Monthly Archives: April 2013

Den riktige måten å feire på

I fjor deltok min arbeidsgiver i borgertoget i Molde. Firmaet hadde hundreårsjubileum, og om vi ikke er en hjørnesteinsbedrift i Molde, er vi i hvert fall en del av grunnmuren. Derfor mente 17. mai-komiteen at det var en flott anledning til å vise firmaets historie, men også firmaets relasjon til byen og dens utvikling og endringer.

Som sagt, så gjort.  Mitt firma gikk i 17. mai-toget i fjor. Det ble vist historie, arbeidsklær, gamle produkter, nye produkter, framtidige produkter, ballonger og kostymer. Og reaksjonen til folk var: – Jeg skjønte ikke helt hva et firma hadde i borgertoget å gjøre, men du verden for et fantastisk flott innslag! Det vanket også pris for beste innslag i borgertoget, og jeg må ta hatten av for jobben komiteen for 17. mai-feiringen hos min arbeidsgiver hadde gjort.

I ly av denne suksessen finner jeg  derfor overhode ikke noe merkelig ved at en barneskole vil forsøke å vise seg fram på en lignende måte. De har lyst til å vise hva skolen holder på med og hva ungene har laget og jobber med. Er ikke det fantastisk? I stedet for det samme kjedelige toget, hvor ungene bare vandrer rundt med lærere som dukker opp kun dersom de får dobbelt overtid (det unner jeg dem, altså!), har en skole i Ålesund ønsket å sprite opp toget litt. Blant annet ved å vise fram flotte flagg som de har tegnet til et prosjekt dette skoleåret.

Og legg merke til enda en ting denne skolen gjør: De kontakter 17. mai-komiteen og spør om de tror det er greit at de gjør det! Dette viser en hensynsfullhet overfor andres følelser og meninger som jeg synes bør applauderes. Men skjer det? Neida, i stedet får skolen kjeft. Og de får løgner spredt om seg, om at de har tenkt å nekte ungene å gå med norske flagg.

Gunnar Tjomlid har i dag postet et aldeles glitrende innlegg om nasjonalfølelse. Han spør om hva nasjonalfølelse egentlig er. Og indirekte spør han om enkelte grupper bare kan ta monopol på hva nasjonalfølelse skal være, og dermed kunne diktere hva folk skal kunne vise fram i et 17. mai-tog og ikke.

Min mening om dette er den samme som jeg har når religiøse mennesker mener at troen deres har blitt tråkket på: Dersom troen din tar skade av at noen tegner en tegning, så kan ikke troen din være særlig sterk.

Flagg er et stykke tøy (og papir ved skolen i Ålesunds tilfelle). Dersom din nasjonalfølelse er truet av at noen tar med seg et fremmed lands flagg inn i 17. mai-toget, så kan ikke nasjonalfølelsen din være særlig sterk.

Når det er sagt, så skjønner jeg ikke helt poenget med å ta med seg andre lands flagg under 17. mai-feiringen. Det gjør meg absolutt ingenting om noen gjør det, og det er helt feil at noen skal prøve å forby det, men jeg skjønner det ikke. I ålesundsskolens tilfelle, derimot, føler jeg det er naturlig at de tar med seg disse flaggene. Poenget er som sagt å vise mangfoldet i skolen og presentere noe elevene har jobbet med.

Jaja, vi kan finne trøst i at denne diskusjonen er jo alltid det sikreste tegnet på at våren endelig har kommet.

Liten disclaimer:
Personlig var jeg ikke med i toget da min arbeidsgiver viste seg fram. Jeg skal være ærlig: Jeg fordrar ikke 17. mai. I fjor nøt jeg nasjonaldagen på min egen måte. Jeg var ute på en 15 mils sykkeltur, og nøt den fantastiske naturen vi har i området her. Dette klarte jeg å gjøre, vekke fra folk, trengsel, unger med bråkete fløyter og mat og ballonger med priser som kunne foret et større uland. Dersom du vil feire 17. mai ved å gå i tog, vifte med all verdens lands flagg, vifte med kun det norske flagget, kle deg i bunad eller spise soft-is til kvalmen tar deg, er jeg glad på dine vegne. Jeg forbeholder meg retten til å la være. Om du da mener at jeg ikke har noen nasjonalfølelse, får du gjerne mene det. Men dersom du skal tvinge meg til å ferie 17. mai slik som du føler er den riktige måten å gjøre det på, har du og jeg et problem.

 

2 Comments

Filed under Jobb, Meninger

Grillbaren

crystalDet er ingenting her i verden som lukter som grillet burger og smeltet ost. Noen i borettslaget griller, og nesen min fylles av akkurat den lukten nå. Jeg fylles opp innenfra av en nostalgi som graver minnene ut av hjernen min. Tenåring? Nei, yngre. 80-tallet. Fauske. Spilleautomater. Grill… Der har vi det! Grillbaren, Ole Reidar Sollunds krypinn under gamle Nordlandsbanken.

Grillbaren var forbudt område for meg. Min mor var veldig skeptisk til spilleautomater. Spilleautomater på 80-tallet var ikke de som Norsk Tipping i dag har monopol på. På den tiden gikk man på gatekjøkken for å spille spill man i dag kan sitte på bussen og spille på mobiltelefonen sin. Og vi måtte betale. For hver omgang.

Når vi var på Grillbaren måtte jeg holde meg borte fra inngangen til etablissementet, slik at foreldrene mine ikke så meg om de var nede i sentrum. Av og til ville en i gjengen som stod foran automatene rope at de så opphavet mitt rundt hjørnet, og jeg ville da løpe og gjemme meg bak biljardbordet til ”faren over” ble gitt.

Når du er ung og naiv tror du at du klarer å lure foreldrene dine, men tatt i betraktning at klærne mine måtte være gjennomtrukket av den samme lukten som har startet tidsmaskinen i hodet mitt akkurat nå, var det vel ingen stor hemmelighet for noen at jeg bruke å snike meg ned dit.

Jeg lukker øynene mens jeg prøver å komme på alle spillene vi spilte. Crystal Castles, Donkey Kong, Pole Position, Kangaroo… Om du spør meg om viktige ting som skjedde i verden i disse årene, blir jeg svar skyldig. Men spør du meg om hvilke låter jeg hørte på, hva slags filmer jeg så og ikke minst hvilke spill jeg spilte, bør du ha god tid.

Vi var en fast gjeng som alltid hang rundt automatene, og det var strenge men uskrevne regler om oppførsel. En snek for eksempel ikke i køen ustraffet og rivalisering så man lite til. Det kollektive målet var alltid å vinne over automaten og for enkelte av oss var dette så alvorlig at vi satt i friminuttene og tegnet opp skjermbildene og la opp strategier.

starwarsmicro01En av mine klassekamerater var suveren på de fleste automatene, men ingenting slår den gangen han satt tolv timer i strekk og spilte samme runde på Star Wars-automaten. Verdensrekorden i antall poeng var innenfor rekkevidde, men dette gjorde ikke stort inntrykk på Sollund da han skulle stenge klokken elleve på kvelden. Så han slo like godt av strømmen og sendte oss hjem mens han gav inntrykk av at det å ha kun tjent to kroner på automaten den dagen veide tyngre enn alle verdens rekorder.

En kan vel ikke klandre ham. Jeg kan nemlig aldri huske at jeg spiste på Grillbaren, men jeg la likevel igjen haugevis av hardt oppsparte flaskepenger der. Og i dag er jeg rik på minner. Om grillet burger og smeltet ost.

Dette er en omarbeidet versjon av en tekst som har stått på trykk i Saltenposten

1 Comment

Filed under Arkade, Avis, Kåseri, Nostalgi, Spill