Category Archives: Jobb

Brikker i Veggen


10. november 1989 våkner 12 år gamle Thomas Zenk opp i leiligheten han deler med foreldrene i byen Wismar i Øst-Tyskland. Leiligheten er tom. Thomas begynner å gjøre seg klar for skolen da foreldrene kommer hjem. De er i ekstase.

– Vi har vært i Vesten, forteller moren. Thomas bare flirer og tror de spøker. Selv om grensen til Vest-Tyskland bare er et bar timer unna med bil er det umulig å komme seg over dit. Grensen til Vest-Tyskland er sperret med elektrisk gjerde, og før man kommer til gjerdet er det et tomt ingenmannsland hvor den som oppholder seg blir skutt enten av soldater eller selvskudd. Hvis man ikke ble tatt av vakthundene først.

Natur

Tjue år senere sitter jeg på et utested i Molde sammen med Thomas og Alexander Benedikt, også han oppvokst i tidligere Øst-Tyskland.

Thomas kom til Molde i 1998 via et utvekslingsprogram Høgskolen i Molde har med Høgskolen i Wismar. I løpet av studiene og praksistiden ute i et firma i Molde fikk han et stort ønske om å bosette seg her. – Romsdal med sine kontraster mellom hav og fjell er utrolig imponerende, sier Thomas.

Han og hans norske kjæreste flyttet til et gårdsbruk ute i Midsund etter å ha bodd i Molde noen år. De har i dag skilt lag, men begge bor nært hverandre med felles samvær med datteren. Ved siden av jobben som webutvikler på Tibe i Molde, driver Thomas oppdrett av tyske kjempekaniner. Jakt og ikke minst fiske med båten han eier er også fritidsaktiviteter han setter høyt.

– Jeg pendler med ferge mellom Midsund og Molde og jeg sier til meg selv hver dag at om jeg en dag våkner og ikke kan beundre synet av panoramaet som møter meg bør jeg bare flytte. Til og med foreldrene mine har flyttet opp hit nå. De bor i Batnfjord.

Thomas Zenk

Thomas Zenk

Alexander og Thomas ble kjent etter at de flyttet hit, og Alexander har bodd i Molde i seks år. Han kom hit sammen med sin daværende kone som tok seg jobb som sykepleier i Molde, men de hadde begge vært her før på bobilferie.

Alexander driver et flisleggerfirma i Molde med to ansatte, og også han bruker romsdalsnaturen til fulle i fritiden. Både dykking, snowboarding, fiske og paragliding står på listen over hobbyer, og han inviterer ofte venner på sosialt lag ute i naturen hvor han lager mat over åpent bål. I motsetning til Thomas bor resten av familien fortsatt i Tyskland, og han reiser ofte ned for å besøke dem.

– Vi hadde en stolthet

Vi går igjen tjue år tilbake i tid. Moren til Thomas overbeviser ham ved hjelp stempelet hun har fått i passet og forteller at de kom sent hjem fordi de har sittet i timeslange bilkøer. Først for å komme inn til Vesten, og deretter for å komme seg hjem. Thomas skjønner at demonstrasjonen moren hadde tatt ham med på noen uker tidligere har ført fram. Store folkemengder hadde samlet seg i sentrum, inspirert av den nå historiske marsjen i Leipzig, og man hadde ropt om demokrati.

Noen dager senere sitter 21 år gamle Alexander Benedikt på vakt i Berlin. Han vokste opp på en øy i Østersjøen, Usedom, hvor faren jobbet som pilot i forsvaret, og gjennomfører under nedrivningen av muren førstegangstjeneste. Alle permisjoner er inndratt. Ryktene har i flere dager flydd om grenseåpning, men siden media er strengt sensurert blir ingenting bekreftet. Nå derimot er grensen til Vest-Berlin åpnet, og folk strømmer til for å gå inn i Vesten.

Alexander Benedikt

Alexander Benedikt

Nå har også tv begynt å vise hva som foregår, og Alexander ser med avsky på at en vesttysker åpner bilen sin og kaster ut sjokolade på gaten. Øst-tyskerne kaster seg over sjokoladen og river den til seg som om de var utsultede flyktninger.

– Vi hadde tross alt en østtysk stolthet, sier han i dag, når vi treffer Thomas og ham på en restaurant i Molde, 20 år senere. – Det var flaut å se hvordan folk oppførte seg som dyr. Hadde vi ikke sjokolade i Øst-Tyskland også, kanskje? Vi manglet egentlig ingenting i Øst-Tyskland.

– Kanskje ikke du, sier Thomas. – Faren din jobbet for forsvaret, og dere hadde dermed mange privilegier. I tillegg flyttet du til Berlin da du var 18, og der manglet man aldri selvsagt aldri noe siden det var stort sett dit folk fra utlandet oppholdt seg.

Alexander ser fornærmet ut. – Det hadde vi vel ikke. De som hadde privilegier var leger, professorer, skuespillere, musikere og sportsfolk. Men han innrømmer at Berlin var en helt annen verden i forhold til resten av landet.

Hva gikk privilegiene du nevnte ut på?

– Folk i viktige posisjoner hadde det langt friere, sier Thomas. For eksempel kunne hele familien deres få visum dersom de skulle reise til vestlige land. Hos vanlige folk var det for det første svært vanskelig å få et slikt visum, og dersom man fikk det var det kun et familiemedlem som kunne få reise. Reiste mannen måtte kona være hjemme, for eksempel. Dette var for å sikre at man ikke hoppet av. Derfor fikk for eksempel leger mange andre privilegier, slik at de ikke hoppet av selv om de reiste sammen. Det var viktig å ha slik kompetanse i landet.

Trabant

Det tok 11 år før familien til Thomas Zenk fikk innvilget å kjøpe bil

Uenige om privilegiene

Alexander forteller at det var langt lettere å reise til land som Tsjekoslovakia, Ungarn, Polen, Sovjetunionen og til og med Cuba.

– Jeg likte Polen, sier Thomas. – Polen hadde mange vestlige innslag. De hadde jo til og med Coca-Cola og Pepsi.

– Ja, men de hadde ikke mat, flirer Alexander. – Det var enorme matkøer, og når man kom fram til butikken var det ingenting å handle uansett. Slik var det ikke i Øst-Tyskland, vi hadde det vi trengte. De eneste gangene det var tomt hos oss var når turister som besøkte øyen vår hadde kjøpt alt.

Så bildet vårt av kommunistiske land som gråe og triste land hvor dere manglet det meste, stemmer ikke?

Thomas og Alexander ser litt på hverandre før de svarer. – Jeg vet at i enkelte land, så var det slik, sier Alexander. – Men vi manglet egentlig ingenting i Øst-Tyskland. Man så aldri matkøer, for eksempel.

– Jo da, det gjorde vi, repliserer Thomas. – Jeg husker godt at vi kunne komme i en kø som ville gått fra Grandgården og hit inn i sentrum. Da stilte man seg bare opp i den, uten å vite hva som var i andre enden. Spesielt var dette vanlig på slutten av DDR-tiden.

Alexander rister hele tiden på hodet. – Nei, det er jeg ikke enig i.

– Du glemmer hele tiden at du var privilegert, sier Thomas. – Det var ikke min familie, så vi opplevde disse tingene. Det tok 12 år fra faren min søkte om å få kjøpe bil til søknaden ble innvilget, for eksempel!

Ferie

Med unntak av Polen og Tsjekkoslovakia var det ikke lov å reise på ferie annet enn inne i Øst-Tyskland. Der var det derimot lagt opp til feriekolonier og feriesteder, ikke minst langs sjøen.

Alexander benekter nok en gang, synlig irritert, at han var privilegert på grunn av farens status, og mener at selv om det var mye feil med DDR, så var det trygt og godt å vokse opp der. Thomas er enig:

– Det var kjempefint, så lenge man fulgte reglene. Det var ingen kriminalitet, folk var veldig sosiale, det var ikke noe mote- eller kroppspress, det var god likestilling, man fikk lønn fra staten og all utdanning ble betalt. Dersom man ville studere ble dette også betalt, men man måtte gjøre tre år med plikttjeneste etter endt utdanning. Å starte opp noe selv å tjene penger på det var derimot tilnærmet umulig.

Kunst, kultur og friluftsliv

Alexander forteller om en kultur som verdsatte friluftslivet høyt. – Det var mye fin natur i Øst-Tyskland. Vi hadde alle muligheter til å drive sport, idrett og annet friluftsliv. Spesielt sport var viktig. Det var en slags krigstilstand mellom Vest- og Øst-Tyskland, og denne kom til uttrykk gjennom sport. Det var sikkert politisk styrt, slik som alt annet, sier han og flirer.

– Det var mye kunst og kultur i Øst-Tyskland, men dersom man skrev, sang eller sa feil ting kunne man fort forsvinne eller bli fratatt privilegier, selv om jeg må understreke at angiverkulturen er sterkt overdrevet i vestlig media. På den annen side var stasiagentene så flinke i jobben sin at da Tyskland ble gjenforent ble svært mange av dem ansatt i den vesttyske etterretningen.

Falsk Lego

Det var ikke lov å selge ekte Lego i Øst-Tyskland, men østtyskerne hadde sin egen variant av byggeklossene.
Disse lot seg fint kombinere med ekte Lego, som Thomas fikk tilsendt fra en tante i Vest-Tyskland

Hvis alt var så bra, hvorfor var dere innesperret?

– Vi var da vel ikke innesperret, det var for å beskyttes oss mot vestlig dekadanse og innflytelse, skjønner du vel, sier Thomas sarkastisk. Han ble utsatt for vestlig innflytelse ofte, både via julegaver fra en tante i Vest-Tyskland og også via vesttysk tv som de tok inn hjemme hos ham

– Alle visste at vi så vesttysk tv, men så lenge vi ikke pratet om det på skolen eller på jobb brød ingen seg. Straffen for å snakket om vestlig tv kunne derimot være hard.

Alexander mener at ingen trodde på myndighetenes propaganda, men det var ikke så mye å gjøre med det. – Det var ikke før demokratibevegelsen startet i Øst-Europa at også folk i Øst-Tyskland våknet. Det kunne gått som på 60-tallet da sovjetiske tropper slo ned demonstrantene med tanks og våpen. Demonstrantene som ble arrestert ble protokollført og de fikk forbud mot å kjøpe seg bil, fikk ikke reise utenlands og fikk det generelt sett veldig vanskelig.

Utsikt fra Thomas hjemby

Utsikt fra Thomas hjemby

Sjokkerte over bråk i Vesten

Historien viser at Honeker faktisk ba Gorbatsjov om hjelp, men i motsetning til på 60-tallet fikk han nei. Myndighetene visste ikke helt hvordan de skulle takle demonstrasjonene, og etter en misforståelse ble grensene åpnet. Dette kulminerte med nedrivingen av Berlinmuren og gjerdet som skilte Vest- og Øst-Tyskland.

Thomas dro over grensa sammen med foreldrene samme dag, men det var ikke hans første tur til Vesten: – Klassen min hadde vært i Vest-Tyskland før på et utvekslingsprogram. Vi bodde en uke der og gikk på skolen.

Thomas og klassen var sjokkerte over hvor mye bråk og hvor lite orden det var på skolene i Vesten. De hadde ingen respekt for lærerne. I Øst Tyskland ble hele skolen sendt ut i skolegården og så fikk en eventuelt synder stå foran alle mens rektor leste opp hva vedkommende hadde gjort. Klassen vi hadde besøkt i Vest-Tyskland besøkte oss uken etter. Det var reagerte nok på kadaverdisiplinen, men vi hadde ro og fikk faktisk lært noe på skolen.

Men i i dag er det første gang Thomas kan reise fritt inn i Vesten. – Vi brukte ti timer på grunn av all køen, forteller han. – Det var bitende kaldt, men siden vi hadde en Skoda med vannkjøling gav motoren mye varme.

Vinter

Fuglemating på en gjenfrosset innsjø i Øst-Tyskland

Vesttysk mottakelse

Thomas forteller at vesttyskerne kommer til dem med mat og stemningen er fantastisk. Vesttyskerne er strålende glade, og folk danser og hopper på bilene. Ferden ender i Lübeck, hvor Thomas blir presentert for en verden han bare hadde sett på tv, i all hemmelighet.

– Det var spesielt luktene og lydene jeg festet meg med. Det luktet helt annerledes enn jeg var vant til. Det var akkurat den lukten som var av julegavene som tanten min fra Vest-Tyskland pleide å sende oss. Hun sendte meg blant annet Lego, som vi kun hadde en billig kopi av i Øst-Tyskland. Og det var mye lyd.

Alexander kunne først reise over noen måneder senere, og hans begeistring var langt mer avmålt.

Norge og Tyskland

Tjue år senere sitter jeg altså med Thomas og Alexander på en uteplass i Molde. De hadde aldri forestilt seg at de skulle ende opp her, men de trives begge to og snakker varmt om Norge. Familien deres bor fortsatt i Tyskland, og de besøker ofte de delene av Øst-Tyskland de vokste opp i.

Hvordan er situasjonen nå?

– Da grensene ble åpnet var det overhodet ikke planen at landet skulle gjenforenes, sier Alexander. – Det skjedde plutselig et år senere, og det gikk antagelig for fort. En del i Vest-Tyskland ser i dag ned på østtyskerne fordi de føler at de har fått alt lagt i hendene. Det hadde alltid vært slik at østtyskere som reiste til Vest-Tyskland fikk 100 mark hos myndighetene der, og dette fikk også alle som kom over grensen etter at den ble åpnet.

Thomas og pappa

Thomas med faren utenfor et postkontor i DDR

Thomas nikker og utfyller: – Det er også folk fra Øst-Tyskland som er misfornøyde med tingenes tilstand. De vil tilbake til slik det var før muren falt.

Alexander tror dette skyldes at alle undersøkelser viser at folk fra Øst-Tyskland får dårligere betalt for å utføre de samme jobbene som vesttyskere gjør. – Men, det var jo en helt annen arbeidsmentalitet i Øst-Tyskland, sier han og smiler. – Vi fikk jo betalt så lenge vi møtte opp, så arbeidspresset var nok langt større i Vest-Tyskland. En del har kanskje vanskelig for å tilpasse seg. Blant ungdom er det nok ingen som vil tilbake, for de opplevde aldri den tiden.

Er det noen kulturforskjeller mellom østtyskere og vesttyskere?

– Kanskje i begynnelsen, sier Alexander. – Men i dag er det mindre av det, tror jeg. Det har tross alt gått 20 år. Man vil nok aldri gå tilbake til to land igjen, og hvorfor skulle man det? Det er viktig å se framover og tenke konstruktivt. Ting vil nok gå seg enda bedre til, og så får man heller fokusere på likhetene enn ulikhetene. Vi er jo alle tyskere.

Denne artikkelen ble laget for Romsdals Budstikke og stod på trykk lørdag 7. november 2009 i forbindelse med at det var tjue år siden Berlinmurens fall

Leave a Comment

Filed under Avis, Fotografi, Jobb

Manhattan-minner

Se hele bildegalleriet fra New York her!

Nighttime in Times SquareDet er sagt at man aldri rekker å se alt man ønsker i New York. Og at det er ulike ting man vil se alt etter hvilken årstid man er der på. Dette tror jeg på, og selv om min niese og jeg fikk med oss svært mye på fire og en halv dag er det ikke tvil om at jeg skal tilbake igjen. For eksempel var vi søndag noen timer i Brooklyn for å intervju ei fra Molde som går teaterskole i New York. Bydelen er totalt ulik Manhattan, og mye roligere. Det er fine gater med vakre teglsteinhus, og suverene handleområder, hvor prisene er betraktelig lavere enn på Manhattan. Men vi fikk alt for kort tid der, så neste gang jeg skal til New York står Brooklyn øverst på listen, ingen tvil.

Det samme gjelder Central Park som vi knapt så 20% av. Men boy, det vi så var utrolig artig. Selveste Chic holdt konsert i parken, og vi så de merkeligste vesener som gikk på rollerblades mens de danset i takt til skikkelig 80-talls musikk som man ser på filmer fra den tiden breakdance var det hippeste alle skulle forsøke. Spesielt likte jeg damen i 70-årene, som danset som en kunstløperske, mens trikoten hennes lagde kameltå av dimensjoner.

Magnolia BakeryDagen etter helikopterturen ble satt av til shopping. Man har ikke med seg en 18-årig kvinne til NYC og tror man skal slippe unna det. Men hun var så tålmodig mens jeg gjorde avisjobbing, så jeg hadde ingen problemer med å sitte på plassen mellom Macy’s og Victoria’s Secret for å skrive, redigere bilder, surfe litt og betrakte livet i New York i nesten seks(!) timer. Det er også herlig å være på tur med ei som er like glad i å spise som jeg er… Og vi var selvsagt innom Magnolia Bakery, kjent fra Sex and the City og en rekke andre tv-serier og filmer.

Mens jeg satt på plassen, i 30 grader pluss, ble jeg fascinert av hvor mange folk det kan være på en og samme plass. For en stakkars nordmann som kommer fra en liten bygd, og som i dag bor i en litt større bygd (Molde), er dette som Moldejazz ganger to. En konstant strøm av mennesker, biler og fløyting.

Street LifeDet er også en markant forskjell på New Yorkere og andre amerikanere. Folk i New York er langt mindre høflige enn de andre stedene jeg har vært i USA. Spesielt er de som jobber på butikker i sidegatene, og da i særdeleshet faghandlerne, til tider rett og slett ufine. Her er det tydelig at man skal være kompis med dem for å få god behandling. Unntak finnes, selvsagt. For eksempel var de som jobbet på Forbidden Planet, hvor jeg endelig fikk shoppet nerdete t-skjorter, tegneserier og noen statuetter, utrolig hyggelige og hjelpsomme.

Det er også artig å se andre amerikanere som er turister i New York. De er nemlig like betatt og overveldet av New York som oss europeere. Ikke så rart, for New York er veldig annerledes enn det også de er vant til. Det er også lett å se forskjell på amerikanske turister og turister fra Europa. For det første er amerikanske turister tykkere enn den gjengse New Yorker. De er også kledt som turister. Denne turistuniformen består av shorts, ikke-matchende t-skjorte, mobilbelte på mannen og to unger som er kledt i lignende tøy som foreldrene. Hatt er gjerne også obligatorisk.

Billboards GaloreTo andre måter å se forskjell på en fra New York og andre på er følgende: Uansett hvor mange merkelige situasjoner, eller hva slags merkelige folk man møter, dersom du stopper og stirrer, så er du ikke fra New York. Det andre kjennetegnet er at ingen fra New York er på Times Square dersom de kan unngå det. Det er som folk i Oslo og Karl-Johan. Det hater det. Ikke så rart, siden Times Square alltid er fullstappet av folk og trafikk. Bor man i NYC blir man nok gal av å være der, og jeg kjente også siste dagen at da var jeg lei av Times Square.

Også på kveldstid er det fullt liv der, og det er da freakene som vil vise seg fram kommer ut. Jada, vi så den berømte Naked Cowboy, som går rundt i truse, boots og cowboyhatt mens han poserer Only in New York Cityog spiller gitar. Nytt er at han også har fått følge av to latinas i bikini. Opptredenen deres bestå for det meste av å posere med gitarene, bli avbildet sammen med menn, og enkelte kvinner, og av å rope “Wooooooo!” Jeg måtte spørre dem hvorfor de gjorde dette, og svaret var enkelt: – For å få oppmerksomhet og kanskje bli oppdaget, vel!

Det er gøy å ha vært på Times Square, men det er ikke en plass man vil tilbake til. Skal man på Broadway for å se noe tar man heller sidegatene enn å gå via Times Square.Og ikke få meg til å begynne på en rant om prisene på Times Square, samt alle lurendreierne som skal ha penger fra deg. Min niese sa det var som å være i Tyrkia.

Spider-Man Where Art Thou?New York er også kjent som byen som aldri sover, og det er sant. Butikker og spisesteder er åpent det meste av døgnet, og uansett når på tiden av døgnet man står opp og kikker ut av vinduet, kryr det av folk. Når det er sagt var vi så slitne etter all gåingen hver dag at vi var i seng før midnatt og fikk oss minst sju timers søvn. På den måten var vi tidlig oppe og fikk dagen med oss, og ikke minst slapp vi de verste køene på frokoststedene. For køer er noe New Yorkere er vant til. På t-banen, i butikkene og på kafeer. Det er vel slik det blir når man stapper 12 millioner mennesker, spredt på noen få øyer, og stabler dem i høyden.

We Sit and Watch Umbrellas FlyEn av opplevelsene under turen jeg likte best var da vi tok et cruise på Hudson-elven. Jeg fikk tatt noen flotte bilder av Manhattan Skyline i solnedgang, og jeg fikk også fotografert Statue of Liberty nedenfra denne gangen. Dessverre hadde vi en utrolig plagsom guide på turen. Han snakket som en auksjonist og det var en konstant strøm av ord. Alle detaljer om New York skulle formidles og det var en konstant strøm av “and to your left” kjapt etterfulgt av “now turn to your right.” Jeg lurer på hva han tenkte da han så niesen min sitte med fingrene i ørene under det meste av turen…

Grand Central StationVi rakk også en tur innom Grand Central Station. Ikke bare elsker jeg den type overdådig arkitektur, jeg er jo også togentusiast (jeg er nerd, tross alt) og siden reisefølget mitt ville finne søndagsmarkedet som pleier å være der var det en grei tur å ta for å knipse litt bilder.

Det er laget mange filmer, romaner og tegneserier hvor varmen i New York blir beskrevet. Og det var særdeles varmt. Siste dagen hadde vi over 30 varmegrader, og jeg måtte bare skifte klær og vaske meg på hotellet før vi kjørte ut til til flyplassen. Vi hadde en flott tur hjem, og Dreamliner er et glitrende fly!

Jeg likte spesielt skjermen foran deg, hvor du ikke bare kan bestille filmer og annen underholdning. Du kan også bestille mat, betale for den med kredittkortet og så få alt levert av en flyvert eller flyvertinne. Kudos, Norwegian!

Neste gang: Jeg gir deg noen tips om New York! Følg med, dere!

Se hele bildegalleriet fra New York her!

Leave a Comment

Filed under Fotografi, Jobb, Personlig

Fløyting Og Flyving i New York

Se flere bilder fra New York-turen min her!

The Real New YorkDet blir mer og mer vanlig at man får oppfylt drømmene sine i våre dager. Dette er gjerne drømmer som en har hatt lenge, og man har bygget opp forventinger, store sådanne, om hvordan det vil bli. Og når så drømmen går i oppfyllelse, så blir det en skuffelse. New York er så langt alt annet!

Byen er akkurat slik jeg så for meg det da Bjarne Ytrearne og Turid Øversveen viste oss New York i gode gamle Halvsju på NRK i hine hårde dager på 80-tallet. Og ikke minst gjennom å lese Spider-Man gjennom hele oppveksten og fram til i dag (Spider-Man og New York er som en symbiote som New Yorkere er stolte av). Og det er fantastisk kult å oppleve landemerkene som er legendariske, både fra historiebøker, tv-serier, filmer og musikkvideoer. Det finnes ikke noe maken til New York noen plass, sies det. Jeg er tilbøyelig til å være enig. I hvert fall er det helt annerledes enn noen andre byer jeg har vært i. Og det er ikke minst noe helt annet enn resten av USA, i hvert fall de delene av USA jeg har opplevd.

Daily BugleLuktene, arkitekturen, trafikken og ikke minst folkene, som kommer i alle varianter du kan tenke deg, er noe helt for seg selv. Det er et kaos her, men du opplever samtidig at det er et system i kaoset.

Fløyting med bilhorn er en lyd som for alltid kommer til å minne meg om New York etter at jeg har kommet hjem igjen. Jeg er overbevist om at det er det første man lærer på kjøreskolen her. Det fløytes hele tiden. For alt. For at folk skal flytte seg. For at noen gjør noe feil. For at noen stopper. For at noen skal kjøre ut. Hele tiden. Og ingen bryr seg om at det fløytes, så jeg klarer ikke helt å se poenget med det heller.

Vi ankom New York på kvelden for to dager siden (etter en flytur med et elendig fly fra et portugisisk selskap som fløy på vegne av Norwegian (forvent klage pr epost fra meg, Norwegian!))

Flying Above LibertySiden vi ankom sent var det rett i seng, slik at vi kunne stå tidlig opp å være i gang fra morgenen av. Tradisjonen tro var min første frokost blåbærpannekaker, denne gangen inntatt på Lindy’s mens vi kunne sitte og se på folkehavet som passerte forbi.

Gårdagen var en perfekt dag, for jeg fikk kombinert business og pleasure. Jeg fikk både vært ekte turist og gjøre turistgreier, samtidig som jeg var journalist og var på jobb og lagde reportasje. Og for en jobb! Jeg intervjuet en fra Andøya som jobber som helikopterpilot for rikinger og kjendiser og vi fikk ikke bare én flytur over New York, men to! Journalistikken gjør at jeg får oppleve utrolig mye artig!

Jeg skrev «vi fikk» for jeg har også med min niese over hit. Turen var min 18-årsgave til henne, samtidig som hun er assistent. Hun var i hundre over flyturen, hennes første helikoptertur noensinne, og høydepunktet var nok da vi fløy over Frihetsgudinnen.

Art of the BrickAndre høyepunkter i går: Empire State Building er verdt en tur opp i. Det er da du virkelig får sett New York. I tillegg er det da du skjønner at andre byer i verden er nok større i utstrekning enn NYC, men det er få byer som er stablet så mye i høyden som New York.

Vi besøkte også Discovery Channel sitt museum, hvor jeg fikk sett de fantastiske legoskulpturene til Nathan Sawaya. Det var tilfeldig at vi så at utstillingen var der, noe som var kjempeflaks siden jeg har hatt lyst til å se den helt siden jeg leste om den i en av Lego-bloggene jeg følger.

On Top of the WorldPå kvelden tok vi busstur som tok oss gjennom Brooklyn, og jeg har bestemt at dit skal vi ta turen i morgen for å se oss litt om. Det var et mektig syn å se Manhattan på kveldstid, og jeg har lyst til å ta bilde uten å ha bussen vi satt i som hindring.

Akkurat nå sitter jeg og skriver dette på en åpen plass utenfor legendariske Macy’s, hvor de har satt opp bord og stoler. I tillegg når Macy’s gratis wifi-nett ut hit, så da er jeg berget, mens min niese er på shopping et sted inne i det kvartalsstore senteret. Om hun ikke er tilbake om to timer ringer jeg Røde Kors…

PS! Du kan trykke på bildene for å se dem i større utgave og du kan se flere bilder fra New York-turen min her!

Leave a Comment

Filed under Fotografi, Jobb, Personlig

For en Fantastisk Sommer

Siden skolestart var for to dager siden, og de fleste har gjort unna sommerferien, går de fleste rundt med høstfølelse for tiden. Med været vi har i Molde er det kanskje ikke så rart, men ifølge kalenderen er det altså ikke høst før om en og en halv uke, første september.

Litt fint vær

Moon in July

Månen sett fra min balkong i juli

Denne sommeren har vært fantastisk. Greit nok, været har ikke vært særlig bra på disse trakter, men dersom man bor i Molde kan man ikke regne (he he) med bra vær. Vi bor på en værutsatt plass. Det er vel derfor vi setter så utrolig pris på finværet når det først kommer og bader de usannsynlig vakre omgivelsene våre i sol, varme og glede.

Og jeg har tross alt syklet i shorts fem ganger denne sommeren, og vi hadde to uker i strekk med såpass varme at kjøleanlegget på jobben røyk, så vi har hatt dårligere somre enn denne.

Men det er ikke på grunn av været at denne sommeren har vært fantastisk. Den har vært fantastisk fordi jeg har fått være med på utrolig mye artig! Jo mer jeg tenker på det, jo artigere har sommeren vært.

Ikke helt fri

Leia og meg

Hvordan kan en mann som var 11 i 1983 motstå?

De som kjenner meg vet at det å ta helt fri er nesten utenkelig, så jeg jobbet jo en del underveis i ferien fra dagjobben. Blant annet fikk avkommet og jeg med oss cosplaymessen Desucon i Lillestrøm. Dette er et treff hvor folk kler seg ut som karakterer fra bøker, tegneserier, tv-serier og filmer. Jeg lagde reportasje både for nett og papir om arrangementet, så er du mer nysgjerrig, eller vil se fantastiske kostymer, kan du lese om opplevelsen her, se bildeserie her og se en videooppsummering her.

Moldejazz

Etter å ha vært i Legoland i Danmark og deretter på Østlandet hvor vi og nøt godt vær, familie, gode venner, Teknisk Museum, Hunderfossen og god mat bar det hjem til Moldejazz. Jeg fikk meg da en 80-timers uke for Romsdals Budstikke, med en komisk bra jazzfestival. Det var så mange fine konsertopplevelser og morro at uken bare fløy avgårde.

Vi hadde livedekning på rbnett.no fra utekonsertene på Romsdalsmuseet (logg fra torsdag og logg fra fredag), jeg fikk intervjue Marcus Miller (yay!) og årets Artist in Residence og jeg fulgte festivalsjefen i hele 19 timer på hans aller siste arbeidsdag som sjef for Moldejazz.

Fra bading til flyving

Etter denne uken bar det rett tilbake på dagjobben min, hvorpå jeg fikk epost fra nyhetsredaktør om at det var litt feriestille i redaksjonen og om jeg hadde ideer til saker. Jeg sendte ham en liste og fikk til svar: Ja, takk.

Hjertøya på kvelden

Husmannsplassen en sensommerkveld i juli

Så påfølgende helg dro jeg ut på paradiset Hjertøya, en øy som ligger midt i fjorden utenfor Molde, en knapp timinutters båttur fra byen. Her ute er det en kiosk som drives i helgene om sommeren av Hjertøyas venner. En venninne av meg jobber mye der ute, og jeg ble derfor med henne for å drive kiosken en lørdag. Været var fantastisk, og i tillegg til å ta bilder og skrive reportasje fikk jeg tatt årets eneste svømmetur i havet, grillet, drukket litt øl og kost meg i godt vær og godt selskap.

Søndag formiddag tok jeg båten til byen og etter å ha sendt inn reportasjen føk jeg rett avgårde for å fly i paraglider for første gang i mitt liv. Det ble det til sammen en avisreportasje og videosak på rbnett.no av.

Raumarock, skating og ananasbrus

Helgen etter ble fulgt opp med to dagers dekning av Raumarock, både for papir og rbnett. I sistnevnte gjentok vi suksessen med full livedekning fra hele arrangementet (logg fra fredag og logg fra lørdag). Været var stort sett fantastisk, og jeg fikk meg en fin fjelltur før vi vendte nesten hjem på søndag.

Skateboard jump

Halsbrekkende skateboardstunt med skateboard designet i Molde

Uken etter lagde jeg reportasje og bildeserie fra halsbrekkende stunts som de lokale skateboarderne i Molde utførte. Det ble også en del andre intervjuer og reportasjer inne i mellom alt dette, og andre helgen i august bar det til Oslo.

Egentlig skulle jeg bare på en (fantastisk) konsert med Laurie Anderson, men siden jeg først var i Oslo kunne jeg jo alltids lage noen saker. Så det ble intervju med en fra Molde som har skrevet et nytt teaterstykke, og ikke minst lagde jeg en guide for nyinnflyttede romsdalinger i Oslo: Hvor får man kjøpt ananasbrus, hvor får man svele, hvor kan man ta ferge, hvor får man potetball, hvor får man utsikt og hvor får man sett MFK-kamper.

Jugendfest

Det hele kulminerte i en trivelig helg i Ålesund sist helg, hvor jeg dekket Jugendfest for avisen og rbnett. Avkommet fikk være med som assistentfotograf også i år, og han tok masse fine bilder han også.

Så derfor konkluderer jeg med at dette har vært en kjempebra sommer. For meg personlig i hvert fall. Jeg er utrolig heldig som får muligheten til å være med på så mye artig, og i tillegg få betalt for det. Gøy, gøy, gøy!

