Vitaepro-reklamen vil utløse nødvergeparagrafen

Jeg har den siste tiden vært på en del plasser hvor det ikke har blitt godtatt at jeg gjør som hjemme. At jeg panisk hiver meg over bordet hvor fjernkontrollen ligger, for å mute med en gang det kommer reklame. Dette har ført til en del veltede glass, stearinlys og andre ting som ikke er helt heldig, men det var enten det eller hjernecellene mine det ville gå utover (et par ganger har jeg truffet bordkanten med hodet, så det kan jo ha gått hjerneceller da også).

Men denne uken har jeg har blitt utsatt for en reklame jeg har hørt folk, som av en eller annen grunn ikke eliminerer reklame fra livene sine, har klaget på. Reklamen for Vitaepro. Og nå skjønner jeg det. Jeg skjønner det virkelig.

Om noen av dere sporer opp alle de som har vært involvert i den reklamen, og fjerner dem fra jordens overflate på de mest bestialske vis, så kan det hende dere blir tiltalt. Men dere kan være hellig overbevist om at med en gang jury eller dommer hører dere si “Jammen, det var de som lagde den derre Vitapro-reklamen!” vil saken bli avvist av rettsystemet et nanosekund senere på grunn av nødvergeparagrafen.

Reklamebransjen tror av en eller annen grunn at de er kreative. De går rundt og klapper seg selv på skuldrene med prisutdelinger og tror genuint de gjør noe riktig og viktig her i livet. Men vi vet alle andre at slik er det ikke. Når jeg kommer til makten vil reklamebransjen bli nedlagt, og alle ansatte vil bli satt til nyttigere oppgaver: Som krøkkebærtelling på Hardangervidda.

Leave a Comment

Filed under Kåseri, Meninger

Nei, det er ikke bare å sende en båt

Det er tragisk det som skjer i Middelhavet. Men det er en del punkter vi må tenke på:

– Nei, vi kan ikke sende en hvilken som helst båt. Det må være en båt som faktisk kan hjelpe folk og som er laget for å huse hundrevis av mennesker. Hvis ikke går de fra et helvete til et annet. Det er forøvrig haugevis av norske båter i området, som plukker opp mennesker hver eneste dag, og det har de gjort i et par år nå.

– Å sammenligne det at vi brukte to dager på å sende fly til å bombe i Libya med at det tar tid å få sendt ned en båt er som å sammenligne epler og pærer. NATO har trent for slike situasjoner og er forberedt ned til minste detalj. EU, og Norge, er fullstendig tatt på senga av denne situasjonen (på tross av at FN har advart mot den siden 1991)

– Dersom menneskesmuglerne ser at vi øker innsatsen for å redde folk, vil de øke smuglingen. “Dere blir jo reddet likevel.” Vi må få stoppet menneskesmuglingen og katastrofene som gjør at folk setter seg i slike situasjoner. Det er mulig. Vi klarte å løse situasjonen i Vietnam, for dette har vi gått gjennom før med vietnamesiske båtflyktninger på 70- og 80-tallet

– Når det siste punktet er sagt, det var tydeligvis langt lettere å ta i mot flyktninger før i Norge, enn det er i dag. Vi tok i mot 13 000 vietnamesere.

Leave a Comment

Filed under Meninger

Trimming av den nedre hagen

Hagesaks– Fankern, det gjør vondt å sette seg ned i stolen her nå… auu..

– Hvorfor det?

– Jeg… jeg hadde et uhell da jeg skulle trimme den nedre hagen

– Hage? Bor ikke du i blokk?

– Nei, nei. Den… den nedre hagen

– Ehh…hva?

– Jeg trimmet den nedre hagen min, samt hekken

– Du mener vel ikke…nei…nei..herregud….hvorfor i all videste verden vil du gjøre noe sånn?!?!

– Damene digger det

– Tatt i betraktning din erfaring med damer melder spørsmålet “hva i huleste vet du om det?” seg

– Jeg leste at…

– …damer liker at du barberer ballene dine? Har ingen fortalt deg at FHM og Mann er blader du ikke skal lese?

– Det er også lettere å holde dem rene… så det er også mer hygienisk

– Hele den nedre hagen er selve definisjonen på alt som er uhygienisk. Jeg tviler seriøst på at det å fjerne de svette kjønnshårene dine kommer til å utgjøre nevneverdig forskjell

– Også ser den vakrere ut og føles bedre

– Så du har gått videre fra å klø deg på de hårete sekkene dine i full offentlighet og planlegger også å åpne smekken for å kikke på dem i tide og utide?

– Du synes dette virker veldig umandig, gjør du ikke?

– Å holde et sylskarpt barberblad mot staken min er ikke det jeg vil kalle umandig, men en virkelig mann skal ha hår. Skal du barbere leggene også, kanskje?

– Nei, men håret på ryggen og brystet må også bort. Det vil si… det var det jeg hadde planlagt. Helt til det som skjedde i går. Etter det er jeg mer usikker

– Hva skjedde i går? Nei! Forresten! Ikke fortell meg det, please!

– Jeg hadde søkt på “shaving your balls” på google

– Åååå…PST skal ha mye moro med den når de samler inn søkestatistikken din

– Men jeg ble litt forvirret. I den ene artikkelen stod det at jeg skulle bruke så varmt vann som mulig

– Hold kjeft!

– Og i en annen artikkel stod det at en skulle bruke så kaldt vann som mulig

– Så hva gjorde du? Barberte den ene ballen med varmt vann og den andre med kaldt?

– Nei, jeg fulgte artikkelen som sa varmt vann. Begge artiklene sa man måtte bruke en helt ny høvel som var så skarp som mulig…

– *klynkelyder*

– …og at man skulle starte med skaftet først, og deretter ta pungen

– LA LA LA LA LA LA LA

– De sa også man først skulle barbere med hårene, og deretter mot hårene. Den første delen gikk strålende. Det var da jeg skulle barbere mothårs at ting gikk litt galt

– Jesus Kristus, kan du holde kjeft?!?

– Akkurat i det jeg strøk høvelen i en fin bue over den høyre steinen min følte jeg et lite stikk. Jeg brød meg ikke om det og fortsatte barberingen. Etter en stund lurte jeg på hvorfor vannet fra barberingen hadde begynt å renne nedover føttene mine. Det var da jeg la merke til at hånden min var full av blod, som rant nedover låret, via leggene mine og en fin strøm på baderomsflisene, mot sluken.

– Din forbannede idiot! Jeg har vondt i hele kroppen akkurat nå

– Nå var gode råd dyre. Så jeg gjorde det enhver ekte mann ville gjort

– Fikk fullstendig panikk?

– Det er en god oppsummering, ja. Jeg skrek høyt mens jeg holdt fast på ballene for å stoppe blodet fra å strømme mer. Jeg løp deretter som en hodeløs kylling rundt i leiligheten, mens hjernen min febrilsk forsøkte å komme opp med noen gode ideer om hva jeg skulle bruke for å stoppe blødningen. Jeg hylte så høyt at bikkja til naboen begynte å svare

– Hva gjorde du? Ringte du etter hjelp?

– Nei. Det var veldig kaldt i leiligheten, og situasjonen jeg var i gjorde ikke akkurat manndommen min noe stoltere. Faktum er at det eneste jeg kunne skryte av akkurat da var en balle som hadde hovnet opp til tre ganger sin egen størrelse, mens resten av utstyret var i ferd med å krype inn i et hulrom i kroppen

– Så det å få noen inn i leiligheten på det tidspunktet ville vært mer smertefullt enn å kutte av seg pungen?

– Nettopp! Så jeg bestemte meg for å klare meg selv. På dette tidspunktet blødde jeg over hele leiligheten, det var som alle menstruasjoners mor, så jeg sprang inn på soverommet og tok på meg en boxer. Deretter stakk jeg fem par hvite tennissokker ned der for å stoppe blødningen

– Det så sikkert ganske imponerende ut, når jeg tenker meg om

– Spesielt etter at jeg klarte å skvise meg inn i en av de trangeste olabuksene jeg har, ja. Alt annet var selvsagt til vask. Jeg heiv på meg jakken og begynte å gå mot bussholdeplassen. Da jeg kom fram stod det fire jenter der. De så på meg på samme måte som jeg ser på ei dame med stor utringning, og jeg kunne ikke en gang nyte øyeblikket

– Så ironisk

– Plutselig skrek den ene jenta og pekte på meg. Alle snudde seg og så på meg med ren frykt i blikket. Jeg skulle akkurat til å slenge en spøk om at “noen har det bare, mens andre har det ikke,” da jeg så at snøen under føttene mine var rødfarget

– Du kødder!

– Jeg hadde blødd gjennom alt. Jeg stakk hånden min ned i skrittet for å omkalfatre, og det var da jeg oppdaget at blodet som hadde havnet i sokkene som lå innerst hadde koagulert. Og dermed var sokkene limt fast i min blødende balle og lår.

– *hyl*

– Det er det siste jeg husker før jeg våknet opp på sykehuset

– Hvor mye blod mistet du?!?

– Nei, da jeg forsøkte å fjerne de koagulerte sokkene fra ballen min var smerten så stor at foten min gjorde et ufrivillig rykk. Og dermed skled jeg på den isglatte snøen og traff veggen på busskuret med hodet

– Doh!

– Da jeg våknet hadde de sydd flengen i pungen min og hadde lagt på bandasje. Det er et lite hull hvor junior kan kikke ut når jeg skal tisse, så lenge det ikke er for kaldt i rommet.

– Og hva har du lært av dette?

– At jeg skal gå og ta en brazilian neste gang i stedet!

1 Comment

Filed under Kåseri

Jeg Krever en Unnskyldning

Dette er en tegning, den kan ikke såre deg på noen som helst måte!

Dette er en tegning, den kan ikke såre deg på noen som helst måte!

Noe som skremmer meg enda mer enn at et par islamister mener at de stakkars følelsene til en skikkelse fra Koranen, som pulte niåringer, ble krenket og derfor skyter de som kom med fornærmelsene er følgende:

– Filmregissør Erik Poppe som mener at vi må ta ansvar og ikke fornærme folk. Jeg vedder hva som helst på at han mente at Monty Pythons fornærming av kristne da de lagde Life og Brian var helt ok.

– Muslimske ledere, journalister og samfunnskommentarer som mener de som ble skutt hadde skylden selv

– Folk som sier at de er for full ytringsfrihet, men i neste setning sier at det må gå en grense for å fornærme folks følelser.

– Norske aviser som ikke tør trykke karikaturene. Alle aviser i Europa burde poste islamfornærmende karikaturer hver eneste dag resten av året

– FrP som for få uker siden fikk sensurert et SAS-magasin og i dag står og hyler om at ytringsfriheten er absolutt

– Folk som mener det er feil at muslimer blir bedt om å ta avstand fra terrorhandlingene, siden ingen hvite kristne ble bedt om å ta avstand fra Anders Behring Breivik. Det de glemmer at ingen kristne støttet Breivik. På Facebook og Twitter alene er det ti tusener av muslimer som støtter gårdagens aksjon

– Folk som ikke skjønner at om man bli fornærmet, så ar det bare å gå videre i livet. Vi er voksne! Vi kan takle det. Eller burde klare å takle det, i stedet for å stå og trampe i gulvet som femåringer som ikke får viljen sin.

Faktum er at alle som er skyldige i punktene mine over har fornærmet meg på det groveste! Jeg krever en unnskyldning. NÅ!

Leave a Comment

Filed under Meninger

Det Var 2014

1. Gjorde du noe i 2014 som du aldri har gjort før?

Jeg bygde Lego og fikk betalt for det! Ta den, mamma!

Calvin and Hobes

(C) Bill Watterson

2. Holdt du nyttårsforsettene, og har du laget noen nye for i år?

Jeg lagde faktisk to, men holdt ingen av dem. Så i år driter jeg i det.

3. Var det noen som står deg nært som fødte?

En del et stykke ut i familien og bekjente av meg. Heldigvis ingen når de stod nært meg.

4. Døde det noen som stod deg nær?

Ja. Ingen i nær familie, men flere tragiske og uventede dødsfall blant venner og bekjente. På den annen side: De fleste dødsfall er vel uventede?

5. Hvilke land besøkte du?

USA, Danmark og England. Og Skyrim, men ikke så ofte som jeg ønsket.

6. Hva vil du ha mer av i 2015 som du fikk for lite av i 2014?

Jeg vil ha mer selvdisiplin, slik at når jeg har fri, så gjør jeg ting som jeg vanligvis ikke tar meg tid til. Og da tenker jeg nødvendigvis ikke på nyttige ting. Problemet mitt er at når jeg har fri, så soser jeg bort tiden på ingenting. Det er nesten som at jeg ha et konkret oppdrag for å få utrettet noe. Nå har jeg (heldigvis) mange oppdrag, men når jeg ikke har det burde jeg bli flinkere til å ikke prokrastinere.

Jeg skal også ha mer beundring fra mine fans enn jeg fikk i år. Skjerpings!

7. Hvilke datoer fra 2014 vil du aldri glemme?

The Eye of the Night29. august da jeg så Kate Bush live i London! Noe jeg aldri i hele mitt liv trodde jeg skulle få oppleve. Nærmeste jeg har vært en religiøs opplevelse. Og det uten å måtte avlegge kyskhetsløfte!

8. Hva var din største bragd?

At jeg fikk være med på utrolig mange spennende og artige prosjekter og jobbe med mange Folk Som Virker ™ som virkelig satte pris på kreativiteten min og det jeg kunne tilby. Jeg klarte også å fullføre 365-prosjektet mitt, hvor jeg tok ett bilde av meg selv hver eneste dag gjennom hele året. Kanskje narsisisme ikke er en bragd? Bah! Jeg går for den likevel, jeg.

9. Hva var din største nedtur?

De tidligere nevnte dødsfallene. Det var også et par prosjekter som ikke ble noe av, samt oppdrag jeg forsøkte meg på som jeg ikke fikk. Jeg var også på en del fjelltopper som skaffet meg noen nedturer.

10. Ble du skadet eller syk i løpet av året?

Jeg pådro meg, av alle ting, senebetennelse i begge håndleddene. For mye photoshopping og skriving, antagelig. Men jeg ble sykemeldt pga det, og måtte utsette en haug med oppdrag. Er dere klar over hvor vanskelig det er å holde seg fra å taste i disse dager?

11. Hva var ditt beste kjøp?

Ny sofa, som mamma og pappa ga meg i julegave. Helt suveren! Kjøpte også en del nerdete effekter og merchandise som jeg synes er skitkule, men totalt unyttig, så klart. Alt må ikke være så nyttig. Tøys og tull er konge!

12. Hvem sin oppførsel burde feires?

I år som i fjor: Alle som står opp mot religiøs dumskap og overtro, og de som på tross av hva det koster dem personlig fortsetter å kjempe den gode kampen. Og alle som er like lei av Per Fuggeli som jeg, og som høylydt gir uttrykk for det.

13. Hvem sin oppførsel gjør deg opprørt eller deprimert?

Media og prioriteringen de gjør av totalt unyttige saker. Det gjør meg også deprimert at Snåsamannen, Leo Ajkic, Thorvald Stoltenberg og Per Fuggeli og rosabloggere får tilsynelatende ubegrenset taletid i media. Please, la oss slippe dem i 2015.

14. Hva gikk det meste av pengene dine til?

Leiligheten, lånet betales ikke ned av seg selv. Ellers mat, utstyr klær og turer til USA og England. Det gikk også en del penger til fotoutstyr, Lego og litteratur. Og med litteratur mener jeg tegneserier. Og ikke bare grafiske romaner. Men tøysete tegneserier.

15. Hva gjorde det skikkelig, skikkelig, skikkelig oppstemt?

Molderosetten 2014Når vi under øvingene til årets utgave av revyen Molderosetten fikk ting til å svinge og fungere. Når du ser teksten du, og andre, har jobbet hardt på, bare fungerer. Og ikke  bare fungerer den slik du hadde håpet, den fungerer enda bedre enn du hadde håpet!

16. Hvilke sanger vil for alltid minne deg om 2014?

Leaving no Traces med Highasakite

Monument med Röyksopp & Robyn

17. Sammenlignet med året før, er du:

a) Tristere eller lykkeligere? Samme
b) Tynnere eller tykkere? Tynnere
c) Rikere eller fattigere? Rikere

18. Hva skulle du ønske du hadde gjort mer av?

Gjort litt mer praktiske ting hjemme, lest mer og bygget mer Lego. Når det er sagt var jeg flink i år til å få sett mer film, spille mer videospill og trene enda mer.

19. Hva skulle du ønske du hadde gjort mindre av?

Bruke masse tid og krefter på ting som det viste seg at mottaker ikke en gang forventet skulle gjøres, eller som mottaker ikke satte pris på.

20. Hvordan skal du tilbringe julen?

Tipper jeg blir hjemme i Molde. Men godt mulig at man reiser bort hele julen også. Det har jeg aldri gjort før. Før var jeg sånn som måtte gjøre akkurat de samme tingene på akkurat samme måte hvert år. Glad jeg ikke er sånn lenger. Hmm… kom akkurat på at jeg gjør denne listen her tiende julen på rad…

21. Forelsket du deg i 2014?

Nei, men jeg falt litt for ei, som kunne blitt en kraftig forelskelse om jeg hadde vært utsatt mer for henne enn jeg ble. Jeg har blitt flinkere til å gi faen på det området også.

22. Hvor mange one night stands?

Det ble…noen. Kan jeg si at jeg forbedret min track record kraftig sammenlignet med tidligere år, uten at det blir skrytete? Ikke? Vet du hva, det driter jeg i!

23. Hva var ditt favorittprogram på TV?

Oppdaget endelig Game of Thrones jeg også. I tillegg synes avkommet og jeg det er kjempeartig å se The Flash, som er en spinoff av Arrow. Jada. Tøysete superhelttull det også.

24. Hater du noen du ikke hatet på samme tid i fjor?

Nei. Det er et par kjendiser jeg gjerne vil hive på havet med noe tungt rundt føttene, men nei. Jeg hater ingen.

25. Hva var den beste boken du leste?

Ocean at the End of the Lane av Neil Gaiman. Og en hel masse tøysete superhelttegneserier! Juhu!

26. Hva var ditt beste musikalske funn?

Smother His PrideHighasakite. De overbeviste meg da jeg så dem live både på Moldejazz og på Jugendfest. Hadde egentlig avskrevet dem siden alle i Akersgata ga dem panegyriske anmeldelser. Sånn gjør meg nemlig skeptisk.

27. Hva ville du ha, som du fikk?

Enda et kjempeartig år fylt med interessante og spennende ting.

28. Hva ville du ha, som du ikke fikk?

Nådde ikke helt målet nedgang i fettprosent, men kom et stykke på veien. Jeg ville også ha mindre tøys i media.

29. Favorittfilm i 2014?

Guardians of the Galaxy. Herlig og artig tidtrøyte. Interstellar var også en fin film.

30. Hva gjorde du på bursdagen din, og hvor gammel ble du?

Ego at Life, Universe and EverythingJeg dro på jobb, trente på vei hjem, gjorde noen oppdrag, tok et selvportrett og la meg. En helt vanlig dag, altså. Med unntak av vannvittig mange hyggelige hilsninger på Facebook.

31. Nevn en ting som ville gjort året mye bedre

Færre dødsfall. Ellers har jeg ingenting å klage på. Selv sommeren var fantastisk. Gud, den var herlig!

32. Beskriv ditt motekonsept for 2014

Det går ut på følgende: Hogne går inn i en klesbutikk, informerer damen bak kassen at “jeg skal ha t-skjorte, genser og bukse som passer meg, og som ikke får meg til å se ut som en 42-åring som fortvilet forsøker å se ut som han er 25”

33. Hva holdt deg fra å bli gal?

Ifølge svært mange er jeg nevrotisk nok og har for mange merkelig påfunn til å bli ansett som ikke-gal.

34. Hvilken kjendis eller offentlig person svermet du mest for?

Emily Bett Rickards

Emily Bett Rickards

Natalie, som vanlig. Og Haddy N’jie. I tillegg falt jeg totalt for Emily Bett Rickards, som spiller Felicity Smoak i Arrow og The Flash.

35. Hvilken politisk sak engasjerte deg mest?

Overtro, religion, anti-vitenskapelige holdninger, overvåking, miljø og økonomi. Og lakrispiper.

36. Hvem savnet du mest?

Avkommet når han ikke er hos meg. Savner ellers det å ha hund. Hver gang jeg møter en hund blir jeg som damer når de møter babyer.

37. Hvem var den beste nye personen du møtte?

En som var med på et prosjekt jeg jobbet på. Sjelden har en person tilført så mye til noe jeg har jobbet på. Alt ble løftet til nye høyder. Søt og sjarmerende var personen også.

38. Hva var det viktigste du lærte i 2014?

Selv hardt arbeid og en positiv innstilling er av og til ikke nok. Men det hjelper veldig godt likevel! Og at det å oppføre seg hypernerdete og geeky i en serie selfies ikke betyr at du ikke scorer.

39. Sangtekst som oppsummerer året ditt?

Synges til refrenget av Leaving no Traces av Highasakite:
Ein nordmøring han vil heller dø
Enn å reis til Molde sykhuse

Leave a Comment

Filed under Personlig

Ja, Jeg Tar Mye Plass

Bred last følger

Bred last følger

Dette er ikke en innrømmelse som sitter langt inne for meg. Jeg tar stor plass, og jeg er klar over det, og jeg forsøker å jobbe med det.

Nå er det ikke alltid at det å ta stor plass er en ulempe. For selv om jeg tar plass, så har jeg det ikke bare i kjeften. Jeg får også ting gjort, i motsetning til enkelte andre som er store i kjeften. Men også dette har av og til ført med seg at folk har fått meg litt i vrangstrupen: Jeg blander meg mye.

Dette er også noe jeg jobber med. Men bare i det siste har jeg vært med på arrangementer og lignende hvor jeg har sett at dersom ikke noen tok tak i ulike ting, så ville de ikke ha blitt gjort. Og jeg er en av de som da tar tak og får det gjort. Ikke for å få skryt (selv om det er hyggelig, selvsagt) men rett og slett fordi det av og til må til.

Ulempen med dette er at man av og til blander seg i ting man ikke har noe med, men det er heller ikke hensikten min. Så derfor har jeg nå prøvd å bli flinkere til å enten foreslå at jeg kan gjøre det, eller spørre forsiktig om noen er på saken, dersom det er tid, vel og merke. For av og til er det ikke tid, og man må bare trå til. Og ofte har folk bare tatt det for gitt at jeg skal ta tak i ting.

Jeg er glad i å prate, og jeg er glad i å underholde og få folk til å le. Og derfor befinner jeg meg ofte i omstendigheter hvor jeg innser at nå har jeg overtatt samtalen eller situasjonen. Dette har ført til at enkelte ser på meg som selvopptatt, overdrevent selvsikker og kanskje en hoven blei. Andre igjen, spesielt de som kjenner meg litt, vet at jeg ikke er det, men er fullt klar over jeg av og til tar litt plass. De godtar det, inntil en viss grense, men tar ikke fem øre for å be meg roe meg ned.

Som sagt, jeg forsøker å skjerpe meg. Derfor mener jeg at jeg er flink til å lytte også. Og jeg tror også jeg er flink til å skryte av andre, vise dem oppmerksomhet og ta meg av venner og kolleger. Jeg forsøker også å begrense meg og la andre komme til orde i forsamlinger. Men ofte må jeg stoppe meg selv og tenke: “OK, nå kan du holde litt mer kjeft.»

Og bare for å ha det sagt: Nei, jeg er ikke ute etter oppmerksomhet kun for oppmerksomhetens skyld. Det er heller ikke om å gjøre for meg å være poster boy eller å være den som snakker eller blir intervjuet. Jeg blir ikke sur om noen andre tar eller får den rollen. Men når man er slik som meg er det ofte lett at man får den likevel.

Jeg er heller ikke så selvsikker og bestemt som man av og til kan få inntrykk av. Som en ivrig tilhenger av vitenskapen er jeg når som helst villig til å endre mening og oppfatning om ting, noe som har både forvirret og forundret folk.

Men nå har jeg tatt nok av tiden din, om du leste så langt da, og vil bare avslutte med: Jeg skal skjerpe meg enda mer. Men om jeg går tilbake til gamle synder, og du er til stede, be meg holde kjeft. Jeg blir svært sjelden fornærmet!

Leave a Comment

Filed under Personlig

Brikker i Veggen


10. november 1989 våkner 12 år gamle Thomas Zenk opp i leiligheten han deler med foreldrene i byen Wismar i Øst-Tyskland. Leiligheten er tom. Thomas begynner å gjøre seg klar for skolen da foreldrene kommer hjem. De er i ekstase.

– Vi har vært i Vesten, forteller moren. Thomas bare flirer og tror de spøker. Selv om grensen til Vest-Tyskland bare er et bar timer unna med bil er det umulig å komme seg over dit. Grensen til Vest-Tyskland er sperret med elektrisk gjerde, og før man kommer til gjerdet er det et tomt ingenmannsland hvor den som oppholder seg blir skutt enten av soldater eller selvskudd. Hvis man ikke ble tatt av vakthundene først.

Natur

Tjue år senere sitter jeg på et utested i Molde sammen med Thomas og Alexander Benedikt, også han oppvokst i tidligere Øst-Tyskland.

Thomas kom til Molde i 1998 via et utvekslingsprogram Høgskolen i Molde har med Høgskolen i Wismar. I løpet av studiene og praksistiden ute i et firma i Molde fikk han et stort ønske om å bosette seg her. – Romsdal med sine kontraster mellom hav og fjell er utrolig imponerende, sier Thomas.

Han og hans norske kjæreste flyttet til et gårdsbruk ute i Midsund etter å ha bodd i Molde noen år. De har i dag skilt lag, men begge bor nært hverandre med felles samvær med datteren. Ved siden av jobben som webutvikler på Tibe i Molde, driver Thomas oppdrett av tyske kjempekaniner. Jakt og ikke minst fiske med båten han eier er også fritidsaktiviteter han setter høyt.

– Jeg pendler med ferge mellom Midsund og Molde og jeg sier til meg selv hver dag at om jeg en dag våkner og ikke kan beundre synet av panoramaet som møter meg bør jeg bare flytte. Til og med foreldrene mine har flyttet opp hit nå. De bor i Batnfjord.

Thomas Zenk

Thomas Zenk

Alexander og Thomas ble kjent etter at de flyttet hit, og Alexander har bodd i Molde i seks år. Han kom hit sammen med sin daværende kone som tok seg jobb som sykepleier i Molde, men de hadde begge vært her før på bobilferie.

Alexander driver et flisleggerfirma i Molde med to ansatte, og også han bruker romsdalsnaturen til fulle i fritiden. Både dykking, snowboarding, fiske og paragliding står på listen over hobbyer, og han inviterer ofte venner på sosialt lag ute i naturen hvor han lager mat over åpent bål. I motsetning til Thomas bor resten av familien fortsatt i Tyskland, og han reiser ofte ned for å besøke dem.

– Vi hadde en stolthet

Vi går igjen tjue år tilbake i tid. Moren til Thomas overbeviser ham ved hjelp stempelet hun har fått i passet og forteller at de kom sent hjem fordi de har sittet i timeslange bilkøer. Først for å komme inn til Vesten, og deretter for å komme seg hjem. Thomas skjønner at demonstrasjonen moren hadde tatt ham med på noen uker tidligere har ført fram. Store folkemengder hadde samlet seg i sentrum, inspirert av den nå historiske marsjen i Leipzig, og man hadde ropt om demokrati.

Noen dager senere sitter 21 år gamle Alexander Benedikt på vakt i Berlin. Han vokste opp på en øy i Østersjøen, Usedom, hvor faren jobbet som pilot i forsvaret, og gjennomfører under nedrivningen av muren førstegangstjeneste. Alle permisjoner er inndratt. Ryktene har i flere dager flydd om grenseåpning, men siden media er strengt sensurert blir ingenting bekreftet. Nå derimot er grensen til Vest-Berlin åpnet, og folk strømmer til for å gå inn i Vesten.

