Til alle dere som det siste døgnet har spredt en nedlatende og ironisk tekst “kjære ungdom” (noen er såpass nedlatende at de har byttet ut “kjære ungdom” med “kjære barn”).
Category Archives: Meninger
10 beste album i 2018
De siste ukene har du vel sett dem. Alle disse listene hvor vi kultur- og musikkjournalister skriver lister over årets beste album og beste låter, gjerne med ulike lister på utenlandske og norske artister. Felles for listene er at du gjerne kun har hørt om to av de ti utgivelsene som er på listen. Men ikke jeg, nei! Her er de ti beste utgivelsene for meg i 2018, uansett nasjonalitet.
Filed under Meninger
Gi penger til kreftsaken eller hold kjeft
Så er det i gang igjen. Du har sikkert sett dem. En av vennene dine har kopiert en tekst fra en annen persons statusoppdatering og postet den som sin egen. De dreier seg ofte om kreft eller depresjon. Etter en lengre tekst som forklarer hvor fæl denne sykdommen er, så finner du gjerne dette nederst:
“Jeg vedder på at mindre enn fem av mine venner vil ta seg tiden til å poste dette på sin egen Facebook-vegg for å hjelpe til med å skape oppmerksomhet rundt denne sykdommen.”
Det er altså ikke nok å poste en posting som sier “Hei, se hva slags snill god person jeg er som poster dette.” De skal også utnytte sine venners samvittighet. For du vil vel ikke framstå som en følelsesløs og kald person som ikke bryr seg om at andre har det vondt? Eller?
Feil! Neste gang noen poster en slik posting, ignorer den. Du gjør verden, og Facebook-strømmen din, en tjeneste. Og du er en bedre person en den personen som forsøkte å gi deg skyldfølelse nok til å spre dette kjedebrevet.
Det eneste du kommuniserer til omverdenen ved å poste slik er at du i fullt alvor tror at man kan bekjempe en sykdom ved å poste Facebook-statuser om den. Hvis du virkelig vil bekjempe brystkreft (som er på moten på Facebook denne måneden) så gi penger til organisasjoner som jobber for å bekjempe sykdommen. Eller til organisasjoner som jobber for personer og pårørende berørt av sykdommen. Eller meld deg som frivillig og gjør en innsats selv for disse organisasjonene. Hvis du vil poste og fortelle om det er det selvsagt ok. Men gjør det uten å fortelle om hvor fantastisk du er og hvor fæle de er som ikke deler det du poster.
Faktum er at det å poste slike postinger er den minst effektive måten å bekjempe kreft, depresjon eller andre sykdommer på.
Gjør en innsats selv, eller hold kjeft!
Filed under Facebook, Meninger, Sosiale Medier
Vold mot menn bagatelliseres igjen
VG har i dag et intervju med en blogerinne jeg aldri har hørt om, som var en slik perfekt mammablogger. Så fant hun ut at mannen hadde vært utro. Dette blogget hun om, og hun står nå fram i VG med sin historie
Akkurat det har jeg ingen problemer med. Jeg er bunn åpen og ærlig selv i sosiale medier (til glede for noen og stor forargelse for andre). Men så kommer det:
I teksten nevnes det, nærmest i en bisetning, at under konfronteringen av mannen sparket hun og slo ham i forargelse. Se for deg at rollene var omvendt. At det var en pappablogger, altså en mann, som som hadde slått og sparket kvinnen da han konfronterte henne med hennes utroskap. Hvor hadde sympatien ligget da? Og: Mannen sier at han har godkjent både at dette nevnes i intervjuet, samt at hun blogget om det. Ville en kvinne som hadde blitt slått blitt tatt alvorlig om hun sa at “ja, jeg har godkjent dette?”
Jeg vet godt alle forklaringene og unnskyldningene som kommer. De kommer alltid når man forteller at man som mann, ble slått av partneren:
– Du hadde nok gjort henne ordentlig sint da!
– Du vet, når kvinner slår, så er det ikke så hardt eller alvorlig
– Menn har slått kvinner i årevis, det helt ok at de kan slå tilbake
I tillegg er det ofte gjenstand for humor når menn blir slått av kvinner. Det er konstant alltid framstilt som noe vi skal lå oss på låret og le av. Som når Penny i The Big Bang Theory sparker en slem nerd i skrittet. Eller når Charlie i 2.5 men blir sparket i ballene av en kvinne fordi han ikke vil sladre på broren sin.
