder du på med?!?! Men han så meg før jeg fikk sagt noe. Han smilte, og med en skje i hver hånd, holdt han dem opp og sa: – To skjeer!

Leave a Comment

Filed under Kåseri, Nostalgi, Personlig

Juletrelysene

18 dager igjen til jul - 18 days left until XmasHistorien han fortalte sitter fortsatt i meg. Den har forsterket jule- og adventsstemningen som jeg alltid er full av. Samtidig var den akkurat det jeg trengte, i en periode nå hvor stemningen over det ganske land har vært litt dyster. For ikke å snakke om helsen min, samt været. For det var midt i loddrett regn og vindkast at han fortalte den.

Jeg stod og bannet mens jeg dro den mørklagte lyskjeden av det ene treet utenfor leiligheten min da han ropte. Banning er kanskje en underdrivelse. Jeg kastet vel heller forbannelser over de som i løpet av natten hadde revet i stykker juletrelysene. Hva slags degenererte svin er det som gjør sånn, midt på natten?

”Hei, Hogne,” ropte han. ”Lenge siden sist.” Jeg så opp. Det var ingen overdrivelse av ham å si det. Vi har ikke snakket sammen på svært lenge. ”Problemer med julelysene?” fortsatte han.

Jeg klaget min nød overfor ham. ”Kjenner jeg deg rett har du vel en reservekjede liggende,” lo han tørt. Og det stemte, så jeg nikket. ”Ja, det hadde jeg også,” fortsatte han. Og så fortalte han historien

Han holdt på å legge lys på trærne i hagen da han la merke til en gutt i seks-sju årsalderen som stod og kikket på ham. ”Så fint det blir,” sa gutten da lysene ble slått på. Fargelysene forsterket det lille av nysnø som hadde falt natten før. Det hvite ble et fargeteppe som reflekterte seg i et lite gutteansikt, som tydelig var av ikke-nordisk opprinnelse.

Det var da moren til gutten kom. Hun snakket til gutten på et språk som ikke var norsk, men det var tydelig at hun mente at sønnen ikke skulle forstyrre juletrepynteren. Min venn beroliget henne og sa at det var selvsagt helt ok at sønnen kunne se på treet.

Moren svarte at det var snilt. Hun fortalte deretter at det var så vakkert å se på måten mange pyntet busker, trær, verandaer og vindu med lys i alle slags farger. ”Vi feiret ikke jul der vi kommer fra,” sa hun på litt stotrende norsk. ”Men i fjor gjorde vi det for første gang, så dette blir vår andre jul. Vi gleder oss.”

Hun fortalte at de bodde litt lenger inn mot byen i en liten leilighet, og at gutten nå gikk på skole her. ”Har du pyntet hjemme hos deg da?” spurte min venn og så på gutten. Han så ned en stund. Så ristet han på hodet. ”Vi har ikke råd.”

Moren viste tydelig tegn til at nå skulle de gå. Dette var pinlig å snakke om, og ikke noe man skulle bry fremmede med. Men gutten løftet bare blikket og fortsatte å se på treet. Fargene speilet seg og gnistret i øynene hans. Min venn så spørrende på moren. Hun flakket med blikket, og ville ikke se på tilbake på ham.

Men så ga hun opp og sukket. ”Han elsker sånne lys,” sa hun til slutt. ”Det er et tre rett utenfor soverommet hans han hadde lyst til å pynte, men jeg har bare fått deltidsjobber i høst, så pengene strakk ikke til. Vi får se neste år.”

”Her,” sa min venn og rakte pakken med den ekstra lyskjeden sin til gutten. ”Gå hjem og pynt treet ditt.”

Moren gispet. ”Nei! Vi kan ikke ta i mot det. Vi stoppet ikke for å tigge lys fra deg.” Min venn lo: ”Det vet jeg da, vel. Dere kunne ikke ane at jeg hadde en lyskjede jeg ikke har bruk for. Ta den nå og lag litt julefarger i treet.”

Min venn er god til å overtale folk. Etter flere nytteløse protester fra moren var hun og sønnen snart på vei vekk derfra, med lyskjeden. Men ikke uten at moren hadde lovet å gjøre gjengjeld senere.

Rett før han hadde kommet forbi meg hadde han gått seg en lengre tur. Han hadde da gått gjennom gaten der moren til gutten hadde forklart at de bodde. Og i en gate hvor de trærne som var pyntet var pyntet med hvite lys, var det lett å se treet til gutten. Den fargesprakende busken kastet et skimrende lys rundt seg. Og der, i vinduet innenfor, stod et litte gutteansikt og stirret drømmende på lysene.

Min venn stoppet og vinket. Og da gutten så ham, sprang han vekk fra vinduet. Straks etter gikk inngangsdøren opp, og gutten løp rett bort til ham, hoppet opp i armene på ham, og ga han en kjempestor klem.

Etter en stund kom moren i døren og ropte. Min venn bar gutten bort og ga han til moren. ”Jeg skal gi deg noe til gjengjeld,” sa hun enda en gang. ”Det har gutten din akkurat gjort,” sa min venn. ”Fortsatt god advent, og god jul.”

Han smilte fortsatt mens han fortalte meg historien. Og jeg merket at jeg smilte jeg også. ”Kom,” sa han. ”Så hjelper jeg deg med lysene dine også.”

5 Comments

Filed under Kåseri