Category Archives: Nostalgi

To skjeer

Da dette hendte kunne han være knapt to år. Siden han var sent ut med både lære seg å gå og snakke kunne han ikke si så mange ord. Men han klarte å gå rundt i butikken selv, og han kunne telle.

Vi var hos den lokale matpusheren og jeg hadde kun to ting igjen på handelisten min. Han hadde akkurat pekt på godtehyllene med selvplukk og lurte på om han kunne få litt. Det var tross alt fredag, og siden jeg var den av foreldrene som sa mest nei, tenkte jeg at jeg skulle være snill. Så jeg sa ja.

Som de fleste barn på den alderen insisterte han på å gjøre dette selv, uten assistanse fra meg. Jeg var klar over at han visste akkurat hva han skulle ha. Så da han gikk bort til godtehyllen og tok en pose, ropte jeg etter ham: – To skjeer!

Som en god forelder skal gjøre, understreket jeg dette med å holde to fingre i været. Han snudde seg, nikket, smilte og gjentok: – To skjeer, før han fortsatte mot målet.

Jeg gikk rundt i butikken for å få tak i de to siste tingene på listen min. På vei mot kassen lurte jeg på hvorfor han ikke var ferdig enda. Det var da jeg rundet hjørnet av hyllen der hvor godtehyllen stod at jeg fikk svaret.

Godteposen stod foran ham, den var så full av snop at den var i ferd med å revne, men han stod fortsatt og fylte den opp. Jeg skulle akkurat rope til ham: – Hva holder du på med?!?! Men han så meg før jeg fikk sagt noe. Han smilte, og med en skje i hver hånd, holdt han dem opp og sa: – To skjeer!

Leave a Comment

Filed under Kåseri, Nostalgi, Personlig

Glemte minner

De Lillos1994: Vi tørnet ut i mørket. Syngende. Skrålende. Vi var i lykke- og diverse andre former for rus. Noen ropte at de hadde hatt en åpenbaring. Andre at de hadde møtt Gud. Thomas og jeg klemte hverandre og den ene støttet den andre i holka og sørpa utenfor Valhall. Studentkroa var fylt opp til randen av folk hvor DeLillos (offisiell side)​ hadde holdt to konserter på en og samme dag.

Thomas og jeg hadde som privilegerte mediefolk fått med oss begge to. Den første i edru reportertilstand, og den andre på en stadig stigende rus av øl, ungdom, stemning og musikk. Vi hadde begge sneket oss backstage og plaget bandet med vår nesegruse beundring av det nirvana de hadde servert oss på scenen. Og nå var det ut i studentukas vinternatt i et fåfengt forsøk på å ikke miste dette øyeblikket.

2010: Seksten år senere er jeg og ser samme bandet stå på scenen. Som på gode gamle Vallhall er det en tett og svett klubbkonsert i Molde, med svette dryppende fra taket, skålende ungdommer og en intens form for lykke man bare får ved slike felles opplevelser.

Også i kveld er jeg på jobb, denne gangen som fotograf. Jeg koser meg intenst, men er atskillig mer tilmålt i mitt engasjement i forhold til tidligere tider. Jeg sender noen tanker til Thomas og lurer på om han husker den natten, den gang da.

Med senket blikk betrakter jeg den pogende massen som beveger seg foran scenen. Et sted der inne er vi, Thomas og jeg. Det er ikke mulig å se oss, men i det jeg knipser bildet over tenker jeg at det gjør ingenting. I dette øyeblikk er det ingen andre plasser jeg vil være enn akkurat her hvor jeg står nå.

Øyeblikket vil gå over, men om seksten år skal jeg finne nummeret mitt, sende en sms og spørre meg selv om jeg husker det.

Leave a Comment

Filed under Fotografi, Nostalgi, Personlig

Dette Øyeblikket

Vi har endelig fått en liten pause i regnet som har herjet byen de fem siste dagene. Jeg kan endelig legge regndrakten hans i ryggsekken i det vi går fra barnehagen. Vi tar en kjapp tur innom butikken, og jeg gir etter for masingen fra en sliten og sulten femåring og kjøper ham en smultring til dessert. Jeg bærer posene med det vi har kjøpt inn, og han klager for en gang skyld ikke over at han må ha ryggsekken på.

Han snakker uavbrutt. «Kan vi ta et bad når vi kommer hjem?» Han elsker å bade, og siden jeg er svett etter sykkelturen fra jobb svarer jeg at vi har tid til det før middag. «Jeg vil ha den gule lekekassen i badekaret i dag. Kan vi ta den, pappa?» Jeg svarer ja, men jeg hører egentlig ikke etter.

«Det er to dager til storebror kommer hjem, er det ikke? Da skal vi spise pizza og jeg har invitert Alec, Victor og Jacob.» Jeg nikker. «Jeg tegnet et bilde i dag, og vi gikk alt for langt på tur i barnehagen i dag! Helt til Djupdalen, det er langt, er det ikke, pappa?» Jeg varer: «Ja,» men er fullstendig på autopilot nå.

Han fortsetter å snakke om alt mulig. Om Lego, Star Wars, Madagascar-filmen, lunsj, en bok han har lest… det er en kontinuerlig strøm av ord, og alt er bare en vegg av lyd i ørene mine.

Men selv om han ikke har oppmerksomheten min, hører jeg fortsatt hva han sier. Og jeg smiler. Han er så full av liv! Det er ettermiddag, det har vært en lang og hard dag på jobb og jeg er svett, trøtt og sulten. Men han hopper lett og fint rundt mens han filosoferer om alt og ingenting. Og i akkurat det øyeblikket vet jeg at jeg kommer til å huske dette øyeblikket, denne gåturen fra barnehagen, via butikken og hjem, resten av mitt liv.

Det er en helt vanlig dag. En arbeidsdag. Det er ikke ferie, ikke en bursdag og ikke skal vi ut å reise. Det er rett og slett bare en helt vanlig dag. Og akkurat det er grunnen til at jeg kommer til å huske dette øyeblikket, og alltid smile når jeg tenker tilbake på det.

Leave a Comment

Filed under Kåseri, Nostalgi, Personlig

Grillbaren

crystalDet er ingenting her i verden som lukter som grillet burger og smeltet ost. Noen i borettslaget griller, og nesen min fylles av akkurat den lukten nå. Jeg fylles opp innenfra av en nostalgi som graver minnene ut av hjernen min. Tenåring? Nei, yngre. 80-tallet. Fauske. Spilleautomater. Grill… Der har vi det! Grillbaren, Ole Reidar Sollunds krypinn under gamle Nordlandsbanken.

Grillbaren var forbudt område for meg. Min mor var veldig skeptisk til spilleautomater. Spilleautomater på 80-tallet var ikke de som Norsk Tipping i dag har monopol på. På den tiden gikk man på gatekjøkken for å spille spill man i dag kan sitte på bussen og spille på mobiltelefonen sin. Og vi måtte betale. For hver omgang.

Når vi var på Grillbaren måtte jeg holde meg borte fra inngangen til etablissementet, slik at foreldrene mine ikke så meg om de var nede i sentrum. Av og til ville en i gjengen som stod foran automatene rope at de så opphavet mitt rundt hjørnet, og jeg ville da løpe og gjemme meg bak biljardbordet til ”faren over” ble gitt.

Når du er ung og naiv tror du at du klarer å lure foreldrene dine, men tatt i betraktning at klærne mine måtte være gjennomtrukket av den samme lukten som har startet tidsmaskinen i hodet mitt akkurat nå, var det vel ingen stor hemmelighet for noen at jeg bruke å snike meg ned dit.

Jeg lukker øynene mens jeg prøver å komme på alle spillene vi spilte. Crystal Castles, Donkey Kong, Pole Position, Kangaroo… Om du spør meg om viktige ting som skjedde i verden i disse årene, blir jeg svar skyldig. Men spør du meg om hvilke låter jeg hørte på, hva slags filmer jeg så og ikke minst hvilke spill jeg spilte, bør du ha god tid.

Vi var en fast gjeng som alltid hang rundt automatene, og det var strenge men uskrevne regler om oppførsel. En snek for eksempel ikke i køen ustraffet og rivalisering så man lite til. Det kollektive målet var alltid å vinne over automaten og for enkelte av oss var dette så alvorlig at vi satt i friminuttene og tegnet opp skjermbildene og la opp strategier.

starwarsmicro01En av mine klassekamerater var suveren på de fleste automatene, men ingenting slår den gangen han satt tolv timer i strekk og spilte samme runde på Star Wars-automaten. Verdensrekorden i antall poeng var innenfor rekkevidde, men dette gjorde ikke stort inntrykk på Sollund da han skulle stenge klokken elleve på kvelden. Så han slo like godt av strømmen og sendte oss hjem mens han gav inntrykk av at det å ha kun tjent to kroner på automaten den dagen veide tyngre enn alle verdens rekorder.

En kan vel ikke klandre ham. Jeg kan nemlig aldri huske at jeg spiste på Grillbaren, men jeg la likevel igjen haugevis av hardt oppsparte flaskepenger der. Og i dag er jeg rik på minner. Om grillet burger og smeltet ost.

Dette er en omarbeidet versjon av en tekst som har stått på trykk i Saltenposten

1 Comment

Filed under Arkade, Avis, Kåseri, Nostalgi, Spill