Tag Archives: musikk

Cavego – Gudbrandsdalen

Cavego - Gudbrandsdalen

Hei, gamlinger! Fløtt dere! La den neste generasjonen vise hva disco kan være.

Continue reading

Leave a Comment

Filed under Musikk

Jean-Michel Jarre – Equinoxe: Infinity

Jean-Michel Jarre: Equinoxe Infinity

Denne høsten fylte Jarre 70. I de tre siste årene har han gitt ut to dobbeltalbum, et enkeltalbum og en gedigen samleboks kalt Planet Jarre for å feire sitt femtiårsjubileum som artist Han har også turnert tilnærmet konstant i disse årene med et nyskapende lys- og lasershow, og spilte til og med på Coachella i vår. 

Continue reading

Leave a Comment

Filed under Musikk

Age of Man

Greta Van Fleet - Anthem of the Peaceful Army

Av og til hører du en sang som gjør noe med deg. Den bare tar tak i skjortekragen din og røsker til, kryper inn i øregangene dine, inn i hjernen din og nedover ryggraden, slik at du får gåsehud. I dag fikk jeg en ny slik låt. Mine drammer og herrer. Jeg gir dere Age of Man med Greta Van Fleet. 

Continue reading

Leave a Comment

Filed under Musikk

Tea Megaard: Et kommende stjerneskudd på norsk artisthimmel

Tea Megaard spiller gitarsolo

Hvor mange 16-åringer har opptrådt for over en million seere på NRK1, vært spillelistet på P3, skrevet førti låter, åpnet Raumarock og vært et enkvinnesorkester når de ikke spiller låtene sine med fullt band?

Continue reading

Leave a Comment

Filed under Musikk

Hvad gør vi nu, lille du?

Kim Larsen
Jeg tipper mange, som ikke har hørt på Kim Larsen på årevis, som vil sette på noe av musikken hans i dag. Personlig setter jeg på noe av musikken hans et par ganger i halvåret, og det er ikke lenge siden sist. Og når jeg gjør det, så går det opp for meg hvor mange minner jeg har til musikken hans .Det er spesielt to album og én låt med Kim Larsen som gjør at jeg har vært fan av mye av det han har gjort.

Continue reading

Leave a Comment

Filed under Musikk, Nostalgi

Jean-Michel Jarre har 50- og 70-årsjubileum

The piano manDe som kjenner meg vet at jeg siden like før tenårene har vært storfan av den franske musikeren, komponisten, innovatøren og for-noen-sykt-fantastiske-konserter-franskmannen Jean-Michel Jarre.

I dag, 24. august 2018 fyller mannen 70 år (håper jeg holder meg så godt da jeg blir 70) og 14. september kommer bokssettet Planet Jarre som oppsummerer hans 50(!) år som plateartist.

Det er mange grunner til at jeg er en så stor fan, og jeg kunne skrevet mye om det, men Martin Aasen Wright har skrevet en glimrende oppsummering i anledning 70-årsdagen til Jarre som du kan lese i stedet.

Jeg har vært såpass heldig at jeg har både møtt og intervjuet Jarre, og fått fotografert hans konserter, som er like nyskapende som musikken hans ofte har vært.

Det meste av Jarres bakkatalog har nå kommet på Spotify (en del plater har manglet), så jeg har nå tatt min favorittkomposisjon fra hver av dem og laget en spilleliste på Spotify. Her er de jeg har valgt, med grunnen til hvorfor, krydret med noen av konsertbildene mine (klikk på dem for å se i stor størrelse).

