Juletrelysene

18 dager igjen til jul - 18 days left until XmasHistorien han fortalte sitter fortsatt i meg. Den har forsterket jule- og adventsstemningen som jeg alltid er full av. Samtidig var den akkurat det jeg trengte, i en periode nå hvor stemningen over det ganske land har vært litt dyster. For ikke å snakke om helsen min, samt været. For det var midt i loddrett regn og vindkast at han fortalte den.

Jeg stod og bannet mens jeg dro den mørklagte lyskjeden av det ene treet utenfor leiligheten min da han ropte. Banning er kanskje en underdrivelse. Jeg kastet vel heller forbannelser over de som i løpet av natten hadde revet i stykker juletrelysene. Hva slags degenererte svin er det som gjør sånn, midt på natten?

”Hei, Hogne,” ropte han. ”Lenge siden sist.” Jeg så opp. Det var ingen overdrivelse av ham å si det. Vi har ikke snakket sammen på svært lenge. ”Problemer med julelysene?” fortsatte han.

Jeg klaget min nød overfor ham. ”Kjenner jeg deg rett har du vel en reservekjede liggende,” lo han tørt. Og det stemte, så jeg nikket. ”Ja, det hadde jeg også,” fortsatte han. Og så fortalte han historien

Han holdt på å legge lys på trærne i hagen da han la merke til en gutt i seks-sju årsalderen som stod og kikket på ham. ”Så fint det blir,” sa gutten da lysene ble slått på. Fargelysene forsterket det lille av nysnø som hadde falt natten før. Det hvite ble et fargeteppe som reflekterte seg i et lite gutteansikt, som tydelig var av ikke-nordisk opprinnelse.

Det var da moren til gutten kom. Hun snakket til gutten på et språk som ikke var norsk, men det var tydelig at hun mente at sønnen ikke skulle forstyrre juletrepynteren. Min venn beroliget henne og sa at det var selvsagt helt ok at sønnen kunne se på treet.

Moren svarte at det var snilt. Hun fortalte deretter at det var så vakkert å se på måten mange pyntet busker, trær, verandaer og vindu med lys i alle slags farger. ”Vi feiret ikke jul der vi kommer fra,” sa hun på litt stotrende norsk. ”Men i fjor gjorde vi det for første gang, så dette blir vår andre jul. Vi gleder oss.”

Hun fortalte at de bodde litt lenger inn mot byen i en liten leilighet, og at gutten nå gikk på skole her. ”Har du pyntet hjemme hos deg da?” spurte min venn og så på gutten. Han så ned en stund. Så ristet han på hodet. ”Vi har ikke råd.”

Moren viste tydelig tegn til at nå skulle de gå. Dette var pinlig å snakke om, og ikke noe man skulle bry fremmede med. Men gutten løftet bare blikket og fortsatte å se på treet. Fargene speilet seg og gnistret i øynene hans. Min venn så spørrende på moren. Hun flakket med blikket, og ville ikke se på tilbake på ham.

Men så ga hun opp og sukket. ”Han elsker sånne lys,” sa hun til slutt. ”Det er et tre rett utenfor soverommet hans han hadde lyst til å pynte, men jeg har bare fått deltidsjobber i høst, så pengene strakk ikke til. Vi får se neste år.”

”Her,” sa min venn og rakte pakken med den ekstra lyskjeden sin til gutten. ”Gå hjem og pynt treet ditt.”

Moren gispet. ”Nei! Vi kan ikke ta i mot det. Vi stoppet ikke for å tigge lys fra deg.” Min venn lo: ”Det vet jeg da, vel. Dere kunne ikke ane at jeg hadde en lyskjede jeg ikke har bruk for. Ta den nå og lag litt julefarger i treet.”

Min venn er god til å overtale folk. Etter flere nytteløse protester fra moren var hun og sønnen snart på vei vekk derfra, med lyskjeden. Men ikke uten at moren hadde lovet å gjøre gjengjeld senere.

Rett før han hadde kommet forbi meg hadde han gått seg en lengre tur. Han hadde da gått gjennom gaten der moren til gutten hadde forklart at de bodde. Og i en gate hvor de trærne som var pyntet var pyntet med hvite lys, var det lett å se treet til gutten. Den fargesprakende busken kastet et skimrende lys rundt seg. Og der, i vinduet innenfor, stod et litte gutteansikt og stirret drømmende på lysene.

Min venn stoppet og vinket. Og da gutten så ham, sprang han vekk fra vinduet. Straks etter gikk inngangsdøren opp, og gutten løp rett bort til ham, hoppet opp i armene på ham, og ga han en kjempestor klem.

Etter en stund kom moren i døren og ropte. Min venn bar gutten bort og ga han til moren. ”Jeg skal gi deg noe til gjengjeld,” sa hun enda en gang. ”Det har gutten din akkurat gjort,” sa min venn. ”Fortsatt god advent, og god jul.”

Han smilte fortsatt mens han fortalte meg historien. Og jeg merket at jeg smilte jeg også. ”Kom,” sa han. ”Så hjelper jeg deg med lysene dine også.”

5 Comments

Filed under Kåseri

5 Responses to Juletrelysene

  1. Arne

    En skjønn historie og en tankevekkende påminnelse om at vår viktigste oppgave i livet er å skape glød i andres øyne.

    Takk Hogne!

    arne

  2. Ole

    Denne var det litt H.C.Andersen over!

  3. Pingback: Ekte julestemning | Meg og min navle - Hogne Bø Pettersens blogg

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *