Monthly Archives: June 2014

Fløyting Og Flyving i New York

Se flere bilder fra New York-turen min her!

The Real New YorkDet blir mer og mer vanlig at man får oppfylt drømmene sine i våre dager. Dette er gjerne drømmer som en har hatt lenge, og man har bygget opp forventinger, store sådanne, om hvordan det vil bli. Og når så drømmen går i oppfyllelse, så blir det en skuffelse. New York er så langt alt annet!

Byen er akkurat slik jeg så for meg det da Bjarne Ytrearne og Turid Øversveen viste oss New York i gode gamle Halvsju på NRK i hine hårde dager på 80-tallet. Og ikke minst gjennom å lese Spider-Man gjennom hele oppveksten og fram til i dag (Spider-Man og New York er som en symbiote som New Yorkere er stolte av). Og det er fantastisk kult å oppleve landemerkene som er legendariske, både fra historiebøker, tv-serier, filmer og musikkvideoer. Det finnes ikke noe maken til New York noen plass, sies det. Jeg er tilbøyelig til å være enig. I hvert fall er det helt annerledes enn noen andre byer jeg har vært i. Og det er ikke minst noe helt annet enn resten av USA, i hvert fall de delene av USA jeg har opplevd.

Daily BugleLuktene, arkitekturen, trafikken og ikke minst folkene, som kommer i alle varianter du kan tenke deg, er noe helt for seg selv. Det er et kaos her, men du opplever samtidig at det er et system i kaoset.

Fløyting med bilhorn er en lyd som for alltid kommer til å minne meg om New York etter at jeg har kommet hjem igjen. Jeg er overbevist om at det er det første man lærer på kjøreskolen her. Det fløytes hele tiden. For alt. For at folk skal flytte seg. For at noen gjør noe feil. For at noen stopper. For at noen skal kjøre ut. Hele tiden. Og ingen bryr seg om at det fløytes, så jeg klarer ikke helt å se poenget med det heller.

Vi ankom New York på kvelden for to dager siden (etter en flytur med et elendig fly fra et portugisisk selskap som fløy på vegne av Norwegian (forvent klage pr epost fra meg, Norwegian!))

Flying Above LibertySiden vi ankom sent var det rett i seng, slik at vi kunne stå tidlig opp å være i gang fra morgenen av. Tradisjonen tro var min første frokost blåbærpannekaker, denne gangen inntatt på Lindy’s mens vi kunne sitte og se på folkehavet som passerte forbi.

Gårdagen var en perfekt dag, for jeg fikk kombinert business og pleasure. Jeg fikk både vært ekte turist og gjøre turistgreier, samtidig som jeg var journalist og var på jobb og lagde reportasje. Og for en jobb! Jeg intervjuet en fra Andøya som jobber som helikopterpilot for rikinger og kjendiser og vi fikk ikke bare én flytur over New York, men to! Journalistikken gjør at jeg får oppleve utrolig mye artig!

Jeg skrev «vi fikk» for jeg har også med min niese over hit. Turen var min 18-årsgave til henne, samtidig som hun er assistent. Hun var i hundre over flyturen, hennes første helikoptertur noensinne, og høydepunktet var nok da vi fløy over Frihetsgudinnen.

Art of the BrickAndre høyepunkter i går: Empire State Building er verdt en tur opp i. Det er da du virkelig får sett New York. I tillegg er det da du skjønner at andre byer i verden er nok større i utstrekning enn NYC, men det er få byer som er stablet så mye i høyden som New York.

Vi besøkte også Discovery Channel sitt museum, hvor jeg fikk sett de fantastiske legoskulpturene til Nathan Sawaya. Det var tilfeldig at vi så at utstillingen var der, noe som var kjempeflaks siden jeg har hatt lyst til å se den helt siden jeg leste om den i en av Lego-bloggene jeg følger.

On Top of the WorldPå kvelden tok vi busstur som tok oss gjennom Brooklyn, og jeg har bestemt at dit skal vi ta turen i morgen for å se oss litt om. Det var et mektig syn å se Manhattan på kveldstid, og jeg har lyst til å ta bilde uten å ha bussen vi satt i som hindring.

Akkurat nå sitter jeg og skriver dette på en åpen plass utenfor legendariske Macy’s, hvor de har satt opp bord og stoler. I tillegg når Macy’s gratis wifi-nett ut hit, så da er jeg berget, mens min niese er på shopping et sted inne i det kvartalsstore senteret. Om hun ikke er tilbake om to timer ringer jeg Røde Kors…

PS! Du kan trykke på bildene for å se dem i større utgave og du kan se flere bilder fra New York-turen min her!

Leave a Comment

Filed under Fotografi, Jobb, Personlig

Dette Øyeblikket

Vi har endelig fått en liten pause i regnet som har herjet byen de fem siste dagene. Jeg kan endelig legge regndrakten hans i ryggsekken i det vi går fra barnehagen. Vi tar en kjapp tur innom butikken, og jeg gir etter for masingen fra en sliten og sulten femåring og kjøper ham en smultring til dessert. Jeg bærer posene med det vi har kjøpt inn, og han klager for en gang skyld ikke over at han må ha ryggsekken på.

Han snakker uavbrutt. «Kan vi ta et bad når vi kommer hjem?» Han elsker å bade, og siden jeg er svett etter sykkelturen fra jobb svarer jeg at vi har tid til det før middag. «Jeg vil ha den gule lekekassen i badekaret i dag. Kan vi ta den, pappa?» Jeg svarer ja, men jeg hører egentlig ikke etter.

«Det er to dager til storebror kommer hjem, er det ikke? Da skal vi spise pizza og jeg har invitert Alec, Victor og Jacob.» Jeg nikker. «Jeg tegnet et bilde i dag, og vi gikk alt for langt på tur i barnehagen i dag! Helt til Djupdalen, det er langt, er det ikke, pappa?» Jeg varer: «Ja,» men er fullstendig på autopilot nå.

Han fortsetter å snakke om alt mulig. Om Lego, Star Wars, Madagascar-filmen, lunsj, en bok han har lest… det er en kontinuerlig strøm av ord, og alt er bare en vegg av lyd i ørene mine.

Men selv om han ikke har oppmerksomheten min, hører jeg fortsatt hva han sier. Og jeg smiler. Han er så full av liv! Det er ettermiddag, det har vært en lang og hard dag på jobb og jeg er svett, trøtt og sulten. Men han hopper lett og fint rundt mens han filosoferer om alt og ingenting. Og i akkurat det øyeblikket vet jeg at jeg kommer til å huske dette øyeblikket, denne gåturen fra barnehagen, via butikken og hjem, resten av mitt liv.

Det er en helt vanlig dag. En arbeidsdag. Det er ikke ferie, ikke en bursdag og ikke skal vi ut å reise. Det er rett og slett bare en helt vanlig dag. Og akkurat det er grunnen til at jeg kommer til å huske dette øyeblikket, og alltid smile når jeg tenker tilbake på det.

Leave a Comment

Filed under Kåseri, Nostalgi, Personlig