Tag Archives: Tyskland

Her skal jeg holde foredrag i høst

Me giving a presentation

Ego da jeg prsenterte på Engage i Rotterdam i vår

Som mange sikkert vet holder jeg mye foredrag og kurs. Spesielt innenfor tema om samhandling, samt effektiv bruk av epost og kalender. Om du vil at jeg skal komme og ta en titt på din organisasjon og gjøre deg mindre avhengig av intern epost, gjøre det lettere å finne fram informasjon og dokumenter og hjelpe deg å finne kompetansen du har innomhus, ta kontakt!

ICON UK

Også i høst blir det en del reisevirksomhet på konferanser. Den første konferansen jeg skal på er ICON UK, som arrangeres i Birmingham 13.-14. september. Dette er en brukergruppe som tar for seg samhandlingsløsninger fra IBMs portefølje av samhandlingsprodukter som IBM Notes/Domino, IBM Connections, IBM Watson (inkludert Workspace), IBM Sametime etc.

Tim Clarke

Tim Clark, leder av ICON UK under Social Connections i Wien i 2017

Det er en konferanse som både dreier seg om strategiske og forretningsmessige valg om samhandling i en organisasjon, om innføring av slikt i en organisasjon og mer nerdete ting som utvikling. Dette er veldig likt det den norske brukergruppen, ISBG, som jeg er leder for, gjør.

En brukergruppe vil si at det er kunder eller partnere av IBM som står for arrangementet, det er ikke IBM, selv om IBM også deltar, både med foredragsholdere, presentasjoner og kanskje sponsing.

På denne konferansen skal jeg gi 30 tips om IBM Verse, for å gjøre dine brukere enda mer effektiv når de jobber med dette verktøyet. IBM Verse er IBMs webmail og kalender, som kjører på den gode gamle og stabile Domino-plattformen. Det vil si at dersom du har epost i Notes i dag, så behøver du ingen migrering. IBM Verse bruker Watson-teknologi til å hjelpe deg å jobbe mest mulig effektivt med epost og kalender.

Meld deg på her!

Lenovo fagdag

19. september er jeg i Trondheim og skal snakke om samhandling på Lenovo fagdag på Pirsenteret. Jeg skal fortelle om hvorfor en bør tenke nytt i måten man jobber i en organisasjon på, utfordringene man møter når man skal innføre denne tenkemåten i en organisasjon og ikke minst fallgruvene man kan havne i under innføringen. Etter å ha falt i flere av dem selv, samt at jeg har vært ute i mange organisasjoner og sett hvor mange feil som er gjort, vet jeg godt hva jeg snakker om her.

Meld deg på her!

Social Connections

Fra Social Connections i Wien

Det er veldig sosialt på Social Connections. Her i Wien i 2017

16. og 17. oktober er jeg i selveste Berlin  på Social Connections. Her skal jeg snakke om samspillet mellom samhandlingsproduktet IBM Connections og Office 365. Mange tror det er en motsetning mellom disse produktene, men det er det ikke. Du kan godt få til et bra samspill her.

Social Connections er en brukergruppe som dreier seg først og fremst om samhandling og social business. Mye dreier seg om IBM Connections og produktene rundt denne løsningen, men det er også andre innslag rundt samhandling.

Meld deg på her!

ISBG

I slutten av oktober (endelig dato er ikke helt fastsatt) skal den norske brukergruppen (IBM samhandlingsbrukergruppe), som jeg leder, ha høstseminar. Hovedfokuset vil bli på lanseringen av IBM Notes/Domino v10 som skjer nå i oktober. Her er IBM med oss og vi skal lage en flott norsk lansering hvor du får vite om IBMs framtidige strategi for Domino-plattformen og hvilke teknologiske endringer som skjer på plattformen. Ta med IT-sjefen, økonomisjefen og adm.dir og meld dere på når vi annonserer påmelding.

Det vil også bli innslag om strategiske valg rundt Connections, Office 365 og sikkerhet. Dette er derfor et arrangement du bør ta med sjefene som sitter på pengesekken i din organisasjon på.

Jeg skal være ordstyrer under konferansen, samt holde et foredrag om Connections og Office 365.

Når endelig dato for dette arrangementet er på plass går vi bredt ut og annonserer.

Vil du at jeg skal komme til din bedrift eller konferanse å holde foredrag? Bare ta kontakt. Og har du spørsmål eller kommentarer, bruk kommentarfeltet under her!

Leave a Comment

Filed under Foredrag, Samhandling

Brikker i Veggen


10. november 1989 våkner 12 år gamle Thomas Zenk opp i leiligheten han deler med foreldrene i byen Wismar i Øst-Tyskland. Leiligheten er tom. Thomas begynner å gjøre seg klar for skolen da foreldrene kommer hjem. De er i ekstase.

– Vi har vært i Vesten, forteller moren. Thomas bare flirer og tror de spøker. Selv om grensen til Vest-Tyskland bare er et bar timer unna med bil er det umulig å komme seg over dit. Grensen til Vest-Tyskland er sperret med elektrisk gjerde, og før man kommer til gjerdet er det et tomt ingenmannsland hvor den som oppholder seg blir skutt enten av soldater eller selvskudd. Hvis man ikke ble tatt av vakthundene først.

Natur

Tjue år senere sitter jeg på et utested i Molde sammen med Thomas og Alexander Benedikt, også han oppvokst i tidligere Øst-Tyskland.

Thomas kom til Molde i 1998 via et utvekslingsprogram Høgskolen i Molde har med Høgskolen i Wismar. I løpet av studiene og praksistiden ute i et firma i Molde fikk han et stort ønske om å bosette seg her. – Romsdal med sine kontraster mellom hav og fjell er utrolig imponerende, sier Thomas.

Han og hans norske kjæreste flyttet til et gårdsbruk ute i Midsund etter å ha bodd i Molde noen år. De har i dag skilt lag, men begge bor nært hverandre med felles samvær med datteren. Ved siden av jobben som webutvikler på Tibe i Molde, driver Thomas oppdrett av tyske kjempekaniner. Jakt og ikke minst fiske med båten han eier er også fritidsaktiviteter han setter høyt.

– Jeg pendler med ferge mellom Midsund og Molde og jeg sier til meg selv hver dag at om jeg en dag våkner og ikke kan beundre synet av panoramaet som møter meg bør jeg bare flytte. Til og med foreldrene mine har flyttet opp hit nå. De bor i Batnfjord.

Thomas Zenk

Thomas Zenk

Alexander og Thomas ble kjent etter at de flyttet hit, og Alexander har bodd i Molde i seks år. Han kom hit sammen med sin daværende kone som tok seg jobb som sykepleier i Molde, men de hadde begge vært her før på bobilferie.

Alexander driver et flisleggerfirma i Molde med to ansatte, og også han bruker romsdalsnaturen til fulle i fritiden. Både dykking, snowboarding, fiske og paragliding står på listen over hobbyer, og han inviterer ofte venner på sosialt lag ute i naturen hvor han lager mat over åpent bål. I motsetning til Thomas bor resten av familien fortsatt i Tyskland, og han reiser ofte ned for å besøke dem.

– Vi hadde en stolthet

Vi går igjen tjue år tilbake i tid. Moren til Thomas overbeviser ham ved hjelp stempelet hun har fått i passet og forteller at de kom sent hjem fordi de har sittet i timeslange bilkøer. Først for å komme inn til Vesten, og deretter for å komme seg hjem. Thomas skjønner at demonstrasjonen moren hadde tatt ham med på noen uker tidligere har ført fram. Store folkemengder hadde samlet seg i sentrum, inspirert av den nå historiske marsjen i Leipzig, og man hadde ropt om demokrati.

Noen dager senere sitter 21 år gamle Alexander Benedikt på vakt i Berlin. Han vokste opp på en øy i Østersjøen, Usedom, hvor faren jobbet som pilot i forsvaret, og gjennomfører under nedrivningen av muren førstegangstjeneste. Alle permisjoner er inndratt. Ryktene har i flere dager flydd om grenseåpning, men siden media er strengt sensurert blir ingenting bekreftet. Nå derimot er grensen til Vest-Berlin åpnet, og folk strømmer til for å gå inn i Vesten.

Alexander Benedikt

Alexander Benedikt

Nå har også tv begynt å vise hva som foregår, og Alexander ser med avsky på at en vesttysker åpner bilen sin og kaster ut sjokolade på gaten. Øst-tyskerne kaster seg over sjokoladen og river den til seg som om de var utsultede flyktninger.

– Vi hadde tross alt en østtysk stolthet, sier han i dag, når vi treffer Thomas og ham på en restaurant i Molde, 20 år senere. – Det var flaut å se hvordan folk oppførte seg som dyr. Hadde vi ikke sjokolade i Øst-Tyskland også, kanskje? Vi manglet egentlig ingenting i Øst-Tyskland.

– Kanskje ikke du, sier Thomas. – Faren din jobbet for forsvaret, og dere hadde dermed mange privilegier. I tillegg flyttet du til Berlin da du var 18, og der manglet man aldri selvsagt aldri noe siden det var stort sett dit folk fra utlandet oppholdt seg.

Alexander ser fornærmet ut. – Det hadde vi vel ikke. De som hadde privilegier var leger, professorer, skuespillere, musikere og sportsfolk. Men han innrømmer at Berlin var en helt annen verden i forhold til resten av landet.

Hva gikk privilegiene du nevnte ut på?

– Folk i viktige posisjoner hadde det langt friere, sier Thomas. For eksempel kunne hele familien deres få visum dersom de skulle reise til vestlige land. Hos vanlige folk var det for det første svært vanskelig å få et slikt visum, og dersom man fikk det var det kun et familiemedlem som kunne få reise. Reiste mannen måtte kona være hjemme, for eksempel. Dette var for å sikre at man ikke hoppet av. Derfor fikk for eksempel leger mange andre privilegier, slik at de ikke hoppet av selv om de reiste sammen. Det var viktig å ha slik kompetanse i landet.

Trabant

Det tok 11 år før familien til Thomas Zenk fikk innvilget å kjøpe bil

Uenige om privilegiene

Alexander forteller at det var langt lettere å reise til land som Tsjekoslovakia, Ungarn, Polen, Sovjetunionen og til og med Cuba.

– Jeg likte Polen, sier Thomas. – Polen hadde mange vestlige innslag. De hadde jo til og med Coca-Cola og Pepsi.

– Ja, men de hadde ikke mat, flirer Alexander. – Det var enorme matkøer, og når man kom fram til butikken var det ingenting å handle uansett. Slik var det ikke i Øst-Tyskland, vi hadde det vi trengte. De eneste gangene det var tomt hos oss var når turister som besøkte øyen vår hadde kjøpt alt.

Så bildet vårt av kommunistiske land som gråe og triste land hvor dere manglet det meste, stemmer ikke?

Thomas og Alexander ser litt på hverandre før de svarer. – Jeg vet at i enkelte land, så var det slik, sier Alexander. – Men vi manglet egentlig ingenting i Øst-Tyskland. Man så aldri matkøer, for eksempel.

– Jo da, det gjorde vi, repliserer Thomas. – Jeg husker godt at vi kunne komme i en kø som ville gått fra Grandgården og hit inn i sentrum. Da stilte man seg bare opp i den, uten å vite hva som var i andre enden. Spesielt var dette vanlig på slutten av DDR-tiden.

Alexander rister hele tiden på hodet. – Nei, det er jeg ikke enig i.

– Du glemmer hele tiden at du var privilegert, sier Thomas. – Det var ikke min familie, så vi opplevde disse tingene. Det tok 12 år fra faren min søkte om å få kjøpe bil til søknaden ble innvilget, for eksempel!

Ferie

Med unntak av Polen og Tsjekkoslovakia var det ikke lov å reise på ferie annet enn inne i Øst-Tyskland. Der var det derimot lagt opp til feriekolonier og feriesteder, ikke minst langs sjøen.

Alexander benekter nok en gang, synlig irritert, at han var privilegert på grunn av farens status, og mener at selv om det var mye feil med DDR, så var det trygt og godt å vokse opp der. Thomas er enig:

– Det var kjempefint, så lenge man fulgte reglene. Det var ingen kriminalitet, folk var veldig sosiale, det var ikke noe mote- eller kroppspress, det var god likestilling, man fikk lønn fra staten og all utdanning ble betalt. Dersom man ville studere ble dette også betalt, men man måtte gjøre tre år med plikttjeneste etter endt utdanning. Å starte opp noe selv å tjene penger på det var derimot tilnærmet umulig.

Kunst, kultur og friluftsliv

Alexander forteller om en kultur som verdsatte friluftslivet høyt. – Det var mye fin natur i Øst-Tyskland. Vi hadde alle muligheter til å drive sport, idrett og annet friluftsliv. Spesielt sport var viktig. Det var en slags krigstilstand mellom Vest- og Øst-Tyskland, og denne kom til uttrykk gjennom sport. Det var sikkert politisk styrt, slik som alt annet, sier han og flirer.

– Det var mye kunst og kultur i Øst-Tyskland, men dersom man skrev, sang eller sa feil ting kunne man fort forsvinne eller bli fratatt privilegier, selv om jeg må understreke at angiverkulturen er sterkt overdrevet i vestlig media. På den annen side var stasiagentene så flinke i jobben sin at da Tyskland ble gjenforent ble svært mange av dem ansatt i den vesttyske etterretningen.

Falsk Lego

Det var ikke lov å selge ekte Lego i Øst-Tyskland, men østtyskerne hadde sin egen variant av byggeklossene.
Disse lot seg fint kombinere med ekte Lego, som Thomas fikk tilsendt fra en tante i Vest-Tyskland

Hvis alt var så bra, hvorfor var dere innesperret?

– Vi var da vel ikke innesperret, det var for å beskyttes oss mot vestlig dekadanse og innflytelse, skjønner du vel, sier Thomas sarkastisk. Han ble utsatt for vestlig innflytelse ofte, både via julegaver fra en tante i Vest-Tyskland og også via vesttysk tv som de tok inn hjemme hos ham

– Alle visste at vi så vesttysk tv, men så lenge vi ikke pratet om det på skolen eller på jobb brød ingen seg. Straffen for å snakket om vestlig tv kunne derimot være hard.

Alexander mener at ingen trodde på myndighetenes propaganda, men det var ikke så mye å gjøre med det. – Det var ikke før demokratibevegelsen startet i Øst-Europa at også folk i Øst-Tyskland våknet. Det kunne gått som på 60-tallet da sovjetiske tropper slo ned demonstrantene med tanks og våpen. Demonstrantene som ble arrestert ble protokollført og de fikk forbud mot å kjøpe seg bil, fikk ikke reise utenlands og fikk det generelt sett veldig vanskelig.

Utsikt fra Thomas hjemby

Utsikt fra Thomas hjemby

Sjokkerte over bråk i Vesten

Historien viser at Honeker faktisk ba Gorbatsjov om hjelp, men i motsetning til på 60-tallet fikk han nei. Myndighetene visste ikke helt hvordan de skulle takle demonstrasjonene, og etter en misforståelse ble grensene åpnet. Dette kulminerte med nedrivingen av Berlinmuren og gjerdet som skilte Vest- og Øst-Tyskland.

Thomas dro over grensa sammen med foreldrene samme dag, men det var ikke hans første tur til Vesten: – Klassen min hadde vært i Vest-Tyskland før på et utvekslingsprogram. Vi bodde en uke der og gikk på skolen.

Thomas og klassen var sjokkerte over hvor mye bråk og hvor lite orden det var på skolene i Vesten. De hadde ingen respekt for lærerne. I Øst Tyskland ble hele skolen sendt ut i skolegården og så fikk en eventuelt synder stå foran alle mens rektor leste opp hva vedkommende hadde gjort. Klassen vi hadde besøkt i Vest-Tyskland besøkte oss uken etter. Det var reagerte nok på kadaverdisiplinen, men vi hadde ro og fikk faktisk lært noe på skolen.

Men i i dag er det første gang Thomas kan reise fritt inn i Vesten. – Vi brukte ti timer på grunn av all køen, forteller han. – Det var bitende kaldt, men siden vi hadde en Skoda med vannkjøling gav motoren mye varme.

Vinter

Fuglemating på en gjenfrosset innsjø i Øst-Tyskland

Vesttysk mottakelse

Thomas forteller at vesttyskerne kommer til dem med mat og stemningen er fantastisk. Vesttyskerne er strålende glade, og folk danser og hopper på bilene. Ferden ender i Lübeck, hvor Thomas blir presentert for en verden han bare hadde sett på tv, i all hemmelighet.

– Det var spesielt luktene og lydene jeg festet meg med. Det luktet helt annerledes enn jeg var vant til. Det var akkurat den lukten som var av julegavene som tanten min fra Vest-Tyskland pleide å sende oss. Hun sendte meg blant annet Lego, som vi kun hadde en billig kopi av i Øst-Tyskland. Og det var mye lyd.

Alexander kunne først reise over noen måneder senere, og hans begeistring var langt mer avmålt.

Norge og Tyskland

Tjue år senere sitter jeg altså med Thomas og Alexander på en uteplass i Molde. De hadde aldri forestilt seg at de skulle ende opp her, men de trives begge to og snakker varmt om Norge. Familien deres bor fortsatt i Tyskland, og de besøker ofte de delene av Øst-Tyskland de vokste opp i.

Hvordan er situasjonen nå?

– Da grensene ble åpnet var det overhodet ikke planen at landet skulle gjenforenes, sier Alexander. – Det skjedde plutselig et år senere, og det gikk antagelig for fort. En del i Vest-Tyskland ser i dag ned på østtyskerne fordi de føler at de har fått alt lagt i hendene. Det hadde alltid vært slik at østtyskere som reiste til Vest-Tyskland fikk 100 mark hos myndighetene der, og dette fikk også alle som kom over grensen etter at den ble åpnet.

Thomas og pappa

Thomas med faren utenfor et postkontor i DDR

Thomas nikker og utfyller: – Det er også folk fra Øst-Tyskland som er misfornøyde med tingenes tilstand. De vil tilbake til slik det var før muren falt.

Alexander tror dette skyldes at alle undersøkelser viser at folk fra Øst-Tyskland får dårligere betalt for å utføre de samme jobbene som vesttyskere gjør. – Men, det var jo en helt annen arbeidsmentalitet i Øst-Tyskland, sier han og smiler. – Vi fikk jo betalt så lenge vi møtte opp, så arbeidspresset var nok langt større i Vest-Tyskland. En del har kanskje vanskelig for å tilpasse seg. Blant ungdom er det nok ingen som vil tilbake, for de opplevde aldri den tiden.

Er det noen kulturforskjeller mellom østtyskere og vesttyskere?

– Kanskje i begynnelsen, sier Alexander. – Men i dag er det mindre av det, tror jeg. Det har tross alt gått 20 år. Man vil nok aldri gå tilbake til to land igjen, og hvorfor skulle man det? Det er viktig å se framover og tenke konstruktivt. Ting vil nok gå seg enda bedre til, og så får man heller fokusere på likhetene enn ulikhetene. Vi er jo alle tyskere.

Denne artikkelen ble laget for Romsdals Budstikke og stod på trykk lørdag 7. november 2009 i forbindelse med at det var tjue år siden Berlinmurens fall

Leave a Comment

Filed under Avis, Fotografi, Jobb