Tag Archives: Houston

Drømmen Ble Virkelig

Rendez-Vous HoustonPhew! Jeg skulle jo skrevet dette for lenge siden, men den dagen vi reiste hjem var jeg så dum at jeg la fangtoppen i kofferten jeg skulle ha med meg ombord. På grunn av fullbooket fly ble vi spurt om vi var villige til å legge koffertene vi skulle ha ombord inn i lasterommet i stedet. Jeg sa ja, og kom for sent på at PC-en lå i den.

Da vi kom fram til Frankfurt hadde vi en knapp time på å nå flyet til Oslo, og både Asle og jeg var sikre på at vi ikke kom til å nå det. Men her skal Lufthansa ha ros. To ansatte fra selskapet stod rett utenfor flydøren og ventet på alle som skulle til Oslo, med et Oslo-skilt i hendene. De dro oss deretter gjennom VIP-portalen for toll- og passkontroll. Deretter skysset de oss avgårde med buss direkte til Oslo-flyet.

Men da vi kom fram til Oslo viste det seg selvsagt at effektiviteten hadde ikke hjulpet bagasjen vår, den var igjen i Tyskland. Så jeg ble da vandrende rundt på Gardermoen i nesten ti timer (flyet mitt hjem til Molde gikk ikke før åtte på kvelden) uten å ha fangtoppen min. Så det ble ikke noe blogging der heller.

Da jeg kom hjem var det ikke mye tid for avklimatisering før jeg ble kastet inn i masse jobb, både i dagjobben, som journalist, som fotograf og som Lego-bygger. Derfor har denne bloggpostingen blitt utsatt og utsatt. Men nå har jeg hatt juleferie i nesten sammenhengende en uke, noe jeg trengte etter en helt vill desember.

Men sluttresultatet av turen ble bra:

  • To intervjuer til bilaget Med Hjerte for Romsdal. Ett med Christian Hagen fra Linjebygg Offshore og ett med Christian Nerland fra Axess.
  • Ett intervju med Ane Konstanse Johannessen til lørdagsmagasinet en uke senere. Det handlet om hennes liv i Phoenix Arizona og utdanningen hun tar ved beauty og makup-colleget hun går på
  • En roadtrip-reportasje som ble veldig fin som stod på trykk sist lørdag.
  • Bildegalleri for rbnett fra road tripen
  • Video for rbnett fra road tripen

Rendez-Vous HoustonI tillegg til dette var jo selve oppfyllingen av drømmen fantastisk. Siste kvelden i Houston fikk jeg også oppfylt ønsket mitt om å ta et bilde av Houston skyline. Jeg hadde med et referansefoto fra konsertvideoen til Jean Michel Jarre, og ved hjelp fra en svært hyggelig politimann fant vi den perfekte plassen å stå for å ta dette bildet.

Andre ting man lærte på turen:

  • Amerikanere flest er utrolig hyggelige, åpne og vennlige
  • At alle sier “how are you” og sier god morgen til fremmede i heisen gjør at dagen blir så utrolig mye hyggeligere
  • Det er ikke bare Norge som har utrolig vakker natur
  • Det er svært vanskelig å spise sunt i USA dersom man er turist og ikke har sjansen til å handle alt for mye på kolonialforretninger
  • Overraskende mange amerikanere er tynne på tross av hva du leser og hører
  • Ikke pakk for mye når du reiser til USA. Det er skitbillig å kjøpe det du trenger av klær og utstyr der borte
  • Overraskende mange visste hva du pratet om når du sa Norge
  • Twinkies er IKKE godt
  • Uansett hvor mange variasjoner som finnes av Oreos, originalen er og blir best, men da helst double stuffed

Det sies at det ikke er alle drømmer som bør oppfylles. Eller at drømmer ikke lever opp til forventningene. Denne drømmen gjorde det, helt klart. Å kjøre gjennom disse statene, å oppleve øde landeveier og små plasser midt i det store intet, å ha disse fantastiske naturopplevelsene det… det var stort! Så tusen takk til turkamerat Asle Næss for denne turen! Den skal gjentas. Helt klart!

Leave a Comment

Filed under Avis, Fotografi, Personlig

Mot Slutten

Veteran's Day in DurangoTuren i USA går mot slutten, og lørdag ettermiddag (lokal tid) reiser vi hjem igjen. Jeg sitter akkurat nå på et hotellrom i Houston og skal ta en liten oppsummering over de siste dagers ferd. Det har også gått opp for meg at jeg ikke har blogget på fire dager. Så hold dere fast:

Mandag morgen var det Veterans Day i USA. Dette betyr at man ærer alle soldater som har tjent landet sitt. Tanken på dette virker veldig, veldig fremmed for en nordmann, og man er kanskje nødt til å vite hvilken særstilling militæret har blant amerikanere flest for å skjønne denne markeringen. Alle soldater regnes automatisk som helter og anses som folk som ikke bare har tjent landet sitt, men også som personer som har kjempet for å holde USA trygt og fritt.

Dette gjøres gjerne med parader, som går som rene 17. mai-tog gjennom bygatene, med biler og underholdningsinnslag. Akkurat denne kalde mandagen var vi i Durango i Colorado. En særdeles sjarmerende og koselig liten by med rundt 15 000 innbyggere, så toget var nok ikke det største. Men det var likevel med skolekorps (som spilte rent!) og barn som marsjerte, sammen med både eldre og yngre veteraner. Tanken på å ta barn ut av skolen for å markere en slik dag er så fremmed for oss i Norge at flere nok allerede rister på hodet når de leser dette, men personlig synes jeg vi kan lære litt av dette også.

Veteran's Day in Durango IIDet var en type veteraner i paraden i Durango jeg personlig oppsøkte i toget og takket ved å ta dem i hånden. Og det var veteranene fra andre verdenskrig. Jeg la merke til at de fikk spesielt stor hyllest hos mange av den eldre garde, og det fortjener de. Norge ble frigjort på grunn av de alliertes innsats, og den kampen vant vi kun av én grunn: Amerikanerne. Så all min respekt til disse folkene! Det er heller ikke til å stikke under en stol at vi hadde vært en av mange utbryterstater fra Sovjetunionen tidlig på 90-tallet om det ikke hadde vært for amerikanerne. Så ja, jeg takket dem.

Når alt dette er sagt, så er jeg totalt uenig i at bare fordi man er soldat, så er man automatisk en helt. Derfor følte jeg også litt ubehag ved en del av parolene i toget. Mange av dem gikk på hvor fantastisk USA er og at man kan bli hva man vil her. Det siste er effektivt feil. Den amerikanske drømmen er død. Har man havnet nederst på rangstigen her er alle trinn brukket, og man har ikke sjans. Trist, men sant.

Close ShaveMen nok om det. I Durango gikk jeg også for første gang i mitt liv til en barberer. Dette er noe jeg for lenge siden har bestemt meg for at jeg skal gjøre en gang i livet, så det måtte forsøkes da jeg kom over en som var åpen. Disse barber shops finnes i alle byer, og man kjenner dem lett igjen med skiltene med blåe, røde og hvite spiraler på. Det skal tilstås at jeg klarer å få til glattere barbering selv (barnerumpe) men det var gøy, lell.

Utpå formiddagen fant vi ut at vi hadde sett nok av Durango og satte kursen ut av Colorado og begynte å reise mot New Mexico. Det ble nok en natt på et motell på en liten plass som stort sett bestod av moteller og spisesteder. De fleste slike steder har de vante kjederestaurantene og bensinstasjonene, men av og til kan man komme over lokale plasser. Vi var inne på en slik restaurant og spiste et aldeles herlig mexicansk måltid. Vi var skeptiske da vi gikk inn. Lokalet var nedslitt og stolene og bordene var som på en kafe på et fergeleie i Norge på 70-tallet. Men vi la merke til at lokalet var fylt opp med lokalbefolkning og det er alltid et godt tegn. Og vi ble ikke skuffet, selv om Asle undret veldig på hva jeg hadde lurt ham med på. Å oppsøke slike lokale spisesteder er noe jeg varmt anbefaler.

The Old and the New EnergyDagen etter hadde vi vår lengste kjøretur, rett og slett fordi den delen av New Mexico vi kjørte gjennom ikke hadde noe som helst å by på. Unntaket var da vi stoppet på the Billy the Kid-museum. Rett skal være rett, museet inneholdt mye materiale som både hadde tilhørt the Kid, eller personer i kretsen rundt ham, samt mange genuine ting fra den tiden. Men stort sett var museet en gedigen samling av gamle ting. Så det hele minnet om en episode av Relic Hunters. Etter museumsbesøket ble det nesten 900 kilometer kjøring, og sent på kvelden ankom vi Austin i Texas, en plass alle som hørte vi skulle til Texas anbefalte oss å dra til.

Men før vi kom oss til Austin hadde vi en artig opplevelse tidligere på dagen. Etter flere timers kjøring ble jeg sulten (ifølge Asle er min mest brukte setning “Jeg er sulten”) og vi stoppet på en bitteliten plass kalt Post i Texas. Her var vi innom en aldeles herlig julebutikk med en dekoratør som ivrig fortalte oss at julepynt han hadde designet hang i det Hvite Hus. Etter å ha kjøpt litt hos ham lette vi etter en spiseplass, men det eneste vi fant var McDonalds. Dette var tydeligvis byens samlingsplass, for ved det ene bordet ble det etter hvert en stor forsamling av lokale pensjonister.

A Real BankDet kan ikke være ofte at byen får besøk, for det ble med en gang langt merke til at byen hadde to nye ansikt innenfor bygrensen. “Where are you guys from?” ropte en kraftig mann med en enorm bart og en stor cowboyhatt (heldigvis var den hvit). Etter å ha forklart hvem vi var og hva vi gjorde der ble vi dagens snakkis blant de som samlet seg rundt bordet. Da vi skulle dra måtte vi slå av en prat og folk spurte og grov.

Det går en del myter om amerikanere, og spesielt texanere, om at de er veldig selvsentrerte. På enkelte områder, ja, men stort sett er de kjempeåpne og veldig interesserte i å høre om deg. Og til forskjell fra Norge er det ikke rart å slå av en prat med noen du aldri har snakket med før. Joda, jeg har møtt noen introverte her borte også, men dem er det langt mellom. En annen myte er at alle er bælfeite, noe som er langt fra sannheten, men jeg digregerer. Alle som vi har snakket med om road tripen vår sier at de synes det er kjempekult at vi gjør noe sånn, og at de kunne tenke seg å gjøre noe lignende. Mange har også veldig lyst til å reise til Europa, og vil vite veldig mye om Norge. Overraskende mange vet en del om Norge også. Ingen tror det går isbjørner i gatene våre heller.

Austin MotelMen tilbake til Austin. Vi ankom veldig sent så etter en bedre middag (den var i hvert fall bedre enn lunsjen på McDonalds), stupte vi til sengs. Etter å ha sjekket ut på morgenen stakk vi innom noen kjøpesentra for å shoppe litt, noe vi har forsømt en del under turen. Jeg ble helt hos ungdommene som jobbet hos Toys’R’Us da jeg kom inn i Spider-Man-jakken min, Green Lantern t-skjorten min og Batman-skoene mine. Da den ene av dem i tillegg så gavene jeg kjøpte med hjem sa han: “Wish my dad were as cool as you!” Ahh, respekt for sine eldre. Det er herlig det.

Kalu JamesDagen før hadde jeg sendt Facebook-melding til min gode venn og sjef på rbnett.no, Øyvind Brunvoll, for å få litt tips om Austin. Og det fikk vi en masse av. Så vi bestilte like gjerne rom på det legendariske Austin Motel, midt på South Congress Avenue. Vi fikk oss en fin kveld langs denne gaten, med øl og blueskonsert på Continental Club og japansk mat på en flott liten plass rett ved siden av. Alt dette hører med når man er i Austin. Vi fikk også en ufrivillig lang spasertur da vi lette etter en klubb som vi aldri kom fram til, men det er jo en del av slike opplevelser, er det ikke?

Barber ShopHøydepunktet for meg var nok likevel da vi gikk forbi en stor frisørsalong som lå langs South Congress Avenue. Her inne stod det to gamle arkademaskiner, og gjett hva en av dem var: Crystal Castles! Dette var som å finne den hellige gral for meg. Jeg har i årevis lett etter et fungerende kabinett for å ha dette spillet i stuen, men ingen i Norge klarer å oppdrive det. Og her stod det. Foran meg. Det ble selvsagt til at jeg spilte spillet. Jeg har ikke spilt det siden høsten 1989, men klarte like vel å komme meg til siste brett på Level 7! Guri, som jeg hersker! Les her om hvorfor dette spillet betyr så mye for meg.

Allens BootsMorgenen etter kjente jeg at kroppen fortalte meg at nå kunne jeg ta opp treningen igjen etter en ukes pause pga forkjølelse og høydesyke. Dette resulterte i en fantastisk en mils løpetur langs Colorado River inne i Austin sentrum. På veien passerte jeg statuen av Stevie Ray Vaughn, som jeg nikket ærbødig til, før jeg fortsatte på turen min. Som jeg har nevnt før er det vinter også i Midt-Vesten og Sør-Vesten, så løpeturen ble gjort i minusgrader. Dette førte til en fantastisk frostrøyk over elven som ble rett og slett magisk da solen kom opp.

Det var tydelig at området var laget som en grønn lunge i en by som er i vekst. Som de fleste andre slike ting i Texas var ikke dette i regi av det offentlige, men det driftes av en privat stiftelse, som er avhengig av donasjoner. Det er også mulighet for å leie kajakker, robåter, sykler og annet utstyr langs elven. Da jeg løp langs elven så jeg flere lag med roere som var ute og rodde, komplett med person som satt med ropert og hoiet og skrek.

Neon ChickEtter å ha inntatt frokost ute på gaten foran Jo’s Cafe dro vi til Sixth Street som er turistgaten. Etter noen runder der satte vi kursen mot startpunktet vårt, Houston. Og der er vi nå. Vi ankom i går formiddag og har benyttet de siste to dagene til shopping på to enorme kjøpesentra. Galleria er det største i Texas, og her hadde de et over tjue meter høyt juletre med skøytebane rundt. Jeg foreslo, via sosiale medier, for senterlederinne av Moldetorget, Britt Janne  Tennøy, at noe sånn måtte da være minstekrav for Moldetorget. Hun har satt det på ønskelisten…

Austin Back AlleyDet andre kjøpesenteret, litt utenfor Houston, hadde en kino med 20 saler… Så i går så vi Thor: Dark World. Kjempemorsom film, med den beste Stan Lee-cameoen så langt.

Nå skal det pakkes og en ekstra koffert er selvsagt kjøpt inn, på tross av at jeg ikke har shoppet noe som helst på de to siste kjøpesentrene. Det var for mange valg så jeg lot bare være. Men jeg har åtte timers venting foran meg på Gardermoen på søndag, så det blir nok en bloggposting til om USA-turen. Følg med, følg med!

PS! Husk at du kan se enda flere USA-bilder i fotoalbumet mitt på flickr, samt på Instagram-kontoen min!

 

2 Comments

Filed under Fotografi, Personlig

Ørnen Har Landet

UpwardsHouston, du har et problem! Neida, vi har vært så snille så. Vi ankom lørdag ettermiddag, lokal tid, og etter en reise på 24 timer gjorde vi ikke så mye mer enn gå på et spisested like bortenfor hotellet for å få oss litt Samuel Adams (øl) og mat. Vi var i seng like etter kl. 21 på kvelden og siden Asle sovnet før meg var det bare å ta på seg mine “noise cancelling” Bose øretelefoner og deretter sette på et program på Spotify med flere timers rolig musikk…

Morgenen etter ble det litt forvirring. Da jeg stod opp fant jeg ut hvor hotellets treningsrom var og tok meg en timesøkt for å få reisen ut av kroppen. Jeg trodde at klokken var seks, for det var det hotellets klokker fortalte meg, men mobilen min viste at klokken bare var fem. Og da en av hotellets ansatte kom forbi treningsrommet, sa han: “Boy, you’re up early!” Det viste seg at Houston hadde gått over til vintertid samme natt, kl. 02, og stilt klokken en time tilbake. Dette hadde mobilen min fått med seg, men tydeligvis ikke hotellets klokker.

TowerDet gikk nå opp for oss at vi hadde enda mer av dagen foran oss enn vi trodde, så halv åtte var vi ute og kjørte mot downtown Houston. Jeg har alltid hatt lyst til å se the skyline of Houston (se forrige bloggposting om hvorfor) så vi hadde med oss kameraer, vidvinkelobjektiv og godt mot. Downtown , eller sentrum som vi kaller det på norsk, er ikke som sentrum vi kjenner det i en typisk by i Norge. Det er ikke masse handlegater, butikker, utesteder og lignende. Det er stort sett store skyskrapere og forretningsbygg. Ifølge lokalbefolkningen er det stille i helgene og etter arbeidstid (som jo er sent her borte). Eneste unntaket er teaterdistriktet i downtown, og noen områder hvor det ofte foregår konserter og kulturarrangementer. Houston har et svært rikt kulturliv.

SpaghettiMen Houston har også en litt eldre bydel i sentrum, med sjarmerende, om enn til tider slitte, murhus med gammel arkitektur. Litt utenfor downtown finner du også gamlebyen, med en rekke sjarmerende områder. Det er likevel ikke langt unna plasser hvor man ikke vil være på kveldstid, ifølge en av nordmennene vi har snakket med her.

Ellers oppholder folk seg i andre områder. Kommer du til Houston vil du se skyskraperområder som er spredt rundomkring. Det tar gjerne tjue minutter og inntil en halvtime å fare mellom de ulike områdene, og innenfor hvert område har man det meste man trenger av butikker, kjøpesentra, matplasser og underholdning.

StaircaseEtter å ha besett sentrum dor vi ut til Katy like utenfor Houston. Her traff vi Christian Nilsen og Christian Nerland, begge fra Molde. De jobber for to ulike firmaer, som har hovedkontor i Molde, og det dreier seg selvsagt om oljebransjen. Houston er verdens oljehovedstad, og dersom man vil ha innpass i de internasjonale markedene, er det her man må være. Jeg intervjuet dem for Romsdals Budstikke, og reportasjen kommer på trykk i slutten av november. Følg med, dere!

Etter at vi var ferdige ville jeg selvsagt ha et bilde av Christian Nilsen, med skyskraperne i downtown i bakgrunnen. Og han stilte villig opp og kjørte oss til et flott sted hvor jeg fikk tatt bildene. Han viste oss også et flott friluftsområde, hvor folk i Houston drar for å løpe, trene og spille en rekke ulike former for sport som krever bane. Det myldret av folk som var ute og trente, gikk tur og luftet hunder. Så da har man også muligheten til å oppleve følelsen av litt natur her i byen, om enn totalt uten fjell som man har blitt vant til etter tjue år i Romsdal. Begge christianene sa også at fjell var hovedgrunnen til at de savnet Molde.

MirrorsSiden vi skal dra videre i dag fant vi i går kveld ut at vi kunne ikke forlate Texas uten å kjøpt en saftig texas-biff. Og det fikk vi til gangs. En biff på litt under 700 gram, som omtrent smeltet på tungen, gjorde at jeg bestemte meg for å starte dagen i dag med litt over en time til i treningsrommet…

Da setter vi oss i bilen og kjører mot Arizona. Jeg skal treffe en moldejente der. For intervju. Følg med, følg med!

PS! Trykk på bildene for å få se dem i STOR versjon! Du kan også se hele fotoalbumet her!

Leave a Comment

Filed under Fotografi, Personlig