Category Archives: Avis

Brikker i Veggen


10. november 1989 våkner 12 år gamle Thomas Zenk opp i leiligheten han deler med foreldrene i byen Wismar i Øst-Tyskland. Leiligheten er tom. Thomas begynner å gjøre seg klar for skolen da foreldrene kommer hjem. De er i ekstase.

– Vi har vært i Vesten, forteller moren. Thomas bare flirer og tror de spøker. Selv om grensen til Vest-Tyskland bare er et bar timer unna med bil er det umulig å komme seg over dit. Grensen til Vest-Tyskland er sperret med elektrisk gjerde, og før man kommer til gjerdet er det et tomt ingenmannsland hvor den som oppholder seg blir skutt enten av soldater eller selvskudd. Hvis man ikke ble tatt av vakthundene først.

Natur

Tjue år senere sitter jeg på et utested i Molde sammen med Thomas og Alexander Benedikt, også han oppvokst i tidligere Øst-Tyskland.

Thomas kom til Molde i 1998 via et utvekslingsprogram Høgskolen i Molde har med Høgskolen i Wismar. I løpet av studiene og praksistiden ute i et firma i Molde fikk han et stort ønske om å bosette seg her. – Romsdal med sine kontraster mellom hav og fjell er utrolig imponerende, sier Thomas.

Han og hans norske kjæreste flyttet til et gårdsbruk ute i Midsund etter å ha bodd i Molde noen år. De har i dag skilt lag, men begge bor nært hverandre med felles samvær med datteren. Ved siden av jobben som webutvikler på Tibe i Molde, driver Thomas oppdrett av tyske kjempekaniner. Jakt og ikke minst fiske med båten han eier er også fritidsaktiviteter han setter høyt.

– Jeg pendler med ferge mellom Midsund og Molde og jeg sier til meg selv hver dag at om jeg en dag våkner og ikke kan beundre synet av panoramaet som møter meg bør jeg bare flytte. Til og med foreldrene mine har flyttet opp hit nå. De bor i Batnfjord.

Thomas Zenk

Thomas Zenk

Alexander og Thomas ble kjent etter at de flyttet hit, og Alexander har bodd i Molde i seks år. Han kom hit sammen med sin daværende kone som tok seg jobb som sykepleier i Molde, men de hadde begge vært her før på bobilferie.

Alexander driver et flisleggerfirma i Molde med to ansatte, og også han bruker romsdalsnaturen til fulle i fritiden. Både dykking, snowboarding, fiske og paragliding står på listen over hobbyer, og han inviterer ofte venner på sosialt lag ute i naturen hvor han lager mat over åpent bål. I motsetning til Thomas bor resten av familien fortsatt i Tyskland, og han reiser ofte ned for å besøke dem.

– Vi hadde en stolthet

Vi går igjen tjue år tilbake i tid. Moren til Thomas overbeviser ham ved hjelp stempelet hun har fått i passet og forteller at de kom sent hjem fordi de har sittet i timeslange bilkøer. Først for å komme inn til Vesten, og deretter for å komme seg hjem. Thomas skjønner at demonstrasjonen moren hadde tatt ham med på noen uker tidligere har ført fram. Store folkemengder hadde samlet seg i sentrum, inspirert av den nå historiske marsjen i Leipzig, og man hadde ropt om demokrati.

Noen dager senere sitter 21 år gamle Alexander Benedikt på vakt i Berlin. Han vokste opp på en øy i Østersjøen, Usedom, hvor faren jobbet som pilot i forsvaret, og gjennomfører under nedrivningen av muren førstegangstjeneste. Alle permisjoner er inndratt. Ryktene har i flere dager flydd om grenseåpning, men siden media er strengt sensurert blir ingenting bekreftet. Nå derimot er grensen til Vest-Berlin åpnet, og folk strømmer til for å gå inn i Vesten.

Alexander Benedikt

Alexander Benedikt

Nå har også tv begynt å vise hva som foregår, og Alexander ser med avsky på at en vesttysker åpner bilen sin og kaster ut sjokolade på gaten. Øst-tyskerne kaster seg over sjokoladen og river den til seg som om de var utsultede flyktninger.

– Vi hadde tross alt en østtysk stolthet, sier han i dag, når vi treffer Thomas og ham på en restaurant i Molde, 20 år senere. – Det var flaut å se hvordan folk oppførte seg som dyr. Hadde vi ikke sjokolade i Øst-Tyskland også, kanskje? Vi manglet egentlig ingenting i Øst-Tyskland.

– Kanskje ikke du, sier Thomas. – Faren din jobbet for forsvaret, og dere hadde dermed mange privilegier. I tillegg flyttet du til Berlin da du var 18, og der manglet man aldri selvsagt aldri noe siden det var stort sett dit folk fra utlandet oppholdt seg.

Alexander ser fornærmet ut. – Det hadde vi vel ikke. De som hadde privilegier var leger, professorer, skuespillere, musikere og sportsfolk. Men han innrømmer at Berlin var en helt annen verden i forhold til resten av landet.

Hva gikk privilegiene du nevnte ut på?

– Folk i viktige posisjoner hadde det langt friere, sier Thomas. For eksempel kunne hele familien deres få visum dersom de skulle reise til vestlige land. Hos vanlige folk var det for det første svært vanskelig å få et slikt visum, og dersom man fikk det var det kun et familiemedlem som kunne få reise. Reiste mannen måtte kona være hjemme, for eksempel. Dette var for å sikre at man ikke hoppet av. Derfor fikk for eksempel leger mange andre privilegier, slik at de ikke hoppet av selv om de reiste sammen. Det var viktig å ha slik kompetanse i landet.

