Tag Archives: kommentar

Framtidens Norge

Det var da jeg stod på skoleplassen under 17. mai-feiringen, i sol fra skyfri himmel, og så på alle folkene rundt meg som holdt på med 17. mai-aktiviteter at det slo meg.

Det var en herlig blanding av mennesker. Gamle, voksne, ungdom og barn av alle hudfarger. Det var russedresser, bunader, somaliske folkedrakter, samekofter, folk med hverdagsklær, fine drakter, menn i dress, hijaber, folk med caps, folk med hatt, noen hadde stokk og andre løp rundt.

Det var ektepar der, muslimer, kristne, jøder (ja, jeg kjenner et par av dem), samboere, homofile med regnbueflagg, homofile uten regnbueflagg, enslige, familier, besteforeldre, foreldre, barn, barnebarn, folk født i Norge og flyktninger. Kort sagt Det var en fullstendig blanding av alt du kan tenke deg av folk og bakgrunner.

Og det var da jeg tenkte: Det er dette som er Norge nå. Og det er det som kommer til å være Norge i framtiden. Her løper de alle rundt og spiser is, kaker, pølse og sjokkis. De er med i sekkeløp, potetløp, kaster på stikka, spiller fotball og basket, synger, danser og synger med til korpset. En time før dette hadde vi alle gått i tog, viftet med flagg og ropt hurra.

I all vår iver etter å definere hva som egentlig er norsk og hva som er norsk kulturarv så har vi glemt noe: Det er dette som jeg opplever i dag som er den norske kulturarven. Mye gammelt, noe nytt, mye kjent og noe ukjent. Men etter en tid blir det ukjente mer kjent, og mindre skummelt. Og så kommer noe nytt ukjent som vi så vil bli kjent med. Det er slik alle samfunn har utviklet seg.

I vinter havnet jeg i en debatt med noen om flyktninger. Til slutt formelig skrek han jeg diskuterte med mot meg: – Hvis du er så glad i disse jævla flyktningene, hvorfor åpner du ikke leiligheten din å lar noen av dem bo hos deg, dersom det er så fantastisk?!?

Jeg vil ikke kalle ham rasist. Vi griper alt for lett til det ordet i debatten. Det ville vært lett for meg å latterliggjøre ham også. Men det skal jeg ikke. For det er helt normalt å være skeptisk og engstelig overfor det ukjente. Det er det som har gjort at samfunnet har overlevd.

Men min teori, og erfaring, er at folk som utsettes for det ukjente sakte men sikkert innfinner seg med det. Og jeg er helt enig i at innvandringen avstedkommer mange utfordringer som vi må løse. I motsetning til en del andre tror jeg derimot vi kommer oss forbi disse vanskelighetene også. Men det må ikke skje på bekostning av de friheter vi har i vårt samfunn i dag.

Men tilbake til utfordringen jeg fikk slengt i trynet. Å ha flyktninger boende hos meg i ungkarsboligen min ville nok blitt upraktisk og svært vanskelig. Men jeg fant ut at jeg ville putte pengene der hvor kjeften min er, og jeg ville bidra. Så jeg meldte meg på God Nabo-prosjektet til Redd Barna. Her har jeg fått bli med sammen med en gruppe med andre som en dag i uken møter en fast familie av flyktninger.

Dette er mennesker som har måttet flykte fra alt de hadde, og som har bodd i flyktningeleir i årevis. Nå har de fått komme til Norge, og sakte men sikkert integreres de. Det er her min gruppe og jeg kommer inn i bildet. Vi har vist dem rundt i Molde, ordnet slik at de har fått begynne med fotballtrening og andre aktiviteter. Det har også blitt turer til stranden, Lekeland og andre plasser rundt i Molde for å vise dem tilbudene og hvor de finnes. Vi har også vært mellommenn- og kvinner overfor organisasjoner og klart å få svar på spørsmål og fått ordnet med transport ol.

Gleden og takknemligheten til familien er overstrømmende. Den har de både gitt oss personlig og via flyktningetjenesten i kommunen. Og de dagene jeg har vært med ungene har jeg fått bekreftet det jeg alltid har visst: Barn er barn! Uansett hvor i verden de kommer fra. La oss slutte å sette merkelapper på barn. Da vi skulle dra fra Lekeland var ungene like sure for det som enhver norsk unge ville vært.

I dag guidet jeg dem gjennom 17. mai-aktivitetene. Jeg både hjalp dem i barnetoget, samt på aktivitetene på skolen etterpå. Og det er her, når jeg står og ser på dem, løpe rundt med alle andre ungene og leke og ha det gøy, uten å måtte være utrygg, at jeg får denne oppvåkningen min.

Og da kommer jeg også på det som skjedde da vi kom til oppstillingen til barnetoget. Da klassevenninnen så dem ropte hun på en av dem og sa: – Hei, du skal stå her sammen med oss!

Dette er framtidens Norge, folkens. Og vi kommer oss gjennom det. Gratulerer med dagen, Norge!

Leave a Comment

Filed under Kåseri, Meninger, Personlig

Hva tenker du på, spør Facebook

Jo, kjære Facebook. Siden du spør. Dette er det jeg tenker på:
 
– Folk dør av å puste inn luften i Oslo. Hvorfor framstiller media saken slik da: BYRÅDET NEKTER DEG Å KJØRE BIL!!!! ?
 
– Det er mye å kritisere Listhaug for. Men å kritisere henne for en, riktignok helt idiotisk inndragelse av statsborgerskap, når et nesten samlet Storting stemte for disse reglene for 12 år siden, og dette er gjort av UD uten hennes innblanding, gjør det uriktig å rette skytset mot henne i denne saken. Med ett unntak. Se neste punkt.
 
– Når vi snakker om Listhaug. Hun sier lyving må få konsekvenser.Kan vi da forvente at disse som har løyet på asylsøknadene sine blir statsråder i framtiden? Eller er det kun løgn på pressekonferanser som fører til en slik karrierevei?
 
– Hvorfor forsvarer folk Søviknes med at “han gjorde en tabbe for MANGE år siden, det må vi kunne tilgi,” samtidig som de er klare for å hive ut godt integrerte mennesker for en tabbe de gjorde for sytten år siden?
 
– Hvorfor betaler folk for horoskop, homeopati og kostholdsprodukter som er beviselig svindel?
 
– Hvem spiser alle de blå seigmennene?
 
– Hvorfor går døren alltid gale veien?
 
– Betyr ikke det at Trump skryter av Brexit at Brexit er det verste som kunne skjedd Europa? Vi vet jo hvorfor han skryter, nå vet han at han kan få i gang skikkelig lukrative avtaler med Storbritannia i hans favør
 
– Hvorfor er ikke folk mer alarmerte over at våre friheter innskrenkes mer og mer for hver dag? Har du sett hva som foregår i Storbritannia etter Brexit? Er du klar over hvor mange som sitter der og er klare til å gi fra seg personlig frihet i “trygghetens navn?”
 
– Hvorfor sitter norske pensjonister, som ikke bare har klart å få sin egen pensjonistpakke, de har fått min, din og framtidige generasjoners pensjonistkake også, og klager over unødvendig pengebruk? Vi kommer aldri noensinne i historien til å få pensjonister som har så god råd igjen. Når jeg når pensjonistalder har vi ingen pensjonistalder. Folk må jobbe så lenge de klarer, for samfunnet har ikke råd til noe annet.
 
– Hvorfor er det slik at folk som jeg til vanlig anser som oppegående mennesker får seg til å si ting som “jeg er i mot dødsstraff, men la oss slippe ut Breivik, så løser problemet seg kjapt av seg selv og så slipper vi å bruke mer penger på ham”? Det er ikke slik et rettsamfunn fungerer. Jeg er stolt av at vi lar systemet fungere. La Breivik anke til han ikke kan anke mer. La oss vise ham, og resten av verden, at vi lever i et sivilisert samfunn hvor alle har grunnleggende rettigheter. Det er ikke slik at vi kan begynne å gjøre unntak. Hvor skulle vi sette grensen?
 
– Hvorfor fortsetter myndigheter over hele verden med forurensing og gjør ingen klimatiltak som virker, samtidig som de skal gi meg dårlig samvittighet fordi at jeg kjører bil, hater sparepærer og nytteløs resirkulering og bruker plastposer på butikken når jeg handler? Sett i gang miljøtiltak som hjelper. Det jeg gjør er et piss i havet!
 
Er det alderen som gjør at jeg blir mer og mer bekymret for framtiden? Seriøst, se hva som foregår i verden. Den har blitt et mørkere og kaldere sted, hvor myndigheter blir mer og mer autoritære, og det er en voksende del av befolkningen som lar det skje. “Gi Trump en sjanse?” Det sa de om Hitler også (beklager å hitle debatten, men de SA det!)
 
Flere enn meg som er overbevist om at tredje verdenskrig bryter ut i år? Noen mener den har begynt. Jeg snakker ikke om atomkrig (ikke enda) men jeg er overbevist om at Trump kommer til å starte en katastrofe fra Twitter-kontoen sin
 
Noen som vil gi meg en jobb?
 
Hvorfor ikke?
 
Hva med et konsulentoppdrag?
 
Hvem tror du at du er?
 
Hvem tror jeg at jeg er?
 
Hvor går jeg?
 
Hvor skal jeg?
 
Leser du fortsatt?
 
Hva heter hovedstaden i Belgia?
 
Og hvorfor tror jeg fortsatt på godheten i mennesker til tross for den dystre listen over her?
 
Kan det være fordi jeg akkurat fikk hjelp til å finne fram til å finne fram noen gamle tegninger til et legosett fra 70-tallet, som noen har
scannet og lagt ut helt gratis?
 
Vet du at det er sånne ting som det som skaper fred her i verden?
 
Hvorfor fikk jeg så inderlig lyst på vafler?
 
Det tror jeg var alt, Facebook. Hvis du ikke kommer på mer selv da

3 Comments

Filed under Kåseri, Meninger, Personlig

Jeg Krever en Unnskyldning

Dette er en tegning, den kan ikke såre deg på noen som helst måte!

Dette er en tegning, den kan ikke såre deg på noen som helst måte!

Noe som skremmer meg enda mer enn at et par islamister mener at de stakkars følelsene til en skikkelse fra Koranen, som pulte niåringer, ble krenket og derfor skyter de som kom med fornærmelsene er følgende:

– Filmregissør Erik Poppe som mener at vi må ta ansvar og ikke fornærme folk. Jeg vedder hva som helst på at han mente at Monty Pythons fornærming av kristne da de lagde Life og Brian var helt ok.

– Muslimske ledere, journalister og samfunnskommentarer som mener de som ble skutt hadde skylden selv

– Folk som sier at de er for full ytringsfrihet, men i neste setning sier at det må gå en grense for å fornærme folks følelser.

– Norske aviser som ikke tør trykke karikaturene. Alle aviser i Europa burde poste islamfornærmende karikaturer hver eneste dag resten av året

– FrP som for få uker siden fikk sensurert et SAS-magasin og i dag står og hyler om at ytringsfriheten er absolutt

– Folk som mener det er feil at muslimer blir bedt om å ta avstand fra terrorhandlingene, siden ingen hvite kristne ble bedt om å ta avstand fra Anders Behring Breivik. Det de glemmer at ingen kristne støttet Breivik. På Facebook og Twitter alene er det ti tusener av muslimer som støtter gårdagens aksjon

– Folk som ikke skjønner at om man bli fornærmet, så ar det bare å gå videre i livet. Vi er voksne! Vi kan takle det. Eller burde klare å takle det, i stedet for å stå og trampe i gulvet som femåringer som ikke får viljen sin.

Faktum er at alle som er skyldige i punktene mine over har fornærmet meg på det groveste! Jeg krever en unnskyldning. NÅ!

Leave a Comment

Filed under Meninger

Hvor Går Moldejazz?

Denne teksten stod opprinnelig på trykk i september 2012 i Romsdals Budstikke, etter en heftig debatt på grunn av musikkprofil og underskudd. Kommentaren ble svært godt mottatt, og Moldejazz tok selv kontakt med meg i ettertid. I ly av årets debatt har jeg bestemt meg for å publisere den i bloggen her.

Primal ScreamÅrets program på Moldejazz var et av de sterkeste på mange år. Men etter årets underskudd på Moldejazz har debatten gått om hvilke artister Moldejazz bør booke, og hva slags profil festivalenskal ha. At så mange orker å engasjere seg via kommentarspalter, blogger og twitter-meldinger burde jo glede festivalens ledelse. Men når man ser hvilke artistønsker mange kommer med, mener jeg det er mer grunn til bekymring.

Da jeg kom til Molde i 1993 var Moldejazz fortsatt sett på som noe lettere sært, på tross av en voksende folkelig profil. Jazzfrikene i Molde kom fram om sommeren, og gikk ellers om året i hi, var omkvedet. Litt urettferdig, kanskje, men festivalens folkefest-profil tok fart først på midten av 90-tallet.

Debatten raste da også. Da det ble foretatt flere bookinger hvor artistenes ståsted innenfor jazzen med rette kunne diskuteres, haglet beskyldningene mot Moldejazz for å vanne ut festivalen. Det ble snakket om et jazzpoliti, og det er ikke til å stikke under en stol at andre jazzfestivaler var de sterkeste kritikerne.

Og akkurat i det publikum i Molde hadde blitt vant til kake i stedet for brød, så sank platesalget til bunns, og artistenes konserthonorarer økte. Og økte. Og økte. Når man da har en maksimumskapasitet på 10 000 personer, sa det seg selv at Moldejazz tapte mot Oslo Koengen i Bergen med sin kapasitet på 40 000. Og i år har Jugendfest i Ålesund tatt i bruk Color Line stadion.

Om det var frustrasjonen rundt dette som gjorde at Moldejazz de siste årene har gjort noen bomskudd hvor de har booket artister som hadde gjort seg langt bedre innendørs i en større arena enn på museet, skal jeg la stå usagt. Det som er liten tvil om er at Moldejazz står ved et lite veiskille. Det er derfor jeg blir urolig når jeg ser styret i Moldejazz går ut og sier at de vil ha artister som 1FM spiller.

Og når jeg ser hva kvinnen i gata ønsker av toppnavn til Molde går et spørsmål gjennom hodet mitt: Hvorfor drar dere ikke på Hove, Øya eller enda bedre: Til Jugendfesten i Ålesund, for å se disse artistene? Vil man virkelig at Moldejazz bare skal bli nok en variant av disse? Vil man at Moldejazz skal bli en stående vits, slik Montreux Jazz Festival har blitt?

Janelle MonáeAt man vil dra ungdom til konsertene synes jeg er en fantastisk visjon. Men gjør dette med mindre konserter på klubbscenen. Det finnes mer enn nok av norske artister som spilles av 1FM som vil gjøre slike jobber. Og: I år har jeg aldri sett flere ungdommer enn det som var på konserter som The Cherry Thing på Plassen og flere andre. De musikkinteresserte ungdommene kommer.

Et annet frustrerende punkt for festivalen har vært at artister som drar et stort publikum andre plasser ikke drar folk i Molde. Og jeg må bare si det som det er: Jeg tviler sterkt for at Björk (som jeg personlig forguder) ville dratt særlig flere enn 3000 på museet. Prince ville kun solgt ut Aker Stadion dersom fansen hans fra Nord-Europa strømmet hit. Da Norges mest suksessrike band, Röyksopp, egentlig skulle opptre på museet i fjor, gikk folk i hopetall etter Bernhofts opptreden. Duoen drar ellers store mengder folk til festivaler kun på bakgrunn av eget navn. Men ikke i Molde.

Det er ikke lett å lede en festival. Men Moldejazz må snart ta et valg om de skal være en stor folkefest eller om de skal bli litt mer puritanske og bli smalere. Den hybriden som vi har nå fører til røde tall, og det er ingen tjent med.

Leave a Comment

Filed under Avis, Meninger

Falske Positive

Et tema som stadig kommer opp er at vi er alt for positive på sosiale media. Og da spesielt på Facebook. Folk pynter på sannheten, de skryter og i mange tilfeller lyver de. Treningsturen på toppen av fjellet på morgenen har aldri funnet sted. Gåturen med barna til lekeplassen var ikke helt fantastisk, og middagen var egentlig mislykket.

