Tag Archives: vær

En Sommerdag i Molde

Klokken er ni denne lørdagsmorgenen. Jeg har spist en liten frokost og står utenfor blokka på Skrenten på Kvam hvor jeg bor, ca 4 km vest for Molde sentrum. Det er 20 grader, og idet jeg setter meg på sykkelen regner jeg kjapt ut at jeg allerede har syklet flere turer i shorts i år enn jeg gjorde til sammen de tre foregående årene.

Jeg setter kursen videre vest ut mot Aukra og bestemmer meg for å ta gang- og sykkelstien, på tross av den livsfarlige undergangen ved Kringstad opp mot Djupdalen. Det er forhåpentligvis lite gående og syklende på denne tiden. Jeg får, som forventet, litt motvind, men etter oppvarmingen setter jeg inn innsatsen slik at jeg får en god fart.

Aureosen

Aureosen

Det er rett og slett herlig. Jeg sykler langs en vakker kystlinje, med fjell på innsiden av meg, og vakker natur med skog og blomster på alle sider av meg. Jeg kommer over i Fræna og tar turen rundt Jendemsfjellet, for der er det omtrent ingen biler som kjører. Og det er på den runden jeg kommer til bukten like utenfor Aureosen. Vannet er blikk stille, og båthusene speiler seg vakkert i overflaten. En båt med fiskere er på vei inn, og fotografen i meg vinner over syklisten, og jeg stopper. Dette må bare foreviges.

Mens jeg tar bildet sykler en annen syklist forbi i stor fart. Jeg skjønner ham for har man først gått inn sonen er det en fantastisk følelse det ikke er lett å bryte ut av. Samtidig synes jeg det er litt trist at han ikke stopper opp og nyter dette synet.

Jeg fullfører runden over Skaret, et fantastisk turområde uansett tid på året, med ruter for alle kondisjoner og aldre. Jeg tar også en svipptur om Nordbyen i Molde, hvor Moldemarkas venner og sykkelklubben sørger for at gående, syklende og skigående har løyper og sitte-, grill- og badeplasser.

Vel hjemme hiver jeg et brød i ovnen, og setter meg på verandaen og nyter den fantastiske utsikten jeg har over fjellene og sjøen. Jeg vekker avkommet og vi spiser nybakt brød mens vi planlegger dagen. Konklusjonen er at vi drar inn til sentrum og tar båten ut til Hjertøya.

Hjertøya

Hjertøya

Hjertøya er en paradisisk øy midt ute i Moldefjorden. Det tar under 10 minutter med en rask båt, og i mange år har det vært en fast båtrute ut til øya som har gått hele sommersesongen. I vår ble det proklamert at driften ikke var lønnsom fordi nesten ingen brukte den lenger. De som hadde ansvaret for ruten la den derfor ned.

Det ble ramaskrik. Lokalpatriotismen slo inn på høygir, og etter pengeinnsamling blant lokale bedrifter ble driften sikret også i år. Et nydelig eksempel på at folk ikke vet hva de har før de mister det. Men også et flott eksempel på at også såkalt ulønnsomme ting har stor verdi og er verdt å kjempe for.

På øya er det fiskerimuseum, men det viktigste er nok husmannsplassen og huset hvor Hjertøyas venner driver kiosk. I låven er det utstilling og på plassen foran har man fellesgrill og muligheter til å låne utstyr til krabbefisking og diverse andre ting. Folk soler seg, bader, spiller fotball, holder på i diverse lekeapparater eller går tur i turløypene. Øya er fire kilometer lang og løypen ut til spissen som i luftlinje er rett foran balkongen min er en fin spasertur.

Her er avkommet i action på stupebrettet som Hjertøyas venner satte opp for to år siden. Det var ikke så kaldt som han skal ha det til (og siden avisene gjør dette: Artikkelen fortsetter under videoen)

Vi bestemmer oss derimot for å legge oss på gresset overfor stupetårnet. Her spiser vi litt mens vi soler oss, leser og tar en blund. Vi svømmer, dykker og stuper, og av og til tar vi et blikk bak oss og ser på byen, og tenker på de som ikke er her. – Jeg håper de har vært her minst én tur i år, tenker jeg for meg selv. – Dette er fantastisk.

Vi tar siste båt tilbake og rekker en kjapp tur innom et par butikker som ikke stenger før kl. 18. Vi kjøper et spill, en kontroll og en t-skjorte på Game, og får med oss en plakat.

Etter en kjapp tur hjemom for å dusje av oss svette, sol og saltvann bærer det inn til sentrum igjen. Vi inntar middag på en restaurant og skeier litt ut med en Oreo milkshake. Det hele er vorspiel til vi går på Molde kino og ser Guardians of the Galaxy. Vi elsker filmen.

Moon in JulyEtter filmen går ut ut til et sentrum opplyst av gatelys. I motsetning til Fauske og Andøya, hvor jeg var for inntil bare litt over én uke siden, har det blitt helt mørkt om kveldene nå. Men det er koselig det også, og siden jeg fikk tolv dager med lyse sommernetter da jeg var nordpå, er ikke savnet av dem så stort som det var før sommeren. Så da vi kommer hjem går jeg ut på verandaen, tenner stearinlys, tar meg en iskald brus og setter meg ned for å lese litt på nettbrettet mitt.

Avkommet stikker til noen venner. De er fjorten, så tid på døgnet har ikke noe å si for dem, og jeg sitter og nyter 22 grader fram til midnatt. Dessverre har restene av stormen Lena nådd oss, så jeg må gå inn etter en stund.

Men det gjør ikke noe. For dette har vært en fin dag. En perfekt romsdalsk sommerdag. Så heldig man er.

Leave a Comment

Filed under Personlig

Stormen

For sju år siden:

Det er første gang  på mange dager at  jeg føler jeg meg frisk igjen. Jeg burde hvile. I stedet løper jeg oppi fjellheimen i Molde. Jeg har løpt i flere timer, og uten at jeg merker det har den første vinterstormen lagt sitt kalde grep over Moldemarka. Det er som at jeg ikke har noe valg. Jeg må få alt ut av systemet. All negativiteten og de vonde tankene som har samlet seg i hodet mitt i ukevis. Det har bygget seg opp. Sykdommen i magen, den pokkers Crohnsen, har gjort at jeg ikke har kunnet gjøre noe.

Å sitte foran PC-en, mens man venter på at de verste magekrampene skal gi seg, eller å ligge i sengen om natten mens man lengter etter søvn mens magen din syder, bobler og koker, gjør at det eneste nyttige man får gjort er å være sykemeldt. Faen, så frustrerende. Endelig hadde ting tatt av, både kreativt og pengemessig. Oppdragene strømmet inn. Og så gjør magen min det til og med umulig å gjøre dagjobben min. Jeg kan aldri forutsi hvilke dager som vil være bra og hvilke som vil være dårlige. Det er urettferdig!

Det hagler. Stormen gjør at hagelkornene treffer ansiktet mitt så hardt at det gjør vondt. Jeg bryr meg ikke og jeg presser meg bare hardere slik at jeg løper enda raskere opp bakken til Moldevannet. Det snødde i går natt og føttene mine glir hele tiden i snøen som dekker stien.

Telefonen jeg fikk i går morges kom helt ut av det blå. Du døde den natten. Det er bare en måned siden du fortalte meg om kreften. De hadde gitt deg to valg, sa du. Du kunne leve i ett og motta en behandling som ville gjøre deg ekstremt syk. Eller du kunne leve i noen måneder til og dø raskt. Du valgte det siste, mot legens råd. Hjertet ditt ga dessverre opp før resten av kroppen din, og det tok det ufødte barnet ditt med seg. Det er urettferdig!

Depresjonen som har ridd meg i noen måneder gjør seg gjeldende. Kjemper seg gjennom endorfinrusen min. Den smelter seg sammen med et voldsomt sinne. Og jeg føler et stikk av dårlig samvittighet for at jeg synes synd på meg selv på grunn av sykdommen min. Vinden blåser nå så hardt at det virker som at jeg ikke beveger meg framover. Det er som en av de drømmene hvor du forsøker å løpe, bare for å oppdage at du ikke en gang klarer å gå.

Dette er punktet hvor kroppen min endelig forteller meg at jeg er sliten. Trøtt. At den har det vont. Men jeg bryr meg ikke. Jeg skal opp til demningen, uansett. Vinden hyler i ørene på meg og det lange håret mitt flagrer i vinden. “Jeg er så lei meg for at jeg føler det slik,” fortalte jeg deg på telefonen. “Men jeg kan bare være ærlig.” Det er urettferdig!

Jeg er nesten ved demningen, men jeg løper ikke mer. Jeg har kommet inn i noe som bare kan beskrives som en snøstorm, og vinden er så sterk at selv om jeg presser meg til føttene brenner av smerte, så klarer jeg bare å gå. Det er såvidt jeg er oppreist. Jeg ser bare hvitt, men føler at jeg bare ser rødt. Du er forlovet. Jeg burde taklet det bedre enn jeg gjør akkurat nå. Hadde det bare kommet på et annet tidspunkt enn nå, da jeg ligger nede for telling. Det er urettferdig!

Demningen er nådd og jeg kaster meg i ly foran damhuset, i et desperat forsøk på å komme meg ut av vinden. Jeg ligger på alle fire. Pusten går hikstende. Jeg er utslitt. Og så slippes stormen inne i meg løs. Jeg gråter som jeg ikke har gjort på flere tiår. Det er en type gråting jeg ikke visste jeg fortsatt kunne gjøre. Det er som den overdrevne gråtingen man ser på film. Min egen storm kjemper mot snøstormen og det bare fortsetter og fortsetter.

– Unnskyld, men går det bra med deg?

Jeg løfter hodet og ser en oransje figur stående over meg.

– Falt du? Er du syk?

Jeg reiser meg og tørker tårene. En mann i oransje oljehyr står foran meg. Hetten hans skjuler det meste av ansiktet hans, men jeg kan se at han ser veldig forundret ut. Jeg kan ikke klandre ham.

– Jeg kom for å sjekke slukene før vinteren, og da jeg så deg ligge sånn trodde jeg du hadde fått et anfall eller noe sånn.

Jeg smiler. – Nei, alt er i orden nå. Takk, skal du ha.

Jeg løper nedover den snødekte stien igjen. Etter noen meter snur jeg meg og vinker til ham. Han ser enda mer forundret ut. Jeg snur meg og fortsetter nedover, mens jeg forsøker å la være å tenke på at jeg har minst 10 km løping foran meg før jeg er hjemme på Kvam igjen. Men nå setter snøen meg i en god stemning. Jeg har fullført det jeg satte i gang da jeg begynte å løpe for flere timer siden. Min storm har passert. Jeg er klar for alt verden har å hive i veien for meg. Bare kom igjen!

Leave a Comment

Filed under Personlig