Eneste jeg angrer på denne sommeren er at jeg for første gang på åtte år ikke dro til mitt elskede Andøy. Kommer sterkere tilbake neste år. Kan sikkert få laget noen reportasjer derfra også…

Leave a Comment

Filed under Avis, Fotografi, Jobb, Personlig

Den riktige måten å feire på

I fjor deltok min arbeidsgiver i borgertoget i Molde. Firmaet hadde hundreårsjubileum, og om vi ikke er en hjørnesteinsbedrift i Molde, er vi i hvert fall en del av grunnmuren. Derfor mente 17. mai-komiteen at det var en flott anledning til å vise firmaets historie, men også firmaets relasjon til byen og dens utvikling og endringer.

Som sagt, så gjort.  Mitt firma gikk i 17. mai-toget i fjor. Det ble vist historie, arbeidsklær, gamle produkter, nye produkter, framtidige produkter, ballonger og kostymer. Og reaksjonen til folk var: – Jeg skjønte ikke helt hva et firma hadde i borgertoget å gjøre, men du verden for et fantastisk flott innslag! Det vanket også pris for beste innslag i borgertoget, og jeg må ta hatten av for jobben komiteen for 17. mai-feiringen hos min arbeidsgiver hadde gjort.

I ly av denne suksessen finner jeg  derfor overhode ikke noe merkelig ved at en barneskole vil forsøke å vise seg fram på en lignende måte. De har lyst til å vise hva skolen holder på med og hva ungene har laget og jobber med. Er ikke det fantastisk? I stedet for det samme kjedelige toget, hvor ungene bare vandrer rundt med lærere som dukker opp kun dersom de får dobbelt overtid (det unner jeg dem, altså!), har en skole i Ålesund ønsket å sprite opp toget litt. Blant annet ved å vise fram flotte flagg som de har tegnet til et prosjekt dette skoleåret.

Og legg merke til enda en ting denne skolen gjør: De kontakter 17. mai-komiteen og spør om de tror det er greit at de gjør det! Dette viser en hensynsfullhet overfor andres følelser og meninger som jeg synes bør applauderes. Men skjer det? Neida, i stedet får skolen kjeft. Og de får løgner spredt om seg, om at de har tenkt å nekte ungene å gå med norske flagg.

Gunnar Tjomlid har i dag postet et aldeles glitrende innlegg om nasjonalfølelse. Han spør om hva nasjonalfølelse egentlig er. Og indirekte spør han om enkelte grupper bare kan ta monopol på hva nasjonalfølelse skal være, og dermed kunne diktere hva folk skal kunne vise fram i et 17. mai-tog og ikke.

Min mening om dette er den samme som jeg har når religiøse mennesker mener at troen deres har blitt tråkket på: Dersom troen din tar skade av at noen tegner en tegning, så kan ikke troen din være særlig sterk.

Flagg er et stykke tøy (og papir ved skolen i Ålesunds tilfelle). Dersom din nasjonalfølelse er truet av at noen tar med seg et fremmed lands flagg inn i 17. mai-toget, så kan ikke nasjonalfølelsen din være særlig sterk.

Når det er sagt, så skjønner jeg ikke helt poenget med å ta med seg andre lands flagg under 17. mai-feiringen. Det gjør meg absolutt ingenting om noen gjør det, og det er helt feil at noen skal prøve å forby det, men jeg skjønner det ikke. I ålesundsskolens tilfelle, derimot, føler jeg det er naturlig at de tar med seg disse flaggene. Poenget er som sagt å vise mangfoldet i skolen og presentere noe elevene har jobbet med.

Jaja, vi kan finne trøst i at denne diskusjonen er jo alltid det sikreste tegnet på at våren endelig har kommet.

Liten disclaimer:
Personlig var jeg ikke med i toget da min arbeidsgiver viste seg fram. Jeg skal være ærlig: Jeg fordrar ikke 17. mai. I fjor nøt jeg nasjonaldagen på min egen måte. Jeg var ute på en 15 mils sykkeltur, og nøt den fantastiske naturen vi har i området her. Dette klarte jeg å gjøre, vekke fra folk, trengsel, unger med bråkete fløyter og mat og ballonger med priser som kunne foret et større uland. Dersom du vil feire 17. mai ved å gå i tog, vifte med all verdens lands flagg, vifte med kun det norske flagget, kle deg i bunad eller spise soft-is til kvalmen tar deg, er jeg glad på dine vegne. Jeg forbeholder meg retten til å la være. Om du da mener at jeg ikke har noen nasjonalfølelse, får du gjerne mene det. Men dersom du skal tvinge meg til å ferie 17. mai slik som du føler er den riktige måten å gjøre det på, har du og jeg et problem.

 

2 Comments

Filed under Jobb, Meninger