10 beste album i 2020

Musikk

Moldejazz 2020 - Neon Ion

De siste ukene har du vel sett dem. Alle disse listene hvor vi kultur- og musikkjournalister skriver lister over årets beste album og beste låter, gjerne med ulike lister på utenlandske og norske artister. Felles for listene er at du gjerne kun har hørt om to av de ti utgivelsene som er på listen. Men ikke jeg, nei! Her er fasiten! (Og kanskje du får noen gode tips)

10. Hotspot – Pet Shop Boys
Pet Shop Boys finner ikke opp kruttet på nytt på her. De gjør som de alltid har gjort: De tar en noen gram pop, krydrer med discorytmer og elter med refreng som gjør at du danser, synger og nikker med til musikken. Og så får du noen ballader til mellomrett og dessert.

Hotspot når ikke helt Electric-høyder (2013), men det er en stor forbedring fra Super (2016) og kan varmt anbefales!

9. Lindstrøm & Prins Thomas – III 
Et tiår etter sist de ga ut plate sammen går disse to norske space-disco-artistene sammen og lager et tredje album. Og hjelpes så det svinger av de atmosfæriske sporene. Lindstrøm blir jeg aldri lei av, og dette albumet har jeg hatt på stor rotasjon siden det kom i høst.

8. Fish – Weltschmerz
Den tidligere Marillion-sangeren har annonsert at dette er det siste albumet med ny musikk han gir ut, og han var akkurat på tur til å dra ut på en farvelturné da Covid-19 inntraff. Og for et høydepunkt å gi seg med! Han startet solokarrieren for akkurat 30 år siden med Vigil in a Wilderness of Mirrors, som han aldri har klart å overgå. Før nå.

Dette dobbeltalbumet, som har akkurat 42 minutter musikk på hver plate, er glitrende oppbygget. Det er moderne progrock på sitt beste, og jeg elsker det.

7. Sondre Lerche – Patience
Det tok meg tre lyttinger før denne platen satt skikkelig. Forrige album, Pleasure, fanget meg med en gang, men det kan være fordi jeg hørte musikken live før jeg hørte albumet, under en utrolig bra, svett og intens klubbkonsert i Molde.

Patience, break-up-albumet, jobbet jeg litt mer med. Men du verden så mye fint det er her. Folk som Sondre, som skriver popmagi som tittelkuttet, Why Would I Let You Go, You Are Not Who I Thought I Was (ser du hva han gjorde der?) og I Can’t See Myself Without You er folk som bør skattes høyt. Og det gjør jeg med denne utgivelsen. Og for et kult albumomslag også!

6. Jon Anderson – 1000 Hands: Chapter One
Den tidligere vokalisten i Yes, et band han startet med avdøde Chris Squire i 1968, har en stor omgangskrets i musikkverden. Så stor at selv om han på tidlig 90-tall begynte på et album hvor han hadde gjester som Chick Corea, Jean-Luc Ponty, Ian Anderson, Zap Mama, Bobby Kimball, Rick Derringer og Yes-medlemmene Chris Squire, Steve Howe og Alan White, i tillegg til en haug med andre, så ble platen aldri gjort ferdig.

30 år senere ble mastertapene bakt i ovn, digitalisert og mikset på nytt. Og så gjorde Jon alt ferdig. Og det er vi glade for! Dette er antagelig hans beste soloalbum siden hans første, Olias of Sunnhillow, fra 1976. Musikken går fra corny, men sjarmerende (Makes me happy) til full over-the-top prog (1000 Hands (Come up)), via accapella-arrangement (Ramalama og Where Does Music Come From, sistnevnte med et herlig refreng) og balladen Now som går som et gjennomgangstema på de tre LP-sidene. Gamle fjerter har det fortsatt i seg, ass!

5. Ane Brun – How the Beauty Holds the Hand of Sorrow
Ane Brun ga ut to album, på under en måned, i høst. Dette var det andre, og det var et langt mer dempet og rolig album enn det som kom noen uker før. På noen måter slik som Ane var i staten karrieren, på mange andre måter ikke.

Det er ikke Hey Ho my Lover Will Go, med en litt innesluttet Ane, knapt nok akkompagnert av et akustisk lydbilde. Da er albumet mer i den stilen hun har hatt i mer rolige øyeblikk på de tre siste albumene. Og det er også litt mer av det symfoniske landskapet hun har vært i, både på konserter og på cover-albumet Leave Me Breathless. Vakkert er det, åkkesom.

4. Motorpsycho – The All is One
Den norske trioen lager bare lengre og lengre låter, riktignok delt opp i seksjoner ala 70-tallsprogerne, men det gjør ingenting. N.O.X er en suite som går over to LP-sider, og den har seksjoner som er tilnærmet trance-lignende. De hypnotiserer, og drar deg inn.

Albumet ble delvis spilt inn i Ocean Sound Recordings ute på Giske, utenfor Ålesund. Fele-gnikkinga til Ola Kvernberg, som de inviterte med seg, passer utmerket inn, som vanlig, og alt sitter bare så det suser her. Prog-rockere, rockere, jazz-fans og folk med sans for strålende musikk, som utfordrer litt, her har dere pensum.

3. Neon Ion – Neon Dreams
Ålesunderinnen Natalie Sandtorv, har tatt hele veien fra intens noise-jazz og fram til sofistikert pop med hooks, 80-tallskrydder og et snev av jazz og EMD i en herlig miks. Jeg ble svært overrasket over dette albumet. Ja, det er popmusikk, men det er likevel ikke hyperkommersiell popmusikk (ikke noe galt i den type musikk, altså). Hele albumet lyser av neonlys, storby og en klubb hvor slipset må stå til jakka. Det er ingen andre i Norge som lager slikt som dette.

LP-en har fått kjørt seg mye hjemme hos meg, og jeg har på meg Neon Ion-tskjorten når jeg er ute og skal jazze eller nyte konserter. Jeg liker rosa, saksøk meg!

2. Luke Elliot – The Big Wind
Jeg har møtte Luke ved flere anledninger, og jeg har fotografert ham i mange sammenhenger. Han har noe kult over seg. Et tidløst vakkert utseende, og en egen evne til å «slå seg på» når kamera kommer fram. Det bare lyser rockestjerne av ham. Han har også blitt norgesvenn, men i dette tilfellet er det ikke negativt.

For dette, hans andre soloalbum, har jeg snart slitt ut på vinylspilleren min. Dette er en slags blanding Nick Cave, Lou Reed, Bowie og melankolsk og lavmælt rock, uten at det blir totalt Madrugada (selv om Sivert Høyem dukker opp som vokalpartner). Dette er egentlig ikke den type musikk jeg hører mest på, derfor har det overrasket meg hvor hardt denne skiva grep meg. Jeg mener, bare hør på åpningssporet:

1. Ane Brun – After The Great Storm
Mye har vært sagt og skrevet, ikke minst av Ane selv, om at dette er et album som er inspirert av farens død, måten hun forsonet seg med Lupus-sykdommen sin på, covid-19, verdenssituasjonen og det å komme ut av mørke stunder, så jeg skal ikke dvele så mye ved det.

For det er opp til deg hva du vil la dette albumet bety for deg. Men en ting er sikkert: Sammen med medprodusentene Martin Hederos (som også har vært med å skrive flere av låtene) og Anton Sundell har Ane laget et album som bønnfaller om å bli lyttet til. Og det burde du, for det er et mesterverk!

Synd det ble så som så med konserter i år, men musikalsk sett har jo dette vært et knallår likevel. Og jeg eier fysiske kopier av samtlige av albumene på denne listen! Godt nytt musikkår!

3 thoughts on “10 beste album i 2020

    1. Bare hyggelig! Den solgte såpass bra at den ville vært på tiendeplass på listene i England, men siden han distribuerer den selv fikk den ikke lov å komme på listen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Gå til toppen