Tag Archives: barn

To skjeer

Da dette hendte kunne han være knapt to år. Siden han var sent ut med både lære seg å gå og snakke kunne han ikke si så mange ord. Men han klarte å gå rundt i butikken selv, og han kunne telle.

Vi var hos den lokale matpusheren og jeg hadde kun to ting igjen på handelisten min. Han hadde akkurat pekt på godtehyllene med selvplukk og lurte på om han kunne få litt. Det var tross alt fredag, og siden jeg var den av foreldrene som sa mest nei, tenkte jeg at jeg skulle være snill. Så jeg sa ja.

Som de fleste barn på den alderen insisterte han på å gjøre dette selv, uten assistanse fra meg. Jeg var klar over at han visste akkurat hva han skulle ha. Så da han gikk bort til godtehyllen og tok en pose, ropte jeg etter ham: – To skjeer!

Som en god forelder skal gjøre, understreket jeg dette med å holde to fingre i været. Han snudde seg, nikket, smilte og gjentok: – To skjeer, før han fortsatte mot målet.

Jeg gikk rundt i butikken for å få tak i de to siste tingene på listen min. På vei mot kassen lurte jeg på hvorfor han ikke var ferdig enda. Det var da jeg rundet hjørnet av hyllen der hvor godtehyllen stod at jeg fikk svaret.

Godteposen stod foran ham, den var så full av snop at den var i ferd med å revne, men han stod fortsatt og fylte den opp. Jeg skulle akkurat rope til ham: – Hva holder du på med?!?! Men han så meg før jeg fikk sagt noe. Han smilte, og med en skje i hver hånd, holdt han dem opp og sa: – To skjeer!

Leave a Comment

Filed under Kåseri, Nostalgi, Personlig

Dette Øyeblikket

Vi har endelig fått en liten pause i regnet som har herjet byen de fem siste dagene. Jeg kan endelig legge regndrakten hans i ryggsekken i det vi går fra barnehagen. Vi tar en kjapp tur innom butikken, og jeg gir etter for masingen fra en sliten og sulten femåring og kjøper ham en smultring til dessert. Jeg bærer posene med det vi har kjøpt inn, og han klager for en gang skyld ikke over at han må ha ryggsekken på.

Han snakker uavbrutt. «Kan vi ta et bad når vi kommer hjem?» Han elsker å bade, og siden jeg er svett etter sykkelturen fra jobb svarer jeg at vi har tid til det før middag. «Jeg vil ha den gule lekekassen i badekaret i dag. Kan vi ta den, pappa?» Jeg svarer ja, men jeg hører egentlig ikke etter.

«Det er to dager til storebror kommer hjem, er det ikke? Da skal vi spise pizza og jeg har invitert Alec, Victor og Jacob.» Jeg nikker. «Jeg tegnet et bilde i dag, og vi gikk alt for langt på tur i barnehagen i dag! Helt til Djupdalen, det er langt, er det ikke, pappa?» Jeg varer: «Ja,» men er fullstendig på autopilot nå.

Han fortsetter å snakke om alt mulig. Om Lego, Star Wars, Madagascar-filmen, lunsj, en bok han har lest… det er en kontinuerlig strøm av ord, og alt er bare en vegg av lyd i ørene mine.

Men selv om han ikke har oppmerksomheten min, hører jeg fortsatt hva han sier. Og jeg smiler. Han er så full av liv! Det er ettermiddag, det har vært en lang og hard dag på jobb og jeg er svett, trøtt og sulten. Men han hopper lett og fint rundt mens han filosoferer om alt og ingenting. Og i akkurat det øyeblikket vet jeg at jeg kommer til å huske dette øyeblikket, denne gåturen fra barnehagen, via butikken og hjem, resten av mitt liv.

Det er en helt vanlig dag. En arbeidsdag. Det er ikke ferie, ikke en bursdag og ikke skal vi ut å reise. Det er rett og slett bare en helt vanlig dag. Og akkurat det er grunnen til at jeg kommer til å huske dette øyeblikket, og alltid smile når jeg tenker tilbake på det.

Leave a Comment

Filed under Kåseri, Nostalgi, Personlig