Endelig er ventetiden over! Et av verdens beste rockeband er endelig på Spotify. Et band som til tross for at en rekke storband fra 70-, 80- og 90-tallet hyllet dem som store inspirasjonskilder, ikke har fått den anerkjennelse de fortjener. Og nå skal jeg bevise det for deg!
(Spilleliste nederst i denne artikkelen)
Jeg er 10 år for ung til å ha opplevd Slade i sin virkelig storhetstid. Mellom 1971 og 1973 hadde de seks nummer 1 hits i Storbritannia (flere av dem gikk rett inn som nummer 1). Slade var helt suverene fram til 1976. Å se krediteringen Holder/Lea på en låt var på den tiden som å se Lennon/McCartney. Garantert en hit og knallbra musikk. (Noddy Holder var vokalist og Jim Lea var bassist og fiolinist og de skrev 99% av Slades materiale).
Etter å ha hatt så mye suksess som det er mulig å få i Storbritannia, Europa (inkludert Norge) og Australia var de lei av å ikke slå gjennom i USA. Dette til tross for at en rekke amerikanske band som holdt på i den perioden rådigget Slade, ikke minst Kiss, som også hadde Slade som oppvarmingsband i 1976.
Så de stakk til USA, turnerte konstant der, og ga ut et av sine beste album Nobody’s Fool, spesialskrevet for det amerikanske markedet. Dessverre uteble ikke bare suksessen i USA, de mistet også fotfestet sitt hjemme i England også. Snart var de kun å se i små konsertsaler, universitetssaler og mindre klubber, og platene og singlene plaget ikke hitlistene nevneverdig. Sir Bob Geldof i Boomtown Rats var på den tiden på høyden av av sin karriere. Da han møtte heltene sine i Slade backstage etter en konsert i et lite lokale uttalte Geldof at han aldri kunne ha gått tilbake fra arenaer til klubber. Noen år senere var Boomtown Rats i samme situasjon, og Geldof holdt ord. Han sluttet. Denne historien er forøvrig referert i Slades single Do You Believe in Miracles fra 1986.
I 1980 skulle Ozzy Osbourne gjøre comeback etter å ha forlatt Black Sabbath. Han skulle spille på Reading-festivalen i England, men kort tid før opptreden ga han arrangørene beskjed om at bandet hans ikke var klart og at de ikke kunne spille. Arrangørene var fortvilte og lurte på hvem de skulle sette inn i stedet. Ozzy, som en gang uttalte at «Slade is the sort of band that would stop their tour bus and help your car get out of a ditch. They are the nicest band in England,» svarte: «Get someone good. Get Slade!»
Reading-ledelsen var desperate og gjorde som han sa. Slade var på dette tidspunktet i ferd med å gå fra hverandre. Gitarist Dave Hill hadde begynt å leie ut sin Rolls Royce til brudepar… Men de stilte opp på Reading.
Da de kom fram slapp nesten ikke vaktene dem inn, og de måtte bære alt utstyret sitt selv. Vel backstage stod alle dagens store heavyband der, med stjerner i øynene. Slade var der! Sammen med dem! Heltene! Def Leppard, Iron Maiden, White Snake og flere andre skulle hilse på, bli fotografert sammen med dem og få autografer.
Da Slade kom på scenen ble de ikke tatt godt i mot av heavy metal-fansen. Tradisjonen med å kaste flasker fylt med urin opp på scenen ble holdt i hevd, men Slade ga faen. Jeg har snakket med folk som var der. De sa at dette var en maktdemonstrasjon. Slade var så rutinerte som liveband at de tok ingen fanger og rævkjørte publikum, som kjapt var totalt med og rådigget dette gamle falmede bandet. Slade måtte til og med framføre sin storhit Merry Xmas Everybody, selv om det var midt juli, før publikum slapp dem.
Da Def Leppard gikk på var publikum tømt for krefter, og Joe Elliot i Leppard sier i dag at det er en konsert han helst ikke vil tenke tilbake på.
Opptredenen gjorde at Slade var hotte igjen, og de fikk sin første topp 10-hit på over fem år med We’ll Bring The House Down. De neste fem årene gjorde de til tider stor suksess på singlelistene i England, men LP-ene gjorde det ikke så veldig bra der, selv om de gjorde det knallsterkt ute i Europa og Skandinavia.
Men to viktige ting skjedde: Quiet Riot fikk en storhit i USA med en cover av Slades Cum on Feel the Noize. Kombinert med Reading-opptredenen, beinhardt arbeide og en morsom video til Run Runaway som gikk konstant på MTV, fikk Slade endelig sine to USA-hits.
Den andre viktige tingen er at det var nå jeg oppdaget Slade. Fordi Run Runaway, My oh My og LP-en disse låtene kom fra, The Amazing Kamikaze Syndrome, var gigantiske hits ute i Europa, inkludert Norge og Sverige i 1984.
Dessverre klarte ikke Slade å holde dampen oppe i USA og England på de to neste LP-ene, men begge solgte veldig bra i Norge. Men i 1991 kastet vokalist Noddy Holder inn håndkleet. Bassist Jim Lea mente at uten Noddy var det ikke Slade, så han forlot bandet han også. Siden det var de to som hadde skrevet alle låtene, og fikk alle royalties (Merry Xmas Everybody drar in en million pund i året til hver av dem), måtte trommis Don Powell og gitarist Dave Hill fortsette å turnere som Slade. Så om du har sett Slade på en musikkfestival de siste årene, så er det i manges øyne ikke det ekte Slade.
Min holdning til det er at Noddy Holder har alltid vært klare på at Slade var de alle fire, så Powell og Hill fortjener like mye cred og har rett til å turnere rundt med musikken. Å dele royalties sitter derimot litt lenger inne for Holder… Eller som gitarist Dave Hill sa det da han før konsertene tok på seg en av sine sinnsyke scenekreasjoner (alt fra nonne med blinkende speil på drakten til fjærkledde kreasjoner) og trøstet Lea som var fortvilt over at dette fratok Slade musikalsk kredibilitet: «Hey, you write’em, I’ll sell’em!»
Slade har alltid vært et rockeband, men de ble et metalband på 80-tallet og gikk etter hvert i en mer pop-retning. Men mange blir overrasket over hvor variert låtene deres er, og jeg har nå laget en spilleliste for deg hvor jeg har valgt ut det jeg anser for å være den beste låten fra hvert album som de ga ut. Bare sjekk ut How Does it Feel, som Noel Gallagher har kåret til en verdens beste låter. Eller bassgangen og melodien i I Won’t Let it Happen Agen. For ikke å snakke om den ni minutter lange Bat Out of Hell-inspirerte Ready to Explode. Dette bandet er et av tidenes beste, og alle som mener noe annet er sengevætere!
Noen vil kanskje reagere på at jeg utelater mange store Slade-hits. Det er fordi jeg vil fokusere på album her, og vise at Slade var mye mer enn bare Merry Xmas Everybody og de mest kjente låtene. Og det er så mange godbiter her at det er bare å sette igang å lytte (klikk på låttittel for å starte dem i Spotify):
Fra Beginnings (1969):
Genesis – En instrumentallåt (som ble spilt inn med tekst på det neste albumet) skrevet av hele bandet. Debutalbumet er ujevnt og har mange coverlåter. Men denne har en driv som er helt herlig.
Fra Play it Loud (1970):
One Way Hotel – Slade letter fortsatt etter sounden sin, og jeg synes denne viser et band som viser sine instrumentale og vokale styrker mens de gjør det. Artig historie om å overnatte på lugubre plasser mens man turnerer.
Fra Slade Alive! (1972):
In Like a Shot from My Gun – Slade hadde fortsatt ikke hatt suksess på listene, men ryktene om hvor fantastiske de var live hadde spredt seg, så folk kom på konsertene i hopetall. Så et livealbum ble spilt inn, og snakk om å fange stemningen! Albumet kom helt opp på andreplass i England og var nummer 18 i Norge. Noen år senere var Kiss i samme situasjon, og de ga også ut et livealbum med samme tittel… Denne låten er bare en knallsterk rockelåt!
Fra Slayed (1972):
I Won’t Let it Happen Agen – Slades uvane med å feilstave titler hadde begynt (ellers som de sa: slik de uttales fonetisk). Etter gjennombruddet stod mye på spill men Slade leverte det som de aller fleste mener er et av deres sterkeste (om ikke det sterkeste) album, Slayed (uttales akkurat som Slade). Denne låten er kun skrevet av bassist Lea, og basspillingen her er knallsterk, i tillegg til at låten er kjempefin. Albumet var nummer en i England og gikk helt til tredje i Norge.
Fra Sladest (1973):
Cum on Feel the Noize – Sladest er strengt tatt en samleplate, men på denne tiden var det slik at artister og band ga ut singler som aldri var med på platene. Det var ikke slik som det etter hvert ble at en singel promoterte et album, den var sin egen entitet. Men dette albumet regnes ofte som et studioalbum, og gud bedre det er så mye bra her! Jeg valgte denne fordi den er Slades signaturlåt og det ville vært ufint å ikke velge den, selv om gjennombrudshiten Cuz I Luv You var en sterk kandidat. Selvsagt gikk albumet til topps i England og nådde fjerdeplass i Norge. Låten har også blitt covret av Oasis.
Fra Old New Borrowed and Blue (1974):
Everyday – Nok et album det er vanskelig å velge noe fra. Det er et knallsterkt rockealbum, med mange anthems. Samtidig er albumet et eksempel på at Slade begynte å strekke seg ut musikalsk (Find Yourself a Rainbow er noe som kunne passet inn på A Night at the Opera av Queen). Jeg var usikker på hva jeg skulle velge, men allsangballaden Everyday viser Noddys fantastiske stemme på sitt beste. Albumet var nummer en i England og kom på tredjeplass i Norge.
Fra Slade in Flame (1974):
How Does it Feel – Her var det ingen tvil hva jeg skulle velge. Selv om Far Far Away var storhiten på dette albumet er How Does it Feel et forsøk på å presse hele The White Album inn i én låt, og de lykkes! Selv om dette var første Slade-single på fire år som ikke nådde topp 10 (stoppet på 15) er den et fantastisk stykke musikk. Slades beste låt noensinne. Og ifølge Noel Gallagher, den beste poplåten noensinne. Dette er låten jeg setter på når folk avfeier Slade som et simpelt rockeband. Albumet var et soundtrack til en film hvor Slade spilte rockebandet Flame. Albumet ble nummer seks i England og lå som nummer to i Norge.
Fra Nobody’s Fool (1976):
All the World is a Stage – Slade forsøkte knallhardt å bryte gjennom i USA, og dette er nok Slades mest varierte LP. Den ble bare nummer fjorten i England og kom ikke en gang inn på listene i Norge. Synd, for dette er en knallsterk plate musikalsk, og går fra rock, via boogie og blues til folk, reggae og pop. Denne låten viser at Holder kunne skrive fantastiske tekster og at Lea skrev suverene melodier.
Whatever Happened to Slade (1977):
Be – Slades selvironiske tittel til tross, det at de skrev knallharde rockelåter som flere punkere jublet over gjorde at kommersiell appell uteble totalt. Albumet kom ikke på listene noen plasser og selv om albumet i ettertid ble hyllet av artister som Kurt Cobain og andre 90-talls grungehelter var nå Slades fall et faktum. De forsøkte også i denne tiden å skrive en rekke singler, og få av dem er noe å skrive hjem om i dag. Dette albumet er derimot et jævla bra fuck-you-vi-driter-i-om-du-liker-dette-eller-ikke-kuk-i-rompa rockealbum som det virkelig står respekt av! Slade var virkelig hardtslående her.
Fra Slade Alive Vol. 2 (1978):
Mama Weer All Crazee Now – Siden bandet hadde fått et gjennombrudd med en live-LP var kanskje tanken at et nytt kunne redde dem fra bunnen? Ikke at det hjalp. Slade viser at de er et av de beste live-bandene der ute, men listeplassering for albumet ble det ikke. Jeg har valgt ut en av storhitene deres fra 1973 som her virkelig kommer til sin rett i liveutgave. Nok en signaturlåt fra Slade.
