Category Archives: Meninger

Jeg Krever en Unnskyldning

Dette er en tegning, den kan ikke såre deg på noen som helst måte!

Dette er en tegning, den kan ikke såre deg på noen som helst måte!

Noe som skremmer meg enda mer enn at et par islamister mener at de stakkars følelsene til en skikkelse fra Koranen, som pulte niåringer, ble krenket og derfor skyter de som kom med fornærmelsene er følgende:

– Filmregissør Erik Poppe som mener at vi må ta ansvar og ikke fornærme folk. Jeg vedder hva som helst på at han mente at Monty Pythons fornærming av kristne da de lagde Life og Brian var helt ok.

– Muslimske ledere, journalister og samfunnskommentarer som mener de som ble skutt hadde skylden selv

– Folk som sier at de er for full ytringsfrihet, men i neste setning sier at det må gå en grense for å fornærme folks følelser.

– Norske aviser som ikke tør trykke karikaturene. Alle aviser i Europa burde poste islamfornærmende karikaturer hver eneste dag resten av året

– FrP som for få uker siden fikk sensurert et SAS-magasin og i dag står og hyler om at ytringsfriheten er absolutt

– Folk som mener det er feil at muslimer blir bedt om å ta avstand fra terrorhandlingene, siden ingen hvite kristne ble bedt om å ta avstand fra Anders Behring Breivik. Det de glemmer at ingen kristne støttet Breivik. På Facebook og Twitter alene er det ti tusener av muslimer som støtter gårdagens aksjon

– Folk som ikke skjønner at om man bli fornærmet, så ar det bare å gå videre i livet. Vi er voksne! Vi kan takle det. Eller burde klare å takle det, i stedet for å stå og trampe i gulvet som femåringer som ikke får viljen sin.

Faktum er at alle som er skyldige i punktene mine over har fornærmet meg på det groveste! Jeg krever en unnskyldning. NÅ!

Leave a Comment

Filed under Meninger

Hvor Går Moldejazz?

Denne teksten stod opprinnelig på trykk i september 2012 i Romsdals Budstikke, etter en heftig debatt på grunn av musikkprofil og underskudd. Kommentaren ble svært godt mottatt, og Moldejazz tok selv kontakt med meg i ettertid. I ly av årets debatt har jeg bestemt meg for å publisere den i bloggen her.

Primal ScreamÅrets program på Moldejazz var et av de sterkeste på mange år. Men etter årets underskudd på Moldejazz har debatten gått om hvilke artister Moldejazz bør booke, og hva slags profil festivalenskal ha. At så mange orker å engasjere seg via kommentarspalter, blogger og twitter-meldinger burde jo glede festivalens ledelse. Men når man ser hvilke artistønsker mange kommer med, mener jeg det er mer grunn til bekymring.

Da jeg kom til Molde i 1993 var Moldejazz fortsatt sett på som noe lettere sært, på tross av en voksende folkelig profil. Jazzfrikene i Molde kom fram om sommeren, og gikk ellers om året i hi, var omkvedet. Litt urettferdig, kanskje, men festivalens folkefest-profil tok fart først på midten av 90-tallet.

Debatten raste da også. Da det ble foretatt flere bookinger hvor artistenes ståsted innenfor jazzen med rette kunne diskuteres, haglet beskyldningene mot Moldejazz for å vanne ut festivalen. Det ble snakket om et jazzpoliti, og det er ikke til å stikke under en stol at andre jazzfestivaler var de sterkeste kritikerne.

Og akkurat i det publikum i Molde hadde blitt vant til kake i stedet for brød, så sank platesalget til bunns, og artistenes konserthonorarer økte. Og økte. Og økte. Når man da har en maksimumskapasitet på 10 000 personer, sa det seg selv at Moldejazz tapte mot Oslo Koengen i Bergen med sin kapasitet på 40 000. Og i år har Jugendfest i Ålesund tatt i bruk Color Line stadion.

Om det var frustrasjonen rundt dette som gjorde at Moldejazz de siste årene har gjort noen bomskudd hvor de har booket artister som hadde gjort seg langt bedre innendørs i en større arena enn på museet, skal jeg la stå usagt. Det som er liten tvil om er at Moldejazz står ved et lite veiskille. Det er derfor jeg blir urolig når jeg ser styret i Moldejazz går ut og sier at de vil ha artister som 1FM spiller.

Og når jeg ser hva kvinnen i gata ønsker av toppnavn til Molde går et spørsmål gjennom hodet mitt: Hvorfor drar dere ikke på Hove, Øya eller enda bedre: Til Jugendfesten i Ålesund, for å se disse artistene? Vil man virkelig at Moldejazz bare skal bli nok en variant av disse? Vil man at Moldejazz skal bli en stående vits, slik Montreux Jazz Festival har blitt?

Janelle MonáeAt man vil dra ungdom til konsertene synes jeg er en fantastisk visjon. Men gjør dette med mindre konserter på klubbscenen. Det finnes mer enn nok av norske artister som spilles av 1FM som vil gjøre slike jobber. Og: I år har jeg aldri sett flere ungdommer enn det som var på konserter som The Cherry Thing på Plassen og flere andre. De musikkinteresserte ungdommene kommer.

Et annet frustrerende punkt for festivalen har vært at artister som drar et stort publikum andre plasser ikke drar folk i Molde. Og jeg må bare si det som det er: Jeg tviler sterkt for at Björk (som jeg personlig forguder) ville dratt særlig flere enn 3000 på museet. Prince ville kun solgt ut Aker Stadion dersom fansen hans fra Nord-Europa strømmet hit. Da Norges mest suksessrike band, Röyksopp, egentlig skulle opptre på museet i fjor, gikk folk i hopetall etter Bernhofts opptreden. Duoen drar ellers store mengder folk til festivaler kun på bakgrunn av eget navn. Men ikke i Molde.

Det er ikke lett å lede en festival. Men Moldejazz må snart ta et valg om de skal være en stor folkefest eller om de skal bli litt mer puritanske og bli smalere. Den hybriden som vi har nå fører til røde tall, og det er ingen tjent med.

Leave a Comment

Filed under Avis, Meninger

Falske Positive

Et tema som stadig kommer opp er at vi er alt for positive på sosiale media. Og da spesielt på Facebook. Folk pynter på sannheten, de skryter og i mange tilfeller lyver de. Treningsturen på toppen av fjellet på morgenen har aldri funnet sted. Gåturen med barna til lekeplassen var ikke helt fantastisk, og middagen var egentlig mislykket.

Variert

Hver gang jeg leser slikt, så spør jeg meg selv: Hvilken virkelighet er det de disse kritikerne framstiller? For jeg kjenner meg ikke igjen. Etter en ny runde med dette for to uker siden,  bestemte jeg meg i påsken for å legge merke til hva folk postet og delte. Og det jeg fant ut var at folk postet og delte alt mulig.

Noen postet at de hadde en tung dag. En annen postet at datteren var på sykehuset, og at ting var ganske kjipt. Noen fortalte at de var i København og hadde det kult. Ei postet at hun var uten jobb og trengte hjelp for å finne en ny. En annen postet at han trengte tips til en artikkel han jobbet med. Atter andre delte lenker som enten opprørte dem eller som de fant morsomme. Noen delte lenker til opprop, andre delte lenker til konkurranser (fy!) og så var det en del som postet sånne “jeg sier A, men ikke B-statuser.” Du vet, disse “Å, så sint jeg er”-statusene, og så poster de ikke mer. Selv om enkelte spør i kommentarfeltet så får de ikke noe svar. Sånt kalles dramadronning, og selv om det faller inn under betegnelsen “behov for oppmerksomhet” kan det neppe kalles positivt.

Vil bli sett

Og det er et annet punkt som mange også kritiserer angående sosiale media og Facebook: Folk vil ha oppmerksomhet. De ønsker å bli sett. Og da spør jeg: Ja? Hva så? Dette er ikke noe nytt som kom med Facebook. Det er bare at Facebook og andre tjenester har gjort det mye lettere å få oppmerksomheten man søker. Og er det så ille å ønske å bli sett? Og er det så ille å se noen, og gi dem oppmerksomhet?

Media er hver uke fulle av saker om folk som ikke blir sett. Det skrives om alle de som ikke ble lagt merke til, og at i enkelte tilfeller ble den børen for mye, og man gjorde slutt på livet. Så hvis vi da legger mer merke til hverandre, er ikke det bra? En kan her selvsagt innvende at det å bli sett på nett ikke kan erstatte det å bli sett i det virkelige liv, og at mange bare har kunstige vennskap på nett i stedet for personlige relasjoner. I slike tilfeller tror jeg problemet ligger andre plasser enn på Facebook, og at løsningen neppe er å slutte å bruke Facebook.

Det er kanskje deg?

Personlig deler jeg både skryt, edder og galle, klaging, syting, og humor. Jeg liker og kommenterer det som rører meg, enten ved at jeg blir provosert, føler for å korrigere noe eller fordi jeg finner det som er postet hyggelig eller morsomt. Og det jeg ikke liker, ignorerer jeg (med unntak av lik-og-del-konkurranser, det må du slutte med, men av andre grunner). Jada, det kan av og til bli mye lykke hos enkelte, men dersom dette irriterer og opprører deg, så tror jeg heller problemet ligger hos deg, enn hos avsender. Og de gangene jeg synes det blir for mange visdomsord og hjerter, så tenker jeg som sådan: “Det er sikkert mange som synes mye av det jeg poster er teit.”

Er det så ille?

Vi lever i en verden hvor media stort sett fokuserer på at miljøet går til helvete, at barn blir drept i en konflikt som omverden ikke gidder å gripe inn i, at Russland igjen er i ferd med å bli det nye Sovjetunionen og at en ny kald krig kan se ut til å stå for døren, at unge jenter blir bortført, voldtatt og drept og at homofile diskrimineres.

Da synes jeg det å gå inn på Facebook og lese at noen har delt et bilde fra fjellturen sin er glimrende som anti-depressiva. Via bildet de har delt kan jeg ta del i et fint øyeblikk, som kanskje minner meg om mine egne fine øyeblikk. Og dersom bildet i tillegg viser vakker natur blir jeg minnet om at det er utrolig mye koselig og vakkert i verden også.

Jeg ser ikke noe galt i å spre et slikt budskap.

4 Comments

Filed under Meninger

Jeg Vil Stemme, Men Det Er Helt OK å La Være

 

Valgkampen er i ferd med å gjøre sofavelger av meg, så jeg fant ut i dag at jeg skulle gå og forhåndsstemme. Grunnen til at jeg bestemte meg for å stemme er de siste måneders hendelser hvor journalister og personer blir forfulgt for å bruke ytringsfriheten sin. Dette av våre egne myndigheter i den den såkalt siviliserte og vestlige verden. Det har gjort et jeg har følt at det i år var det viktig å stemme.

Så kan man spørre seg hvorfor jeg valgte den saken, siden det har vært null fokus på den i valgkampen. Og det er nettopp derfor jeg fokuserte på den. Jeg synes den overskygger alt annet og at det er tragisk at folk, media og politikere ignorerer den. Dersom vi bare sitter i ro og ser på at rettigheter vi tar for gitt blir fjernet, i sikkerhetens navn, så vil vi om få år sitte i det vi før omtalte som diktaturstyrer hvor vi ikke tør skrive eller si feil ting. Og vi får et samfunn hvor media ikke kan rapportere om det de vil.

DLD

Hva har det med Norge å gjøre, spør du, kanskje. Jo, vi har bestemt å innføre Datalagringsdirektivet. «Men er ikke det til for å ta slemmingene», spør du? Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. For det første fungerer ikke DLD. For det andre: Våre myndigheter, og andre lands myndigheter, har gang på gang vist at de ikke kan stoles på når det gjelder informasjonen de samler inn. Det har gått så langt at jeg ikke skriver kritiske ting om USA lenger på Twitter, fordi jeg her redd for å bli stoppet når jeg reiser dit i november.

Derfor vil jeg stemme i år. Men jeg vil ikke stemme på en eneste av de politikerne som er på denne listen. Dette er politikere, som enten med vitende vilje, eller av ren inkompetanse og lite kunnskap, har stemt at din elektroniske kommunikasjon skal kartlegges. I sikkerhetens navn.

Men vent litt. Av de partiene jeg vurderte å stemme på, så har de alle sagt at de vil samarbeide med politikerne på denne svartelisten, slik at de faktisk kan komme i regjering likevel! Så en stemme på et parti som var i mot DLD kan faktisk bety en stemme på et parti som stemte for. Hva gjør jeg da? Lar være å stemme?

Helt greit

For det er helt ok å ikke stemme. Jeg moraliserer ikke om du lar være. Mange sidestiller demokrati og valg. Det er helt feil. Et valg er bare et valg. Dersom du ikke liker, eller stoler på, noen av kandidatene som stiller til valg, så er det helt greit å la være å stemme.

Jeg registrerer at NRK og en del andre medier har kampanjer for å få unge til å stemme. Prisverdig, men dersom du virkelig ikke interesserer deg for politikk og ikke vet hva partiene og kandidatene står for, så skal du la være å stemme. Du gjør faktisk demokratiet en ikke-tjeneste dersom du bare går inn og stemmer på måfå.

Jeg klandrer deg ikke om du ikke interesserer deg. Vi lever i et demokrati, og i et demokrati kan en selv bestemme seg for hva en vil drite i.

Demokratisk

En del mener at dersom man ikke har stemt, så har man ikke lov til å klage. Det kan man snu på: Dersom du stemte på noen av partiene som kommer til makten, så har du ikke lov å klage dersom det viser seg at de fører en helt annen politikk du stemte for. «Hei, du stemte på dem, kom ikke og skyld på meg!» Så dersom DLD og overvåkingen utvides, kan jeg ikke gjemme meg bak at jeg ikke stemte på dem som vil innføre dette. Jeg gjorde det indirekte, ved å stemme på et parti som de sa at de ville samarbeide med.

Det er mange måter en kan engasjere seg i demokratiet på. Et valg er bare et valg. Det blir et nytt valg om fire år. Men dersom det er saker du brenner for finnes det mange organisasjoner og andre måter å delta i samfunnsdebatten på. Å tro at politikere har monopol på demokratiet er en løgn alt for mange vil ha oss til å tro på.

I flere land oppfordrer opposisjonen velgerne om å boikotte valg i hjemlandet. Dette kan skyldes mange faktorer, men det viser at det å la være å stemme er faktisk også en måte å delta i demokratiet på.

Dette er ikke en oppfordring til å la være å stemme. I demokratiets ånd vil jeg la det være opp til deg. Bare lov meg at du tenker deg godt om, uansett hva du velger. Godt demokrati!

Leave a Comment

Filed under Meninger

Den riktige måten å feire på

I fjor deltok min arbeidsgiver i borgertoget i Molde. Firmaet hadde hundreårsjubileum, og om vi ikke er en hjørnesteinsbedrift i Molde, er vi i hvert fall en del av grunnmuren. Derfor mente 17. mai-komiteen at det var en flott anledning til å vise firmaets historie, men også firmaets relasjon til byen og dens utvikling og endringer.

Som sagt, så gjort.  Mitt firma gikk i 17. mai-toget i fjor. Det ble vist historie, arbeidsklær, gamle produkter, nye produkter, framtidige produkter, ballonger og kostymer. Og reaksjonen til folk var: – Jeg skjønte ikke helt hva et firma hadde i borgertoget å gjøre, men du verden for et fantastisk flott innslag! Det vanket også pris for beste innslag i borgertoget, og jeg må ta hatten av for jobben komiteen for 17. mai-feiringen hos min arbeidsgiver hadde gjort.

I ly av denne suksessen finner jeg  derfor overhode ikke noe merkelig ved at en barneskole vil forsøke å vise seg fram på en lignende måte. De har lyst til å vise hva skolen holder på med og hva ungene har laget og jobber med. Er ikke det fantastisk? I stedet for det samme kjedelige toget, hvor ungene bare vandrer rundt med lærere som dukker opp kun dersom de får dobbelt overtid (det unner jeg dem, altså!), har en skole i Ålesund ønsket å sprite opp toget litt. Blant annet ved å vise fram flotte flagg som de har tegnet til et prosjekt dette skoleåret.

Og legg merke til enda en ting denne skolen gjør: De kontakter 17. mai-komiteen og spør om de tror det er greit at de gjør det! Dette viser en hensynsfullhet overfor andres følelser og meninger som jeg synes bør applauderes. Men skjer det? Neida, i stedet får skolen kjeft. Og de får løgner spredt om seg, om at de har tenkt å nekte ungene å gå med norske flagg.

Gunnar Tjomlid har i dag postet et aldeles glitrende innlegg om nasjonalfølelse. Han spør om hva nasjonalfølelse egentlig er. Og indirekte spør han om enkelte grupper bare kan ta monopol på hva nasjonalfølelse skal være, og dermed kunne diktere hva folk skal kunne vise fram i et 17. mai-tog og ikke.

Min mening om dette er den samme som jeg har når religiøse mennesker mener at troen deres har blitt tråkket på: Dersom troen din tar skade av at noen tegner en tegning, så kan ikke troen din være særlig sterk.

Flagg er et stykke tøy (og papir ved skolen i Ålesunds tilfelle). Dersom din nasjonalfølelse er truet av at noen tar med seg et fremmed lands flagg inn i 17. mai-toget, så kan ikke nasjonalfølelsen din være særlig sterk.

Når det er sagt, så skjønner jeg ikke helt poenget med å ta med seg andre lands flagg under 17. mai-feiringen. Det gjør meg absolutt ingenting om noen gjør det, og det er helt feil at noen skal prøve å forby det, men jeg skjønner det ikke. I ålesundsskolens tilfelle, derimot, føler jeg det er naturlig at de tar med seg disse flaggene. Poenget er som sagt å vise mangfoldet i skolen og presentere noe elevene har jobbet med.

Jaja, vi kan finne trøst i at denne diskusjonen er jo alltid det sikreste tegnet på at våren endelig har kommet.

Liten disclaimer:
Personlig var jeg ikke med i toget da min arbeidsgiver viste seg fram. Jeg skal være ærlig: Jeg fordrar ikke 17. mai. I fjor nøt jeg nasjonaldagen på min egen måte. Jeg var ute på en 15 mils sykkeltur, og nøt den fantastiske naturen vi har i området her. Dette klarte jeg å gjøre, vekke fra folk, trengsel, unger med bråkete fløyter og mat og ballonger med priser som kunne foret et større uland. Dersom du vil feire 17. mai ved å gå i tog, vifte med all verdens lands flagg, vifte med kun det norske flagget, kle deg i bunad eller spise soft-is til kvalmen tar deg, er jeg glad på dine vegne. Jeg forbeholder meg retten til å la være. Om du da mener at jeg ikke har noen nasjonalfølelse, får du gjerne mene det. Men dersom du skal tvinge meg til å ferie 17. mai slik som du føler er den riktige måten å gjøre det på, har du og jeg et problem.

 

2 Comments

Filed under Jobb, Meninger