De siste ukene har du vel sett dem. Alle disse listene hvor vi kultur- og musikkjournalister skriver lister over årets beste album og beste låter, gjerne med ulike lister på utenlandske og norske artister. Felles for listene er at du gjerne kun har hørt om to av de ti utgivelsene som er på listen. Forhåpentligvis har du hørt om de fleste mine, men jeg innser, litt skuffet, at flere av platene jeg lister også er på andre skribenters beste-lister. Men her er de ti beste utgivelsene for meg i år:
10. Yello – Toy
Toy var et overraskende comeback fra gamle sveitsiske helter, og hadde en fin kombinasjon av eksperimentell lekenhet og fengende spor som sender minnene tilbake til deres storhetstid på 80- og 90-tallet. Og selvsagt med den feteste produksjonen et stereoanlegg kan tåle.
9. David Bowie – Blackstar
For et sjokk det var å få dødsbudskapet, to dager etter at jeg hadde lagt denne på tallerkenen på LP-spilleren i stuen min. Ikke bare var Bowies to siste utgivelser hans sterkeste på mange år, på Blackstar hadde han ingenting å tape og lagde en til tider krevende plate en virkelig kan gå i dybden på.
8. Gojira – Magma
For et album! Oj, oj, oj som jeg spilte dette etter å ha lagt vantene på det på en platebar i Tromsø i sommer. Da jeg trengte en musikkpause under Moldejazz i sommer var det denne platen som lå på platespilleren. Et overflødighetshorn for enhver progelsker med respekt for seg selv!
7. Karpe Diem – Heisann Montebello
Det er først når man ser dem live man virkelig skjønner hvorfor Karpe har den posisjonen de har. Og med bitende samfunnssatire, og en porsjon humor, kombinert med fengende melodier ga de stykkevis ut et helt album i løpet av 2016, med tilhørende musikkvideoer. Det er artig å få konseptartister i Norge også.
6. Jean-Michel Jarre – Electronica 2: The Heart of Noise
Jarres andre album på seks måneder, og det andre samarbeidsalbumet i hans Electronica-prosjekt. Kombinasjonen av Jarre, Pet Shop Boys, Hans Zimmer, Yello, Cyndi Lauper, Sebastian Tellier, The Orb, Edward Snowen(!) og en haug med andre gjorde utgivelsen svært variert og interessant. Et av de albumene jeg har hørt mest på i år og anbefales for alle, spesielt de som hadde avskrevet franskmannen.
5. Sivert Høyem – Lioness
Uansett hvor mye jeg skryter av Høyem som liveartist (han holdt en konsert i Molde i november som var sykt, sykt bra), så synes jeg ikke solokarrieren har nådd helt de samme høydene som Madrugada. Det kan jeg ikke si lenger, for herregud så mange bra låter det er på denne platen. I min anmeldelse av konserten hans på Moldejazz i 2014 skrev jeg at folk skjønner ikke helt for en standard det er på det Høyem leverer. Det står jeg ved!
4. deLillos – Peiling på seiling
Jeg havnet helt tilfeldig på releasekonserten for dette albumet da jeg var i Oslo siste helgen i oktober. Allerede da hørte jeg at låtene var sterkere enn på flere år. Og etter å ha hatt dette albumet i ørene med ujevne mellomrom de siste månedene har det bare blitt bedre og bedre. For som jeg skrev i min anmeldelse: ”Vi ville savnet deLillos om de ikke var der lenger.”
3. Highasakite – Camp Echo
Hildrande du så mye jeg har hørt på denne i år. Jeg måtte til slutt tvinge meg til å ta pause, for ikke å gå lei. Her er et utdrag fra min anmeldelse for Musikknyheter.no:
”Highasakite gjør det ikke lett for seg selv på dette albumet. Ikke misforstå meg, det er et strålende album, men det er nok hakket mer utfordrende enn det foregående. Det blir nok ingen tangering av rekorden på VG-lista.”
Jeg må kanskje spise de ordene, for 24 uker senere er en fortsatt på topp 40.
2. Jean-Michel Jarre – Oxygene 3
Jepp, han rakk å gi ut to album i år (tre på 15 måneder) og det siste var en andre oppfølger til Oxygene. Det er merkelig hvor mange artister som blir vitale igjen og kreative når de nærmer seg 70. De gamle er eldst, sies det, men fy flate Jarre er evigung og ga 2. desember ut et av sine sterkeste album! Merde!
1. Aurora – All My Demons Greeting Me as a Friend
At et album som er dels Lykke Li, dels Enya (hør på Home og si meg at du ikke hører Enya, I dare ya!), dels Tori Amos og dels popmusikk av ypperste merke skulle bli det albumet jeg har hørt mest på, både på vinyl og strømming, ville jeg ikke trodd deg. Sjarmen hun har på scenen bare oser av hver rille på denne platen, og ting er vakkert, fengende og rørende. Og hvem fankern elsker ikke hennes utrolige framføring på Jimmy Fallon?
Så, er du enig? Uenig? Legg gjerne igjen en kommentar.
Jeg synes du har truffet godt. I motsetning til Dagbladet som mener at Auroras debutplate ikke er verdig en plass blant de 25 beste norske utgivelsene i 2016!
Takk, takk. Og det virket da veldig «Nei, hun er for populær»-aktig fra Dagbladet