Tag Archives: journalistikk

Møte Med Gamle Venner

New Mexico  PrairieVi har de siste dagene kommet oss gjennom Texas og New Mexico, og er akkurat nå i Arizona hvor vi har oppholdt oss noen dager. Vi er akkurat nå på 5000 feet (1524 meter) og kjørte i går over et fjell som ikke var veldig mye lavere enn Galdhøpiggen. Men likevel skogkledt og selvsagt helt snøfritt. Det eneste som røpet høyden var dottene i ørene da vi kjørte opp og ned stigningene.

I løpet av de noen tusen kilometer vi har kjørt har jeg lært at disse trailerparkene hvor folk bor er et helt vanlig og ikke noe man bare ser på film. Det samme gjelder sånne falleferdige hus som ligger midt ute i ingenmannsland, hvor det knapt nok ser ut som det er lagt inn vann. Jeg kunne ikke tenkt meg å bo i slike, men det er artig å oppleve å se det på ekte.

South Western RailRoad - Yellow EngineSom jeg nevnte i forrige bloggposting er de fleste amerikanere særdeles høflige og imøtekommende. Dette fikk vi et særdeles godt eksempel på da vi kjørte gjennom New Mexico. Nerd som jeg er, elsker jeg selvsagt tog. Så da vi passerte det knøttlille stedet Deming i New Mexico, som var så lite at jernbanestasjonen var et skur du stod og ventet i, og jeg så en rekke Santa Fe-lokomotiver i arbeid, kjørte vi inn for å se.

Mens jeg knipset rundt på området, oppdaget jeg at noen stod og jobbet på et klassisk blått Santa Fe-lokomotiv borte ved noe som jeg trodde var et lite lagerlokale. Vi kjørte bort, og jeg spurte om det var greit at jeg tok bilder av lokomotivet. Mannen som stod og skrudde ba meg gå inn på stasjonen og spørre, og pekte på lagerlokalet. Da vi kom inn der, så vi at dette var et kontor for godstransport, og inne i rommet, som var helt fritt for vinduer, satt en særdeles hyggelig dame.

South Western RailRoad - Blue EngineJeg forklarte at jeg var togentusiast og ville ta bilder, og hun sa at hun skulle ringe hovedkontoret for å spørre. Noe hun gjorde, og deretter tok hun oss med ut. Siden jeg ikke hadde undertegnet noen som helst papirer om sakssøking, fikk jeg ikke lov til å krysse sporet for å ta bilder fra begge sidene. Da jeg spurte om lov til å gå inn i lokomotivet, sa hun at det ikke var lov, men at hun kunne ta med seg kameraet mitt og ta bilder på innsiden for meg! Som sagt så gjort. Etter dette ble vi stående og prate inne på kontoret en halvtimes tid, og da vi skulle dra fikk jeg 2014- kalenderen for Southwestern Railroad som gave fra henne. Masse flotte bilder av tog og lokomotiver i amerikansk natur. Og hun ba oss stoppe innom og si hei dersom vi kom dit på tilbakeveien til Houston igjen. Vennlighet og serviceinnstilt. Og sånn er de fleste vi møter. Sånn gjør slike turer ekstra hyggelige.

Etter denne hyggelige opplevelsen var det tid for mer hygge. Vi kjørte inn i Arizona, og programmerte GPS-en til en adresse like utenfor Tucson. Her besøkte vi Lisa og Hanna, som blir min sønns tanter på morssiden. Hannas bestemor drev i årevis en ranch hvor hun drev avling på araberhester. Mange av disse ble brukt i et hesteshow i Orlando kalt Arabian Nights. Dette ble drevet av Hannas far, og hun har også jobbet der i mange år.

Arabian NightsBestemoren til Hanna døde i februar, og tiden etter har Hanna drevet ranchen, og gjort den klar til at University of Arizona skal overta den. Jeg har ikke sett Lisa og Hanna på 7-8 år, så det var et særdeles hyggelig gjensyn. Vi ble tatt med rundt og fikk treffe en rekke flotte hester, og fikk se ranchen, som etter norsk målestokk var stor. På turen rundt fikk vi se fjellkjeden som lå nord for ranchen bli badet i den berømte Arizona-solnedgangen.

Kvelden kommer fort i området her, og etterpå satt vi i bakhagen og så på en fantastisk stjernehimmel, mens vi spiste mat. Stjerneskudd fikk man også sett. Siden vi var utenfor byen var det ingen lysforurensing som ødela utsikten. Som de sier i Men in Black: Vi ser aldri på stjernene mer, gjør vi vel? Man burde gjøre det oftere. Det er utrolig vakkert, noe som slår meg hver gang jeg er oppe på Varden i Molde på nattestid.

Nightfall at the RanchDagen etter kjørte vi til Phoenix og gikk litt amok på et par kjøpesentre. I Phoenix gjorde jeg også mitt neste intervju, denne gangen med en moldenserinne, som jeg skal holde anonymt akkurat nå. En ting er at jeg ikke vil røpe hva du kan få lese i Romsdals Budstikke mot slutten av måneden, men hun jeg intervjuet vil ikke at foreldrene skal få vite det før de sitter ved frokostbordet og leser lørdags-RB og får kaffen i vrangstrupen.

Intervjuobjektet tok oss med på en liten fjelltur utenfor Scottsdale og vi fikk sett enda litt mer av solnedgang i Arizona. På kveldstid fant vi det så langt beste hotellet vi har bodd på og vurderte nesten å bli en natt til bare på grunn av komforten. Men bare nesten. For vi er ikke lei av kjøring riktig enda. Forøvrig det femte hotellet vi bor på, og den femte måten å slå på dusjen på. Kom igjen, USA. Litt standardisering, hæ? PS! Når man må ha instruksjoner for å slå på dusjen, har man mislykkes med designet. Jeg bare sier det, altså.

Sunset in MountainsVi treffer også på en god del syklister, både i byene og langs landeveiene. Ifølge folk vi snakker med er sykling blitt mer og mer populært i USA, og ikke bare det: Det legges til rette for sykling! I Houston hadde man bysykler. I tillegg lages det egne sykkelveier, som er godt merket, og logisk lagt opp. Der det ikke er egne sykkelstier, henger det skilter langs veien hvor det står: “Share the road. Bicycles are traffic too.” Og her vi er nå, i Sedona Arizona, henger det skilter hvor de med stolthet proklamerer at dette er den mest sykkelvennlige plassen i hele staten. Sånn skal det være!

Jeg hadde i går en av mine største naturopplevelser noensinne, men det får vente til neste bloggposting. Vi skal nå snart og få med oss soloppgangen. Bartenderen på baren vi var i går tipset oss om en fin plass et stykke ned i veien her. Som sagt: Vennlighet og imøtekommenhet. Det er en lekse å lære her et sted. Tror jeg.

Leave a Comment

Filed under Avis, Fotografi, Personlig

Ørnen Har Landet

UpwardsHouston, du har et problem! Neida, vi har vært så snille så. Vi ankom lørdag ettermiddag, lokal tid, og etter en reise på 24 timer gjorde vi ikke så mye mer enn gå på et spisested like bortenfor hotellet for å få oss litt Samuel Adams (øl) og mat. Vi var i seng like etter kl. 21 på kvelden og siden Asle sovnet før meg var det bare å ta på seg mine “noise cancelling” Bose øretelefoner og deretter sette på et program på Spotify med flere timers rolig musikk…

Morgenen etter ble det litt forvirring. Da jeg stod opp fant jeg ut hvor hotellets treningsrom var og tok meg en timesøkt for å få reisen ut av kroppen. Jeg trodde at klokken var seks, for det var det hotellets klokker fortalte meg, men mobilen min viste at klokken bare var fem. Og da en av hotellets ansatte kom forbi treningsrommet, sa han: “Boy, you’re up early!” Det viste seg at Houston hadde gått over til vintertid samme natt, kl. 02, og stilt klokken en time tilbake. Dette hadde mobilen min fått med seg, men tydeligvis ikke hotellets klokker.

TowerDet gikk nå opp for oss at vi hadde enda mer av dagen foran oss enn vi trodde, så halv åtte var vi ute og kjørte mot downtown Houston. Jeg har alltid hatt lyst til å se the skyline of Houston (se forrige bloggposting om hvorfor) så vi hadde med oss kameraer, vidvinkelobjektiv og godt mot. Downtown , eller sentrum som vi kaller det på norsk, er ikke som sentrum vi kjenner det i en typisk by i Norge. Det er ikke masse handlegater, butikker, utesteder og lignende. Det er stort sett store skyskrapere og forretningsbygg. Ifølge lokalbefolkningen er det stille i helgene og etter arbeidstid (som jo er sent her borte). Eneste unntaket er teaterdistriktet i downtown, og noen områder hvor det ofte foregår konserter og kulturarrangementer. Houston har et svært rikt kulturliv.

SpaghettiMen Houston har også en litt eldre bydel i sentrum, med sjarmerende, om enn til tider slitte, murhus med gammel arkitektur. Litt utenfor downtown finner du også gamlebyen, med en rekke sjarmerende områder. Det er likevel ikke langt unna plasser hvor man ikke vil være på kveldstid, ifølge en av nordmennene vi har snakket med her.

Ellers oppholder folk seg i andre områder. Kommer du til Houston vil du se skyskraperområder som er spredt rundomkring. Det tar gjerne tjue minutter og inntil en halvtime å fare mellom de ulike områdene, og innenfor hvert område har man det meste man trenger av butikker, kjøpesentra, matplasser og underholdning.

StaircaseEtter å ha besett sentrum dor vi ut til Katy like utenfor Houston. Her traff vi Christian Nilsen og Christian Nerland, begge fra Molde. De jobber for to ulike firmaer, som har hovedkontor i Molde, og det dreier seg selvsagt om oljebransjen. Houston er verdens oljehovedstad, og dersom man vil ha innpass i de internasjonale markedene, er det her man må være. Jeg intervjuet dem for Romsdals Budstikke, og reportasjen kommer på trykk i slutten av november. Følg med, dere!

Etter at vi var ferdige ville jeg selvsagt ha et bilde av Christian Nilsen, med skyskraperne i downtown i bakgrunnen. Og han stilte villig opp og kjørte oss til et flott sted hvor jeg fikk tatt bildene. Han viste oss også et flott friluftsområde, hvor folk i Houston drar for å løpe, trene og spille en rekke ulike former for sport som krever bane. Det myldret av folk som var ute og trente, gikk tur og luftet hunder. Så da har man også muligheten til å oppleve følelsen av litt natur her i byen, om enn totalt uten fjell som man har blitt vant til etter tjue år i Romsdal. Begge christianene sa også at fjell var hovedgrunnen til at de savnet Molde.

MirrorsSiden vi skal dra videre i dag fant vi i går kveld ut at vi kunne ikke forlate Texas uten å kjøpt en saftig texas-biff. Og det fikk vi til gangs. En biff på litt under 700 gram, som omtrent smeltet på tungen, gjorde at jeg bestemte meg for å starte dagen i dag med litt over en time til i treningsrommet…

Da setter vi oss i bilen og kjører mot Arizona. Jeg skal treffe en moldejente der. For intervju. Følg med, følg med!

PS! Trykk på bildene for å få se dem i STOR versjon! Du kan også se hele fotoalbumet her!

Leave a Comment

Filed under Fotografi, Personlig

Roadtrip i USA

Houston by night

Houston by night. Photo: Wikimedia

I morgen skjer det. Jeg skal oppfylle en gammel drøm om å dra på en roadtrip i USA. En kjøretur uten noe bestemt mål. Hvor du drar dit vinden, og bilen, tar deg.

Akkurat nå er jeg i Oslo og har siste gjennomgang av ting, men jeg tror ikke jeg har glemt noe. Første telefon fra de som skal bo i kåken mens jeg er borte er også mottatt, så alt er normalt.

Min kompis Asle og jeg flyr til Houston. Klart, jeg kan ikke ta fullstendig ferie, så første dagen skal jeg oppsøke noen moldensere, som jobber for romsdalsfirmaer i Houston, og intervjue dem. Deretter bærer det løs ut på veiene i USA. Det eneste vi vet sikkert er at vi skal innom Arizona. Vi skal se Grand Canyon og jeg skal intervjue en moldenserinne som bor og tar utdanning der.

Det er artig at det er Houston som blir startpunktet vårt. Byen har alltid betydd noe spesielt for meg siden jeg satt med vidåpen munn i 1987 og så Jean Michel Jarre framføre et gigantomanisk show mellom skyskraperne i byen for 1,3 millioner mennesker (verdensrekord da) i anledning byens 150-årsjubileum og NASAS 25 årsjubileum:

Planen er også at det skal bli en reportasje av selve roadtripen og det vi opplever. Men dere, kjære lesere, kan få oppleve det først her. Jeg skal blogge jevnlig og poste bilder. Så følg med!

1 Comment

Filed under Personlig