De siste ukene har du vel sett dem. Alle disse listene hvor vi kultur- og musikkjournalister skriver lister over årets beste album og beste låter, gjerne med ulike lister på utenlandske og norske artister. Felles for listene er at du gjerne kun har hørt om to av de ti utgivelsene som er på listen. Men ikke jeg, nei! Her er de ti beste utgivelsene for meg i 2018, uansett nasjonalitet.
Håper du kan få noen gode tips
10. Loreena McKennitt – Lost Souls
Det var en skikkelig overraskelse å få et nytt album fra den kanadiske harpisten med den enorme stemmen. Musikken er som før i keltisk og irsk landskap, men betraktelig mer variert og mer instrumentert enn artister som Enya, som jeg synes det egentlig er urettferdig å sammenligne McKennitt med. Nydelig plate som jeg måtte jobbe litt med før jeg kom inn i den.
9. Paul McCartney – Egypt Station
Hva kan man si? Gode gamle sir Paul høres kanskje ut som en kråke som har halsbetennelse når han forsøker å synge på konserter i dag, men teft for å skrive melodier har han fortsatt. Denne har vært en gjenganger på platespilleren min i år (noe den fabelaktige Flowers in the Dirt fra 1989 også har vært)
8. David Byrne – American Utopia
Dette var også en skikkelig overraskelse. Etter 14 år ga den tidligere frontmannen i Talking Heads ut et nytt soloalbum, og det er absolutt herlig alternativ-pop, nesten oppe med Talking Heads på sitt beste.
7. Janelle Monae – Dirty Computer
Jeg har vært fan siden jeg så henne live på Moldejazz i 2012. I år disket hun opp med et knallbra multimediaprosjekt, som innbefattet dette strålende albumet, samt to høvelig risqué videoer, med et klart positivt LGBT-budskap. Hun leker seg med sjangre som hun vil, men Prince-fans burde virkelig ta en lytt.
6. Aurora – Infections of a Different Kind Step 1
Debutalbumet til Aurora ble av meg kåret til årets beste album det året det kom. Hun klarer ikke helt å følge opp, men dette er et album som har vokst på meg. Dessverre har det ikke fått en fysisk utgivelse enda, så jeg får bare hørt på det når jeg strømmer musikk.
Når en artist klarer å kombinere elektronisk eksperimentering, progelementer og synthlyd med fengende popmusikk, så er jeg i himmelen. Og det er nettopp det Aurora gjør på andrealbumet sitt.
5. Moby – Everything Was Beautiful and Nothing Hurt
Moby har vært ekstremt produktiv de siste årene, og på forrige ordinære album returnerte han til sine røtter i punken. Albumet han kom med i år var en slags industriell utgave av det han gjorde på platene han solgte millioner av på 90- og 2000-tallet.
Til tider lavmælt, av og til litt over the top, men svært vakkert og nydelig. Enhver elektronika-fan burde like dette.
4. Jean-Michel Jarre – Equinoxe Infinity
På tre år har Jarre gitt ut to dobbeltalbum og to enkelt-album, i tillegg til en gedigen samleboks som kom i høst. Å fylle 70 har ikke lagt noen demper på produktiviteten hans, og selv om det han gjør ikke er unikt eller nyskapende lenger, så er det ingen som høres ut som Jarre. Og han er fortsatt sjefen.
3. Lykke Li – So Sad So Sexy
Jeg var så skuffet da denne platen kom ut, for jeg har stort sett elsket alt denne svenske artisten har gitt ut før. Men en kompis av meg ba meg gi den et par runder til på platespilleren, og plutselig en dag løsnet det bare. For et popalbum!
2. Greta van Fleet – Anthem of the Peaceful Army
Jada, jada, jada. Jeg vet. Det er tusen grunner til å hate disse guttene, som lager rock du har hørt tusen ganger før, og som høres ut som Led Zeppelin-kopister (men Led Zeppelin var antagelig musikkhistoriens største kopister selv, så det lar jeg passere). Men etter å ha strømmet denne platen et par ganger måtte jeg bare kjøpe LP-en. Åpningssporet alene er verdt hele platen. Gud hjelpe for en bra låt!
1. Robyn – Honey
Da jeg satt og snakket backstage med en musikervenninne for en tid tilbake kom vi innpå Robyn, for vi var begge storfans av Body Talk-prosjektet hennes. Plutselig gikk det opp for oss at det var hele åtte år siden!
– Hva skjedde med henne, egentlig, spurte min venninne?
Nå vet vi det. I flere intervju har Robyn sagt at hun gikk i en vanskelig periode av livet sitt, samlivsbrudd, depresjoner, en nær venn og samarbeidspartners dødsfall og at hun fulgte andre karriereveier en stund. Og hun var jo på plate og turne med Röyksopp for fire år siden.
Men savnet henne har vi. Derfor er det med fryd i magen at jeg sitter og gjør småspastiske bevegelser med kroppen når Missing U åpner platen med kadenser av herlig sequencer-synth. Robyn synger så guddommelig vakkert «I miss you.» Og ja, vi har savnet deg også, så veldig, veldig mye, Robyn!
Åpningskuttet er sårt, vakkert, fengende og trist, samtidig som det gjør deg glad. Det er disse motsetningene som gjør at selv de mest EDM-hatende kynikerne har en soft spot for Robyn. Det er en egen kunstart og klare å sy sammen så mange motstridende følelser til et hele, og få det til å fungere så bra som dette. Dette er electronica i den syvende himmel!
Tekstmessig er det også nært, personlig og med ikke så veldig subtile hint til sex, sårhet, kjærlighet, vennskap og det såre i livet. Alt sunget med Robyns særegne stemme. Den stemmen som gjør at du bare skjønner at du hører på Robyn
Det er også morsomme lydbilder her og der. Spesielt liker jeg høyhastighets-strykerne i Because it’s in the music, mikset med Commodore 64-lignende lyder. Klangbildet på refrenget i Baby forgive me er også herlig.
Between the Lines og Beach20k20 er begge strålende pastisjer over klubbmusikken som kom ut på tidlig 90-tall, mens på sistelåten Ever Again er vi i 80-tallspoplandskap (hør bassgangen!). Liker!
På tross av variasjonen har platen også et enhetlig lydbilde og en nerve som sitter i deg lenge etter at sistelåten toner ut.
Tittelkuttet, Honey, som ble gitt ut som en forsmak på albumet var en herlig sak som inneholdt alle varemerkene vi forbinder med Robyn. Etter å ha levd med dette albumet på repetisjon i høst kan jeg bare konstatere at denne honningen bare var en forrett.
For himmelens skyld, Robyn, ikke la det gå åtte år til neste gang!
Enig med meg? Uenig? Noe jeg burde tatt med? Noe jeg ikke burde tatt med? Legg igjen en kommentar i kommentarfeltet (jeg må godkjenne kommentaren før den blir publisert).