Trabant

Det tok 11 år før familien til Thomas Zenk fikk innvilget å kjøpe bil

Uenige om privilegiene

Alexander forteller at det var langt lettere å reise til land som Tsjekoslovakia, Ungarn, Polen, Sovjetunionen og til og med Cuba.

– Jeg likte Polen, sier Thomas. – Polen hadde mange vestlige innslag. De hadde jo til og med Coca-Cola og Pepsi.

– Ja, men de hadde ikke mat, flirer Alexander. – Det var enorme matkøer, og når man kom fram til butikken var det ingenting å handle uansett. Slik var det ikke i Øst-Tyskland, vi hadde det vi trengte. De eneste gangene det var tomt hos oss var når turister som besøkte øyen vår hadde kjøpt alt.

Så bildet vårt av kommunistiske land som gråe og triste land hvor dere manglet det meste, stemmer ikke?

Thomas og Alexander ser litt på hverandre før de svarer. – Jeg vet at i enkelte land, så var det slik, sier Alexander. – Men vi manglet egentlig ingenting i Øst-Tyskland. Man så aldri matkøer, for eksempel.

– Jo da, det gjorde vi, repliserer Thomas. – Jeg husker godt at vi kunne komme i en kø som ville gått fra Grandgården og hit inn i sentrum. Da stilte man seg bare opp i den, uten å vite hva som var i andre enden. Spesielt var dette vanlig på slutten av DDR-tiden.

Alexander rister hele tiden på hodet. – Nei, det er jeg ikke enig i.

– Du glemmer hele tiden at du var privilegert, sier Thomas. – Det var ikke min familie, så vi opplevde disse tingene. Det tok 12 år fra faren min søkte om å få kjøpe bil til søknaden ble innvilget, for eksempel!

Ferie

Med unntak av Polen og Tsjekkoslovakia var det ikke lov å reise på ferie annet enn inne i Øst-Tyskland. Der var det derimot lagt opp til feriekolonier og feriesteder, ikke minst langs sjøen.

Alexander benekter nok en gang, synlig irritert, at han var privilegert på grunn av farens status, og mener at selv om det var mye feil med DDR, så var det trygt og godt å vokse opp der. Thomas er enig:

– Det var kjempefint, så lenge man fulgte reglene. Det var ingen kriminalitet, folk var veldig sosiale, det var ikke noe mote- eller kroppspress, det var god likestilling, man fikk lønn fra staten og all utdanning ble betalt. Dersom man ville studere ble dette også betalt, men man måtte gjøre tre år med plikttjeneste etter endt utdanning. Å starte opp noe selv å tjene penger på det var derimot tilnærmet umulig.

Kunst, kultur og friluftsliv

Alexander forteller om en kultur som verdsatte friluftslivet høyt. – Det var mye fin natur i Øst-Tyskland. Vi hadde alle muligheter til å drive sport, idrett og annet friluftsliv. Spesielt sport var viktig. Det var en slags krigstilstand mellom Vest- og Øst-Tyskland, og denne kom til uttrykk gjennom sport. Det var sikkert politisk styrt, slik som alt annet, sier han og flirer.

– Det var mye kunst og kultur i Øst-Tyskland, men dersom man skrev, sang eller sa feil ting kunne man fort forsvinne eller bli fratatt privilegier, selv om jeg må understreke at angiverkulturen er sterkt overdrevet i vestlig media. På den annen side var stasiagentene så flinke i jobben sin at da Tyskland ble gjenforent ble svært mange av dem ansatt i den vesttyske etterretningen.

Falsk Lego

Det var ikke lov å selge ekte Lego i Øst-Tyskland, men østtyskerne hadde sin egen variant av byggeklossene.
Disse lot seg fint kombinere med ekte Lego, som Thomas fikk tilsendt fra en tante i Vest-Tyskland

Hvis alt var så bra, hvorfor var dere innesperret?

– Vi var da vel ikke innesperret, det var for å beskyttes oss mot vestlig dekadanse og innflytelse, skjønner du vel, sier Thomas sarkastisk. Han ble utsatt for vestlig innflytelse ofte, både via julegaver fra en tante i Vest-Tyskland og også via vesttysk tv som de tok inn hjemme hos ham

– Alle visste at vi så vesttysk tv, men så lenge vi ikke pratet om det på skolen eller på jobb brød ingen seg. Straffen for å snakket om vestlig tv kunne derimot være hard.

Alexander mener at ingen trodde på myndighetenes propaganda, men det var ikke så mye å gjøre med det. – Det var ikke før demokratibevegelsen startet i Øst-Europa at også folk i Øst-Tyskland våknet. Det kunne gått som på 60-tallet da sovjetiske tropper slo ned demonstrantene med tanks og våpen. Demonstrantene som ble arrestert ble protokollført og de fikk forbud mot å kjøpe seg bil, fikk ikke reise utenlands og fikk det generelt sett veldig vanskelig.

Utsikt fra Thomas hjemby

Utsikt fra Thomas hjemby

Sjokkerte over bråk i Vesten

Historien viser at Honeker faktisk ba Gorbatsjov om hjelp, men i motsetning til på 60-tallet fikk han nei. Myndighetene visste ikke helt hvordan de skulle takle demonstrasjonene, og etter en misforståelse ble grensene åpnet. Dette kulminerte med nedrivingen av Berlinmuren og gjerdet som skilte Vest- og Øst-Tyskland.

Thomas dro over grensa sammen med foreldrene samme dag, men det var ikke hans første tur til Vesten: – Klassen min hadde vært i Vest-Tyskland før på et utvekslingsprogram. Vi bodde en uke der og gikk på skolen.

Thomas og klassen var sjokkerte over hvor mye bråk og hvor lite orden det var på skolene i Vesten. De hadde ingen respekt for lærerne. I Øst Tyskland ble hele skolen sendt ut i skolegården og så fikk en eventuelt synder stå foran alle mens rektor leste opp hva vedkommende hadde gjort. Klassen vi hadde besøkt i Vest-Tyskland besøkte oss uken etter. Det var reagerte nok på kadaverdisiplinen, men vi hadde ro og fikk faktisk lært noe på skolen.

Men i i dag er det første gang Thomas kan reise fritt inn i Vesten. – Vi brukte ti timer på grunn av all køen, forteller han. – Det var bitende kaldt, men siden vi hadde en Skoda med vannkjøling gav motoren mye varme.

Vinter

Fuglemating på en gjenfrosset innsjø i Øst-Tyskland

Vesttysk mottakelse

Thomas forteller at vesttyskerne kommer til dem med mat og stemningen er fantastisk. Vesttyskerne er strålende glade, og folk danser og hopper på bilene. Ferden ender i Lübeck, hvor Thomas blir presentert for en verden han bare hadde sett på tv, i all hemmelighet.

– Det var spesielt luktene og lydene jeg festet meg med. Det luktet helt annerledes enn jeg var vant til. Det var akkurat den lukten som var av julegavene som tanten min fra Vest-Tyskland pleide å sende oss. Hun sendte meg blant annet Lego, som vi kun hadde en billig kopi av i Øst-Tyskland. Og det var mye lyd.

Alexander kunne først reise over noen måneder senere, og hans begeistring var langt mer avmålt.

Norge og Tyskland

Tjue år senere sitter jeg altså med Thomas og Alexander på en uteplass i Molde. De hadde aldri forestilt seg at de skulle ende opp her, men de trives begge to og snakker varmt om Norge. Familien deres bor fortsatt i Tyskland, og de besøker ofte de delene av Øst-Tyskland de vokste opp i.

Hvordan er situasjonen nå?

– Da grensene ble åpnet var det overhodet ikke planen at landet skulle gjenforenes, sier Alexander. – Det skjedde plutselig et år senere, og det gikk antagelig for fort. En del i Vest-Tyskland ser i dag ned på østtyskerne fordi de føler at de har fått alt lagt i hendene. Det hadde alltid vært slik at østtyskere som reiste til Vest-Tyskland fikk 100 mark hos myndighetene der, og dette fikk også alle som kom over grensen etter at den ble åpnet.

Thomas og pappa

Thomas med faren utenfor et postkontor i DDR

Thomas nikker og utfyller: – Det er også folk fra Øst-Tyskland som er misfornøyde med tingenes tilstand. De vil tilbake til slik det var før muren falt.

Alexander tror dette skyldes at alle undersøkelser viser at folk fra Øst-Tyskland får dårligere betalt for å utføre de samme jobbene som vesttyskere gjør. – Men, det var jo en helt annen arbeidsmentalitet i Øst-Tyskland, sier han og smiler. – Vi fikk jo betalt så lenge vi møtte opp, så arbeidspresset var nok langt større i Vest-Tyskland. En del har kanskje vanskelig for å tilpasse seg. Blant ungdom er det nok ingen som vil tilbake, for de opplevde aldri den tiden.

Er det noen kulturforskjeller mellom østtyskere og vesttyskere?

– Kanskje i begynnelsen, sier Alexander. – Men i dag er det mindre av det, tror jeg. Det har tross alt gått 20 år. Man vil nok aldri gå tilbake til to land igjen, og hvorfor skulle man det? Det er viktig å se framover og tenke konstruktivt. Ting vil nok gå seg enda bedre til, og så får man heller fokusere på likhetene enn ulikhetene. Vi er jo alle tyskere.

Denne artikkelen ble laget for Romsdals Budstikke og stod på trykk lørdag 7. november 2009 i forbindelse med at det var tjue år siden Berlinmurens fall

Leave a Comment

Filed under Avis, Fotografi, Jobb

Hvor Går Moldejazz?

Denne teksten stod opprinnelig på trykk i september 2012 i Romsdals Budstikke, etter en heftig debatt på grunn av musikkprofil og underskudd. Kommentaren ble svært godt mottatt, og Moldejazz tok selv kontakt med meg i ettertid. I ly av årets debatt har jeg bestemt meg for å publisere den i bloggen her.

Primal ScreamÅrets program på Moldejazz var et av de sterkeste på mange år. Men etter årets underskudd på Moldejazz har debatten gått om hvilke artister Moldejazz bør booke, og hva slags profil festivalenskal ha. At så mange orker å engasjere seg via kommentarspalter, blogger og twitter-meldinger burde jo glede festivalens ledelse. Men når man ser hvilke artistønsker mange kommer med, mener jeg det er mer grunn til bekymring.

Da jeg kom til Molde i 1993 var Moldejazz fortsatt sett på som noe lettere sært, på tross av en voksende folkelig profil. Jazzfrikene i Molde kom fram om sommeren, og gikk ellers om året i hi, var omkvedet. Litt urettferdig, kanskje, men festivalens folkefest-profil tok fart først på midten av 90-tallet.

Debatten raste da også. Da det ble foretatt flere bookinger hvor artistenes ståsted innenfor jazzen med rette kunne diskuteres, haglet beskyldningene mot Moldejazz for å vanne ut festivalen. Det ble snakket om et jazzpoliti, og det er ikke til å stikke under en stol at andre jazzfestivaler var de sterkeste kritikerne.

Og akkurat i det publikum i Molde hadde blitt vant til kake i stedet for brød, så sank platesalget til bunns, og artistenes konserthonorarer økte. Og økte. Og økte. Når man da har en maksimumskapasitet på 10 000 personer, sa det seg selv at Moldejazz tapte mot Oslo Koengen i Bergen med sin kapasitet på 40 000. Og i år har Jugendfest i Ålesund tatt i bruk Color Line stadion.

Om det var frustrasjonen rundt dette som gjorde at Moldejazz de siste årene har gjort noen bomskudd hvor de har booket artister som hadde gjort seg langt bedre innendørs i en større arena enn på museet, skal jeg la stå usagt. Det som er liten tvil om er at Moldejazz står ved et lite veiskille. Det er derfor jeg blir urolig når jeg ser styret i Moldejazz går ut og sier at de vil ha artister som 1FM spiller.

Og når jeg ser hva kvinnen i gata ønsker av toppnavn til Molde går et spørsmål gjennom hodet mitt: Hvorfor drar dere ikke på Hove, Øya eller enda bedre: Til Jugendfesten i Ålesund, for å se disse artistene? Vil man virkelig at Moldejazz bare skal bli nok en variant av disse? Vil man at Moldejazz skal bli en stående vits, slik Montreux Jazz Festival har blitt?

Janelle MonáeAt man vil dra ungdom til konsertene synes jeg er en fantastisk visjon. Men gjør dette med mindre konserter på klubbscenen. Det finnes mer enn nok av norske artister som spilles av 1FM som vil gjøre slike jobber. Og: I år har jeg aldri sett flere ungdommer enn det som var på konserter som The Cherry Thing på Plassen og flere andre. De musikkinteresserte ungdommene kommer.

Et annet frustrerende punkt for festivalen har vært at artister som drar et stort publikum andre plasser ikke drar folk i Molde. Og jeg må bare si det som det er: Jeg tviler sterkt for at Björk (som jeg personlig forguder) ville dratt særlig flere enn 3000 på museet. Prince ville kun solgt ut Aker Stadion dersom fansen hans fra Nord-Europa strømmet hit. Da Norges mest suksessrike band, Röyksopp, egentlig skulle opptre på museet i fjor, gikk folk i hopetall etter Bernhofts opptreden. Duoen drar ellers store mengder folk til festivaler kun på bakgrunn av eget navn. Men ikke i Molde.

Det er ikke lett å lede en festival. Men Moldejazz må snart ta et valg om de skal være en stor folkefest eller om de skal bli litt mer puritanske og bli smalere. Den hybriden som vi har nå fører til røde tall, og det er ingen tjent med.

Leave a Comment

Filed under Avis, Meninger

1988

Now That's What I call Music 12

Min mest spilte plate sommeren 1988.

Trudging slowly over wet sand
Back to the bench where your clothes were stolen
This is the coastal town
That they forgot to close down

Det er lenge siden sist jeg tok fram denne platen. Jeg ser på bildene av artistene inne i coveret. Åttitallsfrisyrer, åttitalsklær, åttitalssminke, åttitalssmil… Jeg flytter automatisk pick-upen til den spesielle låten, og etter de to første notene er jeg ikke i stuen min lenger.

Armageddon – come Armageddon!
Come, Armageddon! Come!

Everyday is like Sunday
Everyday is silent and grey

Skole. Vestmyra Ungdomsskole. Niende klasse er et tilbakelagt kapittel. Lettelse og skrekk i en herlig blanding. Videregående er nesten tre måneder unna, og av eget valg skal jeg gå på en annen enn den de fleste av min tidligere klassekamerater skal gå på. Jeg må komme meg bort litt. Men ikke fra dem, for gjengen samles hele sommeren. Huset, og taket, til Brigitte i Hauan er åstedet for mang en varm sommernatt. Likevel trenger jeg forandringen som høsten vil bringe, samtidig som det er vanvittig skummelt å tenke på.

Hide on the promenade
Etch a postcard :
“How I Dearly Wish I Was Not Here”

In the seaside town
…that they forgot to bomb
Come, Come, Come – nuclear bomb

Min første sommerjobb. Jeg lager plen rundt rekkehusene på Vestmyra. Det er noe magisk ved å tjene penger selv. Spesielt på hardt fysisk arbeid. Og når en ikke har noen som helst forpliktelser kan man også bruke pengene på hva man vil. Spare? Slå opp på ’S’ i fremmedordboken, gammern.

Everyday is like Sunday
Everyday is silent and grey

Musikk. Livet mitt dreier seg om det, og jeg har en drøm om å bli DJ. Hele sommeren gjennom mikser jeg kassetter til min søsters venninner og mine egne venner. Men akkurat denne sangen deler jeg aldri med noen.

Trudging back over pebbles and sand
And a strange dust lands on your hands
(And on your face…)

The Last Ninja 2

The Last Ninja 2: Den perfekte oppfølger.

Våkenetter foran Commodore 64-en. Etter å ha hengt på ungdomskafeen på Samfunnshuset som har åpent hele sommeren. Den er et sted for biljard, intriger, gleder og sorger av den typen som føles viktige for en 15-åring. Jeg fører dagbok: ”På fest på Finneid. Georg er en tulling. Fortsatt forelsket i Stine.”

Everyday is like Sunday
“Win Yourself A Cheap Tray”

Share some greased tea with me
Everyday is silent and grey

Låten er ferdig og jeg er tilbake i stuen igjen. Jeg legger platen på plass. I refleksjonen i vinduet ser jeg ikke lenger en 15-åring som henger på ungdomskafeen. Men ved hjelp av en sang kan jeg huske hvem han var.

Opprinnelig skrevet for Saltenposten i 2008 og basert på en lengre artikkel i min gamle engelske blogg.

”Everyday is like Sunday” © Morrissey

Leave a Comment

Filed under Avis, Kåseri, Personlig

Drømmen Ble Virkelig

Rendez-Vous HoustonPhew! Jeg skulle jo skrevet dette for lenge siden, men den dagen vi reiste hjem var jeg så dum at jeg la fangtoppen i kofferten jeg skulle ha med meg ombord. På grunn av fullbooket fly ble vi spurt om vi var villige til å legge koffertene vi skulle ha ombord inn i lasterommet i stedet. Jeg sa ja, og kom for sent på at PC-en lå i den.

Da vi kom fram til Frankfurt hadde vi en knapp time på å nå flyet til Oslo, og både Asle og jeg var sikre på at vi ikke kom til å nå det. Men her skal Lufthansa ha ros. To ansatte fra selskapet stod rett utenfor flydøren og ventet på alle som skulle til Oslo, med et Oslo-skilt i hendene. De dro oss deretter gjennom VIP-portalen for toll- og passkontroll. Deretter skysset de oss avgårde med buss direkte til Oslo-flyet.

Men da vi kom fram til Oslo viste det seg selvsagt at effektiviteten hadde ikke hjulpet bagasjen vår, den var igjen i Tyskland. Så jeg ble da vandrende rundt på Gardermoen i nesten ti timer (flyet mitt hjem til Molde gikk ikke før åtte på kvelden) uten å ha fangtoppen min. Så det ble ikke noe blogging der heller.

Da jeg kom hjem var det ikke mye tid for avklimatisering før jeg ble kastet inn i masse jobb, både i dagjobben, som journalist, som fotograf og som Lego-bygger. Derfor har denne bloggpostingen blitt utsatt og utsatt. Men nå har jeg hatt juleferie i nesten sammenhengende en uke, noe jeg trengte etter en helt vill desember.

Men sluttresultatet av turen ble bra:

  • To intervjuer til bilaget Med Hjerte for Romsdal. Ett med Christian Hagen fra Linjebygg Offshore og ett med Christian Nerland fra Axess.
  • Ett intervju med Ane Konstanse Johannessen til lørdagsmagasinet en uke senere. Det handlet om hennes liv i Phoenix Arizona og utdanningen hun tar ved beauty og makup-colleget hun går på
  • En roadtrip-reportasje som ble veldig fin som stod på trykk sist lørdag.
  • Bildegalleri for rbnett fra road tripen
  • Video for rbnett fra road tripen

Rendez-Vous HoustonI tillegg til dette var jo selve oppfyllingen av drømmen fantastisk. Siste kvelden i Houston fikk jeg også oppfylt ønsket mitt om å ta et bilde av Houston skyline. Jeg hadde med et referansefoto fra konsertvideoen til Jean Michel Jarre, og ved hjelp fra en svært hyggelig politimann fant vi den perfekte plassen å stå for å ta dette bildet.

Andre ting man lærte på turen:

  • Amerikanere flest er utrolig hyggelige, åpne og vennlige
  • At alle sier “how are you” og sier god morgen til fremmede i heisen gjør at dagen blir så utrolig mye hyggeligere
  • Det er ikke bare Norge som har utrolig vakker natur
  • Det er svært vanskelig å spise sunt i USA dersom man er turist og ikke har sjansen til å handle alt for mye på kolonialforretninger
  • Overraskende mange amerikanere er tynne på tross av hva du leser og hører
  • Ikke pakk for mye når du reiser til USA. Det er skitbillig å kjøpe det du trenger av klær og utstyr der borte
  • Overraskende mange visste hva du pratet om når du sa Norge
  • Twinkies er IKKE godt
  • Uansett hvor mange variasjoner som finnes av Oreos, originalen er og blir best, men da helst double stuffed

Det sies at det ikke er alle drømmer som bør oppfylles. Eller at drømmer ikke lever opp til forventningene. Denne drømmen gjorde det, helt klart. Å kjøre gjennom disse statene, å oppleve øde landeveier og små plasser midt i det store intet, å ha disse fantastiske naturopplevelsene det… det var stort! Så tusen takk til turkamerat Asle Næss for denne turen! Den skal gjentas. Helt klart!

Leave a Comment

Filed under Avis, Fotografi, Personlig

Møte Med Gamle Venner

New Mexico  PrairieVi har de siste dagene kommet oss gjennom Texas og New Mexico, og er akkurat nå i Arizona hvor vi har oppholdt oss noen dager. Vi er akkurat nå på 5000 feet (1524 meter) og kjørte i går over et fjell som ikke var veldig mye lavere enn Galdhøpiggen. Men likevel skogkledt og selvsagt helt snøfritt. Det eneste som røpet høyden var dottene i ørene da vi kjørte opp og ned stigningene.

I løpet av de noen tusen kilometer vi har kjørt har jeg lært at disse trailerparkene hvor folk bor er et helt vanlig og ikke noe man bare ser på film. Det samme gjelder sånne falleferdige hus som ligger midt ute i ingenmannsland, hvor det knapt nok ser ut som det er lagt inn vann. Jeg kunne ikke tenkt meg å bo i slike, men det er artig å oppleve å se det på ekte.

South Western RailRoad - Yellow EngineSom jeg nevnte i forrige bloggposting er de fleste amerikanere særdeles høflige og imøtekommende. Dette fikk vi et særdeles godt eksempel på da vi kjørte gjennom New Mexico. Nerd som jeg er, elsker jeg selvsagt tog. Så da vi passerte det knøttlille stedet Deming i New Mexico, som var så lite at jernbanestasjonen var et skur du stod og ventet i, og jeg så en rekke Santa Fe-lokomotiver i arbeid, kjørte vi inn for å se.

Mens jeg knipset rundt på området, oppdaget jeg at noen stod og jobbet på et klassisk blått Santa Fe-lokomotiv borte ved noe som jeg trodde var et lite lagerlokale. Vi kjørte bort, og jeg spurte om det var greit at jeg tok bilder av lokomotivet. Mannen som stod og skrudde ba meg gå inn på stasjonen og spørre, og pekte på lagerlokalet. Da vi kom inn der, så vi at dette var et kontor for godstransport, og inne i rommet, som var helt fritt for vinduer, satt en særdeles hyggelig dame.

South Western RailRoad - Blue EngineJeg forklarte at jeg var togentusiast og ville ta bilder, og hun sa at hun skulle ringe hovedkontoret for å spørre. Noe hun gjorde, og deretter tok hun oss med ut. Siden jeg ikke hadde undertegnet noen som helst papirer om sakssøking, fikk jeg ikke lov til å krysse sporet for å ta bilder fra begge sidene. Da jeg spurte om lov til å gå inn i lokomotivet, sa hun at det ikke var lov, men at hun kunne ta med seg kameraet mitt og ta bilder på innsiden for meg! Som sagt så gjort. Etter dette ble vi stående og prate inne på kontoret en halvtimes tid, og da vi skulle dra fikk jeg 2014- kalenderen for Southwestern Railroad som gave fra henne. Masse flotte bilder av tog og lokomotiver i amerikansk natur. Og hun ba oss stoppe innom og si hei dersom vi kom dit på tilbakeveien til Houston igjen. Vennlighet og serviceinnstilt. Og sånn er de fleste vi møter. Sånn gjør slike turer ekstra hyggelige.

Etter denne hyggelige opplevelsen var det tid for mer hygge. Vi kjørte inn i Arizona, og programmerte GPS-en til en adresse like utenfor Tucson. Her besøkte vi Lisa og Hanna, som blir min sønns tanter på morssiden. Hannas bestemor drev i årevis en ranch hvor hun drev avling på araberhester. Mange av disse ble brukt i et hesteshow i Orlando kalt Arabian Nights. Dette ble drevet av Hannas far, og hun har også jobbet der i mange år.

Arabian NightsBestemoren til Hanna døde i februar, og tiden etter har Hanna drevet ranchen, og gjort den klar til at University of Arizona skal overta den. Jeg har ikke sett Lisa og Hanna på 7-8 år, så det var et særdeles hyggelig gjensyn. Vi ble tatt med rundt og fikk treffe en rekke flotte hester, og fikk se ranchen, som etter norsk målestokk var stor. På turen rundt fikk vi se fjellkjeden som lå nord for ranchen bli badet i den berømte Arizona-solnedgangen.

Kvelden kommer fort i området her, og etterpå satt vi i bakhagen og så på en fantastisk stjernehimmel, mens vi spiste mat. Stjerneskudd fikk man også sett. Siden vi var utenfor byen var det ingen lysforurensing som ødela utsikten. Som de sier i Men in Black: Vi ser aldri på stjernene mer, gjør vi vel? Man burde gjøre det oftere. Det er utrolig vakkert, noe som slår meg hver gang jeg er oppe på Varden i Molde på nattestid.

Nightfall at the RanchDagen etter kjørte vi til Phoenix og gikk litt amok på et par kjøpesentre. I Phoenix gjorde jeg også mitt neste intervju, denne gangen med en moldenserinne, som jeg skal holde anonymt akkurat nå. En ting er at jeg ikke vil røpe hva du kan få lese i Romsdals Budstikke mot slutten av måneden, men hun jeg intervjuet vil ikke at foreldrene skal få vite det før de sitter ved frokostbordet og leser lørdags-RB og får kaffen i vrangstrupen.

Intervjuobjektet tok oss med på en liten fjelltur utenfor Scottsdale og vi fikk sett enda litt mer av solnedgang i Arizona. På kveldstid fant vi det så langt beste hotellet vi har bodd på og vurderte nesten å bli en natt til bare på grunn av komforten. Men bare nesten. For vi er ikke lei av kjøring riktig enda. Forøvrig det femte hotellet vi bor på, og den femte måten å slå på dusjen på. Kom igjen, USA. Litt standardisering, hæ? PS! Når man må ha instruksjoner for å slå på dusjen, har man mislykkes med designet. Jeg bare sier det, altså.

Sunset in MountainsVi treffer også på en god del syklister, både i byene og langs landeveiene. Ifølge folk vi snakker med er sykling blitt mer og mer populært i USA, og ikke bare det: Det legges til rette for sykling! I Houston hadde man bysykler. I tillegg lages det egne sykkelveier, som er godt merket, og logisk lagt opp. Der det ikke er egne sykkelstier, henger det skilter langs veien hvor det står: “Share the road. Bicycles are traffic too.” Og her vi er nå, i Sedona Arizona, henger det skilter hvor de med stolthet proklamerer at dette er den mest sykkelvennlige plassen i hele staten. Sånn skal det være!

Jeg hadde i går en av mine største naturopplevelser noensinne, men det får vente til neste bloggposting. Vi skal nå snart og få med oss soloppgangen. Bartenderen på baren vi var i går tipset oss om en fin plass et stykke ned i veien her. Som sagt: Vennlighet og imøtekommenhet. Det er en lekse å lære her et sted. Tror jeg.

Leave a Comment

Filed under Avis, Fotografi, Personlig

For en Fantastisk Sommer

Siden skolestart var for to dager siden, og de fleste har gjort unna sommerferien, går de fleste rundt med høstfølelse for tiden. Med været vi har i Molde er det kanskje ikke så rart, men ifølge kalenderen er det altså ikke høst før om en og en halv uke, første september.

Litt fint vær

Moon in July

Månen sett fra min balkong i juli

Denne sommeren har vært fantastisk. Greit nok, været har ikke vært særlig bra på disse trakter, men dersom man bor i Molde kan man ikke regne (he he) med bra vær. Vi bor på en værutsatt plass. Det er vel derfor vi setter så utrolig pris på finværet når det først kommer og bader de usannsynlig vakre omgivelsene våre i sol, varme og glede.

Og jeg har tross alt syklet i shorts fem ganger denne sommeren, og vi hadde to uker i strekk med såpass varme at kjøleanlegget på jobben røyk, så vi har hatt dårligere somre enn denne.

Men det er ikke på grunn av været at denne sommeren har vært fantastisk. Den har vært fantastisk fordi jeg har fått være med på utrolig mye artig! Jo mer jeg tenker på det, jo artigere har sommeren vært.

Ikke helt fri

Leia og meg

Hvordan kan en mann som var 11 i 1983 motstå?

De som kjenner meg vet at det å ta helt fri er nesten utenkelig, så jeg jobbet jo en del underveis i ferien fra dagjobben. Blant annet fikk avkommet og jeg med oss cosplaymessen Desucon i Lillestrøm. Dette er et treff hvor folk kler seg ut som karakterer fra bøker, tegneserier, tv-serier og filmer. Jeg lagde reportasje både for nett og papir om arrangementet, så er du mer nysgjerrig, eller vil se fantastiske kostymer, kan du lese om opplevelsen her, se bildeserie her og se en videooppsummering her.

Moldejazz

Etter å ha vært i Legoland i Danmark og deretter på Østlandet hvor vi og nøt godt vær, familie, gode venner, Teknisk Museum, Hunderfossen og god mat bar det hjem til Moldejazz. Jeg fikk meg da en 80-timers uke for Romsdals Budstikke, med en komisk bra jazzfestival. Det var så mange fine konsertopplevelser og morro at uken bare fløy avgårde.

Vi hadde livedekning på rbnett.no fra utekonsertene på Romsdalsmuseet (logg fra torsdag og logg fra fredag), jeg fikk intervjue Marcus Miller (yay!) og årets Artist in Residence og jeg fulgte festivalsjefen i hele 19 timer på hans aller siste arbeidsdag som sjef for Moldejazz.

Fra bading til flyving

Etter denne uken bar det rett tilbake på dagjobben min, hvorpå jeg fikk epost fra nyhetsredaktør om at det var litt feriestille i redaksjonen og om jeg hadde ideer til saker. Jeg sendte ham en liste og fikk til svar: Ja, takk.

Hjertøya på kvelden

Husmannsplassen en sensommerkveld i juli

Så påfølgende helg dro jeg ut på paradiset Hjertøya, en øy som ligger midt i fjorden utenfor Molde, en knapp timinutters båttur fra byen. Her ute er det en kiosk som drives i helgene om sommeren av Hjertøyas venner. En venninne av meg jobber mye der ute, og jeg ble derfor med henne for å drive kiosken en lørdag. Været var fantastisk, og i tillegg til å ta bilder og skrive reportasje fikk jeg tatt årets eneste svømmetur i havet, grillet, drukket litt øl og kost meg i godt vær og godt selskap.

Søndag formiddag tok jeg båten til byen og etter å ha sendt inn reportasjen føk jeg rett avgårde for å fly i paraglider for første gang i mitt liv. Det ble det til sammen en avisreportasje og videosak på rbnett.no av.

Raumarock, skating og ananasbrus

Helgen etter ble fulgt opp med to dagers dekning av Raumarock, både for papir og rbnett. I sistnevnte gjentok vi suksessen med full livedekning fra hele arrangementet (logg fra fredag og logg fra lørdag). Været var stort sett fantastisk, og jeg fikk meg en fin fjelltur før vi vendte nesten hjem på søndag.

Skateboard jump

Halsbrekkende skateboardstunt med skateboard designet i Molde

Uken etter lagde jeg reportasje og bildeserie fra halsbrekkende stunts som de lokale skateboarderne i Molde utførte. Det ble også en del andre intervjuer og reportasjer inne i mellom alt dette, og andre helgen i august bar det til Oslo.

Egentlig skulle jeg bare på en (fantastisk) konsert med Laurie Anderson, men siden jeg først var i Oslo kunne jeg jo alltids lage noen saker. Så det ble intervju med en fra Molde som har skrevet et nytt teaterstykke, og ikke minst lagde jeg en guide for nyinnflyttede romsdalinger i Oslo: Hvor får man kjøpt ananasbrus, hvor får man svele, hvor kan man ta ferge, hvor får man potetball, hvor får man utsikt og hvor får man sett MFK-kamper.

Jugendfest

Det hele kulminerte i en trivelig helg i Ålesund sist helg, hvor jeg dekket Jugendfest for avisen og rbnett. Avkommet fikk være med som assistentfotograf også i år, og han tok masse fine bilder han også.

Så derfor konkluderer jeg med at dette har vært en kjempebra sommer. For meg personlig i hvert fall. Jeg er utrolig heldig som får muligheten til å være med på så mye artig, og i tillegg få betalt for det. Gøy, gøy, gøy!

Eneste jeg angrer på denne sommeren er at jeg for første gang på åtte år ikke dro til mitt elskede Andøy. Kommer sterkere tilbake neste år. Kan sikkert få laget noen reportasjer derfra også…

Leave a Comment

Filed under Avis, Fotografi, Jobb, Personlig

Grillbaren

crystalDet er ingenting her i verden som lukter som grillet burger og smeltet ost. Noen i borettslaget griller, og nesen min fylles av akkurat den lukten nå. Jeg fylles opp innenfra av en nostalgi som graver minnene ut av hjernen min. Tenåring? Nei, yngre. 80-tallet. Fauske. Spilleautomater. Grill… Der har vi det! Grillbaren, Ole Reidar Sollunds krypinn under gamle Nordlandsbanken.

Grillbaren var forbudt område for meg. Min mor var veldig skeptisk til spilleautomater. Spilleautomater på 80-tallet var ikke de som Norsk Tipping i dag har monopol på. På den tiden gikk man på gatekjøkken for å spille spill man i dag kan sitte på bussen og spille på mobiltelefonen sin. Og vi måtte betale. For hver omgang.

Når vi var på Grillbaren måtte jeg holde meg borte fra inngangen til etablissementet, slik at foreldrene mine ikke så meg om de var nede i sentrum. Av og til ville en i gjengen som stod foran automatene rope at de så opphavet mitt rundt hjørnet, og jeg ville da løpe og gjemme meg bak biljardbordet til ”faren over” ble gitt.

Når du er ung og naiv tror du at du klarer å lure foreldrene dine, men tatt i betraktning at klærne mine måtte være gjennomtrukket av den samme lukten som har startet tidsmaskinen i hodet mitt akkurat nå, var det vel ingen stor hemmelighet for noen at jeg bruke å snike meg ned dit.

Jeg lukker øynene mens jeg prøver å komme på alle spillene vi spilte. Crystal Castles, Donkey Kong, Pole Position, Kangaroo… Om du spør meg om viktige ting som skjedde i verden i disse årene, blir jeg svar skyldig. Men spør du meg om hvilke låter jeg hørte på, hva slags filmer jeg så og ikke minst hvilke spill jeg spilte, bør du ha god tid.

Vi var en fast gjeng som alltid hang rundt automatene, og det var strenge men uskrevne regler om oppførsel. En snek for eksempel ikke i køen ustraffet og rivalisering så man lite til. Det kollektive målet var alltid å vinne over automaten og for enkelte av oss var dette så alvorlig at vi satt i friminuttene og tegnet opp skjermbildene og la opp strategier.

starwarsmicro01En av mine klassekamerater var suveren på de fleste automatene, men ingenting slår den gangen han satt tolv timer i strekk og spilte samme runde på Star Wars-automaten. Verdensrekorden i antall poeng var innenfor rekkevidde, men dette gjorde ikke stort inntrykk på Sollund da han skulle stenge klokken elleve på kvelden. Så han slo like godt av strømmen og sendte oss hjem mens han gav inntrykk av at det å ha kun tjent to kroner på automaten den dagen veide tyngre enn alle verdens rekorder.

En kan vel ikke klandre ham. Jeg kan nemlig aldri huske at jeg spiste på Grillbaren, men jeg la likevel igjen haugevis av hardt oppsparte flaskepenger der. Og i dag er jeg rik på minner. Om grillet burger og smeltet ost.

Dette er en omarbeidet versjon av en tekst som har stått på trykk i Saltenposten

1 Comment

Filed under Arkade, Avis, Kåseri, Nostalgi, Spill

Samtalen

Dissen er i full fart. Fram og tilbake. Han er et eneste stort smil. Latter. En herlig lyd. Så stillhet. Tenkende.

 ”Pappa?”

 ”Ja?”

 ”Hvorfor ble kobraen til en brilleslange?

 ”Å, det var bare i den sangen jeg sang i går det. Det var en kobra som ikke så bra derfor gikk han til en øyelege som var sebra.”

 ”Er øyelege en doktor?”

 ”Ja, det er en doktor.”

 ”Hvorfor bet han ikke doktoren”?

 ”Hva?”

 ”Du sa at kobraen var farlig og at den kunne bite”

 ”Det kan den, og den er veldig giftig.”

 ”Gjør det vondt?”

 ”Å bli bitt? Ja, det vil jeg tro”

 ”Kan du dø?”

 ”Ja, men…”

 ”Slik som Bobby?”

 ”Hva?”

 ”Slik som Bobby, hamsteren min.”

 ”Ja, akkurat slik som Bobby.

 ”Var det en slange som bet Bobby?”

 ”Nei, nei, han døde fordi han ble så gammel. Han likte så godt å bo hos deg at han levde lenger enn de fleste hamstere.”

 ”Er alle sammen farlige?”

”Bobby var ikke farlig.”

 ”Nei, slanger.”

 ”Ikke alle, nei. Men noen er det.”

 ”Kan vi kjøpe en ny hamster?”

 ”Ja, men ikke før til høsten. Nå er det vår og vi skal være ute mye og reise mye bort.”

 ”Når det blir sommer, ja. Hvorfor er det så mye blomster hvis det ikke er sommer enda?

 ”De vokser om våren, og det er vår nå.

 ”Hvor kommer blomstene fra?

 ”Fra bakken. De vokser opp fra jorden.”

 ”Han vil bli jord.”

 ”Hvem?”

 ”Bobby.”

 ”Ja… ja, han vil bli til jord.”

 ”Kommer blomstene til å spise han?”

 ”Ja, sånn kan man vel si det. Bobby blir til jord og blomstrene bruker ham for å vokse.”

 ”Kanskje de ikke liker hamster. Hva skjer da?”

 ”Jeg er sikker på at de synes han er kjempegod.”

 ”Jeg vil prøve sklia nå.”

 ”Ok.”

 Jeg løfter ham ut av dissen, kysser pannen hans og setter ham ned. Han hopper og spretter bortover mens hunden løper lekent ved siden av. Jeg går litt bak og tenker tilbake på akkurat slike øyeblikk fra da jeg var liten. Små øyeblikk. Hverdager. Uten bekymringer. De som deler dem med deg blir for alltid en del av deg. Med en varm og god følelse inne i meg setter jeg meg ned og ser på mens han leker i sklia.

Tidligere publisert på engelsk i min gamle blogg, og på norsk i Saltenposten

Leave a Comment

Filed under Avis, Kåseri, Personlig