Vold mot menn skal ikke bagatelliseres, akkurat som at vold mot kvinner, barn, dyr eller andre ikke skal bagatelliseres. Men denne teksten i VG viser bare at vi fortsatt har en lang vei å gå.
Filed under Meninger
Ekstremister på alle sider?
REDIGERT: Etter at jeg hadde publisert denne bloggposten gikk Sylvi Listhaug ut og tok avstand fra de rasistiske gruppene som støtter henne. Jeg her derfor redigert teksten for å få med dette.
I 2006 satte Jonas Gahr Støre likehetstrekk mellom de som lagde karikaturer og de om begikk terror på grunn av dem. Han sa at debatten var ført av ekstremister på begge sider. På toppen av det hele ga han redaktør i avisen Dagen regelrett skylden for nedbrenning av den norske ambassaden Damaskus, fordi avisen hadde trykket karikaturene. Det førte til drapstrusler og at redaktøren måtte få døgnkontinuerlig politibeskyttelse.
Han gikk også ut og sa at norske myndigheter ikke støttet trykking av slike karikaturer, og han mente at trykkingen av dem ikke var innenfor ytringsfrihetens grenser. Han beklagde til og med over for islamske diktaturer at avisen hadde trykket dem.
Smak på dette. Det er uhyrlig at en utenriksminister kunne bryte ut av seg noe sånn. Han burde rett og slett gått av, men dette kravet kom aldri. Ikke bare mente han det da, han mener det samme fremdeles. Senest i et leserbrev i Aftenposten i 2016, selv om han i dette innlegget sier at han ikke sammenlignet de som bedrev vold og de som tegnet tegninger. Det var mange debattanter, inkludert Knut Olav Åmås, uenig med ham i.
Burde han gått av? Jeg mener det. Vi kan ikke ha en minister med slike holdninger i et demokratisk land. Likevel kom aldri dette kravet, og kritikken mot hans utsagn var høvelig lav. Personlig var jeg en av de som mistet mye respekt for ham etter dette.
Så har vi Listhaug, antagelig en av de mest kontroversielle ministrene Norge noensinne har hatt. Hvorfor krever folk at Listhaug må gå, når Støre ikke fikk samme kravet mot seg? Folk jeg har diskutert litt med de siste døgnene har én forklaring: Hvem som må gå eller ikke etter å ha kommet med uheldig budskap koker ned til én viktig ting i politikken: Om vi liker dem eller ikke.
Vi vet alle hvordan reaksjonene ville vært om hun hadde sagt og ment det Støre sa, så de har et poeng. Men det er heller ikke så enkelt. Og her er hvorfor:
Listhaugs liste over slike, såkalte tabber, er mye lengre enn Støres. Uheldige utsagn som går på tvers av hvordan et demokrati skal fungere er det mange av fra Facebook-siden hennes.
Dersom Støre hadde mottatt blomster fra Facebook-grupper som hver dag poster at navngitte norske politikere burde drepes, ville han tatt avstand fra dem. Listhaug gjør ikke dette. Hun sier heller ikke rett ut at hun støtter dem, men hun vet at store deler av velgermassen hennes ville blitt støtt om hun diskrediterte dem. Kynisk nok, holder hun derfor kjeft.
Å stille opp i media for å vise blomsterhavet hun har fått fra disse nazi- og rasistgruppene er så smakløst at det er vanskelig å finne ord. Så kan en jo spørre seg hvorfor media ikke boikottet denne fotoseansen når Listhaug dikterte media på en måte som media vanligvis ikke finner seg i…
Det stemmer også at Ap tidligere har støttet et forslag fra Regjeringen om å frata fremmedkrigere statsborgerskapet. Men det som er nytt nå er at Listhaug ville at dette skulle kunne bestemmes uten at det var innom norske domstoler. Merk dere det! Dette er på tvers av all anstendighet når det kommer til hvordan vi behandler mennesker i det demokrati. Et land der Regjeringen overtar jobben til domstolene er sånn som skjer i land vi ikke liker å sammenligne oss med.
Og nei, Ap har ikke dratt 22. juli-kortet i tide og utide. Det er deres politiske motstandere som drar dette kortet. Men når Facebooksiden til en minister påstår at Ap setter terroristers rettigheter foran nordmenns rettigheter, så er det et ekstra følsomt spark når man vet hva som skjedde.
Samtidig begynner reaksjonene å gå over alle støvleskaft. I dag leste jeg på Twitter at folk sender sinte meldinger til Interflora fordi de leverte blomstene til Listhaug, siden de kom fra nazister. Sånn er smålig tøys.
Da er det viktigere å reagere på at disse folkene som poster på disse Facebook-sidene som støtter Listaug, ringer Utøya-ofre og sier de burde dødd på øya. Disse folkene har stemmerett, og med Listhaug har de fått sin heltinne som de mener kjemper deres kamp. Heldigvis har hun nå gått ut og sagt at hun ikke støtter disse gruppene, og ikke vil ha deres støtte. Bra !Det burde alle gjøre!
Filed under Meninger
10 beste album i 2017
De siste ukene har du vel sett dem. Alle disse listene hvor vi kultur- og musikkjournalister skriver lister over årets beste album og beste låter, gjerne med ulike lister på utenlandske og norske artister. Felles for listene er at du gjerne kun har hørt om to av de ti utgivelsene som er på listen. Her er de ti beste utgivelsene for meg i 2017. Håper du kan få noen gode tips
10. Kristoffer Lo – Anthedonia
Kristoffer Lo er/var med i Highasakite. Akkurat som hans forrige soloalbum, The Black Meat, er Anthedonia improvisert fram over en dag og spilt inn veldig spontant. Denne gangen i studio i USA under Highasakites turne der, mens forrige var spilt inn på et fyr under en storm. Slike detaljer gjør at det blir en ekstra dimensjon over det Lo gjør.
Jeg erklærte i min anmeldelse platen som pensum for alle som er fan av eksperimentell elektronika, krautrock, analog synthusikk fra 70-tallet og dronerock.
9. Steve Hackett – Night Siren
Tidligere Genesis-gitarist Steve Hackett har et trofast og stort nok publikum til at han kan gjøre som han vil. Men hadde det vært mer rettferdighet i verden ville navnet hans vært oppe på himmelen med gitarhelter som Santana, Clapton og Van Halen. Det er også låter her som disse herrene ville gitt høyrearmen sin for. Bare hør på flamencospillingen på Anything But Love og deretter det fengende refrenget.
Om du ikke er kjent med Hacketts musikalske verden er The Night Siren et strålende startpunkt, skrev jeg i min anmeldelse.
8. Espen Kraft – Those Days
Se for deg at musikken til Pet Shop Boys, OMD, Jan Hammer, Psychedelic Furs, Tears for Fears, Prefab Sprout, ABC og New Order havnet til sengs med M83 og Daft Punk. Ser du det for deg nå? Ok.
Resultatet av denne orgien ville nemlig blitt et barn kalt Those Days. Dette avkommet ville hatt en blanding av hårfargene, stemmene, øyenfargene og kroppsbygningen til nevnte artister. 80-tallsfesten din er reddet! Norsk debutalbum viser hvordan det ble gjort – og skal gjøres!
7. Danko Jones – Wild Cat
Musikken kunne like gjerne kommet ut på 70-tallet som i dag, det er tidløs rock vi snakker om. En dæsj Kiss (som Danko Jones er storfan av) i Sucess in Bed, litt Thin Lizzy i You Are My Woman og en klype Motorhead i Let’s Start Dancing, som så krydres med Ramones og den slags. Når du blander alt det begynner å få en anelse av hva vi snakker om her.
Om du trenger en vorspielplate før du gjør byens rockeklubber utrygge har du den her. Dypt er det ikke, men det er også poenget, skrev jeg.
6. Depeche Mode – Spirit
Spirit er platen hvor du kan si «dette er den beste de har gitt ut siden Songs of Faith and Devotion» og mene det. Greit nok, den er ikke helt oppe der med Some Great Reward, Music for the Masses og Black Celebration. Men gud hjelpe så godt det er å høre et inspirert Depeche Mode igjen. Jeg jublet i min anmeldelse.
5. Motorpsycho – The Tower
Tre tiår og bandet går aldri tom for fantastisk musikk. Årets album var et helt strålende progrock, og selv om enkelte savner tiden da Motorpsycho spilte enklere og mer rett-fram-rock applauderer jeg deres konstante musikalske utvikling. Selv coveret til LP-en var et overflødighetshorn av stilig design og kreativitet.
4. Ola Kvernberg – Steamdome
Lokal gutt fra Romsdal, hvor jeg bor, som bare vokser og vokser som komponist, musikk og bandleder. En perkusjonsdrevet plate basert på bestillingsverket han lagde for Moldejazz i 2016, og som inneholder jazz, fusion, rock og prog i en helt fantastisk blanding. Vi diskuterte platen i mitt intervju med Kvernberg.
3. Roger Waters – Is this the Life We Really Want
Sint, vakker og sår, selv etter et kvart århundre. Roger Waters viser at han fortsatt har et budskap, og det er at verden er fæl, akkompagnert av sår og vakker musikk, med masse lydeffekter. Som jeg skrev i min anmeldelse: “Etter nå å ha lyttet til Is this the Life We Really Want et tjuetalls ganger må jeg si at jeg finner det vanskelig å tro at Waters ikke også hadde melodisk teft. Joda, hans tidligere soloutgivelser er ikke noe jeg hører særlig på, men skrive melodier, det kan han!”
2. Sondre Lerche – Pleasure
Hohoi! For et fyrverkeri av en plate. Jeg så Lerche live flere ganger i 2017 og kombinasjonen av hans konserter og denne platen gjør at jeg er overbevist om at mannen som under Raumarock sa “Sondre er Norges Prince!” har rett. Jeg diskuterte platen med Lerche før den var kommet ut i et fint intervju i januar i fjor. På den tiden var kun singelen Watching You kommet ut og den forberedte meg ikke for lekenheten som platen hadde. Låter som Violent Game viser at Lerche eksperimenterer og leker, og inviterer deg med inn på lekerommet. Og jeg er glad for at han gjør det.
1. Mike Oldfield – Return to Ommadawn
Ommadawn var tredje albumet til Mike Oldfield, utgitt i 1975. Mange anser dette som hans musikalske mesterverk, noe Oldfield selv vet. Så han bestemte seg å vende tilbake til det. Men dette eret helt nytt album med ny musikk som selv om det ikke når helt opp til gamle høyder, står veldig bra på egen hånd. Og selvsagt med Oldfields umiskjennelig vakre gitarlyd. Liker, som jeg skrev i min anmeldelse.
Filed under Meninger
Politisk demotivasjon gir blank stemme
Denne valgkampen har bare vært så utrolig lite inspirerende. Faktum er at den har vært så intetsigende og kjedelig at jeg blir ikke overrasket om vi setter rekord i antall hjemmesittere i år.
Vi i media skal ta vår skyld her. NRK disker opp med patetisk og umorsom underholdning på valgsendingene i stedet for å gjøre som TV2 gjør i sine valgsendinger: Presenterer politikk. Riksmedia spør Siv Jensen om hennes seksuelle legning. VG slår opp at en politiker har plassert ungen sin i den barnehagen han fikk plass i, fordi den er privateid (PS, VG! Høyre-politikere stiller kandidater til fylkeskommunen til tross for at de vil legge ned hele fylkeskommunen).
I tillegg viser media gang etter gang at beskyldningene om fake news ikke er helt att ut av luften. Denne uken diktet Aftonbladet opp (evt diktet en av kildene til Aftonbladet det opp) at noen fra den norske Regjeringen hadde ringt og advart svenskene om Listhaugs besøk. Vi i norsk media spredte dette ukritisk videre, og Listhaugs politsike motstandere, som vanligvis er så skeptiske til det nyhetene presenterer om svenske tilstander, spredte det som sannhet.
Kort sagt: Det har vært for mye bajas og tull fra journalister og mediehus. Joda, de politiske kommentatorene er der, og det er noen lysglimt inne i mellom (og da tenker jeg ikke på Lysglimt i Alliansen, selv om han også, dessverre dukker opp). Men stort sett har de like liten peiling på utfall og meningsmålinger som du og jeg. Det er bare synsing.
Hva med i stedet presentere politikerne og deres budskap? Spørre dem om hva de egnentlig står for og mener? Stoppe dem hver gang de heller vil rakke ned på andres politikk i stedet for å snakke om sin egen? Dessverre gjør ikke politikerne det lett for seg selv her.
I stedet for å presentere seg selv og sin egen politikk, har politikerne i stedet vært mer opptatte av å angripe sine politiske motstandere, helst på personnivå. Det virker som at enkelte politikere, og politisk aktive, på venstresiden ikke har hatt en god dag uten at de kan fortelle omverden for et forferdelig menneske Listhaug er.
Ikke misforstå meg, det er mye vi kan ta Listhaug på. Hennes helt uhyrlige påstand om at menneskerettighetene forhindrer henne i å beskytte Norges innbyggere skal ikke få stå uimotsagt, men her er scoopet: ANGRIP SAKEN, OG IKKE HENNE! Fortell hvorfor det hun mener og sier er feil, i stedet for å angripe henne som person. Det eneste man oppnår med det er at hun får enda flere som stemmer på henne, og gjett om hun vet dette!
Politikerne sier: «Les partiprogrammet vårt, så ser du hva vi står for» Mon det. Venstre vil støtte FrP i en regjering. Ut fra partiprogrammet deres finner jeg det svært merkelig, da det går på kant med svært mye av det FrP står for. Men Høyre er i regjering med et parti som også går på kant med mye av det Høyre påstår de står for som parti. SV ble tilnærmet utradert blant velgerne da de satt i regjering sist fordi de gikk så på kant med sine verdier og prinsipper. Jeg tror en av grunnene til at MDG har gjort det så bra er at de kapret en haug desillusjonerte SV-velgere.
Så hvilket signal sender det til velgerne at stemmene deres fører til noe helt annet enn det de ble forespeilet? Jo, politikerne sier rett ut at de ser ingen grunn til å følge verken partiprogram, eller det å fullføre sin valgløfter. Er det å vente at vi ikke klarer å engasjere flere til å stemme når både politikere og media oppfører seg på denne måten? Spesielt tenker jeg her på ungdommen (tenk på barna!)
«Finn partiet du er minst uenig med» er det også noen som sier. Men hva om de tingene det partiet står for, som du er uenig i, er av en såpass viktighetsgrad for deg at du bare ikke kan stemme på dem? Eller hva om partiet har skuffet deg sånn i siste periode at du vil rett og slett straffe dem?
Det sies at vi får de politikerne vi fortjener. Jeg vil vri på det: Du bør bare stemme på de politikerne som fortjener det. Ingen av de som stiller til valg, som jeg kan stemme på, fortjener min stemme i år. Jeg stemmer derfor blankt i år, for å markere min misnøye, og for å sende et signal om at politikerne må ta seg sammen.
Når jeg forteller folk at jeg skal stemme blankt mener de at da har jeg ikke rett til å uttale meg, noe som selvsagt bare er tøys. Det er som å si at de som stemte FrP og Høyre for fire år siden ikke har hatt lov til å klage, for de fikk det jo som de ville. Og hvor lenge skulle jeg ikke ha lov til å uttale meg? De fire neste årene til neste valg?
Et valg er bare et valg. Det er ikke demokrati. Det kommer flere valg og nye kandidater. I et demokrati kan du selv bestemme hva du vil engasjere deg i. Og du kan selv bestemme om de som stiller til valg er verdige til å få din stemme. I tillegg er det MANGE måter du kan engasjere deg demokratisk på, enn å bare delta i valg. De som kjenner meg vet at jeg gjør det, på svært mange måter. Og jeg VET hvor jeg står politisk, problemet er bare at ingen av de partiene og kandidatene som stiller til valg står der.
Så min stemme vil bli hørt. Valg eller ikke valg. Men til neste valg må vi ta oss sammen. La oss heller diskutere de viktige tingene, i stedet for det idiotiske pjattet som årets valgkamp har dreid seg om. Sysselsetting, verdiskaping, distriktspolitikk og miljø har druknet i idioti og nedrakking på politiske motstandere. Vi kan bedre, folkens!
Fem viktige punkt fra en hvit, privilegert, vellykket, middelaldrende mann
Jeg hadde tenkt å la være i år, men vellykket folk er så følelsesstyrte og gidder ikke å sette seg inn i ting før de går amok i kommentarfelt, delinger og innsendte klager at nå må onkel Hogne trå til. Igjen.
1) Nei, Jonas Gahr Støre har ikke benyttet seg av svart arbeid. Han har betalt alt han skal. (Bonustips: Dersom Finansavisen og Nettavisen slår opp en sak samtidig, skal du være VELDIG skeptisk fram til den er bekreftet andre plasser). Dersom det kommer fram at han har blitt tipset om de dårlige forholdene, og ikke gjort noe med det, så blir det en helt annen sak. Men inntil videre HAR HAN IKKE GJORT NOE GALT!
2) Nei, man ønsker ikke Johaug noe vondt bare fordi man mener at dommen er riktig. Det betyr bare at man konstaterer at reglene også gjelder for oss selvgode nordmenn. Og du vet like godt som jeg at dersom dette var en finne eller svenske (det er ingen andre i hele verden som bryr seg om langrenn) ville reaksjonen vært: “ALT FOR MILD DOM! DE JUKSER! JÆVLER!”
3) Nei, NRK forskjellsbehandler ikke muslimer og kristne. Programmet som skal ledes av musliminnen med hijab er en dokumentar og et meningsbærende program. Altså ikke noe program hvor programlederinnen skal framstå nøytral på noen som helst måte. Så hvorfor nekte en nyhetsoppleser å ha på seg kors? Dette kan for et utrent øye være underlig. Men det å framstå uten noen som helst forutinntatthet og bindinger er utrolig viktig for en journalist. Du vil bli overrasket dersom jeg fortalte deg alt folk har forsøkt å bruke mot meg for å fortelle mine oppdragsgivere at jeg ikke er nøytral. Det er ting jeg ikke en gang hadde tenkt over. Derfor vil man gjøre alt man kan for å ikke gi kritikere noe som helst ammunisjon, uansett hvor lite det enn måtte føles for oss der og da. Og rett skal være rett: I en del tilfeller HAR jeg ikke vært uhildet nok til å dekke en sak. At kvinnen som skal lede NRK-programmet har hatt en del uheldige meninger om jøder opp gjennom årene er en helt annen diskusjon.
4) Nei, Sylvi Listhaug er ikke Hitler/Voldemort/Keiser Palpatine/King Joffrey. Og jeg begynner å bli dritlei av de som maler henne slik. Jeg er grunnleggende uenig i mye av det hun står for, men det gir meg ingen rett til å påstå at hun er ond. Det ødelegger også bare debatten. Jeg tror hun har folks beste i tankene. Det vil ikke bli noe bra samfunn, det hun ønsker, men det får vi heller forklare henne på andre måter enn å demonisere henne.
5) Jo, min mening har betydning, selv om jeg er en “middelaldrende vellykket hvit mann.” Jeg har tre ganger siste uken fått mitt kjønn, alder og hudfarge slengt tilbake i trynet. Dette er en hersketeknikk som helst folk på venstresiden bruker. Og det verste er at de skjønner ikke at DETTE ER GRUNNEN TIL AT DONALD TRUMP OG FrP FOSSER FRAM! Folk er dritlei av at denne hersketeknikken hives i ansiktet på dem. Jeg er fullstendig klar over at JEG er privilegert, men svært mange av de som avfeies på den måten er ikke det. Så om du vil ha mindre Trump-er og FrP, slutt å avfeie folk på den måten. “Jammen, tenk hvordan kvinner har blitt avfeid på bakgrunn av kjønn” er gjerne svaret på det. Det er riktig, men blir verden noe mer konstruktiv av at man skal begynne å gjøre dette med andre grupper i stedet?
Å, gud i helvete det der gjorde godt! Da har jeg tømt meg. Kom og tørk!
Framtidens Norge
Det var da jeg stod på skoleplassen under 17. mai-feiringen, i sol fra skyfri himmel, og så på alle folkene rundt meg som holdt på med 17. mai-aktiviteter at det slo meg.
Det var en herlig blanding av mennesker. Gamle, voksne, ungdom og barn av alle hudfarger. Det var russedresser, bunader, somaliske folkedrakter, samekofter, folk med hverdagsklær, fine drakter, menn i dress, hijaber, folk med caps, folk med hatt, noen hadde stokk og andre løp rundt.
Det var ektepar der, muslimer, kristne, jøder (ja, jeg kjenner et par av dem), samboere, homofile med regnbueflagg, homofile uten regnbueflagg, enslige, familier, besteforeldre, foreldre, barn, barnebarn, folk født i Norge og flyktninger. Kort sagt Det var en fullstendig blanding av alt du kan tenke deg av folk og bakgrunner.
Og det var da jeg tenkte: Det er dette som er Norge nå. Og det er det som kommer til å være Norge i framtiden. Her løper de alle rundt og spiser is, kaker, pølse og sjokkis. De er med i sekkeløp, potetløp, kaster på stikka, spiller fotball og basket, synger, danser og synger med til korpset. En time før dette hadde vi alle gått i tog, viftet med flagg og ropt hurra.
I all vår iver etter å definere hva som egentlig er norsk og hva som er norsk kulturarv så har vi glemt noe: Det er dette som jeg opplever i dag som er den norske kulturarven. Mye gammelt, noe nytt, mye kjent og noe ukjent. Men etter en tid blir det ukjente mer kjent, og mindre skummelt. Og så kommer noe nytt ukjent som vi så vil bli kjent med. Det er slik alle samfunn har utviklet seg.
I vinter havnet jeg i en debatt med noen om flyktninger. Til slutt formelig skrek han jeg diskuterte med mot meg: – Hvis du er så glad i disse jævla flyktningene, hvorfor åpner du ikke leiligheten din å lar noen av dem bo hos deg, dersom det er så fantastisk?!?
Jeg vil ikke kalle ham rasist. Vi griper alt for lett til det ordet i debatten. Det ville vært lett for meg å latterliggjøre ham også. Men det skal jeg ikke. For det er helt normalt å være skeptisk og engstelig overfor det ukjente. Det er det som har gjort at samfunnet har overlevd.
Men min teori, og erfaring, er at folk som utsettes for det ukjente sakte men sikkert innfinner seg med det. Og jeg er helt enig i at innvandringen avstedkommer mange utfordringer som vi må løse. I motsetning til en del andre tror jeg derimot vi kommer oss forbi disse vanskelighetene også. Men det må ikke skje på bekostning av de friheter vi har i vårt samfunn i dag.
Men tilbake til utfordringen jeg fikk slengt i trynet. Å ha flyktninger boende hos meg i ungkarsboligen min ville nok blitt upraktisk og svært vanskelig. Men jeg fant ut at jeg ville putte pengene der hvor kjeften min er, og jeg ville bidra. Så jeg meldte meg på God Nabo-prosjektet til Redd Barna. Her har jeg fått bli med sammen med en gruppe med andre som en dag i uken møter en fast familie av flyktninger.
Dette er mennesker som har måttet flykte fra alt de hadde, og som har bodd i flyktningeleir i årevis. Nå har de fått komme til Norge, og sakte men sikkert integreres de. Det er her min gruppe og jeg kommer inn i bildet. Vi har vist dem rundt i Molde, ordnet slik at de har fått begynne med fotballtrening og andre aktiviteter. Det har også blitt turer til stranden, Lekeland og andre plasser rundt i Molde for å vise dem tilbudene og hvor de finnes. Vi har også vært mellommenn- og kvinner overfor organisasjoner og klart å få svar på spørsmål og fått ordnet med transport ol.
Gleden og takknemligheten til familien er overstrømmende. Den har de både gitt oss personlig og via flyktningetjenesten i kommunen. Og de dagene jeg har vært med ungene har jeg fått bekreftet det jeg alltid har visst: Barn er barn! Uansett hvor i verden de kommer fra. La oss slutte å sette merkelapper på barn. Da vi skulle dra fra Lekeland var ungene like sure for det som enhver norsk unge ville vært.
I dag guidet jeg dem gjennom 17. mai-aktivitetene. Jeg både hjalp dem i barnetoget, samt på aktivitetene på skolen etterpå. Og det er her, når jeg står og ser på dem, løpe rundt med alle andre ungene og leke og ha det gøy, uten å måtte være utrygg, at jeg får denne oppvåkningen min.
Og da kommer jeg også på det som skjedde da vi kom til oppstillingen til barnetoget. Da klassevenninnen så dem ropte hun på en av dem og sa: – Hei, du skal stå her sammen med oss!
Dette er framtidens Norge, folkens. Og vi kommer oss gjennom det. Gratulerer med dagen, Norge!