Alexander Benedikt

Alexander Benedikt

Nå har også tv begynt å vise hva som foregår, og Alexander ser med avsky på at en vesttysker åpner bilen sin og kaster ut sjokolade på gaten. Øst-tyskerne kaster seg over sjokoladen og river den til seg som om de var utsultede flyktninger.

– Vi hadde tross alt en østtysk stolthet, sier han i dag, når vi treffer Thomas og ham på en restaurant i Molde, 20 år senere. – Det var flaut å se hvordan folk oppførte seg som dyr. Hadde vi ikke sjokolade i Øst-Tyskland også, kanskje? Vi manglet egentlig ingenting i Øst-Tyskland.

– Kanskje ikke du, sier Thomas. – Faren din jobbet for forsvaret, og dere hadde dermed mange privilegier. I tillegg flyttet du til Berlin da du var 18, og der manglet man aldri selvsagt aldri noe siden det var stort sett dit folk fra utlandet oppholdt seg.

Alexander ser fornærmet ut. – Det hadde vi vel ikke. De som hadde privilegier var leger, professorer, skuespillere, musikere og sportsfolk. Men han innrømmer at Berlin var en helt annen verden i forhold til resten av landet.

Hva gikk privilegiene du nevnte ut på?

– Folk i viktige posisjoner hadde det langt friere, sier Thomas. For eksempel kunne hele familien deres få visum dersom de skulle reise til vestlige land. Hos vanlige folk var det for det første svært vanskelig å få et slikt visum, og dersom man fikk det var det kun et familiemedlem som kunne få reise. Reiste mannen måtte kona være hjemme, for eksempel. Dette var for å sikre at man ikke hoppet av. Derfor fikk for eksempel leger mange andre privilegier, slik at de ikke hoppet av selv om de reiste sammen. Det var viktig å ha slik kompetanse i landet.

Trabant

Det tok 11 år før familien til Thomas Zenk fikk innvilget å kjøpe bil

Uenige om privilegiene

Alexander forteller at det var langt lettere å reise til land som Tsjekoslovakia, Ungarn, Polen, Sovjetunionen og til og med Cuba.

– Jeg likte Polen, sier Thomas. – Polen hadde mange vestlige innslag. De hadde jo til og med Coca-Cola og Pepsi.

– Ja, men de hadde ikke mat, flirer Alexander. – Det var enorme matkøer, og når man kom fram til butikken var det ingenting å handle uansett. Slik var det ikke i Øst-Tyskland, vi hadde det vi trengte. De eneste gangene det var tomt hos oss var når turister som besøkte øyen vår hadde kjøpt alt.

Så bildet vårt av kommunistiske land som gråe og triste land hvor dere manglet det meste, stemmer ikke?

Thomas og Alexander ser litt på hverandre før de svarer. – Jeg vet at i enkelte land, så var det slik, sier Alexander. – Men vi manglet egentlig ingenting i Øst-Tyskland. Man så aldri matkøer, for eksempel.

– Jo da, det gjorde vi, repliserer Thomas. – Jeg husker godt at vi kunne komme i en kø som ville gått fra Grandgården og hit inn i sentrum. Da stilte man seg bare opp i den, uten å vite hva som var i andre enden. Spesielt var dette vanlig på slutten av DDR-tiden.

Alexander rister hele tiden på hodet. – Nei, det er jeg ikke enig i.

– Du glemmer hele tiden at du var privilegert, sier Thomas. – Det var ikke min familie, så vi opplevde disse tingene. Det tok 12 år fra faren min søkte om å få kjøpe bil til søknaden ble innvilget, for eksempel!

Ferie

Med unntak av Polen og Tsjekkoslovakia var det ikke lov å reise på ferie annet enn inne i Øst-Tyskland. Der var det derimot lagt opp til feriekolonier og feriesteder, ikke minst langs sjøen.

Alexander benekter nok en gang, synlig irritert, at han var privilegert på grunn av farens status, og mener at selv om det var mye feil med DDR, så var det trygt og godt å vokse opp der. Thomas er enig:

– Det var kjempefint, så lenge man fulgte reglene. Det var ingen kriminalitet, folk var veldig sosiale, det var ikke noe mote- eller kroppspress, det var god likestilling, man fikk lønn fra staten og all utdanning ble betalt. Dersom man ville studere ble dette også betalt, men man måtte gjøre tre år med plikttjeneste etter endt utdanning. Å starte opp noe selv å tjene penger på det var derimot tilnærmet umulig.

Kunst, kultur og friluftsliv

Alexander forteller om en kultur som verdsatte friluftslivet høyt. – Det var mye fin natur i Øst-Tyskland. Vi hadde alle muligheter til å drive sport, idrett og annet friluftsliv. Spesielt sport var viktig. Det var en slags krigstilstand mellom Vest- og Øst-Tyskland, og denne kom til uttrykk gjennom sport. Det var sikkert politisk styrt, slik som alt annet, sier han og flirer.

– Det var mye kunst og kultur i Øst-Tyskland, men dersom man skrev, sang eller sa feil ting kunne man fort forsvinne eller bli fratatt privilegier, selv om jeg må understreke at angiverkulturen er sterkt overdrevet i vestlig media. På den annen side var stasiagentene så flinke i jobben sin at da Tyskland ble gjenforent ble svært mange av dem ansatt i den vesttyske etterretningen.

Falsk Lego

Det var ikke lov å selge ekte Lego i Øst-Tyskland, men østtyskerne hadde sin egen variant av byggeklossene.
Disse lot seg fint kombinere med ekte Lego, som Thomas fikk tilsendt fra en tante i Vest-Tyskland

Hvis alt var så bra, hvorfor var dere innesperret?

– Vi var da vel ikke innesperret, det var for å beskyttes oss mot vestlig dekadanse og innflytelse, skjønner du vel, sier Thomas sarkastisk. Han ble utsatt for vestlig innflytelse ofte, både via julegaver fra en tante i Vest-Tyskland og også via vesttysk tv som de tok inn hjemme hos ham

– Alle visste at vi så vesttysk tv, men så lenge vi ikke pratet om det på skolen eller på jobb brød ingen seg. Straffen for å snakket om vestlig tv kunne derimot være hard.

Alexander mener at ingen trodde på myndighetenes propaganda, men det var ikke så mye å gjøre med det. – Det var ikke før demokratibevegelsen startet i Øst-Europa at også folk i Øst-Tyskland våknet. Det kunne gått som på 60-tallet da sovjetiske tropper slo ned demonstrantene med tanks og våpen. Demonstrantene som ble arrestert ble protokollført og de fikk forbud mot å kjøpe seg bil, fikk ikke reise utenlands og fikk det generelt sett veldig vanskelig.

Utsikt fra Thomas hjemby

Utsikt fra Thomas hjemby

Sjokkerte over bråk i Vesten

Historien viser at Honeker faktisk ba Gorbatsjov om hjelp, men i motsetning til på 60-tallet fikk han nei. Myndighetene visste ikke helt hvordan de skulle takle demonstrasjonene, og etter en misforståelse ble grensene åpnet. Dette kulminerte med nedrivingen av Berlinmuren og gjerdet som skilte Vest- og Øst-Tyskland.

Thomas dro over grensa sammen med foreldrene samme dag, men det var ikke hans første tur til Vesten: – Klassen min hadde vært i Vest-Tyskland før på et utvekslingsprogram. Vi bodde en uke der og gikk på skolen.

Thomas og klassen var sjokkerte over hvor mye bråk og hvor lite orden det var på skolene i Vesten. De hadde ingen respekt for lærerne. I Øst Tyskland ble hele skolen sendt ut i skolegården og så fikk en eventuelt synder stå foran alle mens rektor leste opp hva vedkommende hadde gjort. Klassen vi hadde besøkt i Vest-Tyskland besøkte oss uken etter. Det var reagerte nok på kadaverdisiplinen, men vi hadde ro og fikk faktisk lært noe på skolen.

Men i i dag er det første gang Thomas kan reise fritt inn i Vesten. – Vi brukte ti timer på grunn av all køen, forteller han. – Det var bitende kaldt, men siden vi hadde en Skoda med vannkjøling gav motoren mye varme.

Vinter

Fuglemating på en gjenfrosset innsjø i Øst-Tyskland

Vesttysk mottakelse

Thomas forteller at vesttyskerne kommer til dem med mat og stemningen er fantastisk. Vesttyskerne er strålende glade, og folk danser og hopper på bilene. Ferden ender i Lübeck, hvor Thomas blir presentert for en verden han bare hadde sett på tv, i all hemmelighet.

– Det var spesielt luktene og lydene jeg festet meg med. Det luktet helt annerledes enn jeg var vant til. Det var akkurat den lukten som var av julegavene som tanten min fra Vest-Tyskland pleide å sende oss. Hun sendte meg blant annet Lego, som vi kun hadde en billig kopi av i Øst-Tyskland. Og det var mye lyd.

Alexander kunne først reise over noen måneder senere, og hans begeistring var langt mer avmålt.

Norge og Tyskland

Tjue år senere sitter jeg altså med Thomas og Alexander på en uteplass i Molde. De hadde aldri forestilt seg at de skulle ende opp her, men de trives begge to og snakker varmt om Norge. Familien deres bor fortsatt i Tyskland, og de besøker ofte de delene av Øst-Tyskland de vokste opp i.

Hvordan er situasjonen nå?

– Da grensene ble åpnet var det overhodet ikke planen at landet skulle gjenforenes, sier Alexander. – Det skjedde plutselig et år senere, og det gikk antagelig for fort. En del i Vest-Tyskland ser i dag ned på østtyskerne fordi de føler at de har fått alt lagt i hendene. Det hadde alltid vært slik at østtyskere som reiste til Vest-Tyskland fikk 100 mark hos myndighetene der, og dette fikk også alle som kom over grensen etter at den ble åpnet.

Thomas og pappa

Thomas med faren utenfor et postkontor i DDR

Thomas nikker og utfyller: – Det er også folk fra Øst-Tyskland som er misfornøyde med tingenes tilstand. De vil tilbake til slik det var før muren falt.

Alexander tror dette skyldes at alle undersøkelser viser at folk fra Øst-Tyskland får dårligere betalt for å utføre de samme jobbene som vesttyskere gjør. – Men, det var jo en helt annen arbeidsmentalitet i Øst-Tyskland, sier han og smiler. – Vi fikk jo betalt så lenge vi møtte opp, så arbeidspresset var nok langt større i Vest-Tyskland. En del har kanskje vanskelig for å tilpasse seg. Blant ungdom er det nok ingen som vil tilbake, for de opplevde aldri den tiden.

Er det noen kulturforskjeller mellom østtyskere og vesttyskere?

– Kanskje i begynnelsen, sier Alexander. – Men i dag er det mindre av det, tror jeg. Det har tross alt gått 20 år. Man vil nok aldri gå tilbake til to land igjen, og hvorfor skulle man det? Det er viktig å se framover og tenke konstruktivt. Ting vil nok gå seg enda bedre til, og så får man heller fokusere på likhetene enn ulikhetene. Vi er jo alle tyskere.

Denne artikkelen ble laget for Romsdals Budstikke og stod på trykk lørdag 7. november 2009 i forbindelse med at det var tjue år siden Berlinmurens fall

Leave a Comment

Filed under Avis, Fotografi, Jobb

En Sommerdag i Molde

Klokken er ni denne lørdagsmorgenen. Jeg har spist en liten frokost og står utenfor blokka på Skrenten på Kvam hvor jeg bor, ca 4 km vest for Molde sentrum. Det er 20 grader, og idet jeg setter meg på sykkelen regner jeg kjapt ut at jeg allerede har syklet flere turer i shorts i år enn jeg gjorde til sammen de tre foregående årene.

Jeg setter kursen videre vest ut mot Aukra og bestemmer meg for å ta gang- og sykkelstien, på tross av den livsfarlige undergangen ved Kringstad opp mot Djupdalen. Det er forhåpentligvis lite gående og syklende på denne tiden. Jeg får, som forventet, litt motvind, men etter oppvarmingen setter jeg inn innsatsen slik at jeg får en god fart.

Aureosen

Aureosen

Det er rett og slett herlig. Jeg sykler langs en vakker kystlinje, med fjell på innsiden av meg, og vakker natur med skog og blomster på alle sider av meg. Jeg kommer over i Fræna og tar turen rundt Jendemsfjellet, for der er det omtrent ingen biler som kjører. Og det er på den runden jeg kommer til bukten like utenfor Aureosen. Vannet er blikk stille, og båthusene speiler seg vakkert i overflaten. En båt med fiskere er på vei inn, og fotografen i meg vinner over syklisten, og jeg stopper. Dette må bare foreviges.

Mens jeg tar bildet sykler en annen syklist forbi i stor fart. Jeg skjønner ham for har man først gått inn sonen er det en fantastisk følelse det ikke er lett å bryte ut av. Samtidig synes jeg det er litt trist at han ikke stopper opp og nyter dette synet.

Jeg fullfører runden over Skaret, et fantastisk turområde uansett tid på året, med ruter for alle kondisjoner og aldre. Jeg tar også en svipptur om Nordbyen i Molde, hvor Moldemarkas venner og sykkelklubben sørger for at gående, syklende og skigående har løyper og sitte-, grill- og badeplasser.

Vel hjemme hiver jeg et brød i ovnen, og setter meg på verandaen og nyter den fantastiske utsikten jeg har over fjellene og sjøen. Jeg vekker avkommet og vi spiser nybakt brød mens vi planlegger dagen. Konklusjonen er at vi drar inn til sentrum og tar båten ut til Hjertøya.

Hjertøya

Hjertøya

Hjertøya er en paradisisk øy midt ute i Moldefjorden. Det tar under 10 minutter med en rask båt, og i mange år har det vært en fast båtrute ut til øya som har gått hele sommersesongen. I vår ble det proklamert at driften ikke var lønnsom fordi nesten ingen brukte den lenger. De som hadde ansvaret for ruten la den derfor ned.

Det ble ramaskrik. Lokalpatriotismen slo inn på høygir, og etter pengeinnsamling blant lokale bedrifter ble driften sikret også i år. Et nydelig eksempel på at folk ikke vet hva de har før de mister det. Men også et flott eksempel på at også såkalt ulønnsomme ting har stor verdi og er verdt å kjempe for.

På øya er det fiskerimuseum, men det viktigste er nok husmannsplassen og huset hvor Hjertøyas venner driver kiosk. I låven er det utstilling og på plassen foran har man fellesgrill og muligheter til å låne utstyr til krabbefisking og diverse andre ting. Folk soler seg, bader, spiller fotball, holder på i diverse lekeapparater eller går tur i turløypene. Øya er fire kilometer lang og løypen ut til spissen som i luftlinje er rett foran balkongen min er en fin spasertur.

Her er avkommet i action på stupebrettet som Hjertøyas venner satte opp for to år siden. Det var ikke så kaldt som han skal ha det til (og siden avisene gjør dette: Artikkelen fortsetter under videoen)

Vi bestemmer oss derimot for å legge oss på gresset overfor stupetårnet. Her spiser vi litt mens vi soler oss, leser og tar en blund. Vi svømmer, dykker og stuper, og av og til tar vi et blikk bak oss og ser på byen, og tenker på de som ikke er her. – Jeg håper de har vært her minst én tur i år, tenker jeg for meg selv. – Dette er fantastisk.

Vi tar siste båt tilbake og rekker en kjapp tur innom et par butikker som ikke stenger før kl. 18. Vi kjøper et spill, en kontroll og en t-skjorte på Game, og får med oss en plakat.

Etter en kjapp tur hjemom for å dusje av oss svette, sol og saltvann bærer det inn til sentrum igjen. Vi inntar middag på en restaurant og skeier litt ut med en Oreo milkshake. Det hele er vorspiel til vi går på Molde kino og ser Guardians of the Galaxy. Vi elsker filmen.

Moon in JulyEtter filmen går ut ut til et sentrum opplyst av gatelys. I motsetning til Fauske og Andøya, hvor jeg var for inntil bare litt over én uke siden, har det blitt helt mørkt om kveldene nå. Men det er koselig det også, og siden jeg fikk tolv dager med lyse sommernetter da jeg var nordpå, er ikke savnet av dem så stort som det var før sommeren. Så da vi kommer hjem går jeg ut på verandaen, tenner stearinlys, tar meg en iskald brus og setter meg ned for å lese litt på nettbrettet mitt.

Avkommet stikker til noen venner. De er fjorten, så tid på døgnet har ikke noe å si for dem, og jeg sitter og nyter 22 grader fram til midnatt. Dessverre har restene av stormen Lena nådd oss, så jeg må gå inn etter en stund.

Men det gjør ikke noe. For dette har vært en fin dag. En perfekt romsdalsk sommerdag. Så heldig man er.

Leave a Comment

Filed under Personlig

Hvor Går Moldejazz?

Denne teksten stod opprinnelig på trykk i september 2012 i Romsdals Budstikke, etter en heftig debatt på grunn av musikkprofil og underskudd. Kommentaren ble svært godt mottatt, og Moldejazz tok selv kontakt med meg i ettertid. I ly av årets debatt har jeg bestemt meg for å publisere den i bloggen her.

Primal ScreamÅrets program på Moldejazz var et av de sterkeste på mange år. Men etter årets underskudd på Moldejazz har debatten gått om hvilke artister Moldejazz bør booke, og hva slags profil festivalenskal ha. At så mange orker å engasjere seg via kommentarspalter, blogger og twitter-meldinger burde jo glede festivalens ledelse. Men når man ser hvilke artistønsker mange kommer med, mener jeg det er mer grunn til bekymring.

Da jeg kom til Molde i 1993 var Moldejazz fortsatt sett på som noe lettere sært, på tross av en voksende folkelig profil. Jazzfrikene i Molde kom fram om sommeren, og gikk ellers om året i hi, var omkvedet. Litt urettferdig, kanskje, men festivalens folkefest-profil tok fart først på midten av 90-tallet.

Debatten raste da også. Da det ble foretatt flere bookinger hvor artistenes ståsted innenfor jazzen med rette kunne diskuteres, haglet beskyldningene mot Moldejazz for å vanne ut festivalen. Det ble snakket om et jazzpoliti, og det er ikke til å stikke under en stol at andre jazzfestivaler var de sterkeste kritikerne.

Og akkurat i det publikum i Molde hadde blitt vant til kake i stedet for brød, så sank platesalget til bunns, og artistenes konserthonorarer økte. Og økte. Og økte. Når man da har en maksimumskapasitet på 10 000 personer, sa det seg selv at Moldejazz tapte mot Oslo Koengen i Bergen med sin kapasitet på 40 000. Og i år har Jugendfest i Ålesund tatt i bruk Color Line stadion.

Om det var frustrasjonen rundt dette som gjorde at Moldejazz de siste årene har gjort noen bomskudd hvor de har booket artister som hadde gjort seg langt bedre innendørs i en større arena enn på museet, skal jeg la stå usagt. Det som er liten tvil om er at Moldejazz står ved et lite veiskille. Det er derfor jeg blir urolig når jeg ser styret i Moldejazz går ut og sier at de vil ha artister som 1FM spiller.

Og når jeg ser hva kvinnen i gata ønsker av toppnavn til Molde går et spørsmål gjennom hodet mitt: Hvorfor drar dere ikke på Hove, Øya eller enda bedre: Til Jugendfesten i Ålesund, for å se disse artistene? Vil man virkelig at Moldejazz bare skal bli nok en variant av disse? Vil man at Moldejazz skal bli en stående vits, slik Montreux Jazz Festival har blitt?

Janelle MonáeAt man vil dra ungdom til konsertene synes jeg er en fantastisk visjon. Men gjør dette med mindre konserter på klubbscenen. Det finnes mer enn nok av norske artister som spilles av 1FM som vil gjøre slike jobber. Og: I år har jeg aldri sett flere ungdommer enn det som var på konserter som The Cherry Thing på Plassen og flere andre. De musikkinteresserte ungdommene kommer.

Et annet frustrerende punkt for festivalen har vært at artister som drar et stort publikum andre plasser ikke drar folk i Molde. Og jeg må bare si det som det er: Jeg tviler sterkt for at Björk (som jeg personlig forguder) ville dratt særlig flere enn 3000 på museet. Prince ville kun solgt ut Aker Stadion dersom fansen hans fra Nord-Europa strømmet hit. Da Norges mest suksessrike band, Röyksopp, egentlig skulle opptre på museet i fjor, gikk folk i hopetall etter Bernhofts opptreden. Duoen drar ellers store mengder folk til festivaler kun på bakgrunn av eget navn. Men ikke i Molde.

Det er ikke lett å lede en festival. Men Moldejazz må snart ta et valg om de skal være en stor folkefest eller om de skal bli litt mer puritanske og bli smalere. Den hybriden som vi har nå fører til røde tall, og det er ingen tjent med.

Leave a Comment

Filed under Avis, Meninger

Manhattan-minner

Se hele bildegalleriet fra New York her!

Nighttime in Times SquareDet er sagt at man aldri rekker å se alt man ønsker i New York. Og at det er ulike ting man vil se alt etter hvilken årstid man er der på. Dette tror jeg på, og selv om min niese og jeg fikk med oss svært mye på fire og en halv dag er det ikke tvil om at jeg skal tilbake igjen. For eksempel var vi søndag noen timer i Brooklyn for å intervju ei fra Molde som går teaterskole i New York. Bydelen er totalt ulik Manhattan, og mye roligere. Det er fine gater med vakre teglsteinhus, og suverene handleområder, hvor prisene er betraktelig lavere enn på Manhattan. Men vi fikk alt for kort tid der, så neste gang jeg skal til New York står Brooklyn øverst på listen, ingen tvil.

Det samme gjelder Central Park som vi knapt så 20% av. Men boy, det vi så var utrolig artig. Selveste Chic holdt konsert i parken, og vi så de merkeligste vesener som gikk på rollerblades mens de danset i takt til skikkelig 80-talls musikk som man ser på filmer fra den tiden breakdance var det hippeste alle skulle forsøke. Spesielt likte jeg damen i 70-årene, som danset som en kunstløperske, mens trikoten hennes lagde kameltå av dimensjoner.

Magnolia BakeryDagen etter helikopterturen ble satt av til shopping. Man har ikke med seg en 18-årig kvinne til NYC og tror man skal slippe unna det. Men hun var så tålmodig mens jeg gjorde avisjobbing, så jeg hadde ingen problemer med å sitte på plassen mellom Macy’s og Victoria’s Secret for å skrive, redigere bilder, surfe litt og betrakte livet i New York i nesten seks(!) timer. Det er også herlig å være på tur med ei som er like glad i å spise som jeg er… Og vi var selvsagt innom Magnolia Bakery, kjent fra Sex and the City og en rekke andre tv-serier og filmer.

Mens jeg satt på plassen, i 30 grader pluss, ble jeg fascinert av hvor mange folk det kan være på en og samme plass. For en stakkars nordmann som kommer fra en liten bygd, og som i dag bor i en litt større bygd (Molde), er dette som Moldejazz ganger to. En konstant strøm av mennesker, biler og fløyting.

Street LifeDet er også en markant forskjell på New Yorkere og andre amerikanere. Folk i New York er langt mindre høflige enn de andre stedene jeg har vært i USA. Spesielt er de som jobber på butikker i sidegatene, og da i særdeleshet faghandlerne, til tider rett og slett ufine. Her er det tydelig at man skal være kompis med dem for å få god behandling. Unntak finnes, selvsagt. For eksempel var de som jobbet på Forbidden Planet, hvor jeg endelig fikk shoppet nerdete t-skjorter, tegneserier og noen statuetter, utrolig hyggelige og hjelpsomme.

Det er også artig å se andre amerikanere som er turister i New York. De er nemlig like betatt og overveldet av New York som oss europeere. Ikke så rart, for New York er veldig annerledes enn det også de er vant til. Det er også lett å se forskjell på amerikanske turister og turister fra Europa. For det første er amerikanske turister tykkere enn den gjengse New Yorker. De er også kledt som turister. Denne turistuniformen består av shorts, ikke-matchende t-skjorte, mobilbelte på mannen og to unger som er kledt i lignende tøy som foreldrene. Hatt er gjerne også obligatorisk.

Billboards GaloreTo andre måter å se forskjell på en fra New York og andre på er følgende: Uansett hvor mange merkelige situasjoner, eller hva slags merkelige folk man møter, dersom du stopper og stirrer, så er du ikke fra New York. Det andre kjennetegnet er at ingen fra New York er på Times Square dersom de kan unngå det. Det er som folk i Oslo og Karl-Johan. Det hater det. Ikke så rart, siden Times Square alltid er fullstappet av folk og trafikk. Bor man i NYC blir man nok gal av å være der, og jeg kjente også siste dagen at da var jeg lei av Times Square.

Også på kveldstid er det fullt liv der, og det er da freakene som vil vise seg fram kommer ut. Jada, vi så den berømte Naked Cowboy, som går rundt i truse, boots og cowboyhatt mens han poserer Only in New York Cityog spiller gitar. Nytt er at han også har fått følge av to latinas i bikini. Opptredenen deres bestå for det meste av å posere med gitarene, bli avbildet sammen med menn, og enkelte kvinner, og av å rope “Wooooooo!” Jeg måtte spørre dem hvorfor de gjorde dette, og svaret var enkelt: – For å få oppmerksomhet og kanskje bli oppdaget, vel!

Det er gøy å ha vært på Times Square, men det er ikke en plass man vil tilbake til. Skal man på Broadway for å se noe tar man heller sidegatene enn å gå via Times Square.Og ikke få meg til å begynne på en rant om prisene på Times Square, samt alle lurendreierne som skal ha penger fra deg. Min niese sa det var som å være i Tyrkia.

Spider-Man Where Art Thou?New York er også kjent som byen som aldri sover, og det er sant. Butikker og spisesteder er åpent det meste av døgnet, og uansett når på tiden av døgnet man står opp og kikker ut av vinduet, kryr det av folk. Når det er sagt var vi så slitne etter all gåingen hver dag at vi var i seng før midnatt og fikk oss minst sju timers søvn. På den måten var vi tidlig oppe og fikk dagen med oss, og ikke minst slapp vi de verste køene på frokoststedene. For køer er noe New Yorkere er vant til. På t-banen, i butikkene og på kafeer. Det er vel slik det blir når man stapper 12 millioner mennesker, spredt på noen få øyer, og stabler dem i høyden.

We Sit and Watch Umbrellas FlyEn av opplevelsene under turen jeg likte best var da vi tok et cruise på Hudson-elven. Jeg fikk tatt noen flotte bilder av Manhattan Skyline i solnedgang, og jeg fikk også fotografert Statue of Liberty nedenfra denne gangen. Dessverre hadde vi en utrolig plagsom guide på turen. Han snakket som en auksjonist og det var en konstant strøm av ord. Alle detaljer om New York skulle formidles og det var en konstant strøm av “and to your left” kjapt etterfulgt av “now turn to your right.” Jeg lurer på hva han tenkte da han så niesen min sitte med fingrene i ørene under det meste av turen…

Grand Central StationVi rakk også en tur innom Grand Central Station. Ikke bare elsker jeg den type overdådig arkitektur, jeg er jo også togentusiast (jeg er nerd, tross alt) og siden reisefølget mitt ville finne søndagsmarkedet som pleier å være der var det en grei tur å ta for å knipse litt bilder.

Det er laget mange filmer, romaner og tegneserier hvor varmen i New York blir beskrevet. Og det var særdeles varmt. Siste dagen hadde vi over 30 varmegrader, og jeg måtte bare skifte klær og vaske meg på hotellet før vi kjørte ut til til flyplassen. Vi hadde en flott tur hjem, og Dreamliner er et glitrende fly!

Jeg likte spesielt skjermen foran deg, hvor du ikke bare kan bestille filmer og annen underholdning. Du kan også bestille mat, betale for den med kredittkortet og så få alt levert av en flyvert eller flyvertinne. Kudos, Norwegian!

Neste gang: Jeg gir deg noen tips om New York! Følg med, dere!

Se hele bildegalleriet fra New York her!

Leave a Comment

Filed under Fotografi, Jobb, Personlig