Tag Archives: fotografi

Drømmen Ble Virkelig

Rendez-Vous HoustonPhew! Jeg skulle jo skrevet dette for lenge siden, men den dagen vi reiste hjem var jeg så dum at jeg la fangtoppen i kofferten jeg skulle ha med meg ombord. På grunn av fullbooket fly ble vi spurt om vi var villige til å legge koffertene vi skulle ha ombord inn i lasterommet i stedet. Jeg sa ja, og kom for sent på at PC-en lå i den.

Da vi kom fram til Frankfurt hadde vi en knapp time på å nå flyet til Oslo, og både Asle og jeg var sikre på at vi ikke kom til å nå det. Men her skal Lufthansa ha ros. To ansatte fra selskapet stod rett utenfor flydøren og ventet på alle som skulle til Oslo, med et Oslo-skilt i hendene. De dro oss deretter gjennom VIP-portalen for toll- og passkontroll. Deretter skysset de oss avgårde med buss direkte til Oslo-flyet.

Men da vi kom fram til Oslo viste det seg selvsagt at effektiviteten hadde ikke hjulpet bagasjen vår, den var igjen i Tyskland. Så jeg ble da vandrende rundt på Gardermoen i nesten ti timer (flyet mitt hjem til Molde gikk ikke før åtte på kvelden) uten å ha fangtoppen min. Så det ble ikke noe blogging der heller.

Da jeg kom hjem var det ikke mye tid for avklimatisering før jeg ble kastet inn i masse jobb, både i dagjobben, som journalist, som fotograf og som Lego-bygger. Derfor har denne bloggpostingen blitt utsatt og utsatt. Men nå har jeg hatt juleferie i nesten sammenhengende en uke, noe jeg trengte etter en helt vill desember.

Men sluttresultatet av turen ble bra:

  • To intervjuer til bilaget Med Hjerte for Romsdal. Ett med Christian Hagen fra Linjebygg Offshore og ett med Christian Nerland fra Axess.
  • Ett intervju med Ane Konstanse Johannessen til lørdagsmagasinet en uke senere. Det handlet om hennes liv i Phoenix Arizona og utdanningen hun tar ved beauty og makup-colleget hun går på
  • En roadtrip-reportasje som ble veldig fin som stod på trykk sist lørdag.
  • Bildegalleri for rbnett fra road tripen
  • Video for rbnett fra road tripen

Rendez-Vous HoustonI tillegg til dette var jo selve oppfyllingen av drømmen fantastisk. Siste kvelden i Houston fikk jeg også oppfylt ønsket mitt om å ta et bilde av Houston skyline. Jeg hadde med et referansefoto fra konsertvideoen til Jean Michel Jarre, og ved hjelp fra en svært hyggelig politimann fant vi den perfekte plassen å stå for å ta dette bildet.

Andre ting man lærte på turen:

  • Amerikanere flest er utrolig hyggelige, åpne og vennlige
  • At alle sier “how are you” og sier god morgen til fremmede i heisen gjør at dagen blir så utrolig mye hyggeligere
  • Det er ikke bare Norge som har utrolig vakker natur
  • Det er svært vanskelig å spise sunt i USA dersom man er turist og ikke har sjansen til å handle alt for mye på kolonialforretninger
  • Overraskende mange amerikanere er tynne på tross av hva du leser og hører
  • Ikke pakk for mye når du reiser til USA. Det er skitbillig å kjøpe det du trenger av klær og utstyr der borte
  • Overraskende mange visste hva du pratet om når du sa Norge
  • Twinkies er IKKE godt
  • Uansett hvor mange variasjoner som finnes av Oreos, originalen er og blir best, men da helst double stuffed

Det sies at det ikke er alle drømmer som bør oppfylles. Eller at drømmer ikke lever opp til forventningene. Denne drømmen gjorde det, helt klart. Å kjøre gjennom disse statene, å oppleve øde landeveier og små plasser midt i det store intet, å ha disse fantastiske naturopplevelsene det… det var stort! Så tusen takk til turkamerat Asle Næss for denne turen! Den skal gjentas. Helt klart!

Leave a Comment

Filed under Avis, Fotografi, Personlig

Mot Slutten

Veteran's Day in DurangoTuren i USA går mot slutten, og lørdag ettermiddag (lokal tid) reiser vi hjem igjen. Jeg sitter akkurat nå på et hotellrom i Houston og skal ta en liten oppsummering over de siste dagers ferd. Det har også gått opp for meg at jeg ikke har blogget på fire dager. Så hold dere fast:

Mandag morgen var det Veterans Day i USA. Dette betyr at man ærer alle soldater som har tjent landet sitt. Tanken på dette virker veldig, veldig fremmed for en nordmann, og man er kanskje nødt til å vite hvilken særstilling militæret har blant amerikanere flest for å skjønne denne markeringen. Alle soldater regnes automatisk som helter og anses som folk som ikke bare har tjent landet sitt, men også som personer som har kjempet for å holde USA trygt og fritt.

Dette gjøres gjerne med parader, som går som rene 17. mai-tog gjennom bygatene, med biler og underholdningsinnslag. Akkurat denne kalde mandagen var vi i Durango i Colorado. En særdeles sjarmerende og koselig liten by med rundt 15 000 innbyggere, så toget var nok ikke det største. Men det var likevel med skolekorps (som spilte rent!) og barn som marsjerte, sammen med både eldre og yngre veteraner. Tanken på å ta barn ut av skolen for å markere en slik dag er så fremmed for oss i Norge at flere nok allerede rister på hodet når de leser dette, men personlig synes jeg vi kan lære litt av dette også.

Veteran's Day in Durango IIDet var en type veteraner i paraden i Durango jeg personlig oppsøkte i toget og takket ved å ta dem i hånden. Og det var veteranene fra andre verdenskrig. Jeg la merke til at de fikk spesielt stor hyllest hos mange av den eldre garde, og det fortjener de. Norge ble frigjort på grunn av de alliertes innsats, og den kampen vant vi kun av én grunn: Amerikanerne. Så all min respekt til disse folkene! Det er heller ikke til å stikke under en stol at vi hadde vært en av mange utbryterstater fra Sovjetunionen tidlig på 90-tallet om det ikke hadde vært for amerikanerne. Så ja, jeg takket dem.

Når alt dette er sagt, så er jeg totalt uenig i at bare fordi man er soldat, så er man automatisk en helt. Derfor følte jeg også litt ubehag ved en del av parolene i toget. Mange av dem gikk på hvor fantastisk USA er og at man kan bli hva man vil her. Det siste er effektivt feil. Den amerikanske drømmen er død. Har man havnet nederst på rangstigen her er alle trinn brukket, og man har ikke sjans. Trist, men sant.

Close ShaveMen nok om det. I Durango gikk jeg også for første gang i mitt liv til en barberer. Dette er noe jeg for lenge siden har bestemt meg for at jeg skal gjøre en gang i livet, så det måtte forsøkes da jeg kom over en som var åpen. Disse barber shops finnes i alle byer, og man kjenner dem lett igjen med skiltene med blåe, røde og hvite spiraler på. Det skal tilstås at jeg klarer å få til glattere barbering selv (barnerumpe) men det var gøy, lell.

Utpå formiddagen fant vi ut at vi hadde sett nok av Durango og satte kursen ut av Colorado og begynte å reise mot New Mexico. Det ble nok en natt på et motell på en liten plass som stort sett bestod av moteller og spisesteder. De fleste slike steder har de vante kjederestaurantene og bensinstasjonene, men av og til kan man komme over lokale plasser. Vi var inne på en slik restaurant og spiste et aldeles herlig mexicansk måltid. Vi var skeptiske da vi gikk inn. Lokalet var nedslitt og stolene og bordene var som på en kafe på et fergeleie i Norge på 70-tallet. Men vi la merke til at lokalet var fylt opp med lokalbefolkning og det er alltid et godt tegn. Og vi ble ikke skuffet, selv om Asle undret veldig på hva jeg hadde lurt ham med på. Å oppsøke slike lokale spisesteder er noe jeg varmt anbefaler.

The Old and the New EnergyDagen etter hadde vi vår lengste kjøretur, rett og slett fordi den delen av New Mexico vi kjørte gjennom ikke hadde noe som helst å by på. Unntaket var da vi stoppet på the Billy the Kid-museum. Rett skal være rett, museet inneholdt mye materiale som både hadde tilhørt the Kid, eller personer i kretsen rundt ham, samt mange genuine ting fra den tiden. Men stort sett var museet en gedigen samling av gamle ting. Så det hele minnet om en episode av Relic Hunters. Etter museumsbesøket ble det nesten 900 kilometer kjøring, og sent på kvelden ankom vi Austin i Texas, en plass alle som hørte vi skulle til Texas anbefalte oss å dra til.

Men før vi kom oss til Austin hadde vi en artig opplevelse tidligere på dagen. Etter flere timers kjøring ble jeg sulten (ifølge Asle er min mest brukte setning “Jeg er sulten”) og vi stoppet på en bitteliten plass kalt Post i Texas. Her var vi innom en aldeles herlig julebutikk med en dekoratør som ivrig fortalte oss at julepynt han hadde designet hang i det Hvite Hus. Etter å ha kjøpt litt hos ham lette vi etter en spiseplass, men det eneste vi fant var McDonalds. Dette var tydeligvis byens samlingsplass, for ved det ene bordet ble det etter hvert en stor forsamling av lokale pensjonister.

A Real BankDet kan ikke være ofte at byen får besøk, for det ble med en gang langt merke til at byen hadde to nye ansikt innenfor bygrensen. “Where are you guys from?” ropte en kraftig mann med en enorm bart og en stor cowboyhatt (heldigvis var den hvit). Etter å ha forklart hvem vi var og hva vi gjorde der ble vi dagens snakkis blant de som samlet seg rundt bordet. Da vi skulle dra måtte vi slå av en prat og folk spurte og grov.

Det går en del myter om amerikanere, og spesielt texanere, om at de er veldig selvsentrerte. På enkelte områder, ja, men stort sett er de kjempeåpne og veldig interesserte i å høre om deg. Og til forskjell fra Norge er det ikke rart å slå av en prat med noen du aldri har snakket med før. Joda, jeg har møtt noen introverte her borte også, men dem er det langt mellom. En annen myte er at alle er bælfeite, noe som er langt fra sannheten, men jeg digregerer. Alle som vi har snakket med om road tripen vår sier at de synes det er kjempekult at vi gjør noe sånn, og at de kunne tenke seg å gjøre noe lignende. Mange har også veldig lyst til å reise til Europa, og vil vite veldig mye om Norge. Overraskende mange vet en del om Norge også. Ingen tror det går isbjørner i gatene våre heller.

Austin MotelMen tilbake til Austin. Vi ankom veldig sent så etter en bedre middag (den var i hvert fall bedre enn lunsjen på McDonalds), stupte vi til sengs. Etter å ha sjekket ut på morgenen stakk vi innom noen kjøpesentra for å shoppe litt, noe vi har forsømt en del under turen. Jeg ble helt hos ungdommene som jobbet hos Toys’R’Us da jeg kom inn i Spider-Man-jakken min, Green Lantern t-skjorten min og Batman-skoene mine. Da den ene av dem i tillegg så gavene jeg kjøpte med hjem sa han: “Wish my dad were as cool as you!” Ahh, respekt for sine eldre. Det er herlig det.

Kalu JamesDagen før hadde jeg sendt Facebook-melding til min gode venn og sjef på rbnett.no, Øyvind Brunvoll, for å få litt tips om Austin. Og det fikk vi en masse av. Så vi bestilte like gjerne rom på det legendariske Austin Motel, midt på South Congress Avenue. Vi fikk oss en fin kveld langs denne gaten, med øl og blueskonsert på Continental Club og japansk mat på en flott liten plass rett ved siden av. Alt dette hører med når man er i Austin. Vi fikk også en ufrivillig lang spasertur da vi lette etter en klubb som vi aldri kom fram til, men det er jo en del av slike opplevelser, er det ikke?

Barber ShopHøydepunktet for meg var nok likevel da vi gikk forbi en stor frisørsalong som lå langs South Congress Avenue. Her inne stod det to gamle arkademaskiner, og gjett hva en av dem var: Crystal Castles! Dette var som å finne den hellige gral for meg. Jeg har i årevis lett etter et fungerende kabinett for å ha dette spillet i stuen, men ingen i Norge klarer å oppdrive det. Og her stod det. Foran meg. Det ble selvsagt til at jeg spilte spillet. Jeg har ikke spilt det siden høsten 1989, men klarte like vel å komme meg til siste brett på Level 7! Guri, som jeg hersker! Les her om hvorfor dette spillet betyr så mye for meg.

Allens BootsMorgenen etter kjente jeg at kroppen fortalte meg at nå kunne jeg ta opp treningen igjen etter en ukes pause pga forkjølelse og høydesyke. Dette resulterte i en fantastisk en mils løpetur langs Colorado River inne i Austin sentrum. På veien passerte jeg statuen av Stevie Ray Vaughn, som jeg nikket ærbødig til, før jeg fortsatte på turen min. Som jeg har nevnt før er det vinter også i Midt-Vesten og Sør-Vesten, så løpeturen ble gjort i minusgrader. Dette førte til en fantastisk frostrøyk over elven som ble rett og slett magisk da solen kom opp.

Det var tydelig at området var laget som en grønn lunge i en by som er i vekst. Som de fleste andre slike ting i Texas var ikke dette i regi av det offentlige, men det driftes av en privat stiftelse, som er avhengig av donasjoner. Det er også mulighet for å leie kajakker, robåter, sykler og annet utstyr langs elven. Da jeg løp langs elven så jeg flere lag med roere som var ute og rodde, komplett med person som satt med ropert og hoiet og skrek.

Neon ChickEtter å ha inntatt frokost ute på gaten foran Jo’s Cafe dro vi til Sixth Street som er turistgaten. Etter noen runder der satte vi kursen mot startpunktet vårt, Houston. Og der er vi nå. Vi ankom i går formiddag og har benyttet de siste to dagene til shopping på to enorme kjøpesentra. Galleria er det største i Texas, og her hadde de et over tjue meter høyt juletre med skøytebane rundt. Jeg foreslo, via sosiale medier, for senterlederinne av Moldetorget, Britt Janne  Tennøy, at noe sånn måtte da være minstekrav for Moldetorget. Hun har satt det på ønskelisten…

Austin Back AlleyDet andre kjøpesenteret, litt utenfor Houston, hadde en kino med 20 saler… Så i går så vi Thor: Dark World. Kjempemorsom film, med den beste Stan Lee-cameoen så langt.

Nå skal det pakkes og en ekstra koffert er selvsagt kjøpt inn, på tross av at jeg ikke har shoppet noe som helst på de to siste kjøpesentrene. Det var for mange valg så jeg lot bare være. Men jeg har åtte timers venting foran meg på Gardermoen på søndag, så det blir nok en bloggposting til om USA-turen. Følg med, følg med!

PS! Husk at du kan se enda flere USA-bilder i fotoalbumet mitt på flickr, samt på Instagram-kontoen min!

 

2 Comments

Filed under Fotografi, Personlig

Soloppgang Over Grand Canyon

Da har vel overskriften avslørt at ja, vi rakk endelig soloppgangen. Grytidlig lørdag morgen kjørte vi opp på parkeringsplassen og tok shuttle-bussen ut til et punkt vi hadde fått anbefalt som et bra sted å se solen komme opp. Det var allerede noen på dette utsiktspunktet da vi kom fram, og vi ble kjent med to herlige amerikanske damer fra California som var ute i samme ærende. Vi kom også i prat med to australiere som var der for å oppleve dette skuet.

As The Sun Kissed the HorizonDet var begynt å skimre litt oransje i horisonten da vi kom, og etterhvert ble himmelen fylt med rødt, oransje, gult, lilla og blått. Men det å se selve solen ikke var det mest fantastiske. Det virkelig vakre synet var å se Grand Canyon sakte bli farget knall oransje, og kontrastene mellom de oransje partiene som fikk sol, og de mørke partiene som lå i skygge, var særdeles vakkert å se på.

Men, det var bikkjekaldt. Det var et par minusgrader, etter celsius-skalaen, og selv om solen er sterk når den kommer opp, blir det ikke mer enn 14-15 plussgrader. Kombinert med vind gjør det at dette er Arizonas versjon av vinter. Etter at solen var kommet helt opp inntok vi frokost sammen med damene, og adresser til både epost og fotoalbum ble utvekslet. De var begge lærerinner, og var svært fotointeresserte (den ene av dem skjøt til og med film) og de var veldig interessert i å se bildene våre.

