Grillbaren

crystalDet er ingenting her i verden som lukter som grillet burger og smeltet ost. Noen i borettslaget griller, og nesen min fylles av akkurat den lukten nå. Jeg fylles opp innenfra av en nostalgi som graver minnene ut av hjernen min. Tenåring? Nei, yngre. 80-tallet. Fauske. Spilleautomater. Grill… Der har vi det! Grillbaren, Ole Reidar Sollunds krypinn under gamle Nordlandsbanken.

Grillbaren var forbudt område for meg. Min mor var veldig skeptisk til spilleautomater. Spilleautomater på 80-tallet var ikke de som Norsk Tipping i dag har monopol på. På den tiden gikk man på gatekjøkken for å spille spill man i dag kan sitte på bussen og spille på mobiltelefonen sin. Og vi måtte betale. For hver omgang.

Når vi var på Grillbaren måtte jeg holde meg borte fra inngangen til etablissementet, slik at foreldrene mine ikke så meg om de var nede i sentrum. Av og til ville en i gjengen som stod foran automatene rope at de så opphavet mitt rundt hjørnet, og jeg ville da løpe og gjemme meg bak biljardbordet til ”faren over” ble gitt.

Når du er ung og naiv tror du at du klarer å lure foreldrene dine, men tatt i betraktning at klærne mine måtte være gjennomtrukket av den samme lukten som har startet tidsmaskinen i hodet mitt akkurat nå, var det vel ingen stor hemmelighet for noen at jeg bruke å snike meg ned dit.

Jeg lukker øynene mens jeg prøver å komme på alle spillene vi spilte. Crystal Castles, Donkey Kong, Pole Position, Kangaroo… Om du spør meg om viktige ting som skjedde i verden i disse årene, blir jeg svar skyldig. Men spør du meg om hvilke låter jeg hørte på, hva slags filmer jeg så og ikke minst hvilke spill jeg spilte, bør du ha god tid.

Vi var en fast gjeng som alltid hang rundt automatene, og det var strenge men uskrevne regler om oppførsel. En snek for eksempel ikke i køen ustraffet og rivalisering så man lite til. Det kollektive målet var alltid å vinne over automaten og for enkelte av oss var dette så alvorlig at vi satt i friminuttene og tegnet opp skjermbildene og la opp strategier.

starwarsmicro01En av mine klassekamerater var suveren på de fleste automatene, men ingenting slår den gangen han satt tolv timer i strekk og spilte samme runde på Star Wars-automaten. Verdensrekorden i antall poeng var innenfor rekkevidde, men dette gjorde ikke stort inntrykk på Sollund da han skulle stenge klokken elleve på kvelden. Så han slo like godt av strømmen og sendte oss hjem mens han gav inntrykk av at det å ha kun tjent to kroner på automaten den dagen veide tyngre enn alle verdens rekorder.

En kan vel ikke klandre ham. Jeg kan nemlig aldri huske at jeg spiste på Grillbaren, men jeg la likevel igjen haugevis av hardt oppsparte flaskepenger der. Og i dag er jeg rik på minner. Om grillet burger og smeltet ost.

Dette er en omarbeidet versjon av en tekst som har stått på trykk i Saltenposten

1 Comment

Filed under Arkade, Avis, Kåseri, Nostalgi, Spill

One Response to Grillbaren

  1. Pingback: Mot Slutten | Meg og min navle - Hogne Bø Pettersens blogg

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *