Tag Archives: advent

Ekte julestemning

I mitt årlige virtuelle julekort (som de jeg pleier å sende til forhåpentligvis har fått) skrev jeg at jeg har julestemning. Noen har spurt meg konkret hva som gjør at jeg har julestemning, og det skal jeg fortelle:

En ting er at jeg har hatt en kjempefin desember med mye å gjøre, og at jeg vanligvis nyter tiden med lyskjeder og adventskos. Men en annen viktig grunn er at jeg de siste ukene opplevd en hjertevarme og giverglede hos folk som en ikke skulle tro var der, om man setter medias framstilling av tingenes tilstand til grunn.

Først hadde jeg en fantastisk opplevelse med historien jeg fortalte om juletrelysene. Om hvordan en helt enkel gest fra en venn av meg gjorde hverdagen til noen andre, som ikke hadde så mye, så mye lysere.

Dernest har jeg de siste ukene jobbet med en større sak som stod på trykk i Romsdals Budstikke i dag, om tre damer som bruker tid, julefeiring og krefter på å hjelpe folk som enten har måttet flykte fra hjemlandet sitt, som har lite eller ingenting, folk som har ramlet utenfor samfunnet eller folk som rett og slett er ensomme.

I etterkant av reportasjen har jeg fått flere henvendelser fra folk som lurer på hvordan de kan bidra. Og dette har jeg videreformidlet til dem. Som journalist er det godt å gjøre noe som kan bidra og som rører folk, selv om det er personene som står for de gode gjerningene som skal ha all æren.

Og i dagens Romsdals Budstikke, og på Rbnett, har historien om den 32-årige moren som ikke har noe som helst av penger, gaver eller mat til jul blitt fortalt. Hun satte rett og slett inn en annonse på Finn.no hvor hun spurte om noen kunne bidra med noe. Og når hun fikk noe, så delte hun med noen som hadde enda mindre enn henne selv.

Etter at reportasjen stod på trykk har journalist Odd Roar Lange fått flere henvendelser fra folk som vil hjelpe kvinnen og barna hennes. Ikke minst var hun lei seg for at hun ikke kunne kjøpe det de ønsket seg aller mest: Playstation 4. Så en butikk i Molde skal nå gi henne en i gave. Og jeg har også sendt henne penger (jeg har jo spart på å ikke handle gaver til mine venner, som jeg postet om her på FB tidligere i høst)

Noen vil kanskje kritisere måten kvinnen gikk ut på finn.no på. Og noen vil kanskje si: Ja, det var én person som fikk hjelp. Men hva med alle de andre som trenger hjelp?

Personlig vil jeg heller fokusere slik på det: Det satt garantert langt inne for henne å be om hjelp. Og det var media som kontaktet henne, og ikke motsatt. Og er det ikke fantastisk at vanlige folk reiser seg opp og sier: – Det er mange som har det vondt, og som vil få en fæl jul. Jeg har mer enn jeg trenger. Her er i hvert fall én person jeg kan dele noe med av min overflod.

Det er kjempeflott, synes jeg! Og er det noe vi lærer fra barnsben av, så er det at julen skal handle om å være snille og gavmilde. Og der har du en av de viktigste grunnene til min julestemning i år: Jeg har møtt, hørt om og sett bevis på folks gavmildhet og godhet.

Jeg er blant dem som ofte utbasunerer at folk er teite og burde skjerpe seg. Men dere er ikke så verst, når det kommer til stykke, ass.

God jul til dere alle!

Leave a Comment

Filed under Kåseri, Personlig

Juletrelysene

18 dager igjen til jul - 18 days left until XmasHistorien han fortalte sitter fortsatt i meg. Den har forsterket jule- og adventsstemningen som jeg alltid er full av. Samtidig var den akkurat det jeg trengte, i en periode nå hvor stemningen over det ganske land har vært litt dyster. For ikke å snakke om helsen min, samt været. For det var midt i loddrett regn og vindkast at han fortalte den.

Jeg stod og bannet mens jeg dro den mørklagte lyskjeden av det ene treet utenfor leiligheten min da han ropte. Banning er kanskje en underdrivelse. Jeg kastet vel heller forbannelser over de som i løpet av natten hadde revet i stykker juletrelysene. Hva slags degenererte svin er det som gjør sånn, midt på natten?

”Hei, Hogne,” ropte han. ”Lenge siden sist.” Jeg så opp. Det var ingen overdrivelse av ham å si det. Vi har ikke snakket sammen på svært lenge. ”Problemer med julelysene?” fortsatte han.

Jeg klaget min nød overfor ham. ”Kjenner jeg deg rett har du vel en reservekjede liggende,” lo han tørt. Og det stemte, så jeg nikket. ”Ja, det hadde jeg også,” fortsatte han. Og så fortalte han historien

Han holdt på å legge lys på trærne i hagen da han la merke til en gutt i seks-sju årsalderen som stod og kikket på ham. ”Så fint det blir,” sa gutten da lysene ble slått på. Fargelysene forsterket det lille av nysnø som hadde falt natten før. Det hvite ble et fargeteppe som reflekterte seg i et lite gutteansikt, som tydelig var av ikke-nordisk opprinnelse.

Det var da moren til gutten kom. Hun snakket til gutten på et språk som ikke var norsk, men det var tydelig at hun mente at sønnen ikke skulle forstyrre juletrepynteren. Min venn beroliget henne og sa at det var selvsagt helt ok at sønnen kunne se på treet.

Moren svarte at det var snilt. Hun fortalte deretter at det var så vakkert å se på måten mange pyntet busker, trær, verandaer og vindu med lys i alle slags farger. ”Vi feiret ikke jul der vi kommer fra,” sa hun på litt stotrende norsk. ”Men i fjor gjorde vi det for første gang, så dette blir vår andre jul. Vi gleder oss.”

Hun fortalte at de bodde litt lenger inn mot byen i en liten leilighet, og at gutten nå gikk på skole her. ”Har du pyntet hjemme hos deg da?” spurte min venn og så på gutten. Han så ned en stund. Så ristet han på hodet. ”Vi har ikke råd.”

Moren viste tydelig tegn til at nå skulle de gå. Dette var pinlig å snakke om, og ikke noe man skulle bry fremmede med. Men gutten løftet bare blikket og fortsatte å se på treet. Fargene speilet seg og gnistret i øynene hans. Min venn så spørrende på moren. Hun flakket med blikket, og ville ikke se på tilbake på ham.

Men så ga hun opp og sukket. ”Han elsker sånne lys,” sa hun til slutt. ”Det er et tre rett utenfor soverommet hans han hadde lyst til å pynte, men jeg har bare fått deltidsjobber i høst, så pengene strakk ikke til. Vi får se neste år.”

”Her,” sa min venn og rakte pakken med den ekstra lyskjeden sin til gutten. ”Gå hjem og pynt treet ditt.”

Moren gispet. ”Nei! Vi kan ikke ta i mot det. Vi stoppet ikke for å tigge lys fra deg.” Min venn lo: ”Det vet jeg da, vel. Dere kunne ikke ane at jeg hadde en lyskjede jeg ikke har bruk for. Ta den nå og lag litt julefarger i treet.”

Min venn er god til å overtale folk. Etter flere nytteløse protester fra moren var hun og sønnen snart på vei vekk derfra, med lyskjeden. Men ikke uten at moren hadde lovet å gjøre gjengjeld senere.

Rett før han hadde kommet forbi meg hadde han gått seg en lengre tur. Han hadde da gått gjennom gaten der moren til gutten hadde forklart at de bodde. Og i en gate hvor de trærne som var pyntet var pyntet med hvite lys, var det lett å se treet til gutten. Den fargesprakende busken kastet et skimrende lys rundt seg. Og der, i vinduet innenfor, stod et litte gutteansikt og stirret drømmende på lysene.

Min venn stoppet og vinket. Og da gutten så ham, sprang han vekk fra vinduet. Straks etter gikk inngangsdøren opp, og gutten løp rett bort til ham, hoppet opp i armene på ham, og ga han en kjempestor klem.

Etter en stund kom moren i døren og ropte. Min venn bar gutten bort og ga han til moren. ”Jeg skal gi deg noe til gjengjeld,” sa hun enda en gang. ”Det har gutten din akkurat gjort,” sa min venn. ”Fortsatt god advent, og god jul.”

Han smilte fortsatt mens han fortalte meg historien. Og jeg merket at jeg smilte jeg også. ”Kom,” sa han. ”Så hjelper jeg deg med lysene dine også.”

5 Comments

Filed under Kåseri