Hvordan en søppelcontainer ble en oppsummering av livet mitt

Ego da jeg var 9

Vi har hatt en søppelcontainer stående i borettslaget denne uken, slik at folk kan ta sin kvartalsmessige rydding av boder, hyller, skap og annet rask som de ikke kastet i forrige rydderunde. For meg tok denne jobben dobbelt så lang tid som jeg hadde trodd. For jeg gikk gjennom et helt liv!

Det som skjedde da jeg begynte å gå gjennom boksene som stod i hyllene i arkivet på hjemmekontoret var at jeg innså noe. Dette var ikke bare et arkivskap med skattemeldinger, DJ-kontrakter, fødsels- og dåpsattester og en samling av buttons, pins og bereten min fra Forsvaret. Det var en oppsummering av livet mitt!

En ting som slår meg er at jeg, overraskende nok, på begynnelsen av 90-tallet var en svært flittig brevskriver. Og jeg fikk svar også. I årene 1991-96 finner jeg haugevis av brev fra Mindy. Jeg smiler når jeg tenker på alle de rare brevene jeg sendte henne. Å starte med «kjære» var ikke min stil. En gang skrev jeg et helt brev som et talkshow.

Jeg var så heldig å treffe Mindy igjen da jeg var i Chicago i fjor høst, men jeg fortalte ikke hvor utrolig mye brevene jeg fikk fra henne da jeg var i militæret betydde for meg. Fordi jeg hadde rett og slet glemt av hvor mange brev vi sendte til hverandre. For ikke å snakke om det lange avskjedsbrevet du skrev da du skulle reise.

Jeg blar videre og finner et brev Katie ga meg den kvelden jeg stod og venter på toget som skulle ta meg i militæret. Det hadde plutselig gått opp for deg at vi ikke kom til å treffes mer, for du skulle tilbake til USA (vi møttes igjen noen år senere da du besøkte Norge). I brevet skrev du, på perfekt norsk, «Du vet hva en venn er.» Det har jeg tatt med meg resten av livet. Venner har alltid vært viktige for meg, og jeg forsøker å være en god venn.

Jeg må hatt god tid da jeg gjorde førstegangstjeneste, for jeg finner haugevis av brev som jeg mottok som svar på brev jeg hadde sendt. Jeg finner mange brev og kort fra Eirin. I et av dem takker du meg for russerevyen fordi det har fått deg til å innse hva du har lyst til å gjøre. Akkurat da gikk du på Skarnes og satte opp forestillinger. Det er jeg som skal takke for at du ble med og gjorde den så bra som den ble (jeg har sett den på nytt på video og må innrømme at jeg skjemtes ikke så mye som jeg trodde jeg skulle gjøre, det var mye bra der).

Mens jeg jobber meg ned gjennom bunken finner jeg også Jill sin usannsynlige vakre håndskrift som var på brev sendt etter at jeg flyttet til Molde for å studere, og blandet inne i mellom dem finner jeg også lapper sendt til meg i fransktimene på gymnaset.

Jeg finner også brev fra Lindis. Det humres mens jeg leser at hun skriver at hun hadde én time ved Universitetet i Bergen før hun skjønte at hun hadde valgt feil og stakk til India i stedet.

Alle disse brevene gjør at jeg plutselig husker situasjoner, mennesker og opplevelser jeg ikke har tenkt over på mange år. Jeg finner også lappene mamma la med “lykke til på eksamen i dag” i adventskalenderen hun hadde fylt med snop og sendt til sin studentsønn, tidlig i tjueårene. Og mange brev fra pappa når han har sendt noe fram dem nordfra.

Jeg går videre gjennom haugen og finner hyggelig takkekort og vanlige brev og kort jeg hadde glemt at jeg har mottatt. Det er et kort fra besteforeldrene mine, sendt til Hans Nielsens Vei 17 i Tromsdalen da jeg var 5 år, om at de er på ferie i Trondheim. Jeg finner også et hyggelig kort fra en person ved navn Irma. Den dag i dag aner jeg ikke hvem det er. Og der har jeg hyggelige postkort fra feriene til Sylvei og, mange år tidligere, Monica. For ikke å snakke om postkortene fra Tom-Gunnar og Christer. Et av dem sier bare: “ONSDAG!” Og jeg ler og skjønner.

Litt lenger ned finner jeg et kort som Siri og Birgitte sendte meg for å ønske god bedring da jeg hadde et lite sammenbrudd i studietiden og reiste hjem for en tid. Om jeg ikke sa det da, så sier jeg det nå: Det satte jeg enormt stor pris på. Brigitte var for øvrig den som beskrev meg på den beste måten jeg noensinne har blitt beskrevet meg på: «Hogne, jeg er glad i deg, men av og til får jeg bare lyst til å kaldkvele deg.» Jeg vet, Brigitte. Har forhåpentligvis blitt litt mindre sta med årene, men jeg vet.

Lenger ned i skapet finner jeg en haug med kassetter. Noen av dem er merket med sendingsdato fra Studentradioen PX i Molde. Jeg må få digitalisert dette og hørt gjennom det. Brigitte står navngitt på disse også.

Jeg kommer også over bilder fra barndom, ungdomstid, russetid, militæret, (fy faen du poserer sexy i ett av dem, Stig) og studieårene. Jeg ser ansikter jeg har glemt, eller gamle venner jeg ikke har truffet på mange år.
I tillegg kommer jeg over en samling av artikler som jeg skrev for Fire Flate i sin tid, samt min aller første opptreden i Romsdals Budstikke. Det tok meg en måned fra jeg kom til Molde til jeg var på trykk første gang der. Det hadde jeg også helt glemt.

Jeg finner også logoer jeg har designet, dimmekalenderen jeg tegnet og hadde på veggen på kontoret mitt i Forsvaret, dikt, løsningsheftene til Last Ninja-spillene (inkludert kart over hvert eneste brett) og en samling av distansemerket på ski.

Jeg har også vernepliktsbok, min aller første sparebok fra Postbanken (jeg har også den Lille røde som har mange uttak gjort i Risøyhamn da Ørjan og jeg syklet over Andøybrua for å handle på Benjaminsen), studiebevis, russebevis, russelue, avisartikler om ungdomsklubb, Radio Fauske, russerevy og andre revyer og forestillinger jeg har vært med på, gamle skoleaviser fra Høgskolen i Molde og til og med Myrsprøyt fra Vestmyra ungdomsskole.

Jeg finner også ti år med Pusur skoledagbøker, og der står det så mye rart, morsomt, hemmelig og ting jeg ikke vil dele med noen at jeg vil bare nevne at de fortsatt er der.

Plutselig har det gått tre timer, og jeg innser at det meste av dette klarer jeg ikke å kaste. Så jeg kaster mye annet i stedet, for å rettferdiggjøre å beholde alle disse tingene.

Jeg kan nemlig ikke kaste det som viser at du tenkte på meg og at jeg tenkte på deg.

Jeg klarer ikke å kaste dette som er en oppsummering av livet mitt.

Og ikke minst er dette en påminnelse om noe vi ikke tenker over: Det som virker trivielt og hverdagslig i dag, kan bli et fantastisk minne i framtiden. Så ta selfiene dine, bilde av maten din, bilde av ungene dine, av at du møter en kjendis, av at du er på tur på fjellet og at du er på konsert. Send en hyggelig melding til noen. Skriv den eposten, eller brevet. En dag blir det verdifullt. Tro meg!

Leave a Comment

Filed under Nostalgi, Personlig

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.