VG har i dag et intervju med en blogerinne jeg aldri har hørt om, som var en slik perfekt mammablogger. Så fant hun ut at mannen hadde vært utro. Dette blogget hun om, og hun står nå fram i VG med sin historie
Akkurat det har jeg ingen problemer med. Jeg er bunn åpen og ærlig selv i sosiale medier (til glede for noen og stor forargelse for andre). Men så kommer det:
I teksten nevnes det, nærmest i en bisetning, at under konfronteringen av mannen sparket hun og slo ham i forargelse. Se for deg at rollene var omvendt. At det var en pappablogger, altså en mann, som som hadde slått og sparket kvinnen da han konfronterte henne med hennes utroskap. Hvor hadde sympatien ligget da? Og: Mannen sier at han har godkjent både at dette nevnes i intervjuet, samt at hun blogget om det. Ville en kvinne som hadde blitt slått blitt tatt alvorlig om hun sa at “ja, jeg har godkjent dette?”
Jeg vet godt alle forklaringene og unnskyldningene som kommer. De kommer alltid når man forteller at man som mann, ble slått av partneren:
– Du hadde nok gjort henne ordentlig sint da!
– Du vet, når kvinner slår, så er det ikke så hardt eller alvorlig
– Menn har slått kvinner i årevis, det helt ok at de kan slå tilbake
I tillegg er det ofte gjenstand for humor når menn blir slått av kvinner. Det er konstant alltid framstilt som noe vi skal lå oss på låret og le av. Som når Penny i The Big Bang Theory sparker en slem nerd i skrittet. Eller når Charlie i 2.5 men blir sparket i ballene av en kvinne fordi han ikke vil sladre på broren sin.
Vold mot menn skal ikke bagatelliseres, akkurat som at vold mot kvinner, barn, dyr eller andre ikke skal bagatelliseres. Men denne teksten i VG viser bare at vi fortsatt har en lang vei å gå.
Filed under Meninger
Jeg hadde tenkt å la være i år, men vellykket folk er så følelsesstyrte og gidder ikke å sette seg inn i ting før de går amok i kommentarfelt, delinger og innsendte klager at nå må onkel Hogne trå til. Igjen.
1) Nei, Jonas Gahr Støre har ikke benyttet seg av svart arbeid. Han har betalt alt han skal. (Bonustips: Dersom Finansavisen og Nettavisen slår opp en sak samtidig, skal du være VELDIG skeptisk fram til den er bekreftet andre plasser). Dersom det kommer fram at han har blitt tipset om de dårlige forholdene, og ikke gjort noe med det, så blir det en helt annen sak. Men inntil videre HAR HAN IKKE GJORT NOE GALT!
2) Nei, man ønsker ikke Johaug noe vondt bare fordi man mener at dommen er riktig. Det betyr bare at man konstaterer at reglene også gjelder for oss selvgode nordmenn. Og du vet like godt som jeg at dersom dette var en finne eller svenske (det er ingen andre i hele verden som bryr seg om langrenn) ville reaksjonen vært: “ALT FOR MILD DOM! DE JUKSER! JÆVLER!”
3) Nei, NRK forskjellsbehandler ikke muslimer og kristne. Programmet som skal ledes av musliminnen med hijab er en dokumentar og et meningsbærende program. Altså ikke noe program hvor programlederinnen skal framstå nøytral på noen som helst måte. Så hvorfor nekte en nyhetsoppleser å ha på seg kors? Dette kan for et utrent øye være underlig. Men det å framstå uten noen som helst forutinntatthet og bindinger er utrolig viktig for en journalist. Du vil bli overrasket dersom jeg fortalte deg alt folk har forsøkt å bruke mot meg for å fortelle mine oppdragsgivere at jeg ikke er nøytral. Det er ting jeg ikke en gang hadde tenkt over. Derfor vil man gjøre alt man kan for å ikke gi kritikere noe som helst ammunisjon, uansett hvor lite det enn måtte føles for oss der og da. Og rett skal være rett: I en del tilfeller HAR jeg ikke vært uhildet nok til å dekke en sak. At kvinnen som skal lede NRK-programmet har hatt en del uheldige meninger om jøder opp gjennom årene er en helt annen diskusjon.
4) Nei, Sylvi Listhaug er ikke Hitler/Voldemort/Keiser Palpatine/King Joffrey. Og jeg begynner å bli dritlei av de som maler henne slik. Jeg er grunnleggende uenig i mye av det hun står for, men det gir meg ingen rett til å påstå at hun er ond. Det ødelegger også bare debatten. Jeg tror hun har folks beste i tankene. Det vil ikke bli noe bra samfunn, det hun ønsker, men det får vi heller forklare henne på andre måter enn å demonisere henne.
5) Jo, min mening har betydning, selv om jeg er en “middelaldrende vellykket hvit mann.” Jeg har tre ganger siste uken fått mitt kjønn, alder og hudfarge slengt tilbake i trynet. Dette er en hersketeknikk som helst folk på venstresiden bruker. Og det verste er at de skjønner ikke at DETTE ER GRUNNEN TIL AT DONALD TRUMP OG FrP FOSSER FRAM! Folk er dritlei av at denne hersketeknikken hives i ansiktet på dem. Jeg er fullstendig klar over at JEG er privilegert, men svært mange av de som avfeies på den måten er ikke det. Så om du vil ha mindre Trump-er og FrP, slutt å avfeie folk på den måten. “Jammen, tenk hvordan kvinner har blitt avfeid på bakgrunn av kjønn” er gjerne svaret på det. Det er riktig, men blir verden noe mer konstruktiv av at man skal begynne å gjøre dette med andre grupper i stedet?
Å, gud i helvete det der gjorde godt! Da har jeg tømt meg. Kom og tørk!
Det var da jeg stod på skoleplassen under 17. mai-feiringen, i sol fra skyfri himmel, og så på alle folkene rundt meg som holdt på med 17. mai-aktiviteter at det slo meg.
Det var en herlig blanding av mennesker. Gamle, voksne, ungdom og barn av alle hudfarger. Det var russedresser, bunader, somaliske folkedrakter, samekofter, folk med hverdagsklær, fine drakter, menn i dress, hijaber, folk med caps, folk med hatt, noen hadde stokk og andre løp rundt.
Det var ektepar der, muslimer, kristne, jøder (ja, jeg kjenner et par av dem), samboere, homofile med regnbueflagg, homofile uten regnbueflagg, enslige, familier, besteforeldre, foreldre, barn, barnebarn, folk født i Norge og flyktninger. Kort sagt Det var en fullstendig blanding av alt du kan tenke deg av folk og bakgrunner.
Og det var da jeg tenkte: Det er dette som er Norge nå. Og det er det som kommer til å være Norge i framtiden. Her løper de alle rundt og spiser is, kaker, pølse og sjokkis. De er med i sekkeløp, potetløp, kaster på stikka, spiller fotball og basket, synger, danser og synger med til korpset. En time før dette hadde vi alle gått i tog, viftet med flagg og ropt hurra.
I all vår iver etter å definere hva som egentlig er norsk og hva som er norsk kulturarv så har vi glemt noe: Det er dette som jeg opplever i dag som er den norske kulturarven. Mye gammelt, noe nytt, mye kjent og noe ukjent. Men etter en tid blir det ukjente mer kjent, og mindre skummelt. Og så kommer noe nytt ukjent som vi så vil bli kjent med. Det er slik alle samfunn har utviklet seg.
I vinter havnet jeg i en debatt med noen om flyktninger. Til slutt formelig skrek han jeg diskuterte med mot meg: – Hvis du er så glad i disse jævla flyktningene, hvorfor åpner du ikke leiligheten din å lar noen av dem bo hos deg, dersom det er så fantastisk?!?
Jeg vil ikke kalle ham rasist. Vi griper alt for lett til det ordet i debatten. Det ville vært lett for meg å latterliggjøre ham også. Men det skal jeg ikke. For det er helt normalt å være skeptisk og engstelig overfor det ukjente. Det er det som har gjort at samfunnet har overlevd.
Men min teori, og erfaring, er at folk som utsettes for det ukjente sakte men sikkert innfinner seg med det. Og jeg er helt enig i at innvandringen avstedkommer mange utfordringer som vi må løse. I motsetning til en del andre tror jeg derimot vi kommer oss forbi disse vanskelighetene også. Men det må ikke skje på bekostning av de friheter vi har i vårt samfunn i dag.
Men tilbake til utfordringen jeg fikk slengt i trynet. Å ha flyktninger boende hos meg i ungkarsboligen min ville nok blitt upraktisk og svært vanskelig. Men jeg fant ut at jeg ville putte pengene der hvor kjeften min er, og jeg ville bidra. Så jeg meldte meg på God Nabo-prosjektet til Redd Barna. Her har jeg fått bli med sammen med en gruppe med andre som en dag i uken møter en fast familie av flyktninger.
Dette er mennesker som har måttet flykte fra alt de hadde, og som har bodd i flyktningeleir i årevis. Nå har de fått komme til Norge, og sakte men sikkert integreres de. Det er her min gruppe og jeg kommer inn i bildet. Vi har vist dem rundt i Molde, ordnet slik at de har fått begynne med fotballtrening og andre aktiviteter. Det har også blitt turer til stranden, Lekeland og andre plasser rundt i Molde for å vise dem tilbudene og hvor de finnes. Vi har også vært mellommenn- og kvinner overfor organisasjoner og klart å få svar på spørsmål og fått ordnet med transport ol.
Gleden og takknemligheten til familien er overstrømmende. Den har de både gitt oss personlig og via flyktningetjenesten i kommunen. Og de dagene jeg har vært med ungene har jeg fått bekreftet det jeg alltid har visst: Barn er barn! Uansett hvor i verden de kommer fra. La oss slutte å sette merkelapper på barn. Da vi skulle dra fra Lekeland var ungene like sure for det som enhver norsk unge ville vært.
I dag guidet jeg dem gjennom 17. mai-aktivitetene. Jeg både hjalp dem i barnetoget, samt på aktivitetene på skolen etterpå. Og det er her, når jeg står og ser på dem, løpe rundt med alle andre ungene og leke og ha det gøy, uten å måtte være utrygg, at jeg får denne oppvåkningen min.
Og da kommer jeg også på det som skjedde da vi kom til oppstillingen til barnetoget. Da klassevenninnen så dem ropte hun på en av dem og sa: – Hei, du skal stå her sammen med oss!
Dette er framtidens Norge, folkens. Og vi kommer oss gjennom det. Gratulerer med dagen, Norge!
Digipost? Nei, takk!
Så var dagen kommet da brevet også lå i min postkasse. DET brevet. Som så mange har snakket om. Jeg hadde egentlig glemt det. Det første jeg fikk for et par år siden, ignorerte jeg. Men nå lå konvolutten i postkassen min. Med Difis logo på seg.
Filed under Meninger
Hogne har ikke fått den trådløse ruteren sin fra Canal Digital, og ringer for å etterlyse:
– Canal Digital, hva kan jeg hjelpe deg med?
– Ja, hei. Jeg har ikke fått den trådløse ruteren dere skulle dele ut i borettslaget
– Trådløs ruter? Det har ikke vi noe med.
– Det står Canal Digital her
– Ja, men du skal snakke med Canal Digital Satellitt
– Jaha? Kan du sette meg over til dem da?
– Nei, så klart ikke. De er et helt annet selskap enn oss. Ha en fortsatt god dag
Etter å ha funnet fram nummeret til Canal Digital Satellitt:
– Canal Digital Satellitt, hva kan jeg hjelpe deg med?
– Ja, hei. Jeg har ikke fått den trådløse ruteren dere skulle dele ut i borettslaget
– Trådløs ruter? Det er ikke vi som deler ut slikt. Og borettslag, sier du? Har du parabol i et borettslag? Det er uvanlig. Jeg finner deg ikke som kunde her heller.
– Nei, nei. Vi har kabel, og vi skulle f…
– Da skal du ikke snakke med oss. Du skal snakke med Canal Digital Kabel
– Kan du sette meg over til dem da?
– Nei, så klart ikke. Det er et helt annet selskap enn oss. Ha en fortsatt god dag
Etter å ha funnet nummeret til Canal Digital Kabel:
– Canal Digital Kabel, hva kan jeg hjelpe deg med?
– Ja, hei. Jeg har ikke fått den trådløse ruteren dere skulle dele ut i borettslaget
– Da må du snakke med Eltel, det er de som gjør den jobben.
– Ja, det stemmer. Det er logoen deres på brevet her. Men jeg har ikke fått…
– Vi har ikke noe med det å gjøre. Du må ringe Eltel
– Men jeg er ikke kunde hos ElTel. Jeg er kunde hos dere.
– Ja, men det er Eltel som gjør jobben
– Men det er jo dere som har leid dem inn. Ikke jeg.
– Men du må ringe dem. Vi har ikke noe med ruterne å gjøre.
– Fa*atsjo*n ta dere
– Hva sa du?
– Jeg sa, ha en fin dag.
Etter å ha ringt Eltel:
– Du har ikke fått trådløs ruter som skulle deles ut, sier du?
– Nei.
– Hvor er dette?
– Molde
– Da må du ringe lokalkontoret i Molde
Etter å ha ringt lokalkontoret
– Du har ikke fått ruteren?
– Nei.
– Var du ikke i felleslokalet og hentet den de dagene vi leverte dem ut?
