Vi har hatt en søppelcontainer stående i borettslaget denne uken, slik at folk kan ta sin kvartalsmessige rydding av boder, hyller, skap og annet rask som de ikke kastet i forrige rydderunde. For meg tok denne jobben dobbelt så lang tid som jeg hadde trodd. For jeg gikk gjennom et helt liv!
– Hei, ropte han plutselig til meg da jeg møtte ham på torget, midt i Bergen sentrum. Jeg hadde gått forbi ham og han så kjempeglad ut for å se meg. – Tenk at jeg skulle støte på deg her, sa han.
Etter å ha opplevd at avisen min ble stjålet hver eneste morgen i flere uker, til tross for at tyven ble konfrontert og tatt på fersken, bestemte jeg meg for å ta en fryktelig hevn. Dette var det jeg gjorde.
Filed under Personlig
VG har i dag et intervju med en blogerinne jeg aldri har hørt om, som var en slik perfekt mammablogger. Så fant hun ut at mannen hadde vært utro. Dette blogget hun om, og hun står nå fram i VG med sin historie
Akkurat det har jeg ingen problemer med. Jeg er bunn åpen og ærlig selv i sosiale medier (til glede for noen og stor forargelse for andre). Men så kommer det:
I teksten nevnes det, nærmest i en bisetning, at under konfronteringen av mannen sparket hun og slo ham i forargelse. Se for deg at rollene var omvendt. At det var en pappablogger, altså en mann, som som hadde slått og sparket kvinnen da han konfronterte henne med hennes utroskap. Hvor hadde sympatien ligget da? Og: Mannen sier at han har godkjent både at dette nevnes i intervjuet, samt at hun blogget om det. Ville en kvinne som hadde blitt slått blitt tatt alvorlig om hun sa at “ja, jeg har godkjent dette?”
Jeg vet godt alle forklaringene og unnskyldningene som kommer. De kommer alltid når man forteller at man som mann, ble slått av partneren:
– Du hadde nok gjort henne ordentlig sint da!
– Du vet, når kvinner slår, så er det ikke så hardt eller alvorlig
– Menn har slått kvinner i årevis, det helt ok at de kan slå tilbake
I tillegg er det ofte gjenstand for humor når menn blir slått av kvinner. Det er konstant alltid framstilt som noe vi skal lå oss på låret og le av. Som når Penny i The Big Bang Theory sparker en slem nerd i skrittet. Eller når Charlie i 2.5 men blir sparket i ballene av en kvinne fordi han ikke vil sladre på broren sin.
Vold mot menn skal ikke bagatelliseres, akkurat som at vold mot kvinner, barn, dyr eller andre ikke skal bagatelliseres. Men denne teksten i VG viser bare at vi fortsatt har en lang vei å gå.
Filed under Meninger
Jeg hadde tenkt å la være i år, men vellykket folk er så følelsesstyrte og gidder ikke å sette seg inn i ting før de går amok i kommentarfelt, delinger og innsendte klager at nå må onkel Hogne trå til. Igjen.
1) Nei, Jonas Gahr Støre har ikke benyttet seg av svart arbeid. Han har betalt alt han skal. (Bonustips: Dersom Finansavisen og Nettavisen slår opp en sak samtidig, skal du være VELDIG skeptisk fram til den er bekreftet andre plasser). Dersom det kommer fram at han har blitt tipset om de dårlige forholdene, og ikke gjort noe med det, så blir det en helt annen sak. Men inntil videre HAR HAN IKKE GJORT NOE GALT!
2) Nei, man ønsker ikke Johaug noe vondt bare fordi man mener at dommen er riktig. Det betyr bare at man konstaterer at reglene også gjelder for oss selvgode nordmenn. Og du vet like godt som jeg at dersom dette var en finne eller svenske (det er ingen andre i hele verden som bryr seg om langrenn) ville reaksjonen vært: “ALT FOR MILD DOM! DE JUKSER! JÆVLER!”
3) Nei, NRK forskjellsbehandler ikke muslimer og kristne. Programmet som skal ledes av musliminnen med hijab er en dokumentar og et meningsbærende program. Altså ikke noe program hvor programlederinnen skal framstå nøytral på noen som helst måte. Så hvorfor nekte en nyhetsoppleser å ha på seg kors? Dette kan for et utrent øye være underlig. Men det å framstå uten noen som helst forutinntatthet og bindinger er utrolig viktig for en journalist. Du vil bli overrasket dersom jeg fortalte deg alt folk har forsøkt å bruke mot meg for å fortelle mine oppdragsgivere at jeg ikke er nøytral. Det er ting jeg ikke en gang hadde tenkt over. Derfor vil man gjøre alt man kan for å ikke gi kritikere noe som helst ammunisjon, uansett hvor lite det enn måtte føles for oss der og da. Og rett skal være rett: I en del tilfeller HAR jeg ikke vært uhildet nok til å dekke en sak. At kvinnen som skal lede NRK-programmet har hatt en del uheldige meninger om jøder opp gjennom årene er en helt annen diskusjon.
4) Nei, Sylvi Listhaug er ikke Hitler/Voldemort/Keiser Palpatine/King Joffrey. Og jeg begynner å bli dritlei av de som maler henne slik. Jeg er grunnleggende uenig i mye av det hun står for, men det gir meg ingen rett til å påstå at hun er ond. Det ødelegger også bare debatten. Jeg tror hun har folks beste i tankene. Det vil ikke bli noe bra samfunn, det hun ønsker, men det får vi heller forklare henne på andre måter enn å demonisere henne.
5) Jo, min mening har betydning, selv om jeg er en “middelaldrende vellykket hvit mann.” Jeg har tre ganger siste uken fått mitt kjønn, alder og hudfarge slengt tilbake i trynet. Dette er en hersketeknikk som helst folk på venstresiden bruker. Og det verste er at de skjønner ikke at DETTE ER GRUNNEN TIL AT DONALD TRUMP OG FrP FOSSER FRAM! Folk er dritlei av at denne hersketeknikken hives i ansiktet på dem. Jeg er fullstendig klar over at JEG er privilegert, men svært mange av de som avfeies på den måten er ikke det. Så om du vil ha mindre Trump-er og FrP, slutt å avfeie folk på den måten. “Jammen, tenk hvordan kvinner har blitt avfeid på bakgrunn av kjønn” er gjerne svaret på det. Det er riktig, men blir verden noe mer konstruktiv av at man skal begynne å gjøre dette med andre grupper i stedet?
Å, gud i helvete det der gjorde godt! Da har jeg tømt meg. Kom og tørk!
Det var da jeg stod på skoleplassen under 17. mai-feiringen, i sol fra skyfri himmel, og så på alle folkene rundt meg som holdt på med 17. mai-aktiviteter at det slo meg.
Det var en herlig blanding av mennesker. Gamle, voksne, ungdom og barn av alle hudfarger. Det var russedresser, bunader, somaliske folkedrakter, samekofter, folk med hverdagsklær, fine drakter, menn i dress, hijaber, folk med caps, folk med hatt, noen hadde stokk og andre løp rundt.
Det var ektepar der, muslimer, kristne, jøder (ja, jeg kjenner et par av dem), samboere, homofile med regnbueflagg, homofile uten regnbueflagg, enslige, familier, besteforeldre, foreldre, barn, barnebarn, folk født i Norge og flyktninger. Kort sagt Det var en fullstendig blanding av alt du kan tenke deg av folk og bakgrunner.
Og det var da jeg tenkte: Det er dette som er Norge nå. Og det er det som kommer til å være Norge i framtiden. Her løper de alle rundt og spiser is, kaker, pølse og sjokkis. De er med i sekkeløp, potetløp, kaster på stikka, spiller fotball og basket, synger, danser og synger med til korpset. En time før dette hadde vi alle gått i tog, viftet med flagg og ropt hurra.
I all vår iver etter å definere hva som egentlig er norsk og hva som er norsk kulturarv så har vi glemt noe: Det er dette som jeg opplever i dag som er den norske kulturarven. Mye gammelt, noe nytt, mye kjent og noe ukjent. Men etter en tid blir det ukjente mer kjent, og mindre skummelt. Og så kommer noe nytt ukjent som vi så vil bli kjent med. Det er slik alle samfunn har utviklet seg.
I vinter havnet jeg i en debatt med noen om flyktninger. Til slutt formelig skrek han jeg diskuterte med mot meg: – Hvis du er så glad i disse jævla flyktningene, hvorfor åpner du ikke leiligheten din å lar noen av dem bo hos deg, dersom det er så fantastisk?!?
Jeg vil ikke kalle ham rasist. Vi griper alt for lett til det ordet i debatten. Det ville vært lett for meg å latterliggjøre ham også. Men det skal jeg ikke. For det er helt normalt å være skeptisk og engstelig overfor det ukjente. Det er det som har gjort at samfunnet har overlevd.
Men min teori, og erfaring, er at folk som utsettes for det ukjente sakte men sikkert innfinner seg med det. Og jeg er helt enig i at innvandringen avstedkommer mange utfordringer som vi må løse. I motsetning til en del andre tror jeg derimot vi kommer oss forbi disse vanskelighetene også. Men det må ikke skje på bekostning av de friheter vi har i vårt samfunn i dag.
Men tilbake til utfordringen jeg fikk slengt i trynet. Å ha flyktninger boende hos meg i ungkarsboligen min ville nok blitt upraktisk og svært vanskelig. Men jeg fant ut at jeg ville putte pengene der hvor kjeften min er, og jeg ville bidra. Så jeg meldte meg på God Nabo-prosjektet til Redd Barna. Her har jeg fått bli med sammen med en gruppe med andre som en dag i uken møter en fast familie av flyktninger.
Dette er mennesker som har måttet flykte fra alt de hadde, og som har bodd i flyktningeleir i årevis. Nå har de fått komme til Norge, og sakte men sikkert integreres de. Det er her min gruppe og jeg kommer inn i bildet. Vi har vist dem rundt i Molde, ordnet slik at de har fått begynne med fotballtrening og andre aktiviteter. Det har også blitt turer til stranden, Lekeland og andre plasser rundt i Molde for å vise dem tilbudene og hvor de finnes. Vi har også vært mellommenn- og kvinner overfor organisasjoner og klart å få svar på spørsmål og fått ordnet med transport ol.
Gleden og takknemligheten til familien er overstrømmende. Den har de både gitt oss personlig og via flyktningetjenesten i kommunen. Og de dagene jeg har vært med ungene har jeg fått bekreftet det jeg alltid har visst: Barn er barn! Uansett hvor i verden de kommer fra. La oss slutte å sette merkelapper på barn. Da vi skulle dra fra Lekeland var ungene like sure for det som enhver norsk unge ville vært.
I dag guidet jeg dem gjennom 17. mai-aktivitetene. Jeg både hjalp dem i barnetoget, samt på aktivitetene på skolen etterpå. Og det er her, når jeg står og ser på dem, løpe rundt med alle andre ungene og leke og ha det gøy, uten å måtte være utrygg, at jeg får denne oppvåkningen min.
Og da kommer jeg også på det som skjedde da vi kom til oppstillingen til barnetoget. Da klassevenninnen så dem ropte hun på en av dem og sa: – Hei, du skal stå her sammen med oss!
Dette er framtidens Norge, folkens. Og vi kommer oss gjennom det. Gratulerer med dagen, Norge!
Digipost? Nei, takk!
Så var dagen kommet da brevet også lå i min postkasse. DET brevet. Som så mange har snakket om. Jeg hadde egentlig glemt det. Det første jeg fikk for et par år siden, ignorerte jeg. Men nå lå konvolutten i postkassen min. Med Difis logo på seg.
Filed under Meninger