  1. The Heart of Noise, Pt 2 – Fra albumet Electronica 2: The Heart of Noise (2016)
    Dette er en perfekt åpning av både en konsert (som han gjorde det meste av Electronica turnéen) og en perfekt åpning av en spilleliste. I tillegg er det en veldig fin melodi, fra et prosjekt hvor han samarbeidet med haugevis av andre electronica-artister, som Pet Shop Boys, Vince Clarke, Yello, Massive Attack, Tangerine Dream, John Carpenter, Moby og en haug andre.Laser Harp
  2. Oxygene Part 2 – Fra albumet Oxygene (1976)
    Fra Jarres tredje album, og det som gjorde at han slo  gjennom. Albumet er tidenes mestselgende franske album og er en ubestridt klassiker. Jeg har valgt Part 2 fordi det viser alt man liker med Jarre: Det er nyskapende, det er vakkert og stemningsfullt, den glidende overgangen fra Part 1 fikk nok Pink Floyd til å gnisse tenner av misunnelse og det er fengende og noe som jeg skulle ønske jeg hadde skrevet. Det er også blant hans mest kjente verk.
  3. Arpegiator – Fra albumet The Concerts in China (1982)
    Jean-Michel Jarre var første  vestlige artist til å holde konserter i Kina i moderne tid. Dette skjedde i 1981 (fire år før Wham!). Da han kom tilbake satte han sammen et album som er mer en musikalsk dokumentar enn et livealbum. Dette var et nytt spor og viser det Jarre er mester til: Å eksperimentere med arpeggios og lyd, men samtidig få det til å være fengende og stilig.
  4. Chronologie Part 1 – Fra albumet Chronologie (1993)
    Kom ut på slutten av tiden min i militæret. Dette sporet oppsummerer også det meste av det jeg liker med Jarre. Det begynner veldig pompøst med strykere, et farvel til lydbildet hans fra 80-tallet og glir så over i ren lydeksperimentering, som bare høres dritfett ut!
  5. Industrial Revolution Overture, Part 1, Part 2 og Part 3 – Fra albumet Revolutions (1988)
    Keytar HeroHadde dette albumet kommet i dag, og det ikke hadde nostalgien fra det året man fylte 16 å flyte på, ville jeg nok neppe likt det så bra som jeg gjør. Dette er en suite bestående av flere satser, men det er én komposisjon. Mye presets fra Roland D50, veldig pompøst i sin symfoniskhet, men også veldig fint. Spesielt soloene.
  6. Zero Gravity – Fra albumet Electronica 1: The Time Machine (2015)
    Fra det første av Electronica-albumene (se beskrivelse i punkt 1 i denne listen). Her samarbeider han med Tangerine Dream, noen andre synthpionerer som har vekslet mellom å bli genierklært og det å bli avskrevet som ræl (ok, fra og med 1982 er det meste av det de har gjort verdiløst, med unntak av fjorårets album). Jeg har valgt denne fordi det kombinerer det beste fra begge artistene. Lydbilder, stemning og det å la ting utviklet seg, uten å ha hastverk.
  7. Last Rendez-Vous: Ron’s Piece – Fra albumet Rendez-Vous (1986)
    Dette albumet solgte nesten like mye som Oxygene, fordi Jarre på denne tiden satte opp en gigantkonsert i Houston, Texas, hvor 1,3 millioner mennesker dukket opp. Man må kanskje ha vokst opp på 80-tallet for å forstå hvorfor. Uansett, dette jazzlounge-stykket er usigelig vakkert. Det skulle egentlig spilles inn i verdensrommet, men astronaut og jazzsaksofonist Ron McNair omkom i Challenger-ulykken. Dette er en fantastisk hyllest.
  8. Magnetic Fields Part 1 – Fra albumet Magnetic Fields (1981)
    Et av de første albumene til å utnytte den nye synthen Fairlight, som lot deg sample ting fra virkeligheten, og så prosessere dem og leke med dem. Dette musikkstykket er delt opp i tre svært ulike seksjoner. Nok en gang viser det Jarre fra sine beste sider: Eksperimentering, nyskapenhet, og det å lage noe fengende ut av noe som egentlig ikke har så veldig mye melodi.Equinoxe
  9. Equinoxe Part 7 – Fra albumet Equinoxe (1978)
    Et album som skapte skole for hvordan man bruker sequencere. Oppbyggingen av denne låten i introen er helt genial. Resten av låten er bare så fantastisk vakker og fin at jeg seriøst mener du er død på innsiden om du ikke liker den. Equinoxe er forøvrig min øde-øy-plate.
  10. Geometry of Love Part 2 – Fra albumet Geometry of Love (2001):
    Egentlig et slags sideprosjekt hvor han lagde musikk til chill out loungen til en klubb i Paris. All nyskapning er borte, men albumet har noen veldig fine og avslappende passasjer. Perfekt skrive- og programmeringsmusikk. Akkurat denne åten skiller seg kraftig ut fra resten av albumet, og er en herlig pastisj på 80-tallet.
  11. Ethnicolor – Fra albumet Zoolook (1984):
    Zoolook er platen selv Jarre-hatere sier “har noe for seg.” Det var eksperimentelt som fy, og satte også skole for hvordan artister som Deep Forest, Enigma og andre senere brukte samples fra kulturer rundt i verden i sin egen musikk. Bare at Jarre gjorde det så mye bedre, og brukte stemmene som instrumenter, i stedet for å bare late som at han hadde leid inn innfødte fra eksotiske land til å synge. Det er vanskelig for meg å forklare hvorfor denne er så bra. Bare hør på den!
  12. Millions of Stars –  Fra albumet Metamorphosis (2000):Hyper SpaceJarre begynte her sin kommersielle nedtur. Albumet var fullstendig forskjellig fra det han hadde gjort før, og en bør vel applaudere forsøket. Det er mye fint på platen, men akkurat dette sporet er min favoritt. Kanskje fordi det er det mest Jarre-aktige sporet på platen. Veldig fint.
  13. Oxygene Part 7 – Fra albumet Oxygene 7-13 (1997):
    I 1997 kom oppfølgeren til det første Oxygene-albumet. Et av hans beste album på mange år da det kom ut. Akkurat denne har jeg valgt ut fordi det begynner fengende og enkelt, men glir over i det Jarre gjør best: Male fantastiske lydbilder.
  14. La Chansons des Granges Brûlées – Fra albumet Les Granges Brûlées (1973):
    Jarre ga ut et par album før Oxygene. Dette var filmmusikk fra en film som på norsk blir Sangen om de brennende låver. Jeg har aldri sett filmen, men hovedtemaet er vakkert, og viste hva som var på vei bare noen år senere.
  15. Herbalizer – Fra albumet Planet Jarre (2018):
    OxygeneEgentlig komponert for Electronica-platene, men ble ikke med der. Den dukket i stedet opp på Electronica-turneen, hvor den alltid ble strålende mottatt av et dansende publikum. Nå kommer den på den kommende samleboksen som kommer ut i september.
  16. Oxygene Part 20 – Fra albumet Oxygene 3 (2016):
    Oxygene skal ifølge Jarre alltid ha vært planlagt som en trilogi (sikkert) og han ga ut det tredje Oxygene-albumet i 2016. Det var et fantastisk album, som gjør det Jarre gjør best: Eksperimentere med lyder, sequencere og enkle melodier. Men da jeg første gang hørte dette sporet, mens jeg vandret i en iskald sluddstorm i Molde, oppdaget jeg at tårene rant. Det er et minimalistisk stykke, men så vakkert, så vakkert, så vakkert.
  17. Waiting for Cousteau – Fra albumet Waiting for Cousteau (1990):
    Tittelsporet fra en plate som ellers er forglemmelig. Det er en hyllest til filmskapere Jaques Yves Cousteau som i årevis hadde laget tv-filmer om livet under havet. Det er et fullstendig stillestående musikkstykke, som visstnok er generert av fraktaler. På LP-en varer det i 22 minutter, men her er det i sin fulle 47 minutters herlighet. Blir aldri lei.

Hva synes du? Hadde jeg valgt de riktige låtene? Liker du Jarre? Legg igjen en kommentar i kommentarfeltet under.

Souvenir of China

Leave a Comment

Filed under Personlig

Sanger for kjærlighetssorg

Knust hjerteNår man går gjennom en helvetes kjærlighetssorg etter et brutt forhold er det lett å lulle seg inn i depresjonen og tristheten. Jeg er i den fasen akkurat nå, og skal tillate meg selv litt syting før jeg går videre. For det går over, det vet man, jo. Er det noe positivt som kommer ut av å bli eldre, så er det at man får erfaring med sånn.

En del av det å bade i selvmedlidenhetens basseng er å skrive pompøse ting som det jeg akkurat skrev, samt høre på musikk som reflekterer det du går gjennom.

Så i den forbindelse gir jeg deg herved min topp 25-liste for sanger for deg med kjærlighetssorg.

  1. Total Eclipse of the Heart – Bonnie Tyler: Pompøs som fy, men FOR en genial tekstlinje dette er: “Once upon a time I was falling in love/Now I’m only falling apart”
  2. Nothing Compares 2 U – Sinnead O’Connor: For en fantastisk beskrivelse av kjærlighetssorg denne teksten er. Hildrande du
  3. Set Fire to the Rain – Adele: Mange vil nok velge “Rollin in the Deep,” men denne er langt mer hjerteskjærende for en med kjærlighetssorg
  4. Dancing on My Own – Robyn: Snakk om å oppsummere følelsen av tap og smerte. Både i tekst og melodi
  5. Someobdy That I Used to Know – Gotye: Enhit-underet Gotye, med en strålende tekst hvor han også lar motparten få komme til motmæle mot sutringen
  6. Linger – The Cranberries: En sang om hvordan man ofte ikke ønsker å komme seg videre. Selvmedlidenhet er attraktivt
  7. You Ougtha Know – Alanis Morisette: “Another woman in dire need of ice cream” sa Sheldon Cooper. En tekst og framføring som drypper av bitterhet
  8. Love Will Tear Us Apart – Joy Division: Bandets mest kjente låt, men du verden så bra den er
  9. I Don’t Know What You Want But I Can’t Give it Anymore – Pet Shop Boys: Tittelen sier vel egentlig alt. PSB med sedvanlig popmagi
  10. Make Me Happy – Christel Alsos: En sang om hvordan lykke plutselig ikke er det lenger. Denne burde bli en storhit
  11. Samantha – Margaret Berger: Det er alltid bra å ha gode venner når man går gjennom kjærlighetssorg
  12. The Day Before You Came – ABBA: Hildrande du for en melodi og arrangement. Bandets svanesang og noe av det beste de har gjort
  13. When Doves Cry – Prince: Å legge skylden på far og mor er kanskje å dra den litt langt, men hjelpes for en bra tekst og fengende melodi
  14. Hey, That’s No Way to Say Goodbye – Leonard Cohen: Tittelen på gode gamle Lennys låt er nok noe mange har følt på
  15. Go Your Own Way – Fleetwood Mac: Å skrive en låt om ex-en som fortsatt er i samme band som deg tar baller (eller lite fintfølelse)
  16. I’m Still Standing – Elton John: Mye dårlig er sagt om Eltons 80-tallsperiode, men den har sine store øyeblikk også
  17. That Was Yesterday – Foreigner: Jada, jeg lar all cred fly ut av vinduet her, men teksten oppsummerer ting bra, synes nu jeg da
  18. What’s On Your Mind – Madrugada: Bitterheten er til å ta og føle på her. Fantastisk låt
  19. Carte Blanche – Michael Cretu: En tekst av Richard-Palmer James, som også skrev tekster for King Crimson, om det å starte på nytt
  20. Do You Remember – Ane Brun: Strålende låt, med tekst om å huske tilbake til den tiden da begge partene visste at den andre bare ønsket deg vel
  21. Everybody Hurts – REM: Husk at smerten går over, og at alle går gjennom det. Bruk vennene dine som støtte!
  22. Everybody’s gotta learn sometime – The Korgis: En skulle tro det, skulle en ikke?
  23. Wild is the Wind – Bon Jovi: Kanskje ikke den Bon Jovi-låten du hadde forventet? Men hør teksten, og den fantastiske introen
  24. Ask the Mountains – Vangelis: Stina Nordenstam på vokal om at det er over og at du ikke må følge etter mer. Så sårt, skjønt og vakkert
  25. Owner of a Lonely Heart – Yes: I tider som disse tenker du at du aldri skal utsette deg for dette igjen. Da er det bedre å være ensom. Jeg levde etter det mantraet i 11 år…

Har du andre forslag? Noe du synes burde fjernes? Noen trøstens ord? Fyr løs i kommentarfeltet.

Her er spillelisten i Spotify:

Leave a Comment

Filed under Personlig

10 beste album i 2017

De siste ukene har du vel sett dem. Alle disse listene hvor vi kultur- og musikkjournalister skriver lister over årets beste album og beste låter, gjerne med ulike lister på utenlandske og norske artister. Felles for listene er at du gjerne kun har hørt om to av de ti utgivelsene som er på listen. Her er de ti beste utgivelsene for meg i 2017. Håper du kan få noen gode tips

10. Kristoffer Lo – Anthedonia

Kristoffer LoKristoffer Lo er/var med i Highasakite. Akkurat som hans forrige soloalbum, The Black Meat, er Anthedonia improvisert fram over en dag og spilt inn veldig spontant. Denne gangen i studio i USA under Highasakites turne der, mens forrige var spilt inn på et fyr under en storm. Slike detaljer gjør at det blir en ekstra dimensjon over det Lo gjør.

Jeg erklærte i min anmeldelse platen som pensum for alle som er fan av eksperimentell elektronika, krautrock, analog synthusikk fra 70-tallet og dronerock.

9.  Steve Hackett – Night Siren

Tidligere Genesis-gitarist Steve Hackett har et trofast og stort nok publikum til at han kan gjøre som han vil. Men hadde det vært mer rettferdighet i verden ville navnet hans vært oppe på himmelen med gitarhelter som Santana, Clapton og Van Halen. Det er også låter her som disse herrene ville gitt høyrearmen sin for. Bare hør på flamencospillingen på Anything But Love og deretter det fengende refrenget.

Om du ikke er kjent med Hacketts musikalske verden er The Night Siren et strålende startpunkt, skrev jeg i min anmeldelse.

8. Espen Kraft – Those Days

Se for deg at musikken til Pet Shop Boys, OMD, Jan Hammer, Psychedelic Furs, Tears for Fears, Prefab Sprout, ABC og New Order havnet til sengs med M83 og Daft Punk. Ser du det for deg nå? Ok.

Resultatet av denne orgien ville nemlig blitt et barn kalt Those Days. Dette avkommet ville hatt en blanding av hårfargene, stemmene, øyenfargene og kroppsbygningen til nevnte artister. 80-tallsfesten din er reddet! Norsk debutalbum viser hvordan det ble gjort – og skal gjøres!

7. Danko Jones – Wild Cat

Danko JonesMusikken kunne like gjerne kommet ut på 70-tallet som i dag, det er tidløs rock vi snakker om. En dæsj Kiss (som Danko Jones er storfan av) i Sucess in Bed, litt Thin Lizzy i You Are My Woman og en klype Motorhead i Let’s Start Dancing, som så krydres med Ramones og den slags. Når du blander alt det begynner å få en anelse av hva vi snakker om her.

Om du trenger en vorspielplate før du gjør byens rockeklubber utrygge har du den her. Dypt er det ikke, men det er også poenget, skrev jeg.

6. Depeche Mode – Spirit

Spirit er platen hvor du kan si «dette er den beste de har gitt ut siden Songs of Faith and Devotion» og mene det. Greit nok, den er ikke helt oppe der med Some Great RewardMusic for the Masses og Black Celebration. Men gud hjelpe så godt det er å høre et inspirert Depeche Mode igjen. Jeg jublet i min anmeldelse.

5. Motorpsycho – The Tower

Tre tiår og bandet går aldri tom for fantastisk musikk. Årets album var et helt strålende progrock, og selv om enkelte savner tiden da Motorpsycho spilte enklere og mer rett-fram-rock applauderer jeg deres konstante musikalske utvikling. Selv coveret til LP-en var et overflødighetshorn av stilig design og kreativitet.

4. Ola Kvernberg – Steamdome

Lokal gutt fra Romsdal, hvor jeg bor, som bare vokser og vokser som komponist, musikk og bandleder. En perkusjonsdrevet plate basert på bestillingsverket han lagde for Moldejazz i 2016, og som inneholder jazz, fusion, rock og prog i en helt fantastisk blanding. Vi diskuterte platen i mitt intervju med Kvernberg.

3. Roger Waters – Is this the Life We Really Want

Sint, vakker og sår, selv etter et kvart århundre. Roger Waters viser at han fortsatt har et budskap, og det er at verden er fæl, akkompagnert av sår og vakker musikk, med masse lydeffekter. Som jeg skrev i min anmeldelse:  “Etter nå å ha lyttet til Is this the Life We Really Want et tjuetalls ganger må jeg si at jeg finner det vanskelig å tro at Waters ikke også hadde melodisk teft. Joda, hans tidligere soloutgivelser er ikke noe jeg hører særlig på, men skrive melodier, det kan han!”

2. Sondre Lerche – Pleasure

Sondre LercheHohoi! For et fyrverkeri av en plate. Jeg så Lerche live flere ganger i 2017 og kombinasjonen av hans konserter og denne platen gjør at jeg er overbevist om at mannen som under Raumarock sa “Sondre er Norges Prince!” har rett. Jeg diskuterte platen med Lerche før den var kommet ut i et fint intervju i januar i fjor. På den tiden var kun singelen Watching You kommet ut og den forberedte meg ikke for lekenheten som platen hadde. Låter som Violent Game viser at Lerche eksperimenterer og leker, og inviterer deg med inn på lekerommet. Og jeg er glad for at han gjør det.

1. Mike Oldfield – Return to Ommadawn

Ommadawn var tredje albumet til Mike Oldfield, utgitt i 1975. Mange anser dette som hans musikalske mesterverk, noe Oldfield selv vet. Så han bestemte seg å vende tilbake til det. Men dette eret helt nytt album med ny musikk som selv om det ikke når helt opp til gamle høyder, står veldig bra på egen hånd. Og selvsagt med Oldfields umiskjennelig vakre gitarlyd. Liker, som jeg skrev i min anmeldelse.

Leave a Comment

Filed under Meninger

10 beste album i 2016

De siste ukene har du vel sett dem. Alle disse listene hvor vi kultur- og musikkjournalister skriver lister over årets beste album og beste låter, gjerne med ulike lister på utenlandske og norske artister. Felles for listene er at du gjerne kun har hørt om to av de ti utgivelsene som er på listen. Forhåpentligvis har du hørt om de fleste mine, men jeg innser, litt skuffet, at flere av platene jeg lister også er på andre skribenters beste-lister. Men her er de ti beste utgivelsene for meg i år:

Yello - Toy10. Yello – Toy

Toy var et overraskende comeback fra gamle sveitsiske helter, og hadde en fin kombinasjon av eksperimentell lekenhet og fengende spor som sender minnene tilbake til deres storhetstid på 80- og 90-tallet. Og selvsagt med den feteste produksjonen et stereoanlegg kan tåle.

9. David Bowie – Blackstar

For et sjokk det var å få dødsbudskapet, to dager etter at jeg hadde lagt denne på tallerkenen på LP-spilleren i stuen min. Ikke bare var Bowies to siste utgivelser hans sterkeste på mange år, på Blackstar hadde han ingenting å tape og lagde en til tider krevende plate en virkelig kan gå i dybden på.

8. Gojira – Magma

For et album! Oj, oj, oj som jeg spilte dette etter å ha lagt vantene på det på en platebar i Tromsø i sommer. Da jeg trengte en musikkpause under Moldejazz i sommer var det denne platen som lå på platespilleren. Et overflødighetshorn for enhver progelsker med respekt for seg selv!

7. Karpe Diem – Heisann Montebello

Karpe DiemDet er først når man ser dem live man virkelig skjønner hvorfor Karpe har den posisjonen de har. Og med bitende samfunnssatire, og en porsjon humor, kombinert med fengende melodier ga de stykkevis ut et helt album i løpet av 2016, med tilhørende musikkvideoer. Det er artig å få konseptartister i Norge også.

6. Jean-Michel Jarre – Electronica 2: The Heart of Noise

Jarres andre album på seks måneder, og det andre samarbeidsalbumet i hans Electronica-prosjekt. Kombinasjonen av Jarre, Pet Shop Boys, Hans Zimmer, Yello, Cyndi Lauper, Sebastian Tellier, The Orb, Edward Snowen(!) og en haug med andre gjorde utgivelsen svært variert og interessant. Et av de albumene jeg har hørt mest på i år og anbefales for alle, spesielt de som hadde avskrevet franskmannen.

Sivert Høyem5. Sivert Høyem – Lioness

Uansett hvor mye jeg skryter av Høyem som liveartist (han holdt en konsert i Molde i november som var sykt, sykt bra), så synes jeg ikke solokarrieren har nådd helt de samme høydene som Madrugada. Det kan jeg ikke si lenger, for herregud så mange bra låter det er på denne platen. I min anmeldelse av konserten hans på Moldejazz i 2014 skrev jeg at folk skjønner ikke helt for en standard det er på det Høyem leverer. Det står jeg ved!

4. deLillos – Peiling på seiling

Jeg havnet helt tilfeldig på releasekonserten for dette albumet da jeg var i Oslo siste helgen i oktober. Allerede da hørte jeg at låtene var sterkere enn på flere år. Og etter å ha hatt dette albumet i ørene med ujevne mellomrom de siste månedene har det bare blitt bedre og bedre. For som jeg skrev i min anmeldelse: ”Vi ville savnet deLillos om de ikke var der lenger.”

3. Highasakite – Camp Echo

Hildrande du så mye jeg har hørt på denne i år. Jeg måtte til slutt tvinge meg til å ta pause, for ikke å gå lei. Her er et utdrag fra min anmeldelse for Musikknyheter.no:

”Highasakite gjør det ikke lett for seg selv på dette albumet. Ikke misforstå meg, det er et strålende album, men det er nok hakket mer utfordrende enn det foregående. Det blir nok ingen tangering av rekorden på VG-lista.”

Jeg må kanskje spise de ordene, for 24 uker senere er en fortsatt på topp 40.

Oxygene 172. Jean-Michel Jarre – Oxygene 3

Jepp, han rakk å gi ut to album i år (tre på 15 måneder) og det siste var en andre oppfølger til Oxygene. Det er merkelig hvor mange artister som blir vitale igjen og kreative når de nærmer seg 70. De gamle er eldst, sies det, men fy flate Jarre er evigung og ga 2. desember ut et av sine sterkeste album! Merde!

1. Aurora – All My Demons Greeting Me as a Friend

At et album som er dels Lykke Li, dels Enya (hør på Home og si meg at du ikke hører Enya, I dare ya!), dels Tori Amos og dels popmusikk av ypperste merke skulle bli det albumet jeg har hørt mest på, både på vinyl og strømming, ville jeg ikke trodd deg. Sjarmen hun har på scenen bare oser av hver rille på denne platen, og ting er vakkert, fengende og rørende. Og hvem fankern elsker ikke hennes utrolige framføring på Jimmy Fallon?

Så, er du enig? Uenig? Legg gjerne igjen en kommentar.

2 Comments

Filed under Meninger

Mine 12 favorittalbum

Kristiane har bedt meg om å liste min 12 favorittalbum. Siden jeg er en mann, snart i midten av førtiårene (utrolig, hva?), lar jeg selvsagt ikke muligheten for å lage en nerdete musikkliste gå fra meg. Noe annet skulle tatt seg ut!

1. Amarok – Mike Oldfield
2. Equinoxe – Jean-Michel Jarre
3. Close to the Edge – Yes
4. The Amazing Kamikaze Syndrome – Slade
5. Aerial – Kate Bush
6. Substrata – Biosphere
7. Vespertine – Björk
8. Musick to play in the Dark 1 og 2 – Coil
9. Rhythm Nation 1814 – Janet Jackson
10. Script for a Jester’s Tear – Marillion
11. Behaviour – Pet Shop Boys
12. MCMXC a.d. – Enigma

Jeg har basert dette på hvor mye disse har betydd for meg i løpet av livet, hvor mye de har påvirket meg, hvor mye jeg hører på dem i dag, nostalgi og antall spillinger på last.fm. Formelen er nok ikke helt etterprøvbar.

Jeg kommer ikke til å utfordre noen selv, men om du har lyst etter å ha lest denne postingen her, kommenter gjerne, slik at jeg kan få se listen din

5 Comments

Filed under Personlig