Monthly Archives: November 2014

Ja, Jeg Tar Mye Plass

Bred last følger

Bred last følger

Dette er ikke en innrømmelse som sitter langt inne for meg. Jeg tar stor plass, og jeg er klar over det, og jeg forsøker å jobbe med det.

Nå er det ikke alltid at det å ta stor plass er en ulempe. For selv om jeg tar plass, så har jeg det ikke bare i kjeften. Jeg får også ting gjort, i motsetning til enkelte andre som er store i kjeften. Men også dette har av og til ført med seg at folk har fått meg litt i vrangstrupen: Jeg blander meg mye.

Dette er også noe jeg jobber med. Men bare i det siste har jeg vært med på arrangementer og lignende hvor jeg har sett at dersom ikke noen tok tak i ulike ting, så ville de ikke ha blitt gjort. Og jeg er en av de som da tar tak og får det gjort. Ikke for å få skryt (selv om det er hyggelig, selvsagt) men rett og slett fordi det av og til må til.

Ulempen med dette er at man av og til blander seg i ting man ikke har noe med, men det er heller ikke hensikten min. Så derfor har jeg nå prøvd å bli flinkere til å enten foreslå at jeg kan gjøre det, eller spørre forsiktig om noen er på saken, dersom det er tid, vel og merke. For av og til er det ikke tid, og man må bare trå til. Og ofte har folk bare tatt det for gitt at jeg skal ta tak i ting.

Jeg er glad i å prate, og jeg er glad i å underholde og få folk til å le. Og derfor befinner jeg meg ofte i omstendigheter hvor jeg innser at nå har jeg overtatt samtalen eller situasjonen. Dette har ført til at enkelte ser på meg som selvopptatt, overdrevent selvsikker og kanskje en hoven blei. Andre igjen, spesielt de som kjenner meg litt, vet at jeg ikke er det, men er fullt klar over jeg av og til tar litt plass. De godtar det, inntil en viss grense, men tar ikke fem øre for å be meg roe meg ned.

Som sagt, jeg forsøker å skjerpe meg. Derfor mener jeg at jeg er flink til å lytte også. Og jeg tror også jeg er flink til å skryte av andre, vise dem oppmerksomhet og ta meg av venner og kolleger. Jeg forsøker også å begrense meg og la andre komme til orde i forsamlinger. Men ofte må jeg stoppe meg selv og tenke: “OK, nå kan du holde litt mer kjeft.»

Og bare for å ha det sagt: Nei, jeg er ikke ute etter oppmerksomhet kun for oppmerksomhetens skyld. Det er heller ikke om å gjøre for meg å være poster boy eller å være den som snakker eller blir intervjuet. Jeg blir ikke sur om noen andre tar eller får den rollen. Men når man er slik som meg er det ofte lett at man får den likevel.

Jeg er heller ikke så selvsikker og bestemt som man av og til kan få inntrykk av. Som en ivrig tilhenger av vitenskapen er jeg når som helst villig til å endre mening og oppfatning om ting, noe som har både forvirret og forundret folk.

Men nå har jeg tatt nok av tiden din, om du leste så langt da, og vil bare avslutte med: Jeg skal skjerpe meg enda mer. Men om jeg går tilbake til gamle synder, og du er til stede, be meg holde kjeft. Jeg blir svært sjelden fornærmet!

Leave a Comment

Filed under Personlig

Brikker i Veggen


10. november 1989 våkner 12 år gamle Thomas Zenk opp i leiligheten han deler med foreldrene i byen Wismar i Øst-Tyskland. Leiligheten er tom. Thomas begynner å gjøre seg klar for skolen da foreldrene kommer hjem. De er i ekstase.

– Vi har vært i Vesten, forteller moren. Thomas bare flirer og tror de spøker. Selv om grensen til Vest-Tyskland bare er et bar timer unna med bil er det umulig å komme seg over dit. Grensen til Vest-Tyskland er sperret med elektrisk gjerde, og før man kommer til gjerdet er det et tomt ingenmannsland hvor den som oppholder seg blir skutt enten av soldater eller selvskudd. Hvis man ikke ble tatt av vakthundene først.

Natur

Tjue år senere sitter jeg på et utested i Molde sammen med Thomas og Alexander Benedikt, også han oppvokst i tidligere Øst-Tyskland.

Thomas kom til Molde i 1998 via et utvekslingsprogram Høgskolen i Molde har med Høgskolen i Wismar. I løpet av studiene og praksistiden ute i et firma i Molde fikk han et stort ønske om å bosette seg her. – Romsdal med sine kontraster mellom hav og fjell er utrolig imponerende, sier Thomas.

Han og hans norske kjæreste flyttet til et gårdsbruk ute i Midsund etter å ha bodd i Molde noen år. De har i dag skilt lag, men begge bor nært hverandre med felles samvær med datteren. Ved siden av jobben som webutvikler på Tibe i Molde, driver Thomas oppdrett av tyske kjempekaniner. Jakt og ikke minst fiske med båten han eier er også fritidsaktiviteter han setter høyt.

– Jeg pendler med ferge mellom Midsund og Molde og jeg sier til meg selv hver dag at om jeg en dag våkner og ikke kan beundre synet av panoramaet som møter meg bør jeg bare flytte. Til og med foreldrene mine har flyttet opp hit nå. De bor i Batnfjord.

Thomas Zenk

Thomas Zenk

Alexander og Thomas ble kjent etter at de flyttet hit, og Alexander har bodd i Molde i seks år. Han kom hit sammen med sin daværende kone som tok seg jobb som sykepleier i Molde, men de hadde begge vært her før på bobilferie.

Alexander driver et flisleggerfirma i Molde med to ansatte, og også han bruker romsdalsnaturen til fulle i fritiden. Både dykking, snowboarding, fiske og paragliding står på listen over hobbyer, og han inviterer ofte venner på sosialt lag ute i naturen hvor han lager mat over åpent bål. I motsetning til Thomas bor resten av familien fortsatt i Tyskland, og han reiser ofte ned for å besøke dem.

– Vi hadde en stolthet

Vi går igjen tjue år tilbake i tid. Moren til Thomas overbeviser ham ved hjelp stempelet hun har fått i passet og forteller at de kom sent hjem fordi de har sittet i timeslange bilkøer. Først for å komme inn til Vesten, og deretter for å komme seg hjem. Thomas skjønner at demonstrasjonen moren hadde tatt ham med på noen uker tidligere har ført fram. Store folkemengder hadde samlet seg i sentrum, inspirert av den nå historiske marsjen i Leipzig, og man hadde ropt om demokrati.

Noen dager senere sitter 21 år gamle Alexander Benedikt på vakt i Berlin. Han vokste opp på en øy i Østersjøen, Usedom, hvor faren jobbet som pilot i forsvaret, og gjennomfører under nedrivningen av muren førstegangstjeneste. Alle permisjoner er inndratt. Ryktene har i flere dager flydd om grenseåpning, men siden media er strengt sensurert blir ingenting bekreftet. Nå derimot er grensen til Vest-Berlin åpnet, og folk strømmer til for å gå inn i Vesten.

Alexander Benedikt

Alexander Benedikt

Nå har også tv begynt å vise hva som foregår, og Alexander ser med avsky på at en vesttysker åpner bilen sin og kaster ut sjokolade på gaten. Øst-tyskerne kaster seg over sjokoladen og river den til seg som om de var utsultede flyktninger.

– Vi hadde tross alt en østtysk stolthet, sier han i dag, når vi treffer Thomas og ham på en restaurant i Molde, 20 år senere. – Det var flaut å se hvordan folk oppførte seg som dyr. Hadde vi ikke sjokolade i Øst-Tyskland også, kanskje? Vi manglet egentlig ingenting i Øst-Tyskland.

– Kanskje ikke du, sier Thomas. – Faren din jobbet for forsvaret, og dere hadde dermed mange privilegier. I tillegg flyttet du til Berlin da du var 18, og der manglet man aldri selvsagt aldri noe siden det var stort sett dit folk fra utlandet oppholdt seg.

Alexander ser fornærmet ut. – Det hadde vi vel ikke. De som hadde privilegier var leger, professorer, skuespillere, musikere og sportsfolk. Men han innrømmer at Berlin var en helt annen verden i forhold til resten av landet.

Hva gikk privilegiene du nevnte ut på?

– Folk i viktige posisjoner hadde det langt friere, sier Thomas. For eksempel kunne hele familien deres få visum dersom de skulle reise til vestlige land. Hos vanlige folk var det for det første svært vanskelig å få et slikt visum, og dersom man fikk det var det kun et familiemedlem som kunne få reise. Reiste mannen måtte kona være hjemme, for eksempel. Dette var for å sikre at man ikke hoppet av. Derfor fikk for eksempel leger mange andre privilegier, slik at de ikke hoppet av selv om de reiste sammen. Det var viktig å ha slik kompetanse i landet.

Trabant

Det tok 11 år før familien til Thomas Zenk fikk innvilget å kjøpe bil

Uenige om privilegiene

Alexander forteller at det var langt lettere å reise til land som Tsjekoslovakia, Ungarn, Polen, Sovjetunionen og til og med Cuba.

