Category Archives: Kåseri

Juletrelysene

18 dager igjen til jul - 18 days left until XmasHistorien han fortalte sitter fortsatt i meg. Den har forsterket jule- og adventsstemningen som jeg alltid er full av. Samtidig var den akkurat det jeg trengte, i en periode nå hvor stemningen over det ganske land har vært litt dyster. For ikke å snakke om helsen min, samt været. For det var midt i loddrett regn og vindkast at han fortalte den.

Jeg stod og bannet mens jeg dro den mørklagte lyskjeden av det ene treet utenfor leiligheten min da han ropte. Banning er kanskje en underdrivelse. Jeg kastet vel heller forbannelser over de som i løpet av natten hadde revet i stykker juletrelysene. Hva slags degenererte svin er det som gjør sånn, midt på natten?

”Hei, Hogne,” ropte han. ”Lenge siden sist.” Jeg så opp. Det var ingen overdrivelse av ham å si det. Vi har ikke snakket sammen på svært lenge. ”Problemer med julelysene?” fortsatte han.

Jeg klaget min nød overfor ham. ”Kjenner jeg deg rett har du vel en reservekjede liggende,” lo han tørt. Og det stemte, så jeg nikket. ”Ja, det hadde jeg også,” fortsatte han. Og så fortalte han historien

Han holdt på å legge lys på trærne i hagen da han la merke til en gutt i seks-sju årsalderen som stod og kikket på ham. ”Så fint det blir,” sa gutten da lysene ble slått på. Fargelysene forsterket det lille av nysnø som hadde falt natten før. Det hvite ble et fargeteppe som reflekterte seg i et lite gutteansikt, som tydelig var av ikke-nordisk opprinnelse.

Det var da moren til gutten kom. Hun snakket til gutten på et språk som ikke var norsk, men det var tydelig at hun mente at sønnen ikke skulle forstyrre juletrepynteren. Min venn beroliget henne og sa at det var selvsagt helt ok at sønnen kunne se på treet.

Moren svarte at det var snilt. Hun fortalte deretter at det var så vakkert å se på måten mange pyntet busker, trær, verandaer og vindu med lys i alle slags farger. ”Vi feiret ikke jul der vi kommer fra,” sa hun på litt stotrende norsk. ”Men i fjor gjorde vi det for første gang, så dette blir vår andre jul. Vi gleder oss.”

Hun fortalte at de bodde litt lenger inn mot byen i en liten leilighet, og at gutten nå gikk på skole her. ”Har du pyntet hjemme hos deg da?” spurte min venn og så på gutten. Han så ned en stund. Så ristet han på hodet. ”Vi har ikke råd.”

Moren viste tydelig tegn til at nå skulle de gå. Dette var pinlig å snakke om, og ikke noe man skulle bry fremmede med. Men gutten løftet bare blikket og fortsatte å se på treet. Fargene speilet seg og gnistret i øynene hans. Min venn så spørrende på moren. Hun flakket med blikket, og ville ikke se på tilbake på ham.

Men så ga hun opp og sukket. ”Han elsker sånne lys,” sa hun til slutt. ”Det er et tre rett utenfor soverommet hans han hadde lyst til å pynte, men jeg har bare fått deltidsjobber i høst, så pengene strakk ikke til. Vi får se neste år.”

”Her,” sa min venn og rakte pakken med den ekstra lyskjeden sin til gutten. ”Gå hjem og pynt treet ditt.”

Moren gispet. ”Nei! Vi kan ikke ta i mot det. Vi stoppet ikke for å tigge lys fra deg.” Min venn lo: ”Det vet jeg da, vel. Dere kunne ikke ane at jeg hadde en lyskjede jeg ikke har bruk for. Ta den nå og lag litt julefarger i treet.”

Min venn er god til å overtale folk. Etter flere nytteløse protester fra moren var hun og sønnen snart på vei vekk derfra, med lyskjeden. Men ikke uten at moren hadde lovet å gjøre gjengjeld senere.

Rett før han hadde kommet forbi meg hadde han gått seg en lengre tur. Han hadde da gått gjennom gaten der moren til gutten hadde forklart at de bodde. Og i en gate hvor de trærne som var pyntet var pyntet med hvite lys, var det lett å se treet til gutten. Den fargesprakende busken kastet et skimrende lys rundt seg. Og der, i vinduet innenfor, stod et litte gutteansikt og stirret drømmende på lysene.

Min venn stoppet og vinket. Og da gutten så ham, sprang han vekk fra vinduet. Straks etter gikk inngangsdøren opp, og gutten løp rett bort til ham, hoppet opp i armene på ham, og ga han en kjempestor klem.

Etter en stund kom moren i døren og ropte. Min venn bar gutten bort og ga han til moren. ”Jeg skal gi deg noe til gjengjeld,” sa hun enda en gang. ”Det har gutten din akkurat gjort,” sa min venn. ”Fortsatt god advent, og god jul.”

Han smilte fortsatt mens han fortalte meg historien. Og jeg merket at jeg smilte jeg også. ”Kom,” sa han. ”Så hjelper jeg deg med lysene dine også.”

5 Comments

Filed under Kåseri

Vitaepro-reklamen vil utløse nødvergeparagrafen

Jeg har den siste tiden vært på en del plasser hvor det ikke har blitt godtatt at jeg gjør som hjemme. At jeg panisk hiver meg over bordet hvor fjernkontrollen ligger, for å mute med en gang det kommer reklame. Dette har ført til en del veltede glass, stearinlys og andre ting som ikke er helt heldig, men det var enten det eller hjernecellene mine det ville gå utover (et par ganger har jeg truffet bordkanten med hodet, så det kan jo ha gått hjerneceller da også).

Men denne uken har jeg har blitt utsatt for en reklame jeg har hørt folk, som av en eller annen grunn ikke eliminerer reklame fra livene sine, har klaget på. Reklamen for Vitaepro. Og nå skjønner jeg det. Jeg skjønner det virkelig.

Om noen av dere sporer opp alle de som har vært involvert i den reklamen, og fjerner dem fra jordens overflate på de mest bestialske vis, så kan det hende dere blir tiltalt. Men dere kan være hellig overbevist om at med en gang jury eller dommer hører dere si “Jammen, det var de som lagde den derre Vitapro-reklamen!” vil saken bli avvist av rettsystemet et nanosekund senere på grunn av nødvergeparagrafen.

Reklamebransjen tror av en eller annen grunn at de er kreative. De går rundt og klapper seg selv på skuldrene med prisutdelinger og tror genuint de gjør noe riktig og viktig her i livet. Men vi vet alle andre at slik er det ikke. Når jeg kommer til makten vil reklamebransjen bli nedlagt, og alle ansatte vil bli satt til nyttigere oppgaver: Som krøkkebærtelling på Hardangervidda.

Leave a Comment

Filed under Kåseri, Meninger

Trimming av den nedre hagen

Hagesaks– Fankern, det gjør vondt å sette seg ned i stolen her nå… auu..

– Hvorfor det?

– Jeg… jeg hadde et uhell da jeg skulle trimme den nedre hagen

– Hage? Bor ikke du i blokk?

– Nei, nei. Den… den nedre hagen

– Ehh…hva?

– Jeg trimmet den nedre hagen min, samt hekken

– Du mener vel ikke…nei…nei..herregud….hvorfor i all videste verden vil du gjøre noe sånn?!?!

– Damene digger det

– Tatt i betraktning din erfaring med damer melder spørsmålet “hva i huleste vet du om det?” seg

– Jeg leste at…

– …damer liker at du barberer ballene dine? Har ingen fortalt deg at FHM og Mann er blader du ikke skal lese?

– Det er også lettere å holde dem rene… så det er også mer hygienisk

– Hele den nedre hagen er selve definisjonen på alt som er uhygienisk. Jeg tviler seriøst på at det å fjerne de svette kjønnshårene dine kommer til å utgjøre nevneverdig forskjell

– Også ser den vakrere ut og føles bedre

– Så du har gått videre fra å klø deg på de hårete sekkene dine i full offentlighet og planlegger også å åpne smekken for å kikke på dem i tide og utide?

– Du synes dette virker veldig umandig, gjør du ikke?

– Å holde et sylskarpt barberblad mot staken min er ikke det jeg vil kalle umandig, men en virkelig mann skal ha hår. Skal du barbere leggene også, kanskje?

– Nei, men håret på ryggen og brystet må også bort. Det vil si… det var det jeg hadde planlagt. Helt til det som skjedde i går. Etter det er jeg mer usikker

– Hva skjedde i går? Nei! Forresten! Ikke fortell meg det, please!

– Jeg hadde søkt på “shaving your balls” på google

– Åååå…PST skal ha mye moro med den når de samler inn søkestatistikken din

– Men jeg ble litt forvirret. I den ene artikkelen stod det at jeg skulle bruke så varmt vann som mulig

– Hold kjeft!

– Og i en annen artikkel stod det at en skulle bruke så kaldt vann som mulig

– Så hva gjorde du? Barberte den ene ballen med varmt vann og den andre med kaldt?

– Nei, jeg fulgte artikkelen som sa varmt vann. Begge artiklene sa man måtte bruke en helt ny høvel som var så skarp som mulig…

– *klynkelyder*

– …og at man skulle starte med skaftet først, og deretter ta pungen

– LA LA LA LA LA LA LA

– De sa også man først skulle barbere med hårene, og deretter mot hårene. Den første delen gikk strålende. Det var da jeg skulle barbere mothårs at ting gikk litt galt

– Jesus Kristus, kan du holde kjeft?!?

– Akkurat i det jeg strøk høvelen i en fin bue over den høyre steinen min følte jeg et lite stikk. Jeg brød meg ikke om det og fortsatte barberingen. Etter en stund lurte jeg på hvorfor vannet fra barberingen hadde begynt å renne nedover føttene mine. Det var da jeg la merke til at hånden min var full av blod, som rant nedover låret, via leggene mine og en fin strøm på baderomsflisene, mot sluken.

– Din forbannede idiot! Jeg har vondt i hele kroppen akkurat nå

– Nå var gode råd dyre. Så jeg gjorde det enhver ekte mann ville gjort

– Fikk fullstendig panikk?

– Det er en god oppsummering, ja. Jeg skrek høyt mens jeg holdt fast på ballene for å stoppe blodet fra å strømme mer. Jeg løp deretter som en hodeløs kylling rundt i leiligheten, mens hjernen min febrilsk forsøkte å komme opp med noen gode ideer om hva jeg skulle bruke for å stoppe blødningen. Jeg hylte så høyt at bikkja til naboen begynte å svare

– Hva gjorde du? Ringte du etter hjelp?

– Nei. Det var veldig kaldt i leiligheten, og situasjonen jeg var i gjorde ikke akkurat manndommen min noe stoltere. Faktum er at det eneste jeg kunne skryte av akkurat da var en balle som hadde hovnet opp til tre ganger sin egen størrelse, mens resten av utstyret var i ferd med å krype inn i et hulrom i kroppen

– Så det å få noen inn i leiligheten på det tidspunktet ville vært mer smertefullt enn å kutte av seg pungen?

– Nettopp! Så jeg bestemte meg for å klare meg selv. På dette tidspunktet blødde jeg over hele leiligheten, det var som alle menstruasjoners mor, så jeg sprang inn på soverommet og tok på meg en boxer. Deretter stakk jeg fem par hvite tennissokker ned der for å stoppe blødningen

– Det så sikkert ganske imponerende ut, når jeg tenker meg om

– Spesielt etter at jeg klarte å skvise meg inn i en av de trangeste olabuksene jeg har, ja. Alt annet var selvsagt til vask. Jeg heiv på meg jakken og begynte å gå mot bussholdeplassen. Da jeg kom fram stod det fire jenter der. De så på meg på samme måte som jeg ser på ei dame med stor utringning, og jeg kunne ikke en gang nyte øyeblikket

– Så ironisk

– Plutselig skrek den ene jenta og pekte på meg. Alle snudde seg og så på meg med ren frykt i blikket. Jeg skulle akkurat til å slenge en spøk om at “noen har det bare, mens andre har det ikke,” da jeg så at snøen under føttene mine var rødfarget

– Du kødder!

– Jeg hadde blødd gjennom alt. Jeg stakk hånden min ned i skrittet for å omkalfatre, og det var da jeg oppdaget at blodet som hadde havnet i sokkene som lå innerst hadde koagulert. Og dermed var sokkene limt fast i min blødende balle og lår.

– *hyl*

– Det er det siste jeg husker før jeg våknet opp på sykehuset

– Hvor mye blod mistet du?!?

– Nei, da jeg forsøkte å fjerne de koagulerte sokkene fra ballen min var smerten så stor at foten min gjorde et ufrivillig rykk. Og dermed skled jeg på den isglatte snøen og traff veggen på busskuret med hodet

– Doh!

– Da jeg våknet hadde de sydd flengen i pungen min og hadde lagt på bandasje. Det er et lite hull hvor junior kan kikke ut når jeg skal tisse, så lenge det ikke er for kaldt i rommet.

– Og hva har du lært av dette?

– At jeg skal gå og ta en brazilian neste gang i stedet!

1 Comment

Filed under Kåseri

Dette Øyeblikket

Vi har endelig fått en liten pause i regnet som har herjet byen de fem siste dagene. Jeg kan endelig legge regndrakten hans i ryggsekken i det vi går fra barnehagen. Vi tar en kjapp tur innom butikken, og jeg gir etter for masingen fra en sliten og sulten femåring og kjøper ham en smultring til dessert. Jeg bærer posene med det vi har kjøpt inn, og han klager for en gang skyld ikke over at han må ha ryggsekken på.

Han snakker uavbrutt. «Kan vi ta et bad når vi kommer hjem?» Han elsker å bade, og siden jeg er svett etter sykkelturen fra jobb svarer jeg at vi har tid til det før middag. «Jeg vil ha den gule lekekassen i badekaret i dag. Kan vi ta den, pappa?» Jeg svarer ja, men jeg hører egentlig ikke etter.

«Det er to dager til storebror kommer hjem, er det ikke? Da skal vi spise pizza og jeg har invitert Alec, Victor og Jacob.» Jeg nikker. «Jeg tegnet et bilde i dag, og vi gikk alt for langt på tur i barnehagen i dag! Helt til Djupdalen, det er langt, er det ikke, pappa?» Jeg varer: «Ja,» men er fullstendig på autopilot nå.

Han fortsetter å snakke om alt mulig. Om Lego, Star Wars, Madagascar-filmen, lunsj, en bok han har lest… det er en kontinuerlig strøm av ord, og alt er bare en vegg av lyd i ørene mine.

Men selv om han ikke har oppmerksomheten min, hører jeg fortsatt hva han sier. Og jeg smiler. Han er så full av liv! Det er ettermiddag, det har vært en lang og hard dag på jobb og jeg er svett, trøtt og sulten. Men han hopper lett og fint rundt mens han filosoferer om alt og ingenting. Og i akkurat det øyeblikket vet jeg at jeg kommer til å huske dette øyeblikket, denne gåturen fra barnehagen, via butikken og hjem, resten av mitt liv.

Det er en helt vanlig dag. En arbeidsdag. Det er ikke ferie, ikke en bursdag og ikke skal vi ut å reise. Det er rett og slett bare en helt vanlig dag. Og akkurat det er grunnen til at jeg kommer til å huske dette øyeblikket, og alltid smile når jeg tenker tilbake på det.

Leave a Comment

Filed under Kåseri, Nostalgi, Personlig

1988

Now That's What I call Music 12

Min mest spilte plate sommeren 1988.

Trudging slowly over wet sand
Back to the bench where your clothes were stolen
This is the coastal town
That they forgot to close down

Det er lenge siden sist jeg tok fram denne platen. Jeg ser på bildene av artistene inne i coveret. Åttitallsfrisyrer, åttitalsklær, åttitalssminke, åttitalssmil… Jeg flytter automatisk pick-upen til den spesielle låten, og etter de to første notene er jeg ikke i stuen min lenger.

Armageddon – come Armageddon!
Come, Armageddon! Come!

Everyday is like Sunday
Everyday is silent and grey

Skole. Vestmyra Ungdomsskole. Niende klasse er et tilbakelagt kapittel. Lettelse og skrekk i en herlig blanding. Videregående er nesten tre måneder unna, og av eget valg skal jeg gå på en annen enn den de fleste av min tidligere klassekamerater skal gå på. Jeg må komme meg bort litt. Men ikke fra dem, for gjengen samles hele sommeren. Huset, og taket, til Brigitte i Hauan er åstedet for mang en varm sommernatt. Likevel trenger jeg forandringen som høsten vil bringe, samtidig som det er vanvittig skummelt å tenke på.

Hide on the promenade
Etch a postcard :
“How I Dearly Wish I Was Not Here”

In the seaside town
…that they forgot to bomb
Come, Come, Come – nuclear bomb

Min første sommerjobb. Jeg lager plen rundt rekkehusene på Vestmyra. Det er noe magisk ved å tjene penger selv. Spesielt på hardt fysisk arbeid. Og når en ikke har noen som helst forpliktelser kan man også bruke pengene på hva man vil. Spare? Slå opp på ’S’ i fremmedordboken, gammern.

Everyday is like Sunday
Everyday is silent and grey

Musikk. Livet mitt dreier seg om det, og jeg har en drøm om å bli DJ. Hele sommeren gjennom mikser jeg kassetter til min søsters venninner og mine egne venner. Men akkurat denne sangen deler jeg aldri med noen.

Trudging back over pebbles and sand
And a strange dust lands on your hands
(And on your face…)

The Last Ninja 2

The Last Ninja 2: Den perfekte oppfølger.

Våkenetter foran Commodore 64-en. Etter å ha hengt på ungdomskafeen på Samfunnshuset som har åpent hele sommeren. Den er et sted for biljard, intriger, gleder og sorger av den typen som føles viktige for en 15-åring. Jeg fører dagbok: ”På fest på Finneid. Georg er en tulling. Fortsatt forelsket i Stine.”

Everyday is like Sunday
“Win Yourself A Cheap Tray”

Share some greased tea with me
Everyday is silent and grey

Låten er ferdig og jeg er tilbake i stuen igjen. Jeg legger platen på plass. I refleksjonen i vinduet ser jeg ikke lenger en 15-åring som henger på ungdomskafeen. Men ved hjelp av en sang kan jeg huske hvem han var.

Opprinnelig skrevet for Saltenposten i 2008 og basert på en lengre artikkel i min gamle engelske blogg.

”Everyday is like Sunday” © Morrissey

Leave a Comment

Filed under Avis, Kåseri, Personlig

Mitt møte med MOT

Jeg var på foreldremøte på alvkommets skole om MOT i kveld. 6 av 30 foreldre møtte. Her er noen utdrag:

Instruktør: Hva tror dere Aksel Lund Svindal fokuserer på når han konsentrerer på den måten?

Hogne: Hvem?

Instruktør: Aksel Lund Svindal

Hogne: Hvem er det?

Mor 1: Han er alpinist

Hogne: *trekke på skuldrene*

Mor 2: Det er han som er i den reklamen for tran

Hogne: Jeg ser aldri reklame frivillig

…………

10 minutter senere og instruktøren setter på en promofilm om MOT. En trønder med litt mørkere hudfarge enn Hogne snakker mye på filmen

Hogne: Er han også idrettsmann?

Mor 2: Nei, det er han der fra Namsos som vant X-faktor, vet du.

Hogne: Jeg ser aldri X-faktor

Mor 1: Nei, var det ikke The Voice han vant? Eller Idol?

Mor 2: Nei, det var X-faktor

Instruktør: Hysj! Vi må følge med på filmen.

…………..

Etter at filmen er ferdig:

Hogne: I den filmen dere viste nå som skal promotere MOT.

Instruktør: Ja?

Hogne: Hvorfor brukte dere bare idrettsfolk og artister? Dette dreier seg jo om å oppfylle sine mål og drømmer, hva med forskere, forfattere, leger, piloter og andre som faktisk gjør noe nytte i samfunnet?

Instruktør: Vi måtte ha folk som snakker til ungdommen, som ungdommen vet hvem er.

Hogne: Ja, men ungdom vet da vel hvem for eksempel Andreas Wahl er? Han er da på tv rett som det er, og det står en bok av ham i skapet der borte. Og han omfatter vel de verdiene dere har i MOT?

Instruktør: Ja..jo… han gjør vel i grunnen det

Hogne: Og er det egentlig så sunt å fortelle ungdom at bare de jobber hardt nok for å nå målene sine, så vil de klare det? Av og til er det å være snill ikke å si “å, så flink du er” men å faktisk si “dette bør du ikke holde på med, kanskje du skulle prøve dette i stedet?”

Mor 3: Ja, det er jeg helt enig i! Det er mange som ville spart seg mye offentlig ydmykelse på Idol, for eksempel.

Instruktør: Det er noen gode poenger. Og jeg skal ta dette med å bruke andre enn bare artister og idrettsfolk med meg tilbake.

Hogne: Det synes jeg du skulle gjøre.

Instruktør: La meg nå få fortelle en historie fra Mummidalen…

……………

Og sånn går nu dagan

2 Comments

Filed under Kåseri, Personlig

Grillbaren

crystalDet er ingenting her i verden som lukter som grillet burger og smeltet ost. Noen i borettslaget griller, og nesen min fylles av akkurat den lukten nå. Jeg fylles opp innenfra av en nostalgi som graver minnene ut av hjernen min. Tenåring? Nei, yngre. 80-tallet. Fauske. Spilleautomater. Grill… Der har vi det! Grillbaren, Ole Reidar Sollunds krypinn under gamle Nordlandsbanken.

Grillbaren var forbudt område for meg. Min mor var veldig skeptisk til spilleautomater. Spilleautomater på 80-tallet var ikke de som Norsk Tipping i dag har monopol på. På den tiden gikk man på gatekjøkken for å spille spill man i dag kan sitte på bussen og spille på mobiltelefonen sin. Og vi måtte betale. For hver omgang.

Når vi var på Grillbaren måtte jeg holde meg borte fra inngangen til etablissementet, slik at foreldrene mine ikke så meg om de var nede i sentrum. Av og til ville en i gjengen som stod foran automatene rope at de så opphavet mitt rundt hjørnet, og jeg ville da løpe og gjemme meg bak biljardbordet til ”faren over” ble gitt.

Når du er ung og naiv tror du at du klarer å lure foreldrene dine, men tatt i betraktning at klærne mine måtte være gjennomtrukket av den samme lukten som har startet tidsmaskinen i hodet mitt akkurat nå, var det vel ingen stor hemmelighet for noen at jeg bruke å snike meg ned dit.

Jeg lukker øynene mens jeg prøver å komme på alle spillene vi spilte. Crystal Castles, Donkey Kong, Pole Position, Kangaroo… Om du spør meg om viktige ting som skjedde i verden i disse årene, blir jeg svar skyldig. Men spør du meg om hvilke låter jeg hørte på, hva slags filmer jeg så og ikke minst hvilke spill jeg spilte, bør du ha god tid.

Vi var en fast gjeng som alltid hang rundt automatene, og det var strenge men uskrevne regler om oppførsel. En snek for eksempel ikke i køen ustraffet og rivalisering så man lite til. Det kollektive målet var alltid å vinne over automaten og for enkelte av oss var dette så alvorlig at vi satt i friminuttene og tegnet opp skjermbildene og la opp strategier.

starwarsmicro01En av mine klassekamerater var suveren på de fleste automatene, men ingenting slår den gangen han satt tolv timer i strekk og spilte samme runde på Star Wars-automaten. Verdensrekorden i antall poeng var innenfor rekkevidde, men dette gjorde ikke stort inntrykk på Sollund da han skulle stenge klokken elleve på kvelden. Så han slo like godt av strømmen og sendte oss hjem mens han gav inntrykk av at det å ha kun tjent to kroner på automaten den dagen veide tyngre enn alle verdens rekorder.

En kan vel ikke klandre ham. Jeg kan nemlig aldri huske at jeg spiste på Grillbaren, men jeg la likevel igjen haugevis av hardt oppsparte flaskepenger der. Og i dag er jeg rik på minner. Om grillet burger og smeltet ost.

Dette er en omarbeidet versjon av en tekst som har stått på trykk i Saltenposten

1 Comment

Filed under Arkade, Avis, Kåseri, Nostalgi, Spill

Samtalen

Dissen er i full fart. Fram og tilbake. Han er et eneste stort smil. Latter. En herlig lyd. Så stillhet. Tenkende.

 ”Pappa?”

 ”Ja?”

 ”Hvorfor ble kobraen til en brilleslange?

 ”Å, det var bare i den sangen jeg sang i går det. Det var en kobra som ikke så bra derfor gikk han til en øyelege som var sebra.”

 ”Er øyelege en doktor?”

 ”Ja, det er en doktor.”

 ”Hvorfor bet han ikke doktoren”?

 ”Hva?”

 ”Du sa at kobraen var farlig og at den kunne bite”

 ”Det kan den, og den er veldig giftig.”

 ”Gjør det vondt?”

 ”Å bli bitt? Ja, det vil jeg tro”

 ”Kan du dø?”

 ”Ja, men…”

 ”Slik som Bobby?”

 ”Hva?”

 ”Slik som Bobby, hamsteren min.”

 ”Ja, akkurat slik som Bobby.

 ”Var det en slange som bet Bobby?”

 ”Nei, nei, han døde fordi han ble så gammel. Han likte så godt å bo hos deg at han levde lenger enn de fleste hamstere.”

 ”Er alle sammen farlige?”

”Bobby var ikke farlig.”

 ”Nei, slanger.”

 ”Ikke alle, nei. Men noen er det.”

 ”Kan vi kjøpe en ny hamster?”

 ”Ja, men ikke før til høsten. Nå er det vår og vi skal være ute mye og reise mye bort.”

 ”Når det blir sommer, ja. Hvorfor er det så mye blomster hvis det ikke er sommer enda?

 ”De vokser om våren, og det er vår nå.

 ”Hvor kommer blomstene fra?

 ”Fra bakken. De vokser opp fra jorden.”

 ”Han vil bli jord.”

 ”Hvem?”

 ”Bobby.”

 ”Ja… ja, han vil bli til jord.”

 ”Kommer blomstene til å spise han?”

 ”Ja, sånn kan man vel si det. Bobby blir til jord og blomstrene bruker ham for å vokse.”

 ”Kanskje de ikke liker hamster. Hva skjer da?”

 ”Jeg er sikker på at de synes han er kjempegod.”

 ”Jeg vil prøve sklia nå.”

 ”Ok.”

 Jeg løfter ham ut av dissen, kysser pannen hans og setter ham ned. Han hopper og spretter bortover mens hunden løper lekent ved siden av. Jeg går litt bak og tenker tilbake på akkurat slike øyeblikk fra da jeg var liten. Små øyeblikk. Hverdager. Uten bekymringer. De som deler dem med deg blir for alltid en del av deg. Med en varm og god følelse inne i meg setter jeg meg ned og ser på mens han leker i sklia.

Tidligere publisert på engelsk i min gamle blogg, og på norsk i Saltenposten

Leave a Comment

Filed under Avis, Kåseri, Personlig