Variert

Hver gang jeg leser slikt, så spør jeg meg selv: Hvilken virkelighet er det de disse kritikerne framstiller? For jeg kjenner meg ikke igjen. Etter en ny runde med dette for to uker siden,  bestemte jeg meg i påsken for å legge merke til hva folk postet og delte. Og det jeg fant ut var at folk postet og delte alt mulig.

Noen postet at de hadde en tung dag. En annen postet at datteren var på sykehuset, og at ting var ganske kjipt. Noen fortalte at de var i København og hadde det kult. Ei postet at hun var uten jobb og trengte hjelp for å finne en ny. En annen postet at han trengte tips til en artikkel han jobbet med. Atter andre delte lenker som enten opprørte dem eller som de fant morsomme. Noen delte lenker til opprop, andre delte lenker til konkurranser (fy!) og så var det en del som postet sånne “jeg sier A, men ikke B-statuser.” Du vet, disse “Å, så sint jeg er”-statusene, og så poster de ikke mer. Selv om enkelte spør i kommentarfeltet så får de ikke noe svar. Sånt kalles dramadronning, og selv om det faller inn under betegnelsen “behov for oppmerksomhet” kan det neppe kalles positivt.

Vil bli sett

Og det er et annet punkt som mange også kritiserer angående sosiale media og Facebook: Folk vil ha oppmerksomhet. De ønsker å bli sett. Og da spør jeg: Ja? Hva så? Dette er ikke noe nytt som kom med Facebook. Det er bare at Facebook og andre tjenester har gjort det mye lettere å få oppmerksomheten man søker. Og er det så ille å ønske å bli sett? Og er det så ille å se noen, og gi dem oppmerksomhet?

Media er hver uke fulle av saker om folk som ikke blir sett. Det skrives om alle de som ikke ble lagt merke til, og at i enkelte tilfeller ble den børen for mye, og man gjorde slutt på livet. Så hvis vi da legger mer merke til hverandre, er ikke det bra? En kan her selvsagt innvende at det å bli sett på nett ikke kan erstatte det å bli sett i det virkelige liv, og at mange bare har kunstige vennskap på nett i stedet for personlige relasjoner. I slike tilfeller tror jeg problemet ligger andre plasser enn på Facebook, og at løsningen neppe er å slutte å bruke Facebook.

Det er kanskje deg?

Personlig deler jeg både skryt, edder og galle, klaging, syting, og humor. Jeg liker og kommenterer det som rører meg, enten ved at jeg blir provosert, føler for å korrigere noe eller fordi jeg finner det som er postet hyggelig eller morsomt. Og det jeg ikke liker, ignorerer jeg (med unntak av lik-og-del-konkurranser, det må du slutte med, men av andre grunner). Jada, det kan av og til bli mye lykke hos enkelte, men dersom dette irriterer og opprører deg, så tror jeg heller problemet ligger hos deg, enn hos avsender. Og de gangene jeg synes det blir for mange visdomsord og hjerter, så tenker jeg som sådan: “Det er sikkert mange som synes mye av det jeg poster er teit.”

Er det så ille?

Vi lever i en verden hvor media stort sett fokuserer på at miljøet går til helvete, at barn blir drept i en konflikt som omverden ikke gidder å gripe inn i, at Russland igjen er i ferd med å bli det nye Sovjetunionen og at en ny kald krig kan se ut til å stå for døren, at unge jenter blir bortført, voldtatt og drept og at homofile diskrimineres.

Da synes jeg det å gå inn på Facebook og lese at noen har delt et bilde fra fjellturen sin er glimrende som anti-depressiva. Via bildet de har delt kan jeg ta del i et fint øyeblikk, som kanskje minner meg om mine egne fine øyeblikk. Og dersom bildet i tillegg viser vakker natur blir jeg minnet om at det er utrolig mye koselig og vakkert i verden også.

Jeg ser ikke noe galt i å spre et slikt budskap.

4 Comments

Filed under Meninger