– Jeg likte Polen, sier Thomas. – Polen hadde mange vestlige innslag. De hadde jo til og med Coca-Cola og Pepsi.

– Ja, men de hadde ikke mat, flirer Alexander. – Det var enorme matkøer, og når man kom fram til butikken var det ingenting å handle uansett. Slik var det ikke i Øst-Tyskland, vi hadde det vi trengte. De eneste gangene det var tomt hos oss var når turister som besøkte øyen vår hadde kjøpt alt.

Så bildet vårt av kommunistiske land som gråe og triste land hvor dere manglet det meste, stemmer ikke?

Thomas og Alexander ser litt på hverandre før de svarer. – Jeg vet at i enkelte land, så var det slik, sier Alexander. – Men vi manglet egentlig ingenting i Øst-Tyskland. Man så aldri matkøer, for eksempel.

– Jo da, det gjorde vi, repliserer Thomas. – Jeg husker godt at vi kunne komme i en kø som ville gått fra Grandgården og hit inn i sentrum. Da stilte man seg bare opp i den, uten å vite hva som var i andre enden. Spesielt var dette vanlig på slutten av DDR-tiden.

Alexander rister hele tiden på hodet. – Nei, det er jeg ikke enig i.

– Du glemmer hele tiden at du var privilegert, sier Thomas. – Det var ikke min familie, så vi opplevde disse tingene. Det tok 12 år fra faren min søkte om å få kjøpe bil til søknaden ble innvilget, for eksempel!

Ferie

Med unntak av Polen og Tsjekkoslovakia var det ikke lov å reise på ferie annet enn inne i Øst-Tyskland. Der var det derimot lagt opp til feriekolonier og feriesteder, ikke minst langs sjøen.

Alexander benekter nok en gang, synlig irritert, at han var privilegert på grunn av farens status, og mener at selv om det var mye feil med DDR, så var det trygt og godt å vokse opp der. Thomas er enig:

– Det var kjempefint, så lenge man fulgte reglene. Det var ingen kriminalitet, folk var veldig sosiale, det var ikke noe mote- eller kroppspress, det var god likestilling, man fikk lønn fra staten og all utdanning ble betalt. Dersom man ville studere ble dette også betalt, men man måtte gjøre tre år med plikttjeneste etter endt utdanning. Å starte opp noe selv å tjene penger på det var derimot tilnærmet umulig.

Kunst, kultur og friluftsliv

Alexander forteller om en kultur som verdsatte friluftslivet høyt. – Det var mye fin natur i Øst-Tyskland. Vi hadde alle muligheter til å drive sport, idrett og annet friluftsliv. Spesielt sport var viktig. Det var en slags krigstilstand mellom Vest- og Øst-Tyskland, og denne kom til uttrykk gjennom sport. Det var sikkert politisk styrt, slik som alt annet, sier han og flirer.

– Det var mye kunst og kultur i Øst-Tyskland, men dersom man skrev, sang eller sa feil ting kunne man fort forsvinne eller bli fratatt privilegier, selv om jeg må understreke at angiverkulturen er sterkt overdrevet i vestlig media. På den annen side var stasiagentene så flinke i jobben sin at da Tyskland ble gjenforent ble svært mange av dem ansatt i den vesttyske etterretningen.

Falsk Lego

Det var ikke lov å selge ekte Lego i Øst-Tyskland, men østtyskerne hadde sin egen variant av byggeklossene.
Disse lot seg fint kombinere med ekte Lego, som Thomas fikk tilsendt fra en tante i Vest-Tyskland

Hvis alt var så bra, hvorfor var dere innesperret?

– Vi var da vel ikke innesperret, det var for å beskyttes oss mot vestlig dekadanse og innflytelse, skjønner du vel, sier Thomas sarkastisk. Han ble utsatt for vestlig innflytelse ofte, både via julegaver fra en tante i Vest-Tyskland og også via vesttysk tv som de tok inn hjemme hos ham

– Alle visste at vi så vesttysk tv, men så lenge vi ikke pratet om det på skolen eller på jobb brød ingen seg. Straffen for å snakket om vestlig tv kunne derimot være hard.

Alexander mener at ingen trodde på myndighetenes propaganda, men det var ikke så mye å gjøre med det. – Det var ikke før demokratibevegelsen startet i Øst-Europa at også folk i Øst-Tyskland våknet. Det kunne gått som på 60-tallet da sovjetiske tropper slo ned demonstrantene med tanks og våpen. Demonstrantene som ble arrestert ble protokollført og de fikk forbud mot å kjøpe seg bil, fikk ikke reise utenlands og fikk det generelt sett veldig vanskelig.

Utsikt fra Thomas hjemby

Utsikt fra Thomas hjemby

Sjokkerte over bråk i Vesten

Historien viser at Honeker faktisk ba Gorbatsjov om hjelp, men i motsetning til på 60-tallet fikk han nei. Myndighetene visste ikke helt hvordan de skulle takle demonstrasjonene, og etter en misforståelse ble grensene åpnet. Dette kulminerte med nedrivingen av Berlinmuren og gjerdet som skilte Vest- og Øst-Tyskland.

Thomas dro over grensa sammen med foreldrene samme dag, men det var ikke hans første tur til Vesten: – Klassen min hadde vært i Vest-Tyskland før på et utvekslingsprogram. Vi bodde en uke der og gikk på skolen.

Thomas og klassen var sjokkerte over hvor mye bråk og hvor lite orden det var på skolene i Vesten. De hadde ingen respekt for lærerne. I Øst Tyskland ble hele skolen sendt ut i skolegården og så fikk en eventuelt synder stå foran alle mens rektor leste opp hva vedkommende hadde gjort. Klassen vi hadde besøkt i Vest-Tyskland besøkte oss uken etter. Det var reagerte nok på kadaverdisiplinen, men vi hadde ro og fikk faktisk lært noe på skolen.

Men i i dag er det første gang Thomas kan reise fritt inn i Vesten. – Vi brukte ti timer på grunn av all køen, forteller han. – Det var bitende kaldt, men siden vi hadde en Skoda med vannkjøling gav motoren mye varme.

Vinter

Fuglemating på en gjenfrosset innsjø i Øst-Tyskland

Vesttysk mottakelse

Thomas forteller at vesttyskerne kommer til dem med mat og stemningen er fantastisk. Vesttyskerne er strålende glade, og folk danser og hopper på bilene. Ferden ender i Lübeck, hvor Thomas blir presentert for en verden han bare hadde sett på tv, i all hemmelighet.

– Det var spesielt luktene og lydene jeg festet meg med. Det luktet helt annerledes enn jeg var vant til. Det var akkurat den lukten som var av julegavene som tanten min fra Vest-Tyskland pleide å sende oss. Hun sendte meg blant annet Lego, som vi kun hadde en billig kopi av i Øst-Tyskland. Og det var mye lyd.

Alexander kunne først reise over noen måneder senere, og hans begeistring var langt mer avmålt.

Norge og Tyskland

Tjue år senere sitter jeg altså med Thomas og Alexander på en uteplass i Molde. De hadde aldri forestilt seg at de skulle ende opp her, men de trives begge to og snakker varmt om Norge. Familien deres bor fortsatt i Tyskland, og de besøker ofte de delene av Øst-Tyskland de vokste opp i.

Hvordan er situasjonen nå?

– Da grensene ble åpnet var det overhodet ikke planen at landet skulle gjenforenes, sier Alexander. – Det skjedde plutselig et år senere, og det gikk antagelig for fort. En del i Vest-Tyskland ser i dag ned på østtyskerne fordi de føler at de har fått alt lagt i hendene. Det hadde alltid vært slik at østtyskere som reiste til Vest-Tyskland fikk 100 mark hos myndighetene der, og dette fikk også alle som kom over grensen etter at den ble åpnet.

Thomas og pappa

Thomas med faren utenfor et postkontor i DDR

Thomas nikker og utfyller: – Det er også folk fra Øst-Tyskland som er misfornøyde med tingenes tilstand. De vil tilbake til slik det var før muren falt.

Alexander tror dette skyldes at alle undersøkelser viser at folk fra Øst-Tyskland får dårligere betalt for å utføre de samme jobbene som vesttyskere gjør. – Men, det var jo en helt annen arbeidsmentalitet i Øst-Tyskland, sier han og smiler. – Vi fikk jo betalt så lenge vi møtte opp, så arbeidspresset var nok langt større i Vest-Tyskland. En del har kanskje vanskelig for å tilpasse seg. Blant ungdom er det nok ingen som vil tilbake, for de opplevde aldri den tiden.

Er det noen kulturforskjeller mellom østtyskere og vesttyskere?

– Kanskje i begynnelsen, sier Alexander. – Men i dag er det mindre av det, tror jeg. Det har tross alt gått 20 år. Man vil nok aldri gå tilbake til to land igjen, og hvorfor skulle man det? Det er viktig å se framover og tenke konstruktivt. Ting vil nok gå seg enda bedre til, og så får man heller fokusere på likhetene enn ulikhetene. Vi er jo alle tyskere.

Denne artikkelen ble laget for Romsdals Budstikke og stod på trykk lørdag 7. november 2009 i forbindelse med at det var tjue år siden Berlinmurens fall

Leave a Comment

Filed under Avis, Fotografi, Jobb