Age of Man

Greta Van Fleet - Anthem of the Peaceful Army

Av og til hører du en sang som gjør noe med deg. Den bare tar tak i skjortekragen din og røsker til, kryper inn i øregangene dine, inn i hjernen din og nedover ryggraden, slik at du får gåsehud. I dag fikk jeg en ny slik låt. Mine drammer og herrer. Jeg gir dere Age of Man med Greta Van Fleet. 

Første gang jeg ble oppmerksom på Greta Van Fleet var da de spilte på Coachella i år. Jeg så på en av direktestrømmene fra festivalen på Youtube. De spilte like før Jean-Michal Jarre, og musikken de framførte gjorde vel egentlig ikke så mye for meg, der og da. Men jeg husker at jeg likte stemmen til vokalisten, så jeg la merke til dem. Etter sin opptreden  ble de intervjuet backstage, og journalisten sammenlignet dem med Led Zeppelin.

“Å, herregud,” tenkte jeg. Jeg er bare så dritlei av alle disse Led Zeppelin-klonene. Du vet hvem de er. Disse bandene som lager musikk og sanger du har hørt tusen ganger. Det kan godt hende du står og virkelig liker det på konsert med dem, men det er for anonymt til at du gidder å sette det på når du kommer hjem igjen (ja, jeg ser på dere Rival Sons). Så jeg bare la fra meg bandet der og da.

Så ga de da ut sitt debutalbum nå i oktober. Og jeg så masse folk, hvis ekspertise og smak jeg stoler på, snakke om hvor bra de var. Så jeg satte platen på i Spotify i dag.

Åpningssporet heter Age of Man, og effekten sangen hadde på meg var akkurat slik jeg beskrev i ingressen over. Jeg aner ikke hva det er med den sangen, men jeg bare elsker den. Jeg har vært nødt til å stoppe meg selv fra å spille den på evig repetisjon, i frykt av å gå lei av den. Den har en glitrende melodi, men det er måten vokalist Josh Kishka bruker stemmen sin på som virkelig selger låten. Den er en blanding av Robert Plant, Noddy Holder og Geddy Lee.

Når det kommer til resten av platen er jeg ikke like overbevist. Den har noen bra rockelåter, og er solid framført og innspilt. Jeg skal gi den noen sjanser, men ingen av låtene kommer i nærheten av åpningssporet. Forøvrig er dette en av de gangene hvor sammenligningen med Led Zeppelin er på sin plass. Josh sin vokal er som å høre en ung Robert Plant. Seriøst! (Eller som en venn av meg sa: “Den er pinlig lik!”). Og jeg er ingen stor Zeppelin fan, bare så du vet det.

Men jeg har begynt å tø litt opp angående albumet, så jeg skal høre mer på det. Men den åpningssangen! Herrejemini! Den sitter som bæsj i kramsnø! Bare hør:

Leave a Reply

Your email address will not be published.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.