Tag Archives: journalistikk

Glemte minner

De Lillos1994: Vi tørnet ut i mørket. Syngende. Skrålende. Vi var i lykke- og diverse andre former for rus. Noen ropte at de hadde hatt en åpenbaring. Andre at de hadde møtt Gud. Thomas og jeg klemte hverandre og den ene støttet den andre i holka og sørpa utenfor Valhall. Studentkroa var fylt opp til randen av folk hvor DeLillos (offisiell side)​ hadde holdt to konserter på en og samme dag.

Thomas og jeg hadde som privilegerte mediefolk fått med oss begge to. Den første i edru reportertilstand, og den andre på en stadig stigende rus av øl, ungdom, stemning og musikk. Vi hadde begge sneket oss backstage og plaget bandet med vår nesegruse beundring av det nirvana de hadde servert oss på scenen. Og nå var det ut i studentukas vinternatt i et fåfengt forsøk på å ikke miste dette øyeblikket.

2010: Seksten år senere er jeg og ser samme bandet stå på scenen. Som på gode gamle Vallhall er det en tett og svett klubbkonsert i Molde, med svette dryppende fra taket, skålende ungdommer og en intens form for lykke man bare får ved slike felles opplevelser.

Også i kveld er jeg på jobb, denne gangen som fotograf. Jeg koser meg intenst, men er atskillig mer tilmålt i mitt engasjement i forhold til tidligere tider. Jeg sender noen tanker til Thomas og lurer på om han husker den natten, den gang da.

Med senket blikk betrakter jeg den pogende massen som beveger seg foran scenen. Et sted der inne er vi, Thomas og jeg. Det er ikke mulig å se oss, men i det jeg knipser bildet over tenker jeg at det gjør ingenting. I dette øyeblikk er det ingen andre plasser jeg vil være enn akkurat her hvor jeg står nå.

Øyeblikket vil gå over, men om seksten år skal jeg finne nummeret mitt, sende en sms og spørre meg selv om jeg husker det.

Leave a Comment

Filed under Fotografi, Nostalgi, Personlig

Jeg Krever en Unnskyldning

Dette er en tegning, den kan ikke såre deg på noen som helst måte!

Dette er en tegning, den kan ikke såre deg på noen som helst måte!

Noe som skremmer meg enda mer enn at et par islamister mener at de stakkars følelsene til en skikkelse fra Koranen, som pulte niåringer, ble krenket og derfor skyter de som kom med fornærmelsene er følgende:

– Filmregissør Erik Poppe som mener at vi må ta ansvar og ikke fornærme folk. Jeg vedder hva som helst på at han mente at Monty Pythons fornærming av kristne da de lagde Life og Brian var helt ok.

– Muslimske ledere, journalister og samfunnskommentarer som mener de som ble skutt hadde skylden selv

– Folk som sier at de er for full ytringsfrihet, men i neste setning sier at det må gå en grense for å fornærme folks følelser.

– Norske aviser som ikke tør trykke karikaturene. Alle aviser i Europa burde poste islamfornærmende karikaturer hver eneste dag resten av året

– FrP som for få uker siden fikk sensurert et SAS-magasin og i dag står og hyler om at ytringsfriheten er absolutt

– Folk som mener det er feil at muslimer blir bedt om å ta avstand fra terrorhandlingene, siden ingen hvite kristne ble bedt om å ta avstand fra Anders Behring Breivik. Det de glemmer at ingen kristne støttet Breivik. På Facebook og Twitter alene er det ti tusener av muslimer som støtter gårdagens aksjon

– Folk som ikke skjønner at om man bli fornærmet, så ar det bare å gå videre i livet. Vi er voksne! Vi kan takle det. Eller burde klare å takle det, i stedet for å stå og trampe i gulvet som femåringer som ikke får viljen sin.

Faktum er at alle som er skyldige i punktene mine over har fornærmet meg på det groveste! Jeg krever en unnskyldning. NÅ!

Leave a Comment

Filed under Meninger

Brikker i Veggen


10. november 1989 våkner 12 år gamle Thomas Zenk opp i leiligheten han deler med foreldrene i byen Wismar i Øst-Tyskland. Leiligheten er tom. Thomas begynner å gjøre seg klar for skolen da foreldrene kommer hjem. De er i ekstase.

– Vi har vært i Vesten, forteller moren. Thomas bare flirer og tror de spøker. Selv om grensen til Vest-Tyskland bare er et bar timer unna med bil er det umulig å komme seg over dit. Grensen til Vest-Tyskland er sperret med elektrisk gjerde, og før man kommer til gjerdet er det et tomt ingenmannsland hvor den som oppholder seg blir skutt enten av soldater eller selvskudd. Hvis man ikke ble tatt av vakthundene først.

Natur

Tjue år senere sitter jeg på et utested i Molde sammen med Thomas og Alexander Benedikt, også han oppvokst i tidligere Øst-Tyskland.

Thomas kom til Molde i 1998 via et utvekslingsprogram Høgskolen i Molde har med Høgskolen i Wismar. I løpet av studiene og praksistiden ute i et firma i Molde fikk han et stort ønske om å bosette seg her. – Romsdal med sine kontraster mellom hav og fjell er utrolig imponerende, sier Thomas.

Han og hans norske kjæreste flyttet til et gårdsbruk ute i Midsund etter å ha bodd i Molde noen år. De har i dag skilt lag, men begge bor nært hverandre med felles samvær med datteren. Ved siden av jobben som webutvikler på Tibe i Molde, driver Thomas oppdrett av tyske kjempekaniner. Jakt og ikke minst fiske med båten han eier er også fritidsaktiviteter han setter høyt.

– Jeg pendler med ferge mellom Midsund og Molde og jeg sier til meg selv hver dag at om jeg en dag våkner og ikke kan beundre synet av panoramaet som møter meg bør jeg bare flytte. Til og med foreldrene mine har flyttet opp hit nå. De bor i Batnfjord.

Thomas Zenk

Thomas Zenk

Alexander og Thomas ble kjent etter at de flyttet hit, og Alexander har bodd i Molde i seks år. Han kom hit sammen med sin daværende kone som tok seg jobb som sykepleier i Molde, men de hadde begge vært her før på bobilferie.

Alexander driver et flisleggerfirma i Molde med to ansatte, og også han bruker romsdalsnaturen til fulle i fritiden. Både dykking, snowboarding, fiske og paragliding står på listen over hobbyer, og han inviterer ofte venner på sosialt lag ute i naturen hvor han lager mat over åpent bål. I motsetning til Thomas bor resten av familien fortsatt i Tyskland, og han reiser ofte ned for å besøke dem.

– Vi hadde en stolthet

Vi går igjen tjue år tilbake i tid. Moren til Thomas overbeviser ham ved hjelp stempelet hun har fått i passet og forteller at de kom sent hjem fordi de har sittet i timeslange bilkøer. Først for å komme inn til Vesten, og deretter for å komme seg hjem. Thomas skjønner at demonstrasjonen moren hadde tatt ham med på noen uker tidligere har ført fram. Store folkemengder hadde samlet seg i sentrum, inspirert av den nå historiske marsjen i Leipzig, og man hadde ropt om demokrati.

Noen dager senere sitter 21 år gamle Alexander Benedikt på vakt i Berlin. Han vokste opp på en øy i Østersjøen, Usedom, hvor faren jobbet som pilot i forsvaret, og gjennomfører under nedrivningen av muren førstegangstjeneste. Alle permisjoner er inndratt. Ryktene har i flere dager flydd om grenseåpning, men siden media er strengt sensurert blir ingenting bekreftet. Nå derimot er grensen til Vest-Berlin åpnet, og folk strømmer til for å gå inn i Vesten.

Alexander Benedikt

Alexander Benedikt

Nå har også tv begynt å vise hva som foregår, og Alexander ser med avsky på at en vesttysker åpner bilen sin og kaster ut sjokolade på gaten. Øst-tyskerne kaster seg over sjokoladen og river den til seg som om de var utsultede flyktninger.

– Vi hadde tross alt en østtysk stolthet, sier han i dag, når vi treffer Thomas og ham på en restaurant i Molde, 20 år senere. – Det var flaut å se hvordan folk oppførte seg som dyr. Hadde vi ikke sjokolade i Øst-Tyskland også, kanskje? Vi manglet egentlig ingenting i Øst-Tyskland.

– Kanskje ikke du, sier Thomas. – Faren din jobbet for forsvaret, og dere hadde dermed mange privilegier. I tillegg flyttet du til Berlin da du var 18, og der manglet man aldri selvsagt aldri noe siden det var stort sett dit folk fra utlandet oppholdt seg.

Alexander ser fornærmet ut. – Det hadde vi vel ikke. De som hadde privilegier var leger, professorer, skuespillere, musikere og sportsfolk. Men han innrømmer at Berlin var en helt annen verden i forhold til resten av landet.

Hva gikk privilegiene du nevnte ut på?

– Folk i viktige posisjoner hadde det langt friere, sier Thomas. For eksempel kunne hele familien deres få visum dersom de skulle reise til vestlige land. Hos vanlige folk var det for det første svært vanskelig å få et slikt visum, og dersom man fikk det var det kun et familiemedlem som kunne få reise. Reiste mannen måtte kona være hjemme, for eksempel. Dette var for å sikre at man ikke hoppet av. Derfor fikk for eksempel leger mange andre privilegier, slik at de ikke hoppet av selv om de reiste sammen. Det var viktig å ha slik kompetanse i landet.

Trabant

Det tok 11 år før familien til Thomas Zenk fikk innvilget å kjøpe bil

Uenige om privilegiene

Alexander forteller at det var langt lettere å reise til land som Tsjekoslovakia, Ungarn, Polen, Sovjetunionen og til og med Cuba.

– Jeg likte Polen, sier Thomas. – Polen hadde mange vestlige innslag. De hadde jo til og med Coca-Cola og Pepsi.

– Ja, men de hadde ikke mat, flirer Alexander. – Det var enorme matkøer, og når man kom fram til butikken var det ingenting å handle uansett. Slik var det ikke i Øst-Tyskland, vi hadde det vi trengte. De eneste gangene det var tomt hos oss var når turister som besøkte øyen vår hadde kjøpt alt.

Så bildet vårt av kommunistiske land som gråe og triste land hvor dere manglet det meste, stemmer ikke?

Thomas og Alexander ser litt på hverandre før de svarer. – Jeg vet at i enkelte land, så var det slik, sier Alexander. – Men vi manglet egentlig ingenting i Øst-Tyskland. Man så aldri matkøer, for eksempel.

– Jo da, det gjorde vi, repliserer Thomas. – Jeg husker godt at vi kunne komme i en kø som ville gått fra Grandgården og hit inn i sentrum. Da stilte man seg bare opp i den, uten å vite hva som var i andre enden. Spesielt var dette vanlig på slutten av DDR-tiden.

Alexander rister hele tiden på hodet. – Nei, det er jeg ikke enig i.

– Du glemmer hele tiden at du var privilegert, sier Thomas. – Det var ikke min familie, så vi opplevde disse tingene. Det tok 12 år fra faren min søkte om å få kjøpe bil til søknaden ble innvilget, for eksempel!

Ferie

Med unntak av Polen og Tsjekkoslovakia var det ikke lov å reise på ferie annet enn inne i Øst-Tyskland. Der var det derimot lagt opp til feriekolonier og feriesteder, ikke minst langs sjøen.

Alexander benekter nok en gang, synlig irritert, at han var privilegert på grunn av farens status, og mener at selv om det var mye feil med DDR, så var det trygt og godt å vokse opp der. Thomas er enig:

– Det var kjempefint, så lenge man fulgte reglene. Det var ingen kriminalitet, folk var veldig sosiale, det var ikke noe mote- eller kroppspress, det var god likestilling, man fikk lønn fra staten og all utdanning ble betalt. Dersom man ville studere ble dette også betalt, men man måtte gjøre tre år med plikttjeneste etter endt utdanning. Å starte opp noe selv å tjene penger på det var derimot tilnærmet umulig.

Kunst, kultur og friluftsliv

Alexander forteller om en kultur som verdsatte friluftslivet høyt. – Det var mye fin natur i Øst-Tyskland. Vi hadde alle muligheter til å drive sport, idrett og annet friluftsliv. Spesielt sport var viktig. Det var en slags krigstilstand mellom Vest- og Øst-Tyskland, og denne kom til uttrykk gjennom sport. Det var sikkert politisk styrt, slik som alt annet, sier han og flirer.

– Det var mye kunst og kultur i Øst-Tyskland, men dersom man skrev, sang eller sa feil ting kunne man fort forsvinne eller bli fratatt privilegier, selv om jeg må understreke at angiverkulturen er sterkt overdrevet i vestlig media. På den annen side var stasiagentene så flinke i jobben sin at da Tyskland ble gjenforent ble svært mange av dem ansatt i den vesttyske etterretningen.

Falsk Lego

Det var ikke lov å selge ekte Lego i Øst-Tyskland, men østtyskerne hadde sin egen variant av byggeklossene.
Disse lot seg fint kombinere med ekte Lego, som Thomas fikk tilsendt fra en tante i Vest-Tyskland

Hvis alt var så bra, hvorfor var dere innesperret?

– Vi var da vel ikke innesperret, det var for å beskyttes oss mot vestlig dekadanse og innflytelse, skjønner du vel, sier Thomas sarkastisk. Han ble utsatt for vestlig innflytelse ofte, både via julegaver fra en tante i Vest-Tyskland og også via vesttysk tv som de tok inn hjemme hos ham

– Alle visste at vi så vesttysk tv, men så lenge vi ikke pratet om det på skolen eller på jobb brød ingen seg. Straffen for å snakket om vestlig tv kunne derimot være hard.

Alexander mener at ingen trodde på myndighetenes propaganda, men det var ikke så mye å gjøre med det. – Det var ikke før demokratibevegelsen startet i Øst-Europa at også folk i Øst-Tyskland våknet. Det kunne gått som på 60-tallet da sovjetiske tropper slo ned demonstrantene med tanks og våpen. Demonstrantene som ble arrestert ble protokollført og de fikk forbud mot å kjøpe seg bil, fikk ikke reise utenlands og fikk det generelt sett veldig vanskelig.

Utsikt fra Thomas hjemby

Utsikt fra Thomas hjemby

Sjokkerte over bråk i Vesten

Historien viser at Honeker faktisk ba Gorbatsjov om hjelp, men i motsetning til på 60-tallet fikk han nei. Myndighetene visste ikke helt hvordan de skulle takle demonstrasjonene, og etter en misforståelse ble grensene åpnet. Dette kulminerte med nedrivingen av Berlinmuren og gjerdet som skilte Vest- og Øst-Tyskland.

Thomas dro over grensa sammen med foreldrene samme dag, men det var ikke hans første tur til Vesten: – Klassen min hadde vært i Vest-Tyskland før på et utvekslingsprogram. Vi bodde en uke der og gikk på skolen.

Thomas og klassen var sjokkerte over hvor mye bråk og hvor lite orden det var på skolene i Vesten. De hadde ingen respekt for lærerne. I Øst Tyskland ble hele skolen sendt ut i skolegården og så fikk en eventuelt synder stå foran alle mens rektor leste opp hva vedkommende hadde gjort. Klassen vi hadde besøkt i Vest-Tyskland besøkte oss uken etter. Det var reagerte nok på kadaverdisiplinen, men vi hadde ro og fikk faktisk lært noe på skolen.

Men i i dag er det første gang Thomas kan reise fritt inn i Vesten. – Vi brukte ti timer på grunn av all køen, forteller han. – Det var bitende kaldt, men siden vi hadde en Skoda med vannkjøling gav motoren mye varme.

Vinter

Fuglemating på en gjenfrosset innsjø i Øst-Tyskland

Vesttysk mottakelse

Thomas forteller at vesttyskerne kommer til dem med mat og stemningen er fantastisk. Vesttyskerne er strålende glade, og folk danser og hopper på bilene. Ferden ender i Lübeck, hvor Thomas blir presentert for en verden han bare hadde sett på tv, i all hemmelighet.

– Det var spesielt luktene og lydene jeg festet meg med. Det luktet helt annerledes enn jeg var vant til. Det var akkurat den lukten som var av julegavene som tanten min fra Vest-Tyskland pleide å sende oss. Hun sendte meg blant annet Lego, som vi kun hadde en billig kopi av i Øst-Tyskland. Og det var mye lyd.

Alexander kunne først reise over noen måneder senere, og hans begeistring var langt mer avmålt.

Norge og Tyskland

Tjue år senere sitter jeg altså med Thomas og Alexander på en uteplass i Molde. De hadde aldri forestilt seg at de skulle ende opp her, men de trives begge to og snakker varmt om Norge. Familien deres bor fortsatt i Tyskland, og de besøker ofte de delene av Øst-Tyskland de vokste opp i.

Hvordan er situasjonen nå?

– Da grensene ble åpnet var det overhodet ikke planen at landet skulle gjenforenes, sier Alexander. – Det skjedde plutselig et år senere, og det gikk antagelig for fort. En del i Vest-Tyskland ser i dag ned på østtyskerne fordi de føler at de har fått alt lagt i hendene. Det hadde alltid vært slik at østtyskere som reiste til Vest-Tyskland fikk 100 mark hos myndighetene der, og dette fikk også alle som kom over grensen etter at den ble åpnet.

Thomas og pappa

Thomas med faren utenfor et postkontor i DDR

Thomas nikker og utfyller: – Det er også folk fra Øst-Tyskland som er misfornøyde med tingenes tilstand. De vil tilbake til slik det var før muren falt.

Alexander tror dette skyldes at alle undersøkelser viser at folk fra Øst-Tyskland får dårligere betalt for å utføre de samme jobbene som vesttyskere gjør. – Men, det var jo en helt annen arbeidsmentalitet i Øst-Tyskland, sier han og smiler. – Vi fikk jo betalt så lenge vi møtte opp, så arbeidspresset var nok langt større i Vest-Tyskland. En del har kanskje vanskelig for å tilpasse seg. Blant ungdom er det nok ingen som vil tilbake, for de opplevde aldri den tiden.

Er det noen kulturforskjeller mellom østtyskere og vesttyskere?

– Kanskje i begynnelsen, sier Alexander. – Men i dag er det mindre av det, tror jeg. Det har tross alt gått 20 år. Man vil nok aldri gå tilbake til to land igjen, og hvorfor skulle man det? Det er viktig å se framover og tenke konstruktivt. Ting vil nok gå seg enda bedre til, og så får man heller fokusere på likhetene enn ulikhetene. Vi er jo alle tyskere.

Denne artikkelen ble laget for Romsdals Budstikke og stod på trykk lørdag 7. november 2009 i forbindelse med at det var tjue år siden Berlinmurens fall

Leave a Comment

Filed under Avis, Fotografi, Jobb

Møte Med Gamle Venner

New Mexico  PrairieVi har de siste dagene kommet oss gjennom Texas og New Mexico, og er akkurat nå i Arizona hvor vi har oppholdt oss noen dager. Vi er akkurat nå på 5000 feet (1524 meter) og kjørte i går over et fjell som ikke var veldig mye lavere enn Galdhøpiggen. Men likevel skogkledt og selvsagt helt snøfritt. Det eneste som røpet høyden var dottene i ørene da vi kjørte opp og ned stigningene.

I løpet av de noen tusen kilometer vi har kjørt har jeg lært at disse trailerparkene hvor folk bor er et helt vanlig og ikke noe man bare ser på film. Det samme gjelder sånne falleferdige hus som ligger midt ute i ingenmannsland, hvor det knapt nok ser ut som det er lagt inn vann. Jeg kunne ikke tenkt meg å bo i slike, men det er artig å oppleve å se det på ekte.

South Western RailRoad - Yellow EngineSom jeg nevnte i forrige bloggposting er de fleste amerikanere særdeles høflige og imøtekommende. Dette fikk vi et særdeles godt eksempel på da vi kjørte gjennom New Mexico. Nerd som jeg er, elsker jeg selvsagt tog. Så da vi passerte det knøttlille stedet Deming i New Mexico, som var så lite at jernbanestasjonen var et skur du stod og ventet i, og jeg så en rekke Santa Fe-lokomotiver i arbeid, kjørte vi inn for å se.

Mens jeg knipset rundt på området, oppdaget jeg at noen stod og jobbet på et klassisk blått Santa Fe-lokomotiv borte ved noe som jeg trodde var et lite lagerlokale. Vi kjørte bort, og jeg spurte om det var greit at jeg tok bilder av lokomotivet. Mannen som stod og skrudde ba meg gå inn på stasjonen og spørre, og pekte på lagerlokalet. Da vi kom inn der, så vi at dette var et kontor for godstransport, og inne i rommet, som var helt fritt for vinduer, satt en særdeles hyggelig dame.

South Western RailRoad - Blue EngineJeg forklarte at jeg var togentusiast og ville ta bilder, og hun sa at hun skulle ringe hovedkontoret for å spørre. Noe hun gjorde, og deretter tok hun oss med ut. Siden jeg ikke hadde undertegnet noen som helst papirer om sakssøking, fikk jeg ikke lov til å krysse sporet for å ta bilder fra begge sidene. Da jeg spurte om lov til å gå inn i lokomotivet, sa hun at det ikke var lov, men at hun kunne ta med seg kameraet mitt og ta bilder på innsiden for meg! Som sagt så gjort. Etter dette ble vi stående og prate inne på kontoret en halvtimes tid, og da vi skulle dra fikk jeg 2014- kalenderen for Southwestern Railroad som gave fra henne. Masse flotte bilder av tog og lokomotiver i amerikansk natur. Og hun ba oss stoppe innom og si hei dersom vi kom dit på tilbakeveien til Houston igjen. Vennlighet og serviceinnstilt. Og sånn er de fleste vi møter. Sånn gjør slike turer ekstra hyggelige.

Etter denne hyggelige opplevelsen var det tid for mer hygge. Vi kjørte inn i Arizona, og programmerte GPS-en til en adresse like utenfor Tucson. Her besøkte vi Lisa og Hanna, som blir min sønns tanter på morssiden. Hannas bestemor drev i årevis en ranch hvor hun drev avling på araberhester. Mange av disse ble brukt i et hesteshow i Orlando kalt Arabian Nights. Dette ble drevet av Hannas far, og hun har også jobbet der i mange år.

Arabian NightsBestemoren til Hanna døde i februar, og tiden etter har Hanna drevet ranchen, og gjort den klar til at University of Arizona skal overta den. Jeg har ikke sett Lisa og Hanna på 7-8 år, så det var et særdeles hyggelig gjensyn. Vi ble tatt med rundt og fikk treffe en rekke flotte hester, og fikk se ranchen, som etter norsk målestokk var stor. På turen rundt fikk vi se fjellkjeden som lå nord for ranchen bli badet i den berømte Arizona-solnedgangen.

Kvelden kommer fort i området her, og etterpå satt vi i bakhagen og så på en fantastisk stjernehimmel, mens vi spiste mat. Stjerneskudd fikk man også sett. Siden vi var utenfor byen var det ingen lysforurensing som ødela utsikten. Som de sier i Men in Black: Vi ser aldri på stjernene mer, gjør vi vel? Man burde gjøre det oftere. Det er utrolig vakkert, noe som slår meg hver gang jeg er oppe på Varden i Molde på nattestid.

Nightfall at the RanchDagen etter kjørte vi til Phoenix og gikk litt amok på et par kjøpesentre. I Phoenix gjorde jeg også mitt neste intervju, denne gangen med en moldenserinne, som jeg skal holde anonymt akkurat nå. En ting er at jeg ikke vil røpe hva du kan få lese i Romsdals Budstikke mot slutten av måneden, men hun jeg intervjuet vil ikke at foreldrene skal få vite det før de sitter ved frokostbordet og leser lørdags-RB og får kaffen i vrangstrupen.

Intervjuobjektet tok oss med på en liten fjelltur utenfor Scottsdale og vi fikk sett enda litt mer av solnedgang i Arizona. På kveldstid fant vi det så langt beste hotellet vi har bodd på og vurderte nesten å bli en natt til bare på grunn av komforten. Men bare nesten. For vi er ikke lei av kjøring riktig enda. Forøvrig det femte hotellet vi bor på, og den femte måten å slå på dusjen på. Kom igjen, USA. Litt standardisering, hæ? PS! Når man må ha instruksjoner for å slå på dusjen, har man mislykkes med designet. Jeg bare sier det, altså.

Sunset in MountainsVi treffer også på en god del syklister, både i byene og langs landeveiene. Ifølge folk vi snakker med er sykling blitt mer og mer populært i USA, og ikke bare det: Det legges til rette for sykling! I Houston hadde man bysykler. I tillegg lages det egne sykkelveier, som er godt merket, og logisk lagt opp. Der det ikke er egne sykkelstier, henger det skilter langs veien hvor det står: “Share the road. Bicycles are traffic too.” Og her vi er nå, i Sedona Arizona, henger det skilter hvor de med stolthet proklamerer at dette er den mest sykkelvennlige plassen i hele staten. Sånn skal det være!

Jeg hadde i går en av mine største naturopplevelser noensinne, men det får vente til neste bloggposting. Vi skal nå snart og få med oss soloppgangen. Bartenderen på baren vi var i går tipset oss om en fin plass et stykke ned i veien her. Som sagt: Vennlighet og imøtekommenhet. Det er en lekse å lære her et sted. Tror jeg.

Leave a Comment

Filed under Avis, Fotografi, Personlig

Ørnen Har Landet

UpwardsHouston, du har et problem! Neida, vi har vært så snille så. Vi ankom lørdag ettermiddag, lokal tid, og etter en reise på 24 timer gjorde vi ikke så mye mer enn gå på et spisested like bortenfor hotellet for å få oss litt Samuel Adams (øl) og mat. Vi var i seng like etter kl. 21 på kvelden og siden Asle sovnet før meg var det bare å ta på seg mine “noise cancelling” Bose øretelefoner og deretter sette på et program på Spotify med flere timers rolig musikk…

Morgenen etter ble det litt forvirring. Da jeg stod opp fant jeg ut hvor hotellets treningsrom var og tok meg en timesøkt for å få reisen ut av kroppen. Jeg trodde at klokken var seks, for det var det hotellets klokker fortalte meg, men mobilen min viste at klokken bare var fem. Og da en av hotellets ansatte kom forbi treningsrommet, sa han: “Boy, you’re up early!” Det viste seg at Houston hadde gått over til vintertid samme natt, kl. 02, og stilt klokken en time tilbake. Dette hadde mobilen min fått med seg, men tydeligvis ikke hotellets klokker.

TowerDet gikk nå opp for oss at vi hadde enda mer av dagen foran oss enn vi trodde, så halv åtte var vi ute og kjørte mot downtown Houston. Jeg har alltid hatt lyst til å se the skyline of Houston (se forrige bloggposting om hvorfor) så vi hadde med oss kameraer, vidvinkelobjektiv og godt mot. Downtown , eller sentrum som vi kaller det på norsk, er ikke som sentrum vi kjenner det i en typisk by i Norge. Det er ikke masse handlegater, butikker, utesteder og lignende. Det er stort sett store skyskrapere og forretningsbygg. Ifølge lokalbefolkningen er det stille i helgene og etter arbeidstid (som jo er sent her borte). Eneste unntaket er teaterdistriktet i downtown, og noen områder hvor det ofte foregår konserter og kulturarrangementer. Houston har et svært rikt kulturliv.

SpaghettiMen Houston har også en litt eldre bydel i sentrum, med sjarmerende, om enn til tider slitte, murhus med gammel arkitektur. Litt utenfor downtown finner du også gamlebyen, med en rekke sjarmerende områder. Det er likevel ikke langt unna plasser hvor man ikke vil være på kveldstid, ifølge en av nordmennene vi har snakket med her.

Ellers oppholder folk seg i andre områder. Kommer du til Houston vil du se skyskraperområder som er spredt rundomkring. Det tar gjerne tjue minutter og inntil en halvtime å fare mellom de ulike områdene, og innenfor hvert område har man det meste man trenger av butikker, kjøpesentra, matplasser og underholdning.

StaircaseEtter å ha besett sentrum dor vi ut til Katy like utenfor Houston. Her traff vi Christian Nilsen og Christian Nerland, begge fra Molde. De jobber for to ulike firmaer, som har hovedkontor i Molde, og det dreier seg selvsagt om oljebransjen. Houston er verdens oljehovedstad, og dersom man vil ha innpass i de internasjonale markedene, er det her man må være. Jeg intervjuet dem for Romsdals Budstikke, og reportasjen kommer på trykk i slutten av november. Følg med, dere!

Etter at vi var ferdige ville jeg selvsagt ha et bilde av Christian Nilsen, med skyskraperne i downtown i bakgrunnen. Og han stilte villig opp og kjørte oss til et flott sted hvor jeg fikk tatt bildene. Han viste oss også et flott friluftsområde, hvor folk i Houston drar for å løpe, trene og spille en rekke ulike former for sport som krever bane. Det myldret av folk som var ute og trente, gikk tur og luftet hunder. Så da har man også muligheten til å oppleve følelsen av litt natur her i byen, om enn totalt uten fjell som man har blitt vant til etter tjue år i Romsdal. Begge christianene sa også at fjell var hovedgrunnen til at de savnet Molde.

MirrorsSiden vi skal dra videre i dag fant vi i går kveld ut at vi kunne ikke forlate Texas uten å kjøpt en saftig texas-biff. Og det fikk vi til gangs. En biff på litt under 700 gram, som omtrent smeltet på tungen, gjorde at jeg bestemte meg for å starte dagen i dag med litt over en time til i treningsrommet…

Da setter vi oss i bilen og kjører mot Arizona. Jeg skal treffe en moldejente der. For intervju. Følg med, følg med!

PS! Trykk på bildene for å få se dem i STOR versjon! Du kan også se hele fotoalbumet her!

Leave a Comment

Filed under Fotografi, Personlig

Roadtrip i USA

Houston by night

Houston by night. Photo: Wikimedia

I morgen skjer det. Jeg skal oppfylle en gammel drøm om å dra på en roadtrip i USA. En kjøretur uten noe bestemt mål. Hvor du drar dit vinden, og bilen, tar deg.

Akkurat nå er jeg i Oslo og har siste gjennomgang av ting, men jeg tror ikke jeg har glemt noe. Første telefon fra de som skal bo i kåken mens jeg er borte er også mottatt, så alt er normalt.

Min kompis Asle og jeg flyr til Houston. Klart, jeg kan ikke ta fullstendig ferie, så første dagen skal jeg oppsøke noen moldensere, som jobber for romsdalsfirmaer i Houston, og intervjue dem. Deretter bærer det løs ut på veiene i USA. Det eneste vi vet sikkert er at vi skal innom Arizona. Vi skal se Grand Canyon og jeg skal intervjue en moldenserinne som bor og tar utdanning der.

Det er artig at det er Houston som blir startpunktet vårt. Byen har alltid betydd noe spesielt for meg siden jeg satt med vidåpen munn i 1987 og så Jean Michel Jarre framføre et gigantomanisk show mellom skyskraperne i byen for 1,3 millioner mennesker (verdensrekord da) i anledning byens 150-årsjubileum og NASAS 25 årsjubileum:

Planen er også at det skal bli en reportasje av selve roadtripen og det vi opplever. Men dere, kjære lesere, kan få oppleve det først her. Jeg skal blogge jevnlig og poste bilder. Så følg med!

1 Comment

Filed under Personlig