Jeg har i dag levd et halvt århundre. Og her har jeg samlet noen tanker rundt dette.
Et halvt århundre. Det er høvelig sprøtt å tenke på. Spesielt når jeg tenker tilbake på hvor jeg var for ti, tjue, tretti og førti år siden. Og ikke minst hvor usannsynlig sakte de første tjue årene av livet gikk. Ikke det at jeg kjedet meg, det har jeg omtrent aldri gjort (annet enn i møter og i kø), men man hadde uendelig med tid.
Nå har jeg en voksen sønn, mine foreldre feiret 80-årsdag i år, jeg har blitt grandonkel og i løpet av de siste tretti årene har jeg fått vært med på så utrolig mye kult og artig. Den største forskjellen er at jeg i dag forsøker å se på det positive, heller enn det negative, i livet. Det er ikke alltid jeg lykkes (det holder litt hardt i disse dager), men det å fokusere på det man fikk gjort, er bedre enn det man ikke fikk gjort, for eksempel.
Hva hadde jeg sett for meg av livet? Ingen aning. At jeg skulle hatt 3-4 ulike karrierer (noen av dem samtidig), at jeg skulle få barn, at jeg skulle sitte hjemme i stuen til Jean-Michel Jarre å intervjue ham, at jeg skulle kunne invitere til fest flere ganger i mitt liv og så kom det masse folk eller at jeg skulle gi ut bok… Ingen av disse tingene hadde jeg sett for meg.
Min store drøm var å bli Norges svar på Jean-Michel Jarre, men jeg skjønte etter hvert at jeg har ikke pasjonen, behovet og trangen til å jobbe med musikk, slik de musikerne jeg har blitt kjent med har. Jeg har skrevet en del musikk opp gjennom årene, men jeg oppdaget etter hvert at skriving og fotografering var mine to pasjoner.
Jeg pleide å si, jeg vil gjøre alt: Skrive, skuespille, regissere, fotografere, undervise, programmere og..og… Og jeg har gjort alle disse tingene. Men lenge gikk jeg rundt og trodde at jeg var litt god til mye, men ikke var veldig flink til én ting. Men da irettesatte min sønn, som har blitt en svært klok ung mann, han ser folk, meg og sa: «Det der er ikke sant, Pappa. Det er foto som er din greie, og det er du kjempegod til.» Og det var en oppvåkning for meg.
En del erkjennelser har jeg vel fått nå som årene har akkumulert seg. Man har fått litt alderstillegg rundt midje og i ansiktet, jeg kommer nok aldri til å lære meg å ta skikkelig salto, jeg blir aldri Norges Jarre og selv om jeg både har skrevet, regissert og skuespilt, akkurat som min store helt Alan Alda, får neppe noensinne laget en TV-serie ala MASH. Og så blir man fortere sliten enn for bare få år siden…
Jeg har også slått meg til ro med at jeg er en av disse som aldri kommer til å finne den ene personen som han skal dele livet med. Og det er helt greit det også. Derfor har jeg sluttet å lete, det er bare masse borkastet energi, tid og krefter. Finner man noen, så finner man noen, man skal aldri si aldri. Men akkurat nå er jeg ikke så interessert i det. Men én tjeneste vil jeg be om: Ikke dra «vi skal nok finne noen til deg» verken til meg eller noen andre du kjenner. Du vet ingenting om vedkommende ønsker det eller ikke, og single betyr ikke det samme som ensom. Jeg har truffet svært ