Category Archives: Kåseri

Politisk demotivasjon gir blank stemme

Denne valgkampen har bare vært så utrolig lite inspirerende. Faktum er at den har vært så intetsigende og kjedelig at jeg blir ikke overrasket om vi setter rekord i antall hjemmesittere i år.
 
Vi i media skal ta vår skyld her. NRK disker opp med patetisk og umorsom underholdning på valgsendingene i stedet for å gjøre som TV2 gjør i sine valgsendinger: Presenterer politikk. Riksmedia spør Siv Jensen om hennes seksuelle legning. VG slår opp at en politiker har plassert ungen sin i den barnehagen han fikk plass i, fordi den er privateid (PS, VG! Høyre-politikere stiller kandidater til fylkeskommunen til tross for at de vil legge ned hele fylkeskommunen).
 
I tillegg viser media gang etter gang at beskyldningene om fake news ikke er helt att ut av luften. Denne uken diktet Aftonbladet opp (evt diktet en av kildene til Aftonbladet det opp) at noen fra den norske Regjeringen hadde ringt og advart svenskene om Listhaugs besøk. Vi i norsk media spredte dette ukritisk videre, og Listhaugs politsike motstandere, som vanligvis er så skeptiske til det nyhetene presenterer om svenske tilstander, spredte det som sannhet.
Kort sagt: Det har vært for mye bajas og tull fra journalister og mediehus. Joda, de politiske kommentatorene er der, og det er noen lysglimt inne i mellom (og da tenker jeg ikke på Lysglimt i Alliansen, selv om han også, dessverre dukker opp). Men stort sett har de like liten peiling på utfall og meningsmålinger som du og jeg. Det er bare synsing.
 
Hva med i stedet presentere politikerne og deres budskap? Spørre dem om hva de egnentlig står for og mener? Stoppe dem hver gang de heller vil rakke ned på andres politikk i stedet for å snakke om sin egen? Dessverre gjør ikke politikerne det lett for seg selv her.
 
I stedet for å presentere seg selv og sin egen politikk, har politikerne i stedet vært mer opptatte av å angripe sine politiske motstandere, helst på personnivå. Det virker som at enkelte politikere, og politisk aktive, på venstresiden ikke har hatt en god dag uten at de kan fortelle omverden for et forferdelig menneske Listhaug er.
 
Ikke misforstå meg, det er mye vi kan ta Listhaug på. Hennes helt uhyrlige påstand om at menneskerettighetene forhindrer henne i å beskytte Norges innbyggere skal ikke få stå uimotsagt, men her er scoopet: ANGRIP SAKEN, OG IKKE HENNE! Fortell hvorfor det hun mener og sier er feil, i stedet for å angripe henne som person. Det eneste man oppnår med det er at hun får enda flere som stemmer på henne, og gjett om hun vet dette!
 
Politikerne sier: «Les partiprogrammet vårt, så ser du hva vi står for» Mon det. Venstre vil støtte FrP i en regjering. Ut fra partiprogrammet deres finner jeg det svært merkelig, da det går på kant med svært mye av det FrP står for. Men Høyre er i regjering med et parti som også går på kant med mye av det Høyre påstår de står for som parti. SV ble tilnærmet utradert blant velgerne da de satt i regjering sist fordi de gikk så på kant med sine verdier og prinsipper. Jeg tror en av grunnene til at MDG har gjort det så bra er at de kapret en haug desillusjonerte SV-velgere.
 
Så hvilket signal sender det til velgerne at stemmene deres fører til noe helt annet enn det de ble forespeilet? Jo, politikerne sier rett ut at de ser ingen grunn til å følge verken partiprogram, eller det å fullføre sin valgløfter. Er det å vente at vi ikke klarer å engasjere flere til å stemme når både politikere og media oppfører seg på denne måten? Spesielt tenker jeg her på ungdommen (tenk på barna!)
 
«Finn partiet du er minst uenig med» er det også noen som sier. Men hva om de tingene det partiet står for, som du er uenig i, er av en såpass viktighetsgrad for deg at du bare ikke kan stemme på dem? Eller hva om partiet har skuffet deg sånn i siste periode at du vil rett og slett straffe dem?
 
Det sies at vi får de politikerne vi fortjener. Jeg vil vri på det: Du bør bare stemme på de politikerne som fortjener det. Ingen av de som stiller til valg, som jeg kan stemme på, fortjener min stemme i år. Jeg stemmer derfor blankt i år, for å markere min misnøye, og for å sende et signal om at politikerne må ta seg sammen.
 
Når jeg forteller folk at jeg skal stemme blankt mener de at da har jeg ikke rett til å uttale meg, noe som selvsagt bare er tøys. Det er som å si at de som stemte FrP og Høyre for fire år siden ikke har hatt lov til å klage, for de fikk det jo som de ville. Og hvor lenge skulle jeg ikke ha lov til å uttale meg? De fire neste årene til neste valg?
 
Et valg er bare et valg. Det er ikke demokrati. Det kommer flere valg og nye kandidater. I et demokrati kan du selv bestemme hva du vil engasjere deg i. Og du kan selv bestemme om de som stiller til valg er verdige til å få din stemme. I tillegg er det MANGE måter du kan engasjere deg demokratisk på, enn å bare delta i valg. De som kjenner meg vet at jeg gjør det, på svært mange måter. Og jeg VET hvor jeg står politisk, problemet er bare at ingen av de partiene og kandidatene som stiller til valg står der.
 
Så min stemme vil bli hørt. Valg eller ikke valg. Men til neste valg må vi ta oss sammen. La oss heller diskutere de viktige tingene, i stedet for det idiotiske pjattet som årets valgkamp har dreid seg om. Sysselsetting, verdiskaping, distriktspolitikk og miljø har druknet i idioti og nedrakking på politiske motstandere. Vi kan bedre, folkens!

Leave a Comment

Filed under Kåseri, Meninger, Personlig

Fem viktige punkt fra en hvit, privilegert, vellykket, middelaldrende mann

Jeg hadde tenkt å la være i år, men vellykket folk er så følelsesstyrte og gidder ikke å sette seg inn i ting før de går amok i kommentarfelt, delinger og innsendte klager at nå må onkel Hogne trå til. Igjen.

1) Nei, Jonas Gahr Støre har ikke benyttet seg av svart arbeid. Han har betalt alt han skal. (Bonustips: Dersom Finansavisen og Nettavisen slår opp en sak samtidig, skal du være VELDIG skeptisk fram til den er bekreftet andre plasser). Dersom det kommer fram at han har blitt tipset om de dårlige forholdene, og ikke gjort noe med det, så blir det en helt annen sak. Men inntil videre HAR HAN IKKE GJORT NOE GALT!

2) Nei, man ønsker ikke Johaug noe vondt bare fordi man mener at dommen er riktig. Det betyr bare at man konstaterer at reglene også gjelder for oss selvgode nordmenn. Og du vet like godt som jeg at dersom dette var en finne eller svenske (det er ingen andre i hele verden som bryr seg om langrenn) ville reaksjonen vært: “ALT FOR MILD DOM! DE JUKSER! JÆVLER!”

3) Nei, NRK forskjellsbehandler ikke muslimer og kristne. Programmet som skal ledes av musliminnen med hijab er en dokumentar og et meningsbærende program. Altså ikke noe program hvor programlederinnen skal framstå nøytral på noen som helst måte. Så hvorfor nekte en nyhetsoppleser å ha på seg kors? Dette kan for et utrent øye være underlig. Men det å framstå uten noen som helst forutinntatthet og bindinger er utrolig viktig for en journalist. Du vil bli overrasket dersom jeg fortalte deg alt folk har forsøkt å bruke mot meg for å fortelle mine oppdragsgivere at jeg ikke er nøytral. Det er ting jeg ikke en gang hadde tenkt over. Derfor vil man gjøre alt man kan for å ikke gi kritikere noe som helst ammunisjon, uansett hvor lite det enn måtte føles for oss der og da. Og rett skal være rett: I en del tilfeller HAR jeg ikke vært uhildet nok til å dekke en sak. At kvinnen som skal lede NRK-programmet har hatt en del uheldige meninger om jøder opp gjennom årene er en helt annen diskusjon.

4) Nei, Sylvi Listhaug er ikke Hitler/Voldemort/Keiser Palpatine/King Joffrey. Og jeg begynner å bli dritlei av de som maler henne slik. Jeg er grunnleggende uenig i mye av det hun står for, men det gir meg ingen rett til å påstå at hun er ond. Det ødelegger også bare debatten. Jeg tror hun har folks beste i tankene. Det vil ikke bli noe bra samfunn, det hun ønsker, men det får vi heller forklare henne på andre måter enn å demonisere henne.

5) Jo, min mening har betydning, selv om jeg er en “middelaldrende vellykket hvit mann.” Jeg har tre ganger siste uken fått mitt kjønn, alder og hudfarge slengt tilbake i trynet. Dette er en hersketeknikk som helst folk på venstresiden bruker. Og det verste er at de skjønner ikke at DETTE ER GRUNNEN TIL AT DONALD TRUMP OG FrP FOSSER FRAM! Folk er dritlei av at denne hersketeknikken hives i ansiktet på dem. Jeg er fullstendig klar over at JEG er privilegert, men svært mange av de som avfeies på den måten er ikke det. Så om du vil ha mindre Trump-er og FrP, slutt å avfeie folk på den måten. “Jammen, tenk hvordan kvinner har blitt avfeid på bakgrunn av kjønn” er gjerne svaret på det. Det er riktig, men blir verden noe mer konstruktiv av at man skal begynne å gjøre dette med andre grupper i stedet?

Å, gud i helvete det der gjorde godt! Da har jeg tømt meg. Kom og tørk!

1 Comment

Filed under Kåseri, Meninger, Personlig

Framtidens Norge

Det var da jeg stod på skoleplassen under 17. mai-feiringen, i sol fra skyfri himmel, og så på alle folkene rundt meg som holdt på med 17. mai-aktiviteter at det slo meg.

Det var en herlig blanding av mennesker. Gamle, voksne, ungdom og barn av alle hudfarger. Det var russedresser, bunader, somaliske folkedrakter, samekofter, folk med hverdagsklær, fine drakter, menn i dress, hijaber, folk med caps, folk med hatt, noen hadde stokk og andre løp rundt.

Det var ektepar der, muslimer, kristne, jøder (ja, jeg kjenner et par av dem), samboere, homofile med regnbueflagg, homofile uten regnbueflagg, enslige, familier, besteforeldre, foreldre, barn, barnebarn, folk født i Norge og flyktninger. Kort sagt Det var en fullstendig blanding av alt du kan tenke deg av folk og bakgrunner.

Og det var da jeg tenkte: Det er dette som er Norge nå. Og det er det som kommer til å være Norge i framtiden. Her løper de alle rundt og spiser is, kaker, pølse og sjokkis. De er med i sekkeløp, potetløp, kaster på stikka, spiller fotball og basket, synger, danser og synger med til korpset. En time før dette hadde vi alle gått i tog, viftet med flagg og ropt hurra.

I all vår iver etter å definere hva som egentlig er norsk og hva som er norsk kulturarv så har vi glemt noe: Det er dette som jeg opplever i dag som er den norske kulturarven. Mye gammelt, noe nytt, mye kjent og noe ukjent. Men etter en tid blir det ukjente mer kjent, og mindre skummelt. Og så kommer noe nytt ukjent som vi så vil bli kjent med. Det er slik alle samfunn har utviklet seg.

I vinter havnet jeg i en debatt med noen om flyktninger. Til slutt formelig skrek han jeg diskuterte med mot meg: – Hvis du er så glad i disse jævla flyktningene, hvorfor åpner du ikke leiligheten din å lar noen av dem bo hos deg, dersom det er så fantastisk?!?

Jeg vil ikke kalle ham rasist. Vi griper alt for lett til det ordet i debatten. Det ville vært lett for meg å latterliggjøre ham også. Men det skal jeg ikke. For det er helt normalt å være skeptisk og engstelig overfor det ukjente. Det er det som har gjort at samfunnet har overlevd.

Men min teori, og erfaring, er at folk som utsettes for det ukjente sakte men sikkert innfinner seg med det. Og jeg er helt enig i at innvandringen avstedkommer mange utfordringer som vi må løse. I motsetning til en del andre tror jeg derimot vi kommer oss forbi disse vanskelighetene også. Men det må ikke skje på bekostning av de friheter vi har i vårt samfunn i dag.

Men tilbake til utfordringen jeg fikk slengt i trynet. Å ha flyktninger boende hos meg i ungkarsboligen min ville nok blitt upraktisk og svært vanskelig. Men jeg fant ut at jeg ville putte pengene der hvor kjeften min er, og jeg ville bidra. Så jeg meldte meg på God Nabo-prosjektet til Redd Barna. Her har jeg fått bli med sammen med en gruppe med andre som en dag i uken møter en fast familie av flyktninger.

Dette er mennesker som har måttet flykte fra alt de hadde, og som har bodd i flyktningeleir i årevis. Nå har de fått komme til Norge, og sakte men sikkert integreres de. Det er her min gruppe og jeg kommer inn i bildet. Vi har vist dem rundt i Molde, ordnet slik at de har fått begynne med fotballtrening og andre aktiviteter. Det har også blitt turer til stranden, Lekeland og andre plasser rundt i Molde for å vise dem tilbudene og hvor de finnes. Vi har også vært mellommenn- og kvinner overfor organisasjoner og klart å få svar på spørsmål og fått ordnet med transport ol.

Gleden og takknemligheten til familien er overstrømmende. Den har de både gitt oss personlig og via flyktningetjenesten i kommunen. Og de dagene jeg har vært med ungene har jeg fått bekreftet det jeg alltid har visst: Barn er barn! Uansett hvor i verden de kommer fra. La oss slutte å sette merkelapper på barn. Da vi skulle dra fra Lekeland var ungene like sure for det som enhver norsk unge ville vært.

I dag guidet jeg dem gjennom 17. mai-aktivitetene. Jeg både hjalp dem i barnetoget, samt på aktivitetene på skolen etterpå. Og det er her, når jeg står og ser på dem, løpe rundt med alle andre ungene og leke og ha det gøy, uten å måtte være utrygg, at jeg får denne oppvåkningen min.

Og da kommer jeg også på det som skjedde da vi kom til oppstillingen til barnetoget. Da klassevenninnen så dem ropte hun på en av dem og sa: – Hei, du skal stå her sammen med oss!

Dette er framtidens Norge, folkens. Og vi kommer oss gjennom det. Gratulerer med dagen, Norge!

Leave a Comment

Filed under Kåseri, Meninger, Personlig

Hva tenker du på, spør Facebook

Jo, kjære Facebook. Siden du spør. Dette er det jeg tenker på:
 
– Folk dør av å puste inn luften i Oslo. Hvorfor framstiller media saken slik da: BYRÅDET NEKTER DEG Å KJØRE BIL!!!! ?
 
– Det er mye å kritisere Listhaug for. Men å kritisere henne for en, riktignok helt idiotisk inndragelse av statsborgerskap, når et nesten samlet Storting stemte for disse reglene for 12 år siden, og dette er gjort av UD uten hennes innblanding, gjør det uriktig å rette skytset mot henne i denne saken. Med ett unntak. Se neste punkt.
 
– Når vi snakker om Listhaug. Hun sier lyving må få konsekvenser.Kan vi da forvente at disse som har løyet på asylsøknadene sine blir statsråder i framtiden? Eller er det kun løgn på pressekonferanser som fører til en slik karrierevei?
 
– Hvorfor forsvarer folk Søviknes med at “han gjorde en tabbe for MANGE år siden, det må vi kunne tilgi,” samtidig som de er klare for å hive ut godt integrerte mennesker for en tabbe de gjorde for sytten år siden?
 
– Hvorfor betaler folk for horoskop, homeopati og kostholdsprodukter som er beviselig svindel?
 
– Hvem spiser alle de blå seigmennene?
 
– Hvorfor går døren alltid gale veien?
 
– Betyr ikke det at Trump skryter av Brexit at Brexit er det verste som kunne skjedd Europa? Vi vet jo hvorfor han skryter, nå vet han at han kan få i gang skikkelig lukrative avtaler med Storbritannia i hans favør
 
– Hvorfor er ikke folk mer alarmerte over at våre friheter innskrenkes mer og mer for hver dag? Har du sett hva som foregår i Storbritannia etter Brexit? Er du klar over hvor mange som sitter der og er klare til å gi fra seg personlig frihet i “trygghetens navn?”
 
– Hvorfor sitter norske pensjonister, som ikke bare har klart å få sin egen pensjonistpakke, de har fått min, din og framtidige generasjoners pensjonistkake også, og klager over unødvendig pengebruk? Vi kommer aldri noensinne i historien til å få pensjonister som har så god råd igjen. Når jeg når pensjonistalder har vi ingen pensjonistalder. Folk må jobbe så lenge de klarer, for samfunnet har ikke råd til noe annet.
 
– Hvorfor er det slik at folk som jeg til vanlig anser som oppegående mennesker får seg til å si ting som “jeg er i mot dødsstraff, men la oss slippe ut Breivik, så løser problemet seg kjapt av seg selv og så slipper vi å bruke mer penger på ham”? Det er ikke slik et rettsamfunn fungerer. Jeg er stolt av at vi lar systemet fungere. La Breivik anke til han ikke kan anke mer. La oss vise ham, og resten av verden, at vi lever i et sivilisert samfunn hvor alle har grunnleggende rettigheter. Det er ikke slik at vi kan begynne å gjøre unntak. Hvor skulle vi sette grensen?
 
– Hvorfor fortsetter myndigheter over hele verden med forurensing og gjør ingen klimatiltak som virker, samtidig som de skal gi meg dårlig samvittighet fordi at jeg kjører bil, hater sparepærer og nytteløs resirkulering og bruker plastposer på butikken når jeg handler? Sett i gang miljøtiltak som hjelper. Det jeg gjør er et piss i havet!
 
Er det alderen som gjør at jeg blir mer og mer bekymret for framtiden? Seriøst, se hva som foregår i verden. Den har blitt et mørkere og kaldere sted, hvor myndigheter blir mer og mer autoritære, og det er en voksende del av befolkningen som lar det skje. “Gi Trump en sjanse?” Det sa de om Hitler også (beklager å hitle debatten, men de SA det!)
 
Flere enn meg som er overbevist om at tredje verdenskrig bryter ut i år? Noen mener den har begynt. Jeg snakker ikke om atomkrig (ikke enda) men jeg er overbevist om at Trump kommer til å starte en katastrofe fra Twitter-kontoen sin
 
Noen som vil gi meg en jobb?
 
Hvorfor ikke?
 
Hva med et konsulentoppdrag?
 
Hvem tror du at du er?
 
Hvem tror jeg at jeg er?
 
Hvor går jeg?
 
Hvor skal jeg?
 
Leser du fortsatt?
 
Hva heter hovedstaden i Belgia?
 
Og hvorfor tror jeg fortsatt på godheten i mennesker til tross for den dystre listen over her?
 
Kan det være fordi jeg akkurat fikk hjelp til å finne fram til å finne fram noen gamle tegninger til et legosett fra 70-tallet, som noen har
scannet og lagt ut helt gratis?
 
Vet du at det er sånne ting som det som skaper fred her i verden?
 
Hvorfor fikk jeg så inderlig lyst på vafler?
 
Det tror jeg var alt, Facebook. Hvis du ikke kommer på mer selv da

3 Comments

Filed under Kåseri, Meninger, Personlig

Sånn er det å forholde seg til Canal Digital

Hogne har ikke fått den trådløse ruteren sin fra Canal Digital, og ringer for å etterlyse:

– Canal Digital, hva kan jeg hjelpe deg med?

  Ja, hei. Jeg har ikke fått den trådløse ruteren dere skulle dele ut i borettslaget

– Trådløs ruter? Det har ikke vi noe med.

– Det står Canal Digital her

– Ja, men du skal snakke med Canal Digital Satellitt

– Jaha? Kan du sette meg over til dem da?

– Nei, så klart ikke. De er et helt annet selskap enn oss. Ha en fortsatt god dag

Etter å ha funnet fram nummeret til Canal Digital Satellitt:

– Canal Digital Satellitt, hva kan jeg hjelpe deg med?

– Ja, hei. Jeg har ikke fått den trådløse ruteren dere skulle dele ut i borettslaget

– Trådløs ruter? Det er ikke vi som deler ut slikt. Og borettslag, sier du? Har du parabol i et borettslag? Det er uvanlig. Jeg finner deg ikke som kunde her heller.

– Nei, nei. Vi har kabel, og vi skulle f…

– Da skal du ikke snakke med oss. Du skal snakke med Canal Digital Kabel

– Kan du sette meg over til dem da?

– Nei, så klart ikke. Det er et helt annet selskap enn oss. Ha en fortsatt god dag

Etter å ha funnet nummeret til Canal Digital Kabel:

– Canal Digital Kabel, hva kan jeg hjelpe deg med?

– Ja, hei. Jeg har ikke fått den trådløse ruteren dere skulle dele ut i borettslaget

– Da må du snakke med Eltel, det er de som gjør den jobben.

– Ja, det stemmer. Det er logoen deres på brevet her. Men jeg har ikke fått…

– Vi har ikke noe med det å gjøre. Du må ringe Eltel

– Men jeg er ikke kunde hos ElTel. Jeg er kunde hos dere.

– Ja, men det er Eltel som gjør jobben

– Men det er jo dere som har leid dem inn. Ikke jeg.

– Men du må ringe dem. Vi har ikke noe med ruterne å gjøre.

– Fa*atsjo*n ta dere

– Hva sa du?

– Jeg sa, ha en fin dag.

Etter å ha ringt Eltel:

– Du har ikke fått trådløs ruter som skulle deles ut, sier du?

– Nei.

– Hvor er dette?

– Molde

– Da må du ringe lokalkontoret i Molde

Etter å ha ringt lokalkontoret

– Du har ikke fått ruteren?

– Nei.

– Var du ikke i felleslokalet og hentet den de dagene vi leverte dem ut?

– Mellom klokken 08.30 og kl. 16 når det meste av Norges befolkning er på skole eller jobb? Nei.

– Ok, da skal jeg sjekke og gi deg tilbakemelding.

– Forresten, jeg har også mistet distriktskanalene til NRK. Hvorfor det?

– Nei, kanaltilbudet har ikke vi noe med å gjøre. Du må ringe Canal Digital

– Selvsagt

Jeg ringer Canal Digital på nytt:

– Nei, programtilbudet har ikke vi noe med. Du må snakke med Canal Digital Satellitt

Jeg ringer Canal Digital Satellitt:

– Vent litt… du har ikke parabol. Du har jo kabel. Du må ringe Canal Digital Kabel

Jeg ringer Canal Digital Kabel:

– Nei, der nok fjernet fra pakken. Det sendte vi epost om for en tid tilbake.

– Hvorfor ble de fjernet?

– Fordi du får distriktssendingen som du skal ha, NRK Møre og Romsdal. Men den er jo i HD, har du sett det?

– Men jeg vil se Nordland også!

– Da kan du gå på internett på nrk.no og se dem

– Da må jeg få den trådløse ruteren jeg venter på først

– Da må du ringe Eltel for det er de som…

– *sensurerte nord-norske uttrykk*

– Ojsann, det var språkbruken sin det.

Og sånn går nu dagan

Leave a Comment

Filed under Kåseri

En fin dag hos frisøren

Hvorfor har frisører alltid sitt eget hår frisert, ordnet og stelt på en måte som vi andre dødelige verken ville forsøkt på, eller fått til? Det går fra blått til lilla, extensions, merkelige kombinasjoner og en gang hadde hun som klippet meg til og med rottehale. Det er et av mange mysterier rundt frisøryrket for meg. Et annet er hvordan de overtaler deg til å kjøpe alle slags mulige produkter som blir stående i hyllen på badet og samle støv.
 
Det er ikke ofte jeg klipper meg. Det kan de som kjenner meg bekrefte. I enkelte perioder har det gått et par år. Men så plutselig får jeg ånden over meg (om ånden blir riktig ille pusser jeg tennene), og så går jeg til frisøren.
 
Så for kort tid siden satt jeg i frisørstolen. Det var fem måneder siden sist, så det var vel på tide. Jeg orker ikke en runde til med langt hår, i hvert fall ikke enda, så jeg ba Elisabeth klippe meg kort (vi kaller henne Elisabeth hun het sikkert noe annet, men jeg liker navnet Elisabeth, ok?).
 
Naive meg. Hvorfor trodde jeg det skulle være så enkelt? “Kort i nakken da? Javel, hva med ørene? Og panneluggen da? Hva med oppå hodet? Skal det være maskinklipp? Ikke? hvor kort vil du ha det? Skal vi lage skill?”
 
Etter en forhandlingsrunde har vi blitt enige. Og så begynner ritualet. Først er det en vask av håret. Det er min favorittdel av det å bli klippet. Å ha kyndige kvinnehender stryke meg gjennom håret og sjamponere og balsamere meg med gudene vet hva kan av og til sende meg inn i en transe. En gang sovnet jeg.
 
Så begynner klippingen. Og småpraten: “Hva jobber du med? Bor du i Molde? Du holder bra på dialekten til å ha bodd så lenge i Molde, altså. Si i fra hvis dette stikker. Ja sånne IT-ting skjønner jeg ikke noe av. Jeg har en Ipad men den…”
 
Men så kommer det: “Bruker du noen hårprodukter?”
 
Jeg blir usikker. Hva mener hun med hårprodukter? Jeg bruker jo shampoo. Og jeg har balsam i håret i ny og ne (av og til når det er fullmåne også). Mener hun voks? Gele? Sjokoladepudding?
 
Hun gir meg et blikk som med all tydelighet viser at hårprodukter må man bruke. Man skal være snill mot håret sitt, altså! Jeg ser i bakken og er skamfull mens jeg rister på hodet, og sier: “Ikke annet en shampoo og balsam.”
 
Nå går Elisabeth foran meg og begynner å la saksen gå på toppen av hodet mitt. Det er først nå jeg ser hvor trang genseren hun har på seg egentlig er. Og at jeg nå kikker rett inn i det som akkurat nå ser ut som en perfekt puppekløft.
 
“Du burde bruke litt hårprodukt for tørr hodebunn. Det er ikke alvorlig, altså, men litt forebygging bør nok til.”
 
Jeg svetter litt nå og munnen er tørr. Mitt forsøk på å si “Javel” blir til “lhk.”
 
Nå går hun på siden av meg, og den ene brystvorten kjæler forsiktig med øret mitt. “Jeg har noe lavendelbasert gugge som er bra for håret, mikset med fiskeskjell, torskeballer og elgbæsj. Tilbud denne uken. Kunne du vært interessert i det?”
 
Jeg forsøker å tenke fotball og er fullstendig distrahert. Nå kommer hun rundt og ser på meg med et lurt smil. “Du verden så søt du er,” tenker jeg.
 
“Nå, hva sier du?” spør hun
 
“Hm?”
 
“Om hårproduktet?”
 
“Åja…. joda…høres fint ut det”
 
“Men så bra, da sier vi det” hvorpå hun klasker to flasker på bordet foran meg. Et bord hvor det står “Denne uken anbefaler vi” på. Så skuffet jeg blir. Er dette noe hun tilbyr alle? Jeg trodde vi hadde noe her Elisabeth!
 
Men før jeg kan angre meg er hun i gang med maskin i nakken min. Hun bøyer seg framover for å se nøye på nakken og få med seg alle nakkehårene. Jeg kjenner pusten hennes nedover nakken. Det iler nedover ryggraden, og alle kritiske tanker forsvinner som dugg for solen.
 
Så vifter hun vekk løse hår, tar av meg forkleet og sier “Vær så god.”
 
Jeg går, litt slukøret, mot kassen. “Ikke glem hårproduktene dine da,” sier hun og gir meg et Colgatesmil. Jeg skal til å angre meg, men så legger hun hånden sin på armen min. “Du kledde den frisyren, altså”
 
To minutter senere er jeg på vei ut, nyklippet og med to svindyre hårprodukter i en pose. Hva skjedde nå, tenker jeg.
 
Men jeg var fin på håret da.

Leave a Comment

Filed under Kåseri

Nord for Sinsenkrysset

Jeg var på fest i Oslo, og ble introdusert for verten. Han lyste opp da han hørte dialekten min. På skikkelig vestkant-dialekt, ropte han: “Er du fra Nord-Norge?!?” Jeg bekreftet dette og fortalte at jeg var fra Fauske, litt øst for Bodø. “Så kult! Kjenner du Johannes i Kirkenes?”

Jeg tiltet. Totalt. Jeg trakk pusten dypt og lot ham få det: “Det der er så jævla typisk dere østlendinger. Dere tror faen meg Norge stopper etter Sinsenkrysset.” Det var ikke snakking det jeg drev meg. Jeg spyttet ut ordene. Som gift.

“Er du klar over hvor stort Nord-Norge er? Hæ?!? Det er nesten ett døgns kjøring fra Fauske til Kirkenes. Det er 1300 kilometer. Få hodet ditt ut av det stedet solen aldri skinner og lær deg litt geografi, for svarte helvete! Du er kanskje ikke klar over at når du kommer til Fauske er du bare halvveis på E6?”

Jeg lot være å legge til at dersom du blunket ville du ikke en gang merke at du kjørte forbi Fauske.

Han så på meg med skrekk i blikket. “Okei, okei. Ro deg ned. Det var bare et spørsmål.”

Det ble en litt pinlig stillhet. Hvorpå han fikk et lite håp i blikket igjen. “Hvor langt er det fra Fauske til Narvik da?” spurte han.

Jeg sukket. “250 kilometer,” sa jeg. Veldig klar for å avslutte samtalen med denne sulliken .

“Å,” sa han. “Da kjenner du vel ikke Lars Klausen da?”

Jeg ble spontant sprutrød i ansiktet. Nei, det var ikke rødt. Det var mer enn blodrødt. Jeg var tilnærmet lilla av flauhet.

Denne satt langt inne, men jeg verdsetter ærlighet. Veldig, veldig stille svarte jeg derfor: “Ehh… jo, jeg gjør faktisk det. Ganske godt også…”

Vi hadde i hvert fall noe felles å snakke om de kommende minuttene av festen.

Leave a Comment

Filed under Kåseri

Alle dyrene på treningssenteret

Det er januar, og det merkes. Ikke på grunn av temperatur eller at det blir litt lysere for hver ettermiddag. Nei, det merkes fordi treningssenteret er fylt til randen av folk. Spesielt folk du aldri har sett der før. Problemet er at disse kommer på toppen av alle de som pleier å være der. Folkene på treningssenteret kan deles opp i følgende grupper:

PANIKKFYREN
Vanligvis en mann som har passert femti som har fått beskjed av legen om at nå må han legge om livsstilen eller så vil han dø. Alternativt har han kommet fram til denne konklusjonen selv etter at han ikke en gang klarer å se pikken sin i speilet, uten å bla forbi et par valker først.

Panikken gjør at han starter et treningsprogram som er tre ganger hardere enn kroppen hans er bygd for, så han går rundt i en evig svettepøl. T-skjorten klebrer seg fast til den gedigne magen, og det er som et bilkræsj: Du klarer ikke la være å se på.

På toppen av det hele går han gjerne rundt i en alt for kort shorts, eller enda verre: En sykkelshorts, hvor alle detaljer vises.

Men det sikreste tegnet på at du har med en panikkfyr å gjøre er at han har på seg pannebånd. Selv om hårfestet er et sted over nakken hans, vil han gå rundt med pannebåndet og se stolt ut. Selv ikke 80-tallet ringer og vil ha det tilbake.

I begynnelsen er han der hver dag. Så dabber det mer og mer av. Etter at vinterferien er over ser du han aldri igjen.

DE KARAKTERLØSE
Folkene i denne gruppen vil, uansett kjønn, dukke opp 2. januar. Dette grunnet et overoptimistisk nyttårsforsett om at de skal komme i form, samt gå ned i vekt. Det siste på tross av at det som gjør at man går ned i vekt ikke er trening, men å legge om spisevanene, noe de i beste fall klarer å gjøre fra mandag til torsdag.

Når de kommer fram til et apparat vil de se helt hjelpeløse ut fordi de ikke skjønner hvordan det skal brukes. Og når de tror de har funnet det ut begynner de å bruke det feil. Og dersom en øvelse er ekstra tung eller vanskelig, så hopper de gjerne over den.

Etter å ha innledet hver uke de tre første ukene etter jul med trening, blir det utover uken mindre og mindre trening på dem, spesielt når det nærmer seg helg. Men hver mandag er de tilbake, med dårlig samvittighet for alt som skjedde i helgen.

Etter at vinterferien er over ser du dem aldri igjen.

SYKLUBBEN
Venninnegjengen. Vanligvis har de passert 40, nærmer seg gjerne 50, og kjennetegnes ved at de har all verdens med tid. De går aldri alene, og er minst tre sammen. De setter seg da på maskiner som står rett ved siden av hverandre, og løfter de letteste vektene mens de ikke et øyeblikk tar pause fra pratingen.

Mellom settene tar de pauser på mellom fem og ti minutter, komplett uvitende om at andre står i kø for å bruke apparatene. Hvis du høflig spør om å få trene mellom blir du blankt avvist, og får melding om at de snart er ferdige, før de fortsetter samtalen i fem minutter til.

Ingen av dem er svette etter trening, og når de går proklamerer de gjerne høylytt seg i mellom at nå har de jaggu fortjent noe godt til kvelds.

Etter at vinterferien er over ser du dem aldri igjen.

STEROIDFYREN
Denne gruppen er uten unntak satt sammen av menn. Menn som går rundt i singlet, på tross av singletforbudet, som er to størrelser for liten, slik at de kan være helt sikre på at de bulende musklene vises. Slår man opp ordet narrsist i ordboken er en av disse avbildet ved siden av ordet. De kan nemlig ikke gjøre noen øvelser uten å se seg selv i speilet. Da ser de en refleksjon av en kropp som for vanlige folk  ser helt unormal og fordreid ut. De synes selv de ser herlige ut, men er aldri fornøyd. Mantraet er at du aldri skal være fornøyd når du ser deg selv i speilet. Gjør du det har du tapt.

Som de fleste apedyr liker de å samle seg i flokk. Her diskuterer de høylytt om hva som er riktig mat å spise, hvem de har truet i det siste, damer og generelle unnskyldninger om hvorfor de ikke klarer å løfte like tungt i dag som de vanligvis klarer.

Assosiasjonene til apedyr forsterker seg når de løfter vekter. For dette kan ikke gjøres uten vræling, skriking og snøfting. De har også en vane med å løfte så tunge vekter at en kompis må stå bak og assistere. At det ville vært mye mer effektivt å gå kraftig ned på vektene, øke antall repetisjoner og løfte alene tenkes det ikke på.

I tillegg er fising, raping og en generell oppførsel som andre folk ville forbeholdt sitt eget private hjem helt vanlig.

Etter at vinterferien er over vil du dessverre se dem igjen.

BEINRANGELET
Du vet de folkene du ser før et sentrumsløp eller en maraton som står og urinerer i full offentlighet i grøften, gjerne etterfulgt av snyting i hendene, som de deretter kaster fra seg på bakken? Mens andre dyr trekker sørover om vinteren, trekker disse inn på treningssenteret i den kalde årstiden.

Disse løperne er syltynne, slik at du ser alle bein og sener der de springer på tredemøllen i et par timer. Løpingen utføres gjerne i en shorts som er så kort selv ikke en fotballspiller på 70-tallet ville tatt den på seg. Dette er for øvrig en shorts som ikke vaskes oftere enn høyst nødvendig, noe som også gjelder singleten vedkommende har på seg. Dette vet du ved at de etter en halvtimes løping fyller rommet med en aroma ala blåmuggost.

Etter løping tar de gjerne litt nedtrapping på en romaskin. Den tidligere nevnte shortsen vil da på grunn av lengden, eller mangelen på den, gi deg fritt innsyn i at her går man commando.

Etter at vinterferien er over vil han begynne å løpe ute, og du ser han ikke før neste vinter.

Godt nyttår og lykke til med treningen!

Leave a Comment

Filed under Kåseri

Ekte julestemning

I mitt årlige virtuelle julekort (som de jeg pleier å sende til forhåpentligvis har fått) skrev jeg at jeg har julestemning. Noen har spurt meg konkret hva som gjør at jeg har julestemning, og det skal jeg fortelle:

En ting er at jeg har hatt en kjempefin desember med mye å gjøre, og at jeg vanligvis nyter tiden med lyskjeder og adventskos. Men en annen viktig grunn er at jeg de siste ukene opplevd en hjertevarme og giverglede hos folk som en ikke skulle tro var der, om man setter medias framstilling av tingenes tilstand til grunn.

Først hadde jeg en fantastisk opplevelse med historien jeg fortalte om juletrelysene. Om hvordan en helt enkel gest fra en venn av meg gjorde hverdagen til noen andre, som ikke hadde så mye, så mye lysere.

Dernest har jeg de siste ukene jobbet med en større sak som stod på trykk i Romsdals Budstikke i dag, om tre damer som bruker tid, julefeiring og krefter på å hjelpe folk som enten har måttet flykte fra hjemlandet sitt, som har lite eller ingenting, folk som har ramlet utenfor samfunnet eller folk som rett og slett er ensomme.

I etterkant av reportasjen har jeg fått flere henvendelser fra folk som lurer på hvordan de kan bidra. Og dette har jeg videreformidlet til dem. Som journalist er det godt å gjøre noe som kan bidra og som rører folk, selv om det er personene som står for de gode gjerningene som skal ha all æren.

Og i dagens Romsdals Budstikke, og på Rbnett, har historien om den 32-årige moren som ikke har noe som helst av penger, gaver eller mat til jul blitt fortalt. Hun satte rett og slett inn en annonse på Finn.no hvor hun spurte om noen kunne bidra med noe. Og når hun fikk noe, så delte hun med noen som hadde enda mindre enn henne selv.

Etter at reportasjen stod på trykk har journalist Odd Roar Lange fått flere henvendelser fra folk som vil hjelpe kvinnen og barna hennes. Ikke minst var hun lei seg for at hun ikke kunne kjøpe det de ønsket seg aller mest: Playstation 4. Så en butikk i Molde skal nå gi henne en i gave. Og jeg har også sendt henne penger (jeg har jo spart på å ikke handle gaver til mine venner, som jeg postet om her på FB tidligere i høst)

Noen vil kanskje kritisere måten kvinnen gikk ut på finn.no på. Og noen vil kanskje si: Ja, det var én person som fikk hjelp. Men hva med alle de andre som trenger hjelp?

Personlig vil jeg heller fokusere slik på det: Det satt garantert langt inne for henne å be om hjelp. Og det var media som kontaktet henne, og ikke motsatt. Og er det ikke fantastisk at vanlige folk reiser seg opp og sier: – Det er mange som har det vondt, og som vil få en fæl jul. Jeg har mer enn jeg trenger. Her er i hvert fall én person jeg kan dele noe med av min overflod.

Det er kjempeflott, synes jeg! Og er det noe vi lærer fra barnsben av, så er det at julen skal handle om å være snille og gavmilde. Og der har du en av de viktigste grunnene til min julestemning i år: Jeg har møtt, hørt om og sett bevis på folks gavmildhet og godhet.

Jeg er blant dem som ofte utbasunerer at folk er teite og burde skjerpe seg. Men dere er ikke så verst, når det kommer til stykke, ass.

God jul til dere alle!

Leave a Comment

Filed under Kåseri, Personlig

To skjeer

Da dette hendte kunne han være knapt to år. Siden han var sent ut med både lære seg å gå og snakke kunne han ikke si så mange ord. Men han klarte å gå rundt i butikken selv, og han kunne telle.

Vi var hos den lokale matpusheren og jeg hadde kun to ting igjen på handelisten min. Han hadde akkurat pekt på godtehyllene med selvplukk og lurte på om han kunne få litt. Det var tross alt fredag, og siden jeg var den av foreldrene som sa mest nei, tenkte jeg at jeg skulle være snill. Så jeg sa ja.

Som de fleste barn på den alderen insisterte han på å gjøre dette selv, uten assistanse fra meg. Jeg var klar over at han visste akkurat hva han skulle ha. Så da han gikk bort til godtehyllen og tok en pose, ropte jeg etter ham: – To skjeer!

Som en god forelder skal gjøre, understreket jeg dette med å holde to fingre i været. Han snudde seg, nikket, smilte og gjentok: – To skjeer, før han fortsatte mot målet.

Jeg gikk rundt i butikken for å få tak i de to siste tingene på listen min. På vei mot kassen lurte jeg på hvorfor han ikke var ferdig enda. Det var da jeg rundet hjørnet av hyllen der hvor godtehyllen stod at jeg fikk svaret.

Godteposen stod foran ham, den var så full av snop at den var i ferd med å revne, men han stod fortsatt og fylte den opp. Jeg skulle akkurat rope til ham: – Hva holder du på med?!?! Men han så meg før jeg fikk sagt noe. Han smilte, og med en skje i hver hånd, holdt han dem opp og sa: – To skjeer!

Leave a Comment

Filed under Kåseri, Nostalgi, Personlig