– Mellom klokken 08.30 og kl. 16 når det meste av Norges befolkning er på skole eller jobb? Nei.
– Ok, da skal jeg sjekke og gi deg tilbakemelding.
– Forresten, jeg har også mistet distriktskanalene til NRK. Hvorfor det?
– Nei, kanaltilbudet har ikke vi noe med å gjøre. Du må ringe Canal Digital
– Selvsagt
Jeg ringer Canal Digital på nytt:
– Nei, programtilbudet har ikke vi noe med. Du må snakke med Canal Digital Satellitt
Jeg ringer Canal Digital Satellitt:
– Vent litt… du har ikke parabol. Du har jo kabel. Du må ringe Canal Digital Kabel
Jeg ringer Canal Digital Kabel:
– Nei, der nok fjernet fra pakken. Det sendte vi epost om for en tid tilbake.
– Hvorfor ble de fjernet?
– Fordi du får distriktssendingen som du skal ha, NRK Møre og Romsdal. Men den er jo i HD, har du sett det?
– Men jeg vil se Nordland også!
– Da kan du gå på internett på nrk.no og se dem
– Da må jeg få den trådløse ruteren jeg venter på først
– Da må du ringe Eltel for det er de som…
– *sensurerte nord-norske uttrykk*
– Ojsann, det var språkbruken sin det.
Og sånn går nu dagan
Filed under Kåseri
Filed under Kåseri
Det er ingenting her i verden som lukter som grillet burger og smeltet ost. Noen i borettslaget griller, og nesen min fylles av akkurat den lukten nå. Jeg fylles opp innenfra av en nostalgi som graver minnene ut av hjernen min. Tenåring? Nei, yngre. 80-tallet. Fauske. Spilleautomater. Grill… Der har vi det! Grillbaren, Ole Reidar Sollunds krypinn under gamle Nordlandsbanken.
Grillbaren var forbudt område for meg. Min mor var veldig skeptisk til spilleautomater. Spilleautomater på 80-tallet var ikke de som Norsk Tipping i dag har monopol på. På den tiden gikk man på gatekjøkken for å spille spill man i dag kan sitte på bussen og spille på mobiltelefonen sin. Og vi måtte betale. For hver omgang.
Når vi var på Grillbaren måtte jeg holde meg borte fra inngangen til etablissementet, slik at foreldrene mine ikke så meg om de var nede i sentrum. Av og til ville en i gjengen som stod foran automatene rope at de så opphavet mitt rundt hjørnet, og jeg ville da løpe og gjemme meg bak biljardbordet til ”faren over” ble gitt.
Når du er ung og naiv tror du at du klarer å lure foreldrene dine, men tatt i betraktning at klærne mine måtte være gjennomtrukket av den samme lukten som har startet tidsmaskinen i hodet mitt akkurat nå, var det vel ingen stor hemmelighet for noen at jeg bruke å snike meg ned dit.
Jeg lukker øynene mens jeg prøver å komme på alle spillene vi spilte. Crystal Castles, Donkey Kong, Pole Position, Kangaroo… Om du spør meg om viktige ting som skjedde i verden i disse årene, blir jeg svar skyldig. Men spør du meg om hvilke låter jeg hørte på, hva slags filmer jeg så og ikke minst hvilke spill jeg spilte, bør du ha god tid.
Vi var en fast gjeng som alltid hang rundt automatene, og det var strenge men uskrevne regler om oppførsel. En snek for eksempel ikke i køen ustraffet og rivalisering så man lite til. Det kollektive målet var alltid å vinne over automaten og for enkelte av oss var dette så alvorlig at vi satt i friminuttene og tegnet opp skjermbildene og la opp strategier.
En av mine klassekamerater var suveren på de fleste automatene, men ingenting slår den gangen han satt tolv timer i strekk og spilte samme runde på Star Wars-automaten. Verdensrekorden i antall poeng var innenfor rekkevidde, men dette gjorde ikke stort inntrykk på Sollund da han skulle stenge klokken elleve på kvelden. Så han slo like godt av strømmen og sendte oss hjem mens han gav inntrykk av at det å ha kun tjent to kroner på automaten den dagen veide tyngre enn alle verdens rekorder.
En kan vel ikke klandre ham. Jeg kan nemlig aldri huske at jeg spiste på Grillbaren, men jeg la likevel igjen haugevis av hardt oppsparte flaskepenger der. Og i dag er jeg rik på minner. Om grillet burger og smeltet ost.
Dette er en omarbeidet versjon av en tekst som har stått på trykk i Saltenposten
