Det føles som at jeg er i en scene fra Bladerunner. Jeg går mellom blinkende neonskilt, damp og røyk fra mat som lages overlat rundt meg. Det er folk i alle hudfarger, klesdrakter og som snakker ulike språk. Og det er masse, masse lyd. Ett minutt før hadde vi gått gjennom et helt dødt downtown LA. Så rundet vi hjørnet og havnet her.
Vi er Grand Central Market. Tenk deg food court-en i gamle Torggata Bad i Oslo og gang det med ti. Mens jeg tenker Bladerunner, tenker guttungen underverden på Coruscant, hovedstaden i Star Wars-galaksen. Begge beskrivelser passer.
Du kan få det meste av mat du måtte ønske her, og vi stopper på en plass og får oss et herlig måltid med nudler. Planen er å se det downtown LA har å by på. Jeg har latt meg fortelle at det ikke er så mye, men det er likevel en del å se her. Dessverre for oss var det Preseident’s Day, noe som gjør at offentlig plasser, banker og andre institusjoner har stengt. Vi kom oss derfor ikke inn på The Broad Museum.
Men vi fikk tatt den femti meter lange taubanen rett utenfor markedet og vi besøkte The Last Bookstore. En plass jeg har hatt lyst til å besøke siden Neil Gaiman blogget om den. Dette er en gammel bank som er bygget om til en stor bokhandel. Her finner du brukte og nye bøker, men hovedfokuset er på brukt.
Jeg fant flere bøker med norske tema. Ikke minst Jo Nesbø-bøker, og en stor biografi om Edvar Munch. I tillegg fant jeg boken «The modern Finnish Cinema.» Jeg kikket gjennom for å se om finsk fjernsynsteater var en del av boken, men jeg tror ikke det.
I andre etasje er det en labyrint av bøker du kan gå gjennom, og jeg tviler for at det er et eneste emne du ikke finner bøker om her. I enden av labyrinten er det flere butikker hvor lokale kunstnere sitter og jobber, mens de driver butikk. I en av butikkene fant jeg også en haug med gamle kamera, så jeg ble stående sammen med damen som drev butikken og hadde en fotonerdete diskusjon.
Deretter gikk turen innom en del outlet stores, som det er flere av i downtown, og jeg fikk meg noen nye joggesko, som jeg sårt trengte, til halv pris.
Etter å ha trålet litt rundt i sentrum endte vi opp på Skid Row. Om du ikke vet hva det er, så er det et område av downtown LA hvor det er haugevis av telt hvor uteliggerne bor. De telter på parkeringsplasser, rett på fortauet og åpne plasser som de finner. Dette skjer bare et par kvartaler unna der noen av de største bankene i USA har sine gedigne skyskrapere, i helt rene gater og tilnærmet sterile miljø. Det er litt av en kontrast.
Etter å ha vandret litt rundt i området, i et forsøke på å komme oss vekk, uttalte avkommet:
– Det stinker enten piss eller weed her.
Og det er sant. Weed lukter du overalt i California. Det er tross alt lovlig med marihuana, men pisslukten forbeholdes stort sett områder med uteliggere. Og de er det mange av i California.
Det er også et stort antall mennesker som går rundt og prater med seg selv (og nei, de har ikke handsfree og snakker i mobilen). Vi hadde til og med en bak oss på kino her en kveld. Jeg syntes egentlig mest synd i ham, for etter hvert skjønte jeg at han hadde det bare koselig på kino. Og selv om han sikkert forstyrret, så er dette resultatet av at mennesker med psykiske problemer har null sikkerhetsnett til å ta vare på dem.
Plassen hvor vi var på kino heter The Grove, og er et slags utendørs kjøpesenter med et svært bondens marked. Jeg fikk også hilst på flere Cavalierer (savn!) og etter å ha sett Sonic the Hedgehog dro vi trøtte og fornøyde hjem. Og nå begynner jeg å få teken på å skifte fil på de sju felts store motorveiene… Følg med i morgen når vi slåss sammen med The Avengers!
