Tag Archives: kåseri

Framtidens Norge

Det var da jeg stod på skoleplassen under 17. mai-feiringen, i sol fra skyfri himmel, og så på alle folkene rundt meg som holdt på med 17. mai-aktiviteter at det slo meg.

Det var en herlig blanding av mennesker. Gamle, voksne, ungdom og barn av alle hudfarger. Det var russedresser, bunader, somaliske folkedrakter, samekofter, folk med hverdagsklær, fine drakter, menn i dress, hijaber, folk med caps, folk med hatt, noen hadde stokk og andre løp rundt.

Det var ektepar der, muslimer, kristne, jøder (ja, jeg kjenner et par av dem), samboere, homofile med regnbueflagg, homofile uten regnbueflagg, enslige, familier, besteforeldre, foreldre, barn, barnebarn, folk født i Norge og flyktninger. Kort sagt Det var en fullstendig blanding av alt du kan tenke deg av folk og bakgrunner.

Og det var da jeg tenkte: Det er dette som er Norge nå. Og det er det som kommer til å være Norge i framtiden. Her løper de alle rundt og spiser is, kaker, pølse og sjokkis. De er med i sekkeløp, potetløp, kaster på stikka, spiller fotball og basket, synger, danser og synger med til korpset. En time før dette hadde vi alle gått i tog, viftet med flagg og ropt hurra.

I all vår iver etter å definere hva som egentlig er norsk og hva som er norsk kulturarv så har vi glemt noe: Det er dette som jeg opplever i dag som er den norske kulturarven. Mye gammelt, noe nytt, mye kjent og noe ukjent. Men etter en tid blir det ukjente mer kjent, og mindre skummelt. Og så kommer noe nytt ukjent som vi så vil bli kjent med. Det er slik alle samfunn har utviklet seg.

I vinter havnet jeg i en debatt med noen om flyktninger. Til slutt formelig skrek han jeg diskuterte med mot meg: – Hvis du er så glad i disse jævla flyktningene, hvorfor åpner du ikke leiligheten din å lar noen av dem bo hos deg, dersom det er så fantastisk?!?

Jeg vil ikke kalle ham rasist. Vi griper alt for lett til det ordet i debatten. Det ville vært lett for meg å latterliggjøre ham også. Men det skal jeg ikke. For det er helt normalt å være skeptisk og engstelig overfor det ukjente. Det er det som har gjort at samfunnet har overlevd.

Men min teori, og erfaring, er at folk som utsettes for det ukjente sakte men sikkert innfinner seg med det. Og jeg er helt enig i at innvandringen avstedkommer mange utfordringer som vi må løse. I motsetning til en del andre tror jeg derimot vi kommer oss forbi disse vanskelighetene også. Men det må ikke skje på bekostning av de friheter vi har i vårt samfunn i dag.

Men tilbake til utfordringen jeg fikk slengt i trynet. Å ha flyktninger boende hos meg i ungkarsboligen min ville nok blitt upraktisk og svært vanskelig. Men jeg fant ut at jeg ville putte pengene der hvor kjeften min er, og jeg ville bidra. Så jeg meldte meg på God Nabo-prosjektet til Redd Barna. Her har jeg fått bli med sammen med en gruppe med andre som en dag i uken møter en fast familie av flyktninger.

Dette er mennesker som har måttet flykte fra alt de hadde, og som har bodd i flyktningeleir i årevis. Nå har de fått komme til Norge, og sakte men sikkert integreres de. Det er her min gruppe og jeg kommer inn i bildet. Vi har vist dem rundt i Molde, ordnet slik at de har fått begynne med fotballtrening og andre aktiviteter. Det har også blitt turer til stranden, Lekeland og andre plasser rundt i Molde for å vise dem tilbudene og hvor de finnes. Vi har også vært mellommenn- og kvinner overfor organisasjoner og klart å få svar på spørsmål og fått ordnet med transport ol.

Gleden og takknemligheten til familien er overstrømmende. Den har de både gitt oss personlig og via flyktningetjenesten i kommunen. Og de dagene jeg har vært med ungene har jeg fått bekreftet det jeg alltid har visst: Barn er barn! Uansett hvor i verden de kommer fra. La oss slutte å sette merkelapper på barn. Da vi skulle dra fra Lekeland var ungene like sure for det som enhver norsk unge ville vært.

I dag guidet jeg dem gjennom 17. mai-aktivitetene. Jeg både hjalp dem i barnetoget, samt på aktivitetene på skolen etterpå. Og det er her, når jeg står og ser på dem, løpe rundt med alle andre ungene og leke og ha det gøy, uten å måtte være utrygg, at jeg får denne oppvåkningen min.

Og da kommer jeg også på det som skjedde da vi kom til oppstillingen til barnetoget. Da klassevenninnen så dem ropte hun på en av dem og sa: – Hei, du skal stå her sammen med oss!

Dette er framtidens Norge, folkens. Og vi kommer oss gjennom det. Gratulerer med dagen, Norge!

Leave a Comment

Filed under Kåseri, Meninger, Personlig

Hva tenker du på, spør Facebook

Jo, kjære Facebook. Siden du spør. Dette er det jeg tenker på:
 
– Folk dør av å puste inn luften i Oslo. Hvorfor framstiller media saken slik da: BYRÅDET NEKTER DEG Å KJØRE BIL!!!! ?
 
– Det er mye å kritisere Listhaug for. Men å kritisere henne for en, riktignok helt idiotisk inndragelse av statsborgerskap, når et nesten samlet Storting stemte for disse reglene for 12 år siden, og dette er gjort av UD uten hennes innblanding, gjør det uriktig å rette skytset mot henne i denne saken. Med ett unntak. Se neste punkt.
 
– Når vi snakker om Listhaug. Hun sier lyving må få konsekvenser.Kan vi da forvente at disse som har løyet på asylsøknadene sine blir statsråder i framtiden? Eller er det kun løgn på pressekonferanser som fører til en slik karrierevei?
 
– Hvorfor forsvarer folk Søviknes med at “han gjorde en tabbe for MANGE år siden, det må vi kunne tilgi,” samtidig som de er klare for å hive ut godt integrerte mennesker for en tabbe de gjorde for sytten år siden?
 
– Hvorfor betaler folk for horoskop, homeopati og kostholdsprodukter som er beviselig svindel?
 
– Hvem spiser alle de blå seigmennene?
 
– Hvorfor går døren alltid gale veien?
 
– Betyr ikke det at Trump skryter av Brexit at Brexit er det verste som kunne skjedd Europa? Vi vet jo hvorfor han skryter, nå vet han at han kan få i gang skikkelig lukrative avtaler med Storbritannia i hans favør
 
– Hvorfor er ikke folk mer alarmerte over at våre friheter innskrenkes mer og mer for hver dag? Har du sett hva som foregår i Storbritannia etter Brexit? Er du klar over hvor mange som sitter der og er klare til å gi fra seg personlig frihet i “trygghetens navn?”
 
– Hvorfor sitter norske pensjonister, som ikke bare har klart å få sin egen pensjonistpakke, de har fått min, din og framtidige generasjoners pensjonistkake også, og klager over unødvendig pengebruk? Vi kommer aldri noensinne i historien til å få pensjonister som har så god råd igjen. Når jeg når pensjonistalder har vi ingen pensjonistalder. Folk må jobbe så lenge de klarer, for samfunnet har ikke råd til noe annet.
 
– Hvorfor er det slik at folk som jeg til vanlig anser som oppegående mennesker får seg til å si ting som “jeg er i mot dødsstraff, men la oss slippe ut Breivik, så løser problemet seg kjapt av seg selv og så slipper vi å bruke mer penger på ham”? Det er ikke slik et rettsamfunn fungerer. Jeg er stolt av at vi lar systemet fungere. La Breivik anke til han ikke kan anke mer. La oss vise ham, og resten av verden, at vi lever i et sivilisert samfunn hvor alle har grunnleggende rettigheter. Det er ikke slik at vi kan begynne å gjøre unntak. Hvor skulle vi sette grensen?
 
– Hvorfor fortsetter myndigheter over hele verden med forurensing og gjør ingen klimatiltak som virker, samtidig som de skal gi meg dårlig samvittighet fordi at jeg kjører bil, hater sparepærer og nytteløs resirkulering og bruker plastposer på butikken når jeg handler? Sett i gang miljøtiltak som hjelper. Det jeg gjør er et piss i havet!
 
