Den riktige måten å feire på

I fjor deltok min arbeidsgiver i borgertoget i Molde. Firmaet hadde hundreårsjubileum, og om vi ikke er en hjørnesteinsbedrift i Molde, er vi i hvert fall en del av grunnmuren. Derfor mente 17. mai-komiteen at det var en flott anledning til å vise firmaets historie, men også firmaets relasjon til byen og dens utvikling og endringer.

Som sagt, så gjort.  Mitt firma gikk i 17. mai-toget i fjor. Det ble vist historie, arbeidsklær, gamle produkter, nye produkter, framtidige produkter, ballonger og kostymer. Og reaksjonen til folk var: – Jeg skjønte ikke helt hva et firma hadde i borgertoget å gjøre, men du verden for et fantastisk flott innslag! Det vanket også pris for beste innslag i borgertoget, og jeg må ta hatten av for jobben komiteen for 17. mai-feiringen hos min arbeidsgiver hadde gjort.

I ly av denne suksessen finner jeg  derfor overhode ikke noe merkelig ved at en barneskole vil forsøke å vise seg fram på en lignende måte. De har lyst til å vise hva skolen holder på med og hva ungene har laget og jobber med. Er ikke det fantastisk? I stedet for det samme kjedelige toget, hvor ungene bare vandrer rundt med lærere som dukker opp kun dersom de får dobbelt overtid (det unner jeg dem, altså!), har en skole i Ålesund ønsket å sprite opp toget litt. Blant annet ved å vise fram flotte flagg som de har tegnet til et prosjekt dette skoleåret.

Og legg merke til enda en ting denne skolen gjør: De kontakter 17. mai-komiteen og spør om de tror det er greit at de gjør det! Dette viser en hensynsfullhet overfor andres følelser og meninger som jeg synes bør applauderes. Men skjer det? Neida, i stedet får skolen kjeft. Og de får løgner spredt om seg, om at de har tenkt å nekte ungene å gå med norske flagg.

Gunnar Tjomlid har i dag postet et aldeles glitrende innlegg om nasjonalfølelse. Han spør om hva nasjonalfølelse egentlig er. Og indirekte spør han om enkelte grupper bare kan ta monopol på hva nasjonalfølelse skal være, og dermed kunne diktere hva folk skal kunne vise fram i et 17. mai-tog og ikke.

Min mening om dette er den samme som jeg har når religiøse mennesker mener at troen deres har blitt tråkket på: Dersom troen din tar skade av at noen tegner en tegning, så kan ikke troen din være særlig sterk.

Flagg er et stykke tøy (og papir ved skolen i Ålesunds tilfelle). Dersom din nasjonalfølelse er truet av at noen tar med seg et fremmed lands flagg inn i 17. mai-toget, så kan ikke nasjonalfølelsen din være særlig sterk.

Når det er sagt, så skjønner jeg ikke helt poenget med å ta med seg andre lands flagg under 17. mai-feiringen. Det gjør meg absolutt ingenting om noen gjør det, og det er helt feil at noen skal prøve å forby det, men jeg skjønner det ikke. I ålesundsskolens tilfelle, derimot, føler jeg det er naturlig at de tar med seg disse flaggene. Poenget er som sagt å vise mangfoldet i skolen og presentere noe elevene har jobbet med.

Jaja, vi kan finne trøst i at denne diskusjonen er jo alltid det sikreste tegnet på at våren endelig har kommet.

Liten disclaimer:
Personlig var jeg ikke med i toget da min arbeidsgiver viste seg fram. Jeg skal være ærlig: Jeg fordrar ikke 17. mai. I fjor nøt jeg nasjonaldagen på min egen måte. Jeg var ute på en 15 mils sykkeltur, og nøt den fantastiske naturen vi har i området her. Dette klarte jeg å gjøre, vekke fra folk, trengsel, unger med bråkete fløyter og mat og ballonger med priser som kunne foret et større uland. Dersom du vil feire 17. mai ved å gå i tog, vifte med all verdens lands flagg, vifte med kun det norske flagget, kle deg i bunad eller spise soft-is til kvalmen tar deg, er jeg glad på dine vegne. Jeg forbeholder meg retten til å la være. Om du da mener at jeg ikke har noen nasjonalfølelse, får du gjerne mene det. Men dersom du skal tvinge meg til å ferie 17. mai slik som du føler er den riktige måten å gjøre det på, har du og jeg et problem.