Monthly Archives: May 2014

1988

Now That's What I call Music 12

Min mest spilte plate sommeren 1988.

Trudging slowly over wet sand
Back to the bench where your clothes were stolen
This is the coastal town
That they forgot to close down

Det er lenge siden sist jeg tok fram denne platen. Jeg ser på bildene av artistene inne i coveret. Åttitallsfrisyrer, åttitalsklær, åttitalssminke, åttitalssmil… Jeg flytter automatisk pick-upen til den spesielle låten, og etter de to første notene er jeg ikke i stuen min lenger.

Armageddon – come Armageddon!
Come, Armageddon! Come!

Everyday is like Sunday
Everyday is silent and grey

Skole. Vestmyra Ungdomsskole. Niende klasse er et tilbakelagt kapittel. Lettelse og skrekk i en herlig blanding. Videregående er nesten tre måneder unna, og av eget valg skal jeg gå på en annen enn den de fleste av min tidligere klassekamerater skal gå på. Jeg må komme meg bort litt. Men ikke fra dem, for gjengen samles hele sommeren. Huset, og taket, til Brigitte i Hauan er åstedet for mang en varm sommernatt. Likevel trenger jeg forandringen som høsten vil bringe, samtidig som det er vanvittig skummelt å tenke på.

Hide on the promenade
Etch a postcard :
“How I Dearly Wish I Was Not Here”

In the seaside town
…that they forgot to bomb
Come, Come, Come – nuclear bomb

Min første sommerjobb. Jeg lager plen rundt rekkehusene på Vestmyra. Det er noe magisk ved å tjene penger selv. Spesielt på hardt fysisk arbeid. Og når en ikke har noen som helst forpliktelser kan man også bruke pengene på hva man vil. Spare? Slå opp på ’S’ i fremmedordboken, gammern.

Everyday is like Sunday
Everyday is silent and grey

Musikk. Livet mitt dreier seg om det, og jeg har en drøm om å bli DJ. Hele sommeren gjennom mikser jeg kassetter til min søsters venninner og mine egne venner. Men akkurat denne sangen deler jeg aldri med noen.

Trudging back over pebbles and sand
And a strange dust lands on your hands
(And on your face…)

The Last Ninja 2

The Last Ninja 2: Den perfekte oppfølger.

Våkenetter foran Commodore 64-en. Etter å ha hengt på ungdomskafeen på Samfunnshuset som har åpent hele sommeren. Den er et sted for biljard, intriger, gleder og sorger av den typen som føles viktige for en 15-åring. Jeg fører dagbok: ”På fest på Finneid. Georg er en tulling. Fortsatt forelsket i Stine.”

Everyday is like Sunday
“Win Yourself A Cheap Tray”

Share some greased tea with me
Everyday is silent and grey

Låten er ferdig og jeg er tilbake i stuen igjen. Jeg legger platen på plass. I refleksjonen i vinduet ser jeg ikke lenger en 15-åring som henger på ungdomskafeen. Men ved hjelp av en sang kan jeg huske hvem han var.

Opprinnelig skrevet for Saltenposten i 2008 og basert på en lengre artikkel i min gamle engelske blogg.

”Everyday is like Sunday” © Morrissey

Leave a Comment

Filed under Avis, Kåseri, Personlig