Er det alderen som gjør at jeg blir mer og mer bekymret for framtiden? Seriøst, se hva som foregår i verden. Den har blitt et mørkere og kaldere sted, hvor myndigheter blir mer og mer autoritære, og det er en voksende del av befolkningen som lar det skje. “Gi Trump en sjanse?” Det sa de om Hitler også (beklager å hitle debatten, men de SA det!)
 
Flere enn meg som er overbevist om at tredje verdenskrig bryter ut i år? Noen mener den har begynt. Jeg snakker ikke om atomkrig (ikke enda) men jeg er overbevist om at Trump kommer til å starte en katastrofe fra Twitter-kontoen sin
 
Noen som vil gi meg en jobb?
 
Hvorfor ikke?
 
Hva med et konsulentoppdrag?
 
Hvem tror du at du er?
 
Hvem tror jeg at jeg er?
 
Hvor går jeg?
 
Hvor skal jeg?
 
Leser du fortsatt?
 
Hva heter hovedstaden i Belgia?
 
Og hvorfor tror jeg fortsatt på godheten i mennesker til tross for den dystre listen over her?
 
Kan det være fordi jeg akkurat fikk hjelp til å finne fram til å finne fram noen gamle tegninger til et legosett fra 70-tallet, som noen har
scannet og lagt ut helt gratis?
 
Vet du at det er sånne ting som det som skaper fred her i verden?
 
Hvorfor fikk jeg så inderlig lyst på vafler?
 
Det tror jeg var alt, Facebook. Hvis du ikke kommer på mer selv da

3 Comments

Filed under Kåseri, Meninger, Personlig

Nei, jeg trenger ingen flere digitale postkasser

digipost

Digipost? Nei, takk!

Så var dagen kommet da brevet også lå i min postkasse. DET brevet. Som så mange har snakket om. Jeg hadde egentlig glemt det. Det første jeg fikk for et par år siden, ignorerte jeg. Men nå lå konvolutten i postkassen min. Med Difis logo på seg.

 
“Difi?” tenkte jeg. “Hva er dette for noe? Hvilke mektige personer har jeg irritert nok til at de klarer å få selveste Difi til å sende meg et brev?”
 
Jeg åpnet konvolutten, og i brevet stod det at de kunne ikke se at jeg hadde valgt digital postkasse enda, og at nå begynte det å haste. Digital postkasse? Hva pokker? Jeg har jo gmail. Samt mail på jobben.
 
Men i den digitale postkassen er ting kryptert, må vite. Og så er det sikkert. Javel? Og så? Hva var poenget med å utvikle den svindyre altinn.no? Jeg trodde det var postkassen min for kommunikasjon med det offentlige.
 
Og banken min sender brevene i nettbanken. Der kommer alle kvitteringer, efakturaer og betalingsblanketter, som før kom i posten.
 
På toppen av det hele har jeg en portal hos NAV, hvor all saksgang og kommunikasjon med dem foregår. Og så har vi jo portalen for resepter. For ikke å snakke om lånekassen, selv om jeg snart er ferdig med den tjenesten da.
 
Så gi meg en eneste god grunn til at jeg skal ha enda en onlinetjeneste å forholde meg til?
 
“Du får offentlige brev dit,” sier de. Hva for noe? Med unntak av NAV og skattemyndighetene, hvor ofte får jeg offentlige brev? Jeg kan ikke huske sist jeg fikk et brev fra det offentlige som ikke ble sendt digitalt på en av de andre tjenestene.
 
“Også kan du få kvitteringer og e-fakturaer dit?” Halloooo! Så du at jeg skrev at jeg allerede har en nettbank som tar seg av alt dette? Det står et par setninger opp her. Ser du? Ok?
 
“Fysiske brev kan stjeles fra postkassen din av tyver!” Ja, men det er fullt mulig å hacke digipost også. Det krever litt mer jobb, men ting er ikke trygt og sikkert bare fordi det ligger på en server. Men jeg klarer fortsatt ikke å skjønne hvilke brev det egentlig er snakk om her.
 
“Men alle får én plass å forholde seg til, samme plassen.” Nei, for det første må du fortsatt forholde deg til de tjenestene du har i dag. For det andre var det ikke nok å utvikle en tredje offentlig portal (vi har allerede altinn og NAV). Neida, det var visstnok brudd på anbudskonkurranse (eller noe sånn). Så du har hele to valg når det gjelder din offentlige digitale…tredje portal. Nemlig E-boks og Digipost. Sistnevnte er eid av Posten, E-boks av noen i Danmark.
 
Så beklager, Difi. Dette brevet gikk rett i papirsøppelet. Men det er kanskje ikke dere, det er kanskje bare meg. Jeg vet ikke. Men jeg gidder ikke enda en offentlig portal å forholde meg til. Dere får bruke de vi har, synes jeg.

Leave a Comment

Filed under Meninger

Sånn er det å forholde seg til Canal Digital

Hogne har ikke fått den trådløse ruteren sin fra Canal Digital, og ringer for å etterlyse:

– Canal Digital, hva kan jeg hjelpe deg med?

  Ja, hei. Jeg har ikke fått den trådløse ruteren dere skulle dele ut i borettslaget

– Trådløs ruter? Det har ikke vi noe med.

– Det står Canal Digital her

– Ja, men du skal snakke med Canal Digital Satellitt

– Jaha? Kan du sette meg over til dem da?

– Nei, så klart ikke. De er et helt annet selskap enn oss. Ha en fortsatt god dag

Etter å ha funnet fram nummeret til Canal Digital Satellitt:

– Canal Digital Satellitt, hva kan jeg hjelpe deg med?

– Ja, hei. Jeg har ikke fått den trådløse ruteren dere skulle dele ut i borettslaget

– Trådløs ruter? Det er ikke vi som deler ut slikt. Og borettslag, sier du? Har du parabol i et borettslag? Det er uvanlig. Jeg finner deg ikke som kunde her heller.

– Nei, nei. Vi har kabel, og vi skulle f…

– Da skal du ikke snakke med oss. Du skal snakke med Canal Digital Kabel

– Kan du sette meg over til dem da?

– Nei, så klart ikke. Det er et helt annet selskap enn oss. Ha en fortsatt god dag

Etter å ha funnet nummeret til Canal Digital Kabel:

– Canal Digital Kabel, hva kan jeg hjelpe deg med?

– Ja, hei. Jeg har ikke fått den trådløse ruteren dere skulle dele ut i borettslaget

– Da må du snakke med Eltel, det er de som gjør den jobben.

– Ja, det stemmer. Det er logoen deres på brevet her. Men jeg har ikke fått…

– Vi har ikke noe med det å gjøre. Du må ringe Eltel

– Men jeg er ikke kunde hos ElTel. Jeg er kunde hos dere.

– Ja, men det er Eltel som gjør jobben

– Men det er jo dere som har leid dem inn. Ikke jeg.

– Men du må ringe dem. Vi har ikke noe med ruterne å gjøre.

– Fa*atsjo*n ta dere

– Hva sa du?

– Jeg sa, ha en fin dag.

Etter å ha ringt Eltel:

– Du har ikke fått trådløs ruter som skulle deles ut, sier du?

– Nei.

– Hvor er dette?

– Molde

– Da må du ringe lokalkontoret i Molde

Etter å ha ringt lokalkontoret

– Du har ikke fått ruteren?

– Nei.

– Var du ikke i felleslokalet og hentet den de dagene vi leverte dem ut?

– Mellom klokken 08.30 og kl. 16 når det meste av Norges befolkning er på skole eller jobb? Nei.

– Ok, da skal jeg sjekke og gi deg tilbakemelding.

– Forresten, jeg har også mistet distriktskanalene til NRK. Hvorfor det?

– Nei, kanaltilbudet har ikke vi noe med å gjøre. Du må ringe Canal Digital

– Selvsagt

Jeg ringer Canal Digital på nytt:

– Nei, programtilbudet har ikke vi noe med. Du må snakke med Canal Digital Satellitt

Jeg ringer Canal Digital Satellitt:

– Vent litt… du har ikke parabol. Du har jo kabel. Du må ringe Canal Digital Kabel

Jeg ringer Canal Digital Kabel:

– Nei, der nok fjernet fra pakken. Det sendte vi epost om for en tid tilbake.

– Hvorfor ble de fjernet?

– Fordi du får distriktssendingen som du skal ha, NRK Møre og Romsdal. Men den er jo i HD, har du sett det?

– Men jeg vil se Nordland også!

– Da kan du gå på internett på nrk.no og se dem

– Da må jeg få den trådløse ruteren jeg venter på først

– Da må du ringe Eltel for det er de som…

– *sensurerte nord-norske uttrykk*

– Ojsann, det var språkbruken sin det.

Og sånn går nu dagan

Leave a Comment

Filed under Kåseri

En fin dag hos frisøren

Hvorfor har frisører alltid sitt eget hår frisert, ordnet og stelt på en måte som vi andre dødelige verken ville forsøkt på, eller fått til? Det går fra blått til lilla, extensions, merkelige kombinasjoner og en gang hadde hun som klippet meg til og med rottehale. Det er et av mange mysterier rundt frisøryrket for meg. Et annet er hvordan de overtaler deg til å kjøpe alle slags mulige produkter som blir stående i hyllen på badet og samle støv.
 
Det er ikke ofte jeg klipper meg. Det kan de som kjenner meg bekrefte. I enkelte perioder har det gått et par år. Men så plutselig får jeg ånden over meg (om ånden blir riktig ille pusser jeg tennene), og så går jeg til frisøren.
 
Så for kort tid siden satt jeg i frisørstolen. Det var fem måneder siden sist, så det var vel på tide. Jeg orker ikke en runde til med langt hår, i hvert fall ikke enda, så jeg ba Elisabeth klippe meg kort (vi kaller henne Elisabeth hun het sikkert noe annet, men jeg liker navnet Elisabeth, ok?).
 
Naive meg. Hvorfor trodde jeg det skulle være så enkelt? “Kort i nakken da? Javel, hva med ørene? Og panneluggen da? Hva med oppå hodet? Skal det være maskinklipp? Ikke? hvor kort vil du ha det? Skal vi lage skill?”
 
Etter en forhandlingsrunde har vi blitt enige. Og så begynner ritualet. Først er det en vask av håret. Det er min favorittdel av det å bli klippet. Å ha kyndige kvinnehender stryke meg gjennom håret og sjamponere og balsamere meg med gudene vet hva kan av og til sende meg inn i en transe. En gang sovnet jeg.
 
Så begynner klippingen. Og småpraten: “Hva jobber du med? Bor du i Molde? Du holder bra på dialekten til å ha bodd så lenge i Molde, altså. Si i fra hvis dette stikker. Ja sånne IT-ting skjønner jeg ikke noe av. Jeg har en Ipad men den…”
 
Men så kommer det: “Bruker du noen hårprodukter?”
 
Jeg blir usikker. Hva mener hun med hårprodukter? Jeg bruker jo shampoo. Og jeg har balsam i håret i ny og ne (av og til når det er fullmåne også). Mener hun voks? Gele? Sjokoladepudding?
 
Hun gir meg et blikk som med all tydelighet viser at hårprodukter må man bruke. Man skal være snill mot håret sitt, altså! Jeg ser i bakken og er skamfull mens jeg rister på hodet, og sier: “Ikke annet en shampoo og balsam.”
 
Nå går Elisabeth foran meg og begynner å la saksen gå på toppen av hodet mitt. Det er først nå jeg ser hvor trang genseren hun har på seg egentlig er. Og at jeg nå kikker rett inn i det som akkurat nå ser ut som en perfekt puppekløft.
 
“Du burde bruke litt hårprodukt for tørr hodebunn. Det er ikke alvorlig, altså, men litt forebygging bør nok til.”
 
Jeg svetter litt nå og munnen er tørr. Mitt forsøk på å si “Javel” blir til “lhk.”
 
Nå går hun på siden av meg, og den ene brystvorten kjæler forsiktig med øret mitt. “Jeg har noe lavendelbasert gugge som er bra for håret, mikset med fiskeskjell, torskeballer og elgbæsj. Tilbud denne uken. Kunne du vært interessert i det?”
 
Jeg forsøker å tenke fotball og er fullstendig distrahert. Nå kommer hun rundt og ser på meg med et lurt smil. “Du verden så søt du er,” tenker jeg.
 
“Nå, hva sier du?” spør hun
 
“Hm?”
 
“Om hårproduktet?”
 
“Åja…. joda…høres fint ut det”
 
“Men så bra, da sier vi det” hvorpå hun klasker to flasker på bordet foran meg. Et bord hvor det står “Denne uken anbefaler vi” på. Så skuffet jeg blir. Er dette noe hun tilbyr alle? Jeg trodde vi hadde noe her Elisabeth!
 
Men før jeg kan angre meg er hun i gang med maskin i nakken min. Hun bøyer seg framover for å se nøye på nakken og få med seg alle nakkehårene. Jeg kjenner pusten hennes nedover nakken. Det iler nedover ryggraden, og alle kritiske tanker forsvinner som dugg for solen.
 
Så vifter hun vekk løse hår, tar av meg forkleet og sier “Vær så god.”
 
Jeg går, litt slukøret, mot kassen. “Ikke glem hårproduktene dine da,” sier hun og gir meg et Colgatesmil. Jeg skal til å angre meg, men så legger hun hånden sin på armen min. “Du kledde den frisyren, altså”
 
To minutter senere er jeg på vei ut, nyklippet og med to svindyre hårprodukter i en pose. Hva skjedde nå, tenker jeg.
 
Men jeg var fin på håret da.

Leave a Comment

Filed under Kåseri

Grillbaren

crystalDet er ingenting her i verden som lukter som grillet burger og smeltet ost. Noen i borettslaget griller, og nesen min fylles av akkurat den lukten nå. Jeg fylles opp innenfra av en nostalgi som graver minnene ut av hjernen min. Tenåring? Nei, yngre. 80-tallet. Fauske. Spilleautomater. Grill… Der har vi det! Grillbaren, Ole Reidar Sollunds krypinn under gamle Nordlandsbanken.

Grillbaren var forbudt område for meg. Min mor var veldig skeptisk til spilleautomater. Spilleautomater på 80-tallet var ikke de som Norsk Tipping i dag har monopol på. På den tiden gikk man på gatekjøkken for å spille spill man i dag kan sitte på bussen og spille på mobiltelefonen sin. Og vi måtte betale. For hver omgang.

Når vi var på Grillbaren måtte jeg holde meg borte fra inngangen til etablissementet, slik at foreldrene mine ikke så meg om de var nede i sentrum. Av og til ville en i gjengen som stod foran automatene rope at de så opphavet mitt rundt hjørnet, og jeg ville da løpe og gjemme meg bak biljardbordet til ”faren over” ble gitt.

Når du er ung og naiv tror du at du klarer å lure foreldrene dine, men tatt i betraktning at klærne mine måtte være gjennomtrukket av den samme lukten som har startet tidsmaskinen i hodet mitt akkurat nå, var det vel ingen stor hemmelighet for noen at jeg bruke å snike meg ned dit.

Jeg lukker øynene mens jeg prøver å komme på alle spillene vi spilte. Crystal Castles, Donkey Kong, Pole Position, Kangaroo… Om du spør meg om viktige ting som skjedde i verden i disse årene, blir jeg svar skyldig. Men spør du meg om hvilke låter jeg hørte på, hva slags filmer jeg så og ikke minst hvilke spill jeg spilte, bør du ha god tid.

Vi var en fast gjeng som alltid hang rundt automatene, og det var strenge men uskrevne regler om oppførsel. En snek for eksempel ikke i køen ustraffet og rivalisering så man lite til. Det kollektive målet var alltid å vinne over automaten og for enkelte av oss var dette så alvorlig at vi satt i friminuttene og tegnet opp skjermbildene og la opp strategier.

starwarsmicro01En av mine klassekamerater var suveren på de fleste automatene, men ingenting slår den gangen han satt tolv timer i strekk og spilte samme runde på Star Wars-automaten. Verdensrekorden i antall poeng var innenfor rekkevidde, men dette gjorde ikke stort inntrykk på Sollund da han skulle stenge klokken elleve på kvelden. Så han slo like godt av strømmen og sendte oss hjem mens han gav inntrykk av at det å ha kun tjent to kroner på automaten den dagen veide tyngre enn alle verdens rekorder.

En kan vel ikke klandre ham. Jeg kan nemlig aldri huske at jeg spiste på Grillbaren, men jeg la likevel igjen haugevis av hardt oppsparte flaskepenger der. Og i dag er jeg rik på minner. Om grillet burger og smeltet ost.

Dette er en omarbeidet versjon av en tekst som har stått på trykk i Saltenposten

1 Comment

Filed under Arkade, Avis, Kåseri, Nostalgi, Spill