Det er naturstridig at Def Leppard har overlevd det meste: Bilulykker, trommis som mister den ene armen, men som likevel fortsetter karrieren, narkotikarelatert dødsfall, grunge og en lang periode hvor bandet framstod like populært som hemoroider (sitat fra bandet selv).
Hva kvintetten forventer å oppnå med det nye albumet skal jeg ikke spekulere i, men kudos til dem for å holde ut og komme seg tilbake til arenaene igjen. Det tolvte albumet tyder heller ikke på at de har gått lei. Og selv om 70-tallsrocken de vokste opp med er smurt tykt utover hele platen (de har til og med lånt litt tekst fra T. Rex’ Bang a Gong (Get it On) til tittelen) er den nye platen overraskende variert i sitt uttrykk.
Joda, det høres ut som noe Bryan Adams eller de kunne gitt ut på 80-tallet, men kanskje ikke like glatt og overprodusert som produsent Mutt Lange til tider kan være. Jo Elliot høres heller ikke så sleip ut når han synger lenger, slik han ofte gjorde i sine yngre dager. Det er til og med noen turer innom countryrock på This Guitar, et av to spor med Alison Krauss på vokal.
Og jada, du får powerballader, blant annet den orkestrerte Goodbye for Good This Time, i tillegg til litt 60-talls poppsykedelia gjennom Liquid Dust som flyter rett over i U Rok Mi. Noddy Holder i Slade (et band Leppard er inspirerte av) vil kanskje nikke bifallende til stavingen, men det hele lyder langt mer teknisk enn Slade-gutta gjorde i sine glansdager.
Men vi snakker om Def Leppard her, så dette er ikke heavy metal. Det er poprock av ypperste merke. Den første singelen Kick passer i så måte perfekt inn, og Fire it Up, Gimme a Kiss og All We Need er de som ligger nærmest Hysteria-landskapet. From Here to Eternity høres derimot mer ut som Queen.
Les hele anmeldelsen på Musikknyheter.no!