Vi brukte deretter dagen på å ta en shuttle-buss vestover for å se Grand Canyon fra flere punkter. Bussen stopper på flere stoppesteder, og mellom enkelte av dem er ikke avstanden mer enn 500 meters gange. Det var under en av disse gåturene vi oppdaget hvor høyt vi egentlig er oppe. Da vi skulle gå opp en bratt trapp ble vi begge plutselig fullstendig satt ut av hvor andpustne vi var. Jeg er i god form, men dette føltes som det gjorde da jeg tok opp treningen igjen etter tre måneders ufrivillig pause pga sykdom høsten 2012. Det var helt jævlig! Så advarslene man får om hva slags påvirkning høyden har på de som skal gå hiking i Grand Canyon er nok velbegrunnede.

Husk at når du står og ser ned på Grand Canyon er du nesten 2000 meter over havet. Fra der og ned til bunnen av Grand Canyon er det over 1600 meter. Det er litt av en stigning å skulle forsere når man kommer tilbake fra en allerede lang og slitsom tur.

One TowerVi bestemte oss nå for å kjøre mot Colorado, og vi fulgte derfor Grand Canyon østover. Like før vi kom ut av nasjonalparken stoppet vi ved et utkikkstårn som hadde blitt bygget på 1930-tallet. Det var tegnet av arkitekten Mary Colt og var blitt dekorert og innredet etter inspirasjon fra indianske kulturer i området. Utsikten over Canyon herfra var upåklagelig, men nok en gang opplevde jeg hvor vanskelig det er å ta et bilde som gir deg følelsen av hvor stort det egentlig er.

Selv om temperaturen er slik at man måtte ha på seg jakke, skinner solen kraftig inn i bilen, og vi drikker masse væske. Dersom man ikke følger dette opp med salt mat som gjør at kroppen binder væsken, er det fort gjort å føle seg litt uggen. I tillegg til at jeg har vært litt høydesyk, har jeg hatt et eller annet virus i kroppen som har gjort at jeg har litt forkjølelseslignende symptomer, men det er ikke noe som ikke Nyquil kan holde i sjakk! Et middel jeg skulle ønske man kunne selge i Norge, gitt…

Etter mørkets frambrudd, hvorpå jeg overtok kjøringen en stund så stakkars Asle kunne ta seg en pause (jeg kjører stort sett shotgun), stoppet vi midt ute i indianerland i Arizona på et motell. I sine forsøk på å rette opp alle overgrep som har blitt gjort mot de amerikanske innfødte, som var der før europeerne inntok Nord-Amerika, har man latt indianerne få sine egne nasjoner inne i statene. Akkurat nå var vi i Navajo-nation. Dette betyr at de fleste bedrifter og turistattraksjoner blir enten drevet av indianerne, eller så får de inntektene fra dem. De er også tax extempt, hvilket vil si at de ikke betaler moms på salg på varer og tjenester. For en ting må du vite om å handle i USA: Prisene som oppgis på varene er ikke det du betaler når du kommer til kassen. Du må legge på moms (sales tax), for det er ikke som i Norge hvor pris må oppgis inklusiv moms. Unntaket er altså i reservatene, eller nasjonene som de nå kalles, hvor man ikke betaler moms.

Det er synd å si det, men de områdene hvor indianerne styrer mye selv er det skittent, mye nød og standarden på ting er heller dårlig. I hvert fall i Navajo-, Hopi- og Apache-områdene vi har dratt gjennom de siste dagene. Det er også en lei tendens til at det settes opp fæle salgsboder i ellers flotte områder, hvor man selger juggel som blir framstilt som autentiske indianerting.

Stage Coach LoactionDagen etter dro vi ut til Monument Valley nasjonalpark. Denne er også styrt av Navajo-indianerne, og passet Asle har kjøpt som skal gi deg tilgang til alle nasjonalparker i USA i ett år, gjaldt selvsagt ikke. Etter å ha inntatt utsikten, og drømt tilbake til alle western-filmene med John Wayne (og en haug andre) som er spilt inn i området, forsøkte vi oss på veien innover i Monument Valley. Vi ble advart på forhånd om at veistandarden var dårlig. Vanligvis betyr “dårlig vei” i USA det samme som en gjennomsnittlig norsk riksvei med kun ett felt for hver kjøreretning, men akkurat her var advarselen berettiget. Etter ti minutters kjøring bestemte vi oss for å spare nyrene våre og snudde. Dessuten får man ikke sett de mest interessante områdene av dalen uten å ha med en svindyr indianerguide, så vi fant ut at det ikke var verdt det.

Four Corners and a MarketDermed bar det ut på veien igjen. Denne gangen til Four Corners. Området er berømt fordi det er det punktet hvor fire amerikanske stater møtes, hhv New Mexicoa, Arizona, Colorado og Utah. Det er altså mulig å stå i fire stater samtidig. Også dette er et område drevet av indianerne, og på tross av inngangspenger er det gjort fint lite for å gjøre det særlig tiltalende. Selve monumentet er fint, og informasjonen på de ulike plakettene som er satt opp er veldig interessant. Spesielt interessant er det faktum at punktet er egentlig feil plassert, med ca 100 meter, men offisielt er dette hvor alle statene møtes. Men rundt hele monumentet er det satt opp salgsboder for mer indiansk juggel. Parkeringsplassen utenfor er et grustak og før du ser selve monumentet (som utenfra er skjult av bodene), later det til at du er i en landsby alle forlot før stormen kom.

The MexicanVi fortsatte nå til Colorado, hvilket betyr at vi på denne dagen hadde vært innom alle fire statene nevnt ovenfor. Ikke bare på grunn av Four Corners, men veiene vi fulgte gikk litt på kryss og tvers av alle disse statene. En morsom kuriositet her var at vi på vei mot Colorado, mens vi fortsatt var i New Mexico, kjørte  gjennom Bluff. Dette stedet er for oss nordmenn kjent som Bløff i en klassisk Carl Barks-historie om Onkel Skrue. Etter hvert som vi kom innover i Colorado framstod staten mer og mer slik jeg husker fra Dynastiet. Masse fjell, med snø. Den første snøen jeg har sett siden jeg var på Tusten i Molde i midten av oktober, forøvrig.

Det var også her det virkelig begynte å gå opp for meg for en stor forskjell det er på høyde i Norge og høyde her borte. Mesteparten av kjøringen de siste tre dagene har blitt gjort i samme høyde som Galdhøpiggen. Men noen tregrense er ikke å se, og selv om vi er høyt opp er det enorme flate sletter rundt deg. Hadde vi vært så høyt oppe i Norge vill det ikke vært noen flate sletter, det hadde vært fritt for trær, og det hadde vært et par meter snø. Her kjører du på helt vanlige veier, gjerne med opptil tre felt i hver retning. En annen kuriositet er at etter å ha kjørt opp en stupbratt fjellside, så kommer du ikke på en topp. Nei, da er du på nok en enorm flat slette, gjerne med noen fjell, som er enda høyere, et sted i det fjerne.

Forest FireVi svingte av til nasjonalparken Mesa Verde, hvor passet Asle har kjøpt gjaldt, og nå begynte en stigning som tok oss 2700 meter over havet. Så høyt har jeg aldri vært i hele mitt liv, og da jeg senere på dagen løp opp på en topp for å ta utsiktsbilde av solnedgangen, ble jeg behørig straffet av kroppen.

På parkens høyeste punkt kom vi i prat med en flokk jenter som benyttet frihelgen til å se seg rundt i området. De jobbet som frivillige for Sisters of Mercy, en organisasjon av nonner som gjør veldedighetsarbeid i indianer-nasjonene i New Mexico og Arizona. Og det trengtes i følge jentene, som var lærerinner og sykepleiersker.

Mens vi kjørte lenger inn i parken, filosoferte vi over det faktum at vi var midt inne i en nasjonalpark og kjørte bil, på en asfaltert vei av høy standard. Nesten 3000 meter over havet. Amerikanere, ass!

Spruce Tree HouseInne i nasjonalparken ligger det en rekke ruiner av utrolige indianerlandsbyer, som ble bygget for mellom 1100 og 700 år siden. Disse landsbyene ble bygget rett inn i klippene, i dype raviner, og viser en sivilisasjon som med enkle midler klarte å utførte særdeles godt ingeniørmessig håndverk. Dessverre rakk vi kun å se Spruce Tree House, den tredje største landsbyen, før solen gikk ned. Da stenger parken, så vi måtte sette oss i bilen og kjøre til en plass hvor vi hadde nok mobildekning til å bruke hotels.com for å finne oss overnatting.

We Close at SunsetValget falt på byen Durango. Ifølge Sølvpilen er det alltid Høyt Spill i Durango, så dette kunne jo bli spennende…

PS! Du kan se enda flere bilder i dette fotoalbumet, og Asle har også tatt fine bilder.

Leave a Comment

Filed under Fotografi, Personlig

På En Annen Planet

JeromeUSA er stort. Gedigent. Og har så masse å by på. Og det går mer og mer opp for meg at store byer med millioner av innbyggere er bare noe av det landet, som er et helt kontinent med fire tidssoner, har å by på. USA er for det meste endeløse øde strekninger. Hvor man plutselig kan befinne seg i et lite veikryss med bensinstasjoner, spiseplasser og noen motell. Gjerne omkranset av en jernbane og hus, som til tider ser svært falleferdige ut. Og ikke minst har USA natur. Masse natur. Usannsynlig vakker natur. De siste dagers opplevelser er noe jeg vil ta med meg resten av livet. Men la oss ta det stegvis.

På vei fra Phoenix kjørte vi over et fjell på Highway 89A. Vi var over 2000 meter over havet, altså nesten på høyde med Galdhøpiggen, og satt likevel trygt plassert i bilen, mens vi kjørte gjennom skogkledte områder. Plutselig åpenbarte det seg en dal foran oss, og i det fjerne kunne vi se røde fjell. Det var som å se gjennom en portal til Mars. Og på vei ned mot denne portalen, rundet vi en sving; Og befant oss midt i en aldeles herlig liten landsby. Store deler av den så ut som den fortsatt var hentet ut av historier fra den tiden Vesten ble befolket.

Landsbyen het Jerome, og var bygget slik at den fulgte veien, der den sirklet seg nedover dalen mot Sedona. Vi stoppet og gikk rundt og så oss omkring, og fant etter hvert ut at det var en gammel gruveby, som nå hadde et stort innslag av kunstnere. I et bygg, som fortsatt huset en saloon som ledet opp til det gamle hotellet/bordellet, fant vi også et fantastisk postkontor. Det var av den gode gamle sorten, med ekspeditrise bak en luke, og en bråte med gamle postbokser. Alle laget og dekorert i sirlige mønstre, av håndsmidd jern.

Jerome Post OfficeDa vi stod inne på postkontoret og tok bilder, kom vi i prat med en av innbyggerne (de fleste av innbyggerne slo av en prat med de som var innom i landsbyen). Han fortalte at for femten år siden hadde hovedpostkontoret i Arizona bestemt seg for å stenge postkontoret i Jerome. Innbyggerne i Jerome ville ikke ha noe av at det eldste postkontoret i staten skulle legges ned, og stilte da mannsterke opp utenfor postkontoret da postsjefen kom på besøk for å gjøre ugjerningen sin. Beskjeden var klar: Om han så mye som tenkte noe mer på å stenge postkontoret deres, ville de henge ham i flaggstangen utenfor brannstasjonen lenger opp i gata. Postsjefen bestemte seg etter en relativ kort vurdering av situasjonen at postkontoret i Jerome skulle få bestå…

Cathedral RockUtpå ettermiddagen kom vi fram til Sedona, og etter å ha sjekket inn på hotellet ga en særdeles vennlig hotelleier oss nøyaktige instruksjoner for hvordan vi skulle komme oss til Cathedral Rock for å ta bilder av det fantastiske fjellet mens solen gikk ned. Jeg har vokst opp i Nord-Norge og er vant til fjell. Men fjellene her i Arizona…. det finnes ikke maken. Klikk på bildet ved siden av for å se Cathedral Rock, et fantastisk fjell som vi ble stående i over en time å se på, og ta bilder av.

Etter en så fantastisk opplevelse var det vanskelig å komme ned på bakken igjen, så vi inntok middag og flere øl på et lokalt vannhull. Her møtte vi en kjempehyggelig bartender som måtte gi meg en gratis øl. Dette hadde han lovet dersom mer enn fem personer spurte meg om jeg likte pizzaen, som var et helt nytt innslag på menyen.

New Moon Over Cathedral RockDagen etter gjorde vi et litt fåfengt forsøk på å få sett soloppgangen. Men det ble i stedet frokost sju om morgenen, på en liten kafe i gamlebyen i Sedona. Denne ble inntatt mens avkommet ringte fra Norge, og man fikk slått av en prat. Vi dro deretter til Red Rock State Park for å se den utrolige naturen som er midt blant all den røde steinen og de røde fjellene. En aldeles herlig guide, som var en pensjonert college-professor, tok oss på en liten rundtur i området. Han fortalte om sedimenter, fjellets og steinenes farger og historie og om plante- og dyrelivet i området. Fyren var verdensmester i digresjoner mens han foreleste, men det gjorde det hele bare enda mer interessant. Det var også under denne seansen at et av de mest negative trekkene med USA framstod for oss.

Pengemakten rår. Dette vet vel alle, men det er spesielt tydelig her. For eksempel var det flere private bygninger helt inntil disse utrolig vakre fjellene. Dette ville vært utenkelig i Norge. Ikke bare det: Nasjonalparken ble mindre og mindre for hvert år, fordi private fikk kjøpe land og bygge seg hus inne i områder som burde vært verneverdige. Guiden beklagde seg over dette, og la ingen skjul på sin irritasjon over myndighetene i Arizona.

Slide RockMen Sedona har mer å by på: Da vi satte kursen mot Flagstaff, hovedstaden i Arizaona, stoppet vi ved Slide Rock Area et stykke fra Sedona. Her finner man enda mer av de mektige røde fjellene, men det er også et juv her med en elv som har vann hele året. Dette er et yndet badested. I elven finnes det en naturlig sklie. Man setter seg inn i den på toppen av stryket, og så seiler man nedover. Vi prøvde det ikke selv, men slo av en prat med en lærer som var på ferie i området. Han jumpet uti og sklei nedover. Han sa at selv om vannet var litt kaldt, så var det kjempegøy. Vi tok ham på ordet. Og lot det bli med det.

Vi tok en kort stopp i Flagstaff for å spise og gikk da gjennom sentrum. Flagstaff en særdeles koselig liten by, med sånn type bebyggelse man forbinder med småbyer i USA. Det er dessverre også en type bebyggelse som blir mindre og mindre vanlig. Jeg fikk også sett mer tog, noe som alltid setter en spiss på alle turer i hele verden. Nemlig!

Dessverre så det på dette tidspunktet ut som at min Crohns og det å være i over 2000 meters høyde ikke går helt overens med hverandre. Almenntilstanden min var heller dårlig, og jeg gikk ned to kg på en dag på grunn av særdeles mye nesepudring. Høydesyke er kjipt.

Grand CanyonLikevel kjørte vi videre til Grand Canyon Village. Vi tok inn på hotellet vi skulle bo på, og kjørte så inn i nasjonalparken, parkerte, og gikk bort til kanten. Og nå begynte den største naturopplevelsen jeg noensinne har hatt!

Det er ingenting som kan forberede deg på Grand Canyon. Ingenting! Du kan lese så mye om du vil om den. Du kan se så mange bilder du vil. Du kan høre så mange historier du bare måtte ønske fra andre om Grand Canyon. Den må sees. Ravinen er enorm! Du er midt oppe på høyfjellet. Og så går du bort til en kant, og kommer til et gigantisk hull i bakken. Som strekker seg 446 km fra øst til vest. Og når du står på kanten, så ser du 1800 meter, rett ned. Nesten to km! Grand Canyons historie er også utrolig fascinerende lesning.

Problemet med størrelsen, er at uansett hvor mye du knipser bilder, så klarer du ikke å formidle følelsen du har når du står og ser på den. Så hodet mitt begynte da å tenke på andre måter jeg kunne formidle litt om hva slags en naturopplevelse dette egentlig er. Etter at solen hadde gått ned kjørte vi tilbake til hotellet. Det var der jeg så i lokalavisen at det var anbefalt å se på stjernehimmelen fra utkikkspunktet hvor vi hadde vært. Så noen timer senere kjørte vi tilbake. Jeg rigget meg til med stativ på kanten av juvet og så opp på stjernehimmelen. Synet var utrolig!

Another PlanetDet var nesten ingen annen lysforurensing enn lyset fra nymånen, og du kunne se Melkeveien helt klart og tydelig. Tusenvis av stjerner brettet seg ut på en måte som jeg helt hadde glemt at stjernehimmelen kan gjøre. Der og da hadde jeg klump i halsen og jeg frøs nedover ryggen.

Temperatursvingningene her på fjellet er store. Vi går fra mellom 15 og 20 grader på dagtid, til mellom 0 og -4 på kvelds-  og nattestid, samt på morgenen. Så da fotoseansen var over hutret vi oss hjem og var enige om at i morgen, da skulle vi få med oss soloppgangen. Denne gangen over Grand Canyon. Ville vi klare det? Følg med, følg med…

Leave a Comment

Filed under Fotografi, Personlig