AURORA – The God We Can Touch

AURORA - The Gods We Can Touch

På de to forrige utgivelsene erklærte Aurora sitt eget dronningdømme. Og hun regjerer fortsatt der!

Det er så vanskelig å begynne denne anmeldelsen. For dette mesterverket av en plate er så fint, så nydelig, så gledesspredende, så trist, så rørende og så… VAKKERT at det er vanskelig å vite hva man skal trekke fram og hva man skal utelate.

Aurora har en helt unik posisjon blant norske artister internasjonalt. Jeg tror ikke det helt har gått opp for folk i Norge hvor stor hun er ute i verden. Vi snakker milliarder(!) av strømminger og om en artist som kan dra utenlands å selge ut konserthaller av en størrelse som andre norske artister bare kan fantasere om. Og mottakelsen av henne på store festivaler er tilnærmet rørende. For Aurora-fans er hardbarkede fans. De lepjer i seg alt hun gjør og sier, selv de lange monologene fra scenen, som kan gå i alle retninger.

Vil så denne fansen omfavne The Gods We Can Touch? Jeg har absolutt ingen grunn til å tro noe annet. Ok, seks av låtene er allerede gitt ut over det siste halvannet året som digitale singler, og de vet jeg har blitt godt mottatt av både fans og andre. Men det er nesten en hel time med musikk fordelt over 15 spor, som handler om hver sin greske gud. Og ikke ett øyeblikk er kjedelig.

Hun gjør også mye her som hun ikke har gjort før. Stemmen, å den vakre stemmen, og de Enya-lignende vokalharmoniene gjør at du skjønner at det er Aurora du hører på. Et godt eksempel er åpningssporet, som er en kort intro med ordløs sang.

Spranget mellom ulike stilarter er stort, og det er også spranget mellom de ulike tiårene som låtene høres ut som de kommer fra. På spor to, Everything Matters, er vi over i noe som begynner som noe Joni Mitchell kunne gjort i 1971. Men vips er vi over i Kate Bush-land (hør på den dype bakgrunnsvokalen).

Les hele anmeldelsen på Musikknyheter!

Leave a Reply

Your email address will not be published.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.