De siste ukene har du vel sett dem. Alle disse listene hvor vi kultur- og musikkjournalister skriver lister over årets beste album og beste låter, gjerne med ulike lister på utenlandske og norske artister. Felles for listene er at du gjerne kun har hørt om to av de ti utgivelsene som er på listen. Men ikke jeg, nei! Her er de ti beste utgivelsene for meg i 2018, uansett nasjonalitet.
Filed under Meninger
Så er det i gang igjen. Du har sikkert sett dem. En av vennene dine har kopiert en tekst fra en annen persons statusoppdatering og postet den som sin egen. De dreier seg ofte om kreft eller depresjon. Etter en lengre tekst som forklarer hvor fæl denne sykdommen er, så finner du gjerne dette nederst:
“Jeg vedder på at mindre enn fem av mine venner vil ta seg tiden til å poste dette på sin egen Facebook-vegg for å hjelpe til med å skape oppmerksomhet rundt denne sykdommen.”
Det er altså ikke nok å poste en posting som sier “Hei, se hva slags snill god person jeg er som poster dette.” De skal også utnytte sine venners samvittighet. For du vil vel ikke framstå som en følelsesløs og kald person som ikke bryr seg om at andre har det vondt? Eller?
Feil! Neste gang noen poster en slik posting, ignorer den. Du gjør verden, og Facebook-strømmen din, en tjeneste. Og du er en bedre person en den personen som forsøkte å gi deg skyldfølelse nok til å spre dette kjedebrevet.
Det eneste du kommuniserer til omverdenen ved å poste slik er at du i fullt alvor tror at man kan bekjempe en sykdom ved å poste Facebook-statuser om den. Hvis du virkelig vil bekjempe brystkreft (som er på moten på Facebook denne måneden) så gi penger til organisasjoner som jobber for å bekjempe sykdommen. Eller til organisasjoner som jobber for personer og pårørende berørt av sykdommen. Eller meld deg som frivillig og gjør en innsats selv for disse organisasjonene. Hvis du vil poste og fortelle om det er det selvsagt ok. Men gjør det uten å fortelle om hvor fantastisk du er og hvor fæle de er som ikke deler det du poster.
Faktum er at det å poste slike postinger er den minst effektive måten å bekjempe kreft, depresjon eller andre sykdommer på.
Gjør en innsats selv, eller hold kjeft!
Filed under Facebook, Meninger, Sosiale Medier
VG har i dag et intervju med en blogerinne jeg aldri har hørt om, som var en slik perfekt mammablogger. Så fant hun ut at mannen hadde vært utro. Dette blogget hun om, og hun står nå fram i VG med sin historie
Akkurat det har jeg ingen problemer med. Jeg er bunn åpen og ærlig selv i sosiale medier (til glede for noen og stor forargelse for andre). Men så kommer det:
I teksten nevnes det, nærmest i en bisetning, at under konfronteringen av mannen sparket hun og slo ham i forargelse. Se for deg at rollene var omvendt. At det var en pappablogger, altså en mann, som som hadde slått og sparket kvinnen da han konfronterte henne med hennes utroskap. Hvor hadde sympatien ligget da? Og: Mannen sier at han har godkjent både at dette nevnes i intervjuet, samt at hun blogget om det. Ville en kvinne som hadde blitt slått blitt tatt alvorlig om hun sa at “ja, jeg har godkjent dette?”
Jeg vet godt alle forklaringene og unnskyldningene som kommer. De kommer alltid når man forteller at man som mann, ble slått av partneren:
– Du hadde nok gjort henne ordentlig sint da!
– Du vet, når kvinner slår, så er det ikke så hardt eller alvorlig
– Menn har slått kvinner i årevis, det helt ok at de kan slå tilbake
I tillegg er det ofte gjenstand for humor når menn blir slått av kvinner. Det er konstant alltid framstilt som noe vi skal lå oss på låret og le av. Som når Penny i The Big Bang Theory sparker en slem nerd i skrittet. Eller når Charlie i 2.5 men blir sparket i ballene av en kvinne fordi han ikke vil sladre på broren sin.
Vold mot menn skal ikke bagatelliseres, akkurat som at vold mot kvinner, barn, dyr eller andre ikke skal bagatelliseres. Men denne teksten i VG viser bare at vi fortsatt har en lang vei å gå.
Filed under Meninger
Filed under Meninger
De siste ukene har du vel sett dem. Alle disse listene hvor vi kultur- og musikkjournalister skriver lister over årets beste album og beste låter, gjerne med ulike lister på utenlandske og norske artister. Felles for listene er at du gjerne kun har hørt om to av de ti utgivelsene som er på listen. Her er de ti beste utgivelsene for meg i 2017. Håper du kan få noen gode tips
10. Kristoffer Lo – Anthedonia
Kristoffer Lo er/var med i Highasakite. Akkurat som hans forrige soloalbum, The Black Meat, er Anthedonia improvisert fram over en dag og spilt inn veldig spontant. Denne gangen i studio i USA under Highasakites turne der, mens forrige var spilt inn på et fyr under en storm. Slike detaljer gjør at det blir en ekstra dimensjon over det Lo gjør.
Jeg erklærte i min anmeldelse platen som pensum for alle som er fan av eksperimentell elektronika, krautrock, analog synthusikk fra 70-tallet og dronerock.
9. Steve Hackett – Night Siren
Tidligere Genesis-gitarist Steve Hackett har et trofast og stort nok publikum til at han kan gjøre som han vil. Men hadde det vært mer rettferdighet i verden ville navnet hans vært oppe på himmelen med gitarhelter som Santana, Clapton og Van Halen. Det er også låter her som disse herrene ville gitt høyrearmen sin for. Bare hør på flamencospillingen på Anything But Love og deretter det fengende refrenget.
Om du ikke er kjent med Hacketts musikalske verden er The Night Siren et strålende startpunkt, skrev jeg i min anmeldelse.
8. Espen Kraft – Those Days
Se for deg at musikken til Pet Shop Boys, OMD, Jan Hammer, Psychedelic Furs, Tears for Fears, Prefab Sprout, ABC og New Order havnet til sengs med M83 og Daft Punk. Ser du det for deg nå? Ok.
Resultatet av denne orgien ville nemlig blitt et barn kalt Those Days. Dette avkommet ville hatt en blanding av hårfargene, stemmene, øyenfargene og kroppsbygningen til nevnte artister. 80-tallsfesten din er reddet! Norsk debutalbum viser hvordan det ble gjort – og skal gjøres!
7. Danko Jones – Wild Cat
Musikken kunne like gjerne kommet ut på 70-tallet som i dag, det er tidløs rock vi snakker om. En dæsj Kiss (som Danko Jones er storfan av) i Sucess in Bed, litt Thin Lizzy i You Are My Woman og en klype Motorhead i Let’s Start Dancing, som så krydres med Ramones og den slags. Når du blander alt det begynner å få en anelse av hva vi snakker om her.
Om du trenger en vorspielplate før du gjør byens rockeklubber utrygge har du den her. Dypt er det ikke, men det er også poenget, skrev jeg.
6. Depeche Mode – Spirit
Spirit er platen hvor du kan si «dette er den beste de har gitt ut siden Songs of Faith and Devotion» og mene det. Greit nok, den er ikke helt oppe der med Some Great Reward, Music for the Masses og Black Celebration. Men gud hjelpe så godt det er å høre et inspirert Depeche Mode igjen. Jeg jublet i min anmeldelse.
5. Motorpsycho – The Tower
Tre tiår og bandet går aldri tom for fantastisk musikk. Årets album var et helt strålende progrock, og selv om enkelte savner tiden da Motorpsycho spilte enklere og mer rett-fram-rock applauderer jeg deres konstante musikalske utvikling. Selv coveret til LP-en var et overflødighetshorn av stilig design og kreativitet.
4. Ola Kvernberg – Steamdome
Lokal gutt fra Romsdal, hvor jeg bor, som bare vokser og vokser som komponist, musikk og bandleder. En perkusjonsdrevet plate basert på bestillingsverket han lagde for Moldejazz i 2016, og som inneholder jazz, fusion, rock og prog i en helt fantastisk blanding. Vi diskuterte platen i mitt intervju med Kvernberg.
3. Roger Waters – Is this the Life We Really Want
Sint, vakker og sår, selv etter et kvart århundre. Roger Waters viser at han fortsatt har et budskap, og det er at verden er fæl, akkompagnert av sår og vakker musikk, med masse lydeffekter. Som jeg skrev i min anmeldelse: “Etter nå å ha lyttet til Is this the Life We Really Want et tjuetalls ganger må jeg si at jeg finner det vanskelig å tro at Waters ikke også hadde melodisk teft. Joda, hans tidligere soloutgivelser er ikke noe jeg hører særlig på, men skrive melodier, det kan han!”
2. Sondre Lerche – Pleasure
Hohoi! For et fyrverkeri av en plate. Jeg så Lerche live flere ganger i 2017 og kombinasjonen av hans konserter og denne platen gjør at jeg er overbevist om at mannen som under Raumarock sa “Sondre er Norges Prince!” har rett. Jeg diskuterte platen med Lerche før den var kommet ut i et fint intervju i januar i fjor. På den tiden var kun singelen Watching You kommet ut og den forberedte meg ikke for lekenheten som platen hadde. Låter som Violent Game viser at Lerche eksperimenterer og leker, og inviterer deg med inn på lekerommet. Og jeg er glad for at han gjør det.
1. Mike Oldfield – Return to Ommadawn
Ommadawn var tredje albumet til Mike Oldfield, utgitt i 1975. Mange anser dette som hans musikalske mesterverk, noe Oldfield selv vet. Så han bestemte seg å vende tilbake til det. Men dette eret helt nytt album med ny musikk som selv om det ikke når helt opp til gamle høyder, står veldig bra på egen hånd. Og selvsagt med Oldfields umiskjennelig vakre gitarlyd. Liker, som jeg skrev i min anmeldelse.
Filed under Meninger
Jeg hadde tenkt å la være i år, men vellykket folk er så følelsesstyrte og gidder ikke å sette seg inn i ting før de går amok i kommentarfelt, delinger og innsendte klager at nå må onkel Hogne trå til. Igjen.
1) Nei, Jonas Gahr Støre har ikke benyttet seg av svart arbeid. Han har betalt alt han skal. (Bonustips: Dersom Finansavisen og Nettavisen slår opp en sak samtidig, skal du være VELDIG skeptisk fram til den er bekreftet andre plasser). Dersom det kommer fram at han har blitt tipset om de dårlige forholdene, og ikke gjort noe med det, så blir det en helt annen sak. Men inntil videre HAR HAN IKKE GJORT NOE GALT!
2) Nei, man ønsker ikke Johaug noe vondt bare fordi man mener at dommen er riktig. Det betyr bare at man konstaterer at reglene også gjelder for oss selvgode nordmenn. Og du vet like godt som jeg at dersom dette var en finne eller svenske (det er ingen andre i hele verden som bryr seg om langrenn) ville reaksjonen vært: “ALT FOR MILD DOM! DE JUKSER! JÆVLER!”
3) Nei, NRK forskjellsbehandler ikke muslimer og kristne. Programmet som skal ledes av musliminnen med hijab er en dokumentar og et meningsbærende program. Altså ikke noe program hvor programlederinnen skal framstå nøytral på noen som helst måte. Så hvorfor nekte en nyhetsoppleser å ha på seg kors? Dette kan for et utrent øye være underlig. Men det å framstå uten noen som helst forutinntatthet og bindinger er utrolig viktig for en journalist. Du vil bli overrasket dersom jeg fortalte deg alt folk har forsøkt å bruke mot meg for å fortelle mine oppdragsgivere at jeg ikke er nøytral. Det er ting jeg ikke en gang hadde tenkt over. Derfor vil man gjøre alt man kan for å ikke gi kritikere noe som helst ammunisjon, uansett hvor lite det enn måtte føles for oss der og da. Og rett skal være rett: I en del tilfeller HAR jeg ikke vært uhildet nok til å dekke en sak. At kvinnen som skal lede NRK-programmet har hatt en del uheldige meninger om jøder opp gjennom årene er en helt annen diskusjon.
4) Nei, Sylvi Listhaug er ikke Hitler/Voldemort/Keiser Palpatine/King Joffrey. Og jeg begynner å bli dritlei av de som maler henne slik. Jeg er grunnleggende uenig i mye av det hun står for, men det gir meg ingen rett til å påstå at hun er ond. Det ødelegger også bare debatten. Jeg tror hun har folks beste i tankene. Det vil ikke bli noe bra samfunn, det hun ønsker, men det får vi heller forklare henne på andre måter enn å demonisere henne.
5) Jo, min mening har betydning, selv om jeg er en “middelaldrende vellykket hvit mann.” Jeg har tre ganger siste uken fått mitt kjønn, alder og hudfarge slengt tilbake i trynet. Dette er en hersketeknikk som helst folk på venstresiden bruker. Og det verste er at de skjønner ikke at DETTE ER GRUNNEN TIL AT DONALD TRUMP OG FrP FOSSER FRAM! Folk er dritlei av at denne hersketeknikken hives i ansiktet på dem. Jeg er fullstendig klar over at JEG er privilegert, men svært mange av de som avfeies på den måten er ikke det. Så om du vil ha mindre Trump-er og FrP, slutt å avfeie folk på den måten. “Jammen, tenk hvordan kvinner har blitt avfeid på bakgrunn av kjønn” er gjerne svaret på det. Det er riktig, men blir verden noe mer konstruktiv av at man skal begynne å gjøre dette med andre grupper i stedet?
Å, gud i helvete det der gjorde godt! Da har jeg tømt meg. Kom og tørk!
Det var da jeg stod på skoleplassen under 17. mai-feiringen, i sol fra skyfri himmel, og så på alle folkene rundt meg som holdt på med 17. mai-aktiviteter at det slo meg.
Det var en herlig blanding av mennesker. Gamle, voksne, ungdom og barn av alle hudfarger. Det var russedresser, bunader, somaliske folkedrakter, samekofter, folk med hverdagsklær, fine drakter, menn i dress, hijaber, folk med caps, folk med hatt, noen hadde stokk og andre løp rundt.
Det var ektepar der, muslimer, kristne, jøder (ja, jeg kjenner et par av dem), samboere, homofile med regnbueflagg, homofile uten regnbueflagg, enslige, familier, besteforeldre, foreldre, barn, barnebarn, folk født i Norge og flyktninger. Kort sagt Det var en fullstendig blanding av alt du kan tenke deg av folk og bakgrunner.
Og det var da jeg tenkte: Det er dette som er Norge nå. Og det er det som kommer til å være Norge i framtiden. Her løper de alle rundt og spiser is, kaker, pølse og sjokkis. De er med i sekkeløp, potetløp, kaster på stikka, spiller fotball og basket, synger, danser og synger med til korpset. En time før dette hadde vi alle gått i tog, viftet med flagg og ropt hurra.
I all vår iver etter å definere hva som egentlig er norsk og hva som er norsk kulturarv så har vi glemt noe: Det er dette som jeg opplever i dag som er den norske kulturarven. Mye gammelt, noe nytt, mye kjent og noe ukjent. Men etter en tid blir det ukjente mer kjent, og mindre skummelt. Og så kommer noe nytt ukjent som vi så vil bli kjent med. Det er slik alle samfunn har utviklet seg.
I vinter havnet jeg i en debatt med noen om flyktninger. Til slutt formelig skrek han jeg diskuterte med mot meg: – Hvis du er så glad i disse jævla flyktningene, hvorfor åpner du ikke leiligheten din å lar noen av dem bo hos deg, dersom det er så fantastisk?!?
Jeg vil ikke kalle ham rasist. Vi griper alt for lett til det ordet i debatten. Det ville vært lett for meg å latterliggjøre ham også. Men det skal jeg ikke. For det er helt normalt å være skeptisk og engstelig overfor det ukjente. Det er det som har gjort at samfunnet har overlevd.
Men min teori, og erfaring, er at folk som utsettes for det ukjente sakte men sikkert innfinner seg med det. Og jeg er helt enig i at innvandringen avstedkommer mange utfordringer som vi må løse. I motsetning til en del andre tror jeg derimot vi kommer oss forbi disse vanskelighetene også. Men det må ikke skje på bekostning av de friheter vi har i vårt samfunn i dag.
Men tilbake til utfordringen jeg fikk slengt i trynet. Å ha flyktninger boende hos meg i ungkarsboligen min ville nok blitt upraktisk og svært vanskelig. Men jeg fant ut at jeg ville putte pengene der hvor kjeften min er, og jeg ville bidra. Så jeg meldte meg på God Nabo-prosjektet til Redd Barna. Her har jeg fått bli med sammen med en gruppe med andre som en dag i uken møter en fast familie av flyktninger.
Dette er mennesker som har måttet flykte fra alt de hadde, og som har bodd i flyktningeleir i årevis. Nå har de fått komme til Norge, og sakte men sikkert integreres de. Det er her min gruppe og jeg kommer inn i bildet. Vi har vist dem rundt i Molde, ordnet slik at de har fått begynne med fotballtrening og andre aktiviteter. Det har også blitt turer til stranden, Lekeland og andre plasser rundt i Molde for å vise dem tilbudene og hvor de finnes. Vi har også vært mellommenn- og kvinner overfor organisasjoner og klart å få svar på spørsmål og fått ordnet med transport ol.
Gleden og takknemligheten til familien er overstrømmende. Den har de både gitt oss personlig og via flyktningetjenesten i kommunen. Og de dagene jeg har vært med ungene har jeg fått bekreftet det jeg alltid har visst: Barn er barn! Uansett hvor i verden de kommer fra. La oss slutte å sette merkelapper på barn. Da vi skulle dra fra Lekeland var ungene like sure for det som enhver norsk unge ville vært.
I dag guidet jeg dem gjennom 17. mai-aktivitetene. Jeg både hjalp dem i barnetoget, samt på aktivitetene på skolen etterpå. Og det er her, når jeg står og ser på dem, løpe rundt med alle andre ungene og leke og ha det gøy, uten å måtte være utrygg, at jeg får denne oppvåkningen min.
Og da kommer jeg også på det som skjedde da vi kom til oppstillingen til barnetoget. Da klassevenninnen så dem ropte hun på en av dem og sa: – Hei, du skal stå her sammen med oss!
Dette er framtidens Norge, folkens. Og vi kommer oss gjennom det. Gratulerer med dagen, Norge!
De siste ukene har du vel sett dem. Alle disse listene hvor vi kultur- og musikkjournalister skriver lister over årets beste album og beste låter, gjerne med ulike lister på utenlandske og norske artister. Felles for listene er at du gjerne kun har hørt om to av de ti utgivelsene som er på listen. Forhåpentligvis har du hørt om de fleste mine, men jeg innser, litt skuffet, at flere av platene jeg lister også er på andre skribenters beste-lister. Men her er de ti beste utgivelsene for meg i år:
10. Yello – Toy
Toy var et overraskende comeback fra gamle sveitsiske helter, og hadde en fin kombinasjon av eksperimentell lekenhet og fengende spor som sender minnene tilbake til deres storhetstid på 80- og 90-tallet. Og selvsagt med den feteste produksjonen et stereoanlegg kan tåle.
9. David Bowie – Blackstar
For et sjokk det var å få dødsbudskapet, to dager etter at jeg hadde lagt denne på tallerkenen på LP-spilleren i stuen min. Ikke bare var Bowies to siste utgivelser hans sterkeste på mange år, på Blackstar hadde han ingenting å tape og lagde en til tider krevende plate en virkelig kan gå i dybden på.
8. Gojira – Magma
For et album! Oj, oj, oj som jeg spilte dette etter å ha lagt vantene på det på en platebar i Tromsø i sommer. Da jeg trengte en musikkpause under Moldejazz i sommer var det denne platen som lå på platespilleren. Et overflødighetshorn for enhver progelsker med respekt for seg selv!
7. Karpe Diem – Heisann Montebello
Det er først når man ser dem live man virkelig skjønner hvorfor Karpe har den posisjonen de har. Og med bitende samfunnssatire, og en porsjon humor, kombinert med fengende melodier ga de stykkevis ut et helt album i løpet av 2016, med tilhørende musikkvideoer. Det er artig å få konseptartister i Norge også.
6. Jean-Michel Jarre – Electronica 2: The Heart of Noise
Jarres andre album på seks måneder, og det andre samarbeidsalbumet i hans Electronica-prosjekt. Kombinasjonen av Jarre, Pet Shop Boys, Hans Zimmer, Yello, Cyndi Lauper, Sebastian Tellier, The Orb, Edward Snowen(!) og en haug med andre gjorde utgivelsen svært variert og interessant. Et av de albumene jeg har hørt mest på i år og anbefales for alle, spesielt de som hadde avskrevet franskmannen.
5. Sivert Høyem – Lioness
Uansett hvor mye jeg skryter av Høyem som liveartist (han holdt en konsert i Molde i november som var sykt, sykt bra), så synes jeg ikke solokarrieren har nådd helt de samme høydene som Madrugada. Det kan jeg ikke si lenger, for herregud så mange bra låter det er på denne platen. I min anmeldelse av konserten hans på Moldejazz i 2014 skrev jeg at folk skjønner ikke helt for en standard det er på det Høyem leverer. Det står jeg ved!
4. deLillos – Peiling på seiling
Jeg havnet helt tilfeldig på releasekonserten for dette albumet da jeg var i Oslo siste helgen i oktober. Allerede da hørte jeg at låtene var sterkere enn på flere år. Og etter å ha hatt dette albumet i ørene med ujevne mellomrom de siste månedene har det bare blitt bedre og bedre. For som jeg skrev i min anmeldelse: ”Vi ville savnet deLillos om de ikke var der lenger.”
3. Highasakite – Camp Echo
Hildrande du så mye jeg har hørt på denne i år. Jeg måtte til slutt tvinge meg til å ta pause, for ikke å gå lei. Her er et utdrag fra min anmeldelse for Musikknyheter.no:
”Highasakite gjør det ikke lett for seg selv på dette albumet. Ikke misforstå meg, det er et strålende album, men det er nok hakket mer utfordrende enn det foregående. Det blir nok ingen tangering av rekorden på VG-lista.”
Jeg må kanskje spise de ordene, for 24 uker senere er en fortsatt på topp 40.
2. Jean-Michel Jarre – Oxygene 3
Jepp, han rakk å gi ut to album i år (tre på 15 måneder) og det siste var en andre oppfølger til Oxygene. Det er merkelig hvor mange artister som blir vitale igjen og kreative når de nærmer seg 70. De gamle er eldst, sies det, men fy flate Jarre er evigung og ga 2. desember ut et av sine sterkeste album! Merde!
1. Aurora – All My Demons Greeting Me as a Friend
At et album som er dels Lykke Li, dels Enya (hør på Home og si meg at du ikke hører Enya, I dare ya!), dels Tori Amos og dels popmusikk av ypperste merke skulle bli det albumet jeg har hørt mest på, både på vinyl og strømming, ville jeg ikke trodd deg. Sjarmen hun har på scenen bare oser av hver rille på denne platen, og ting er vakkert, fengende og rørende. Og hvem fankern elsker ikke hennes utrolige framføring på Jimmy Fallon?
Så, er du enig? Uenig? Legg gjerne igjen en kommentar.
Filed under Meninger