Fra Return to Base (1979):
Nuts Bolts and Screws – En litt merkelig plate. Den kom ut på et undergrunnsselskap og gikk til nummer 1 i Belgia! Men ellers var albumet en flopp. Musikken var en blanding av det Slade gjorde på 70-tallet og det de var i ferd med å bli på 80-tallet. Dette er en fin liten sak med et skikkelig fengende refreng.
Fra We’ll Bring the House Down (1981):
We’ll Bring the House Down – Slades første topp 10-hit på fem år i England. Comebacket på Reading hadde gjort Slade hotte igjen. Til tross for dette kom ikke albumet høyere enn nummer 25, og det var ikke på listene i Norge i det hele tatt. Dette er en knallsterk låt og fyrte publikum opp så det stod etter på konsertene de holdt i denne perioden. Slade var nå omfavnet av de samme som elsket the New Wave of British Metal. Fullt fortjent, så klart.
Fra Til Deaf Do Us Part (1981):
Rock and Roll Preacher– Selv om Slade fikk en del topp 30-hits i England i denne perioden klarte de ikke å få albumene høyt på listene. Dette ble nummer 68, men var ikke på listene i Norge. Dette var åpningslåten på konsertene deres og det er en sykt bra rockelåt. Albumet inneholdt for første gang på over ti år en låt skrevet av gitarist Dave Hill, en herlig instrumental kalt M’hat M’coat. Albumet kunne godt ha fjernet et par svake kutt her, men det som er bra her er så bra at det er sykt.
Fra Slade on Stage (1982):
Lock up Your Daughters – Et livealbum burde vel holde momentet fra Reading oppe? Nei, dessverre. Albumet kom opp til 58. plass og stoppet der. Det var ikke på listene i Norge. Lock Up Your Daughters var hitsingelen fra forrige album, og selv om det er en skamløs ripoff av Whitesnakes Fool for Your Loving er det fantastisk hitlåt. Heavy Metal, indeed.
Fra The Amazing Kamikaze Syndrom (1983):
Ready to Explode – Dette er albumet som gjorde at jeg oppdaget Slade. Med singlene My Oh My (nummer en i Norge og nummer to i England) og Run Runaway (7 både i England og Norge), som også ble hits i USA, var Slade store igjen. Dessverre gjorde ikke albumet det særlig bra i England (49) men ute i Europa var suksessen enorm. I Sverige og Norge ble albumet henholdsvis nummer en og to. Dette er nok mitt favorittalbum fra Slade, og ikke bare av nostalgiske årsaker. Albumet er et sykt bra metal-album, og Slade strekker seg musikalsk med denne låten, som er nesten 9 minutter, delt i ulike seksjoner. Jim Lea hadde nok tatt notater mens han observerte Jim Steinmans suksesser på denne tiden.
Fra Rogues Gallery (1985):
I Win You Lose – Onde tunger skal ha det til at dette albumet er Jim Lea, en synth og en trommemaskin, med Holder på vokal. Albumet er dessverre skjemmet av en litt kjip synthlyd, men det er likevel noen knallsterke rockelåter og ballader her, selv om det ikke når høydene fra det forrige albumet. Albumet gjorde det svært bra i Norge (nummer fem) men kom bare til 60. plass i England, og suksessen var mindre ute i Europa denne gangen. Jeg har valgt denne låten fordi den viser at Slade var mestere på harde ballader, og Holders tekst er fascinerende og vokalen er knallsterk.
Fra You Boyz Make Big Noize (1987)
Won’t You Rock With Me – Det er noen knallsterke låter her, men de skjemmes av til dels kjip produksjon. Til tross for dette er det sjelden jeg får lyst til å hoppe over noe når jeg hører på den. Denne låten har alltid vært min favoritt fra dette albumet. Platen kom knapt nok inn på UK Top 100 (98. plass) og selv i Norge ble det ikke høyere enn 12. plass og noen få uker på VG-lista.
Og med det var Slade over og ut, annet enn som et turnerende band med original trommis og gitarist, og det de klarer å dra med seg av gjestemusikere for hver turne. Enig med mine valg?
Her har du hele spillelisten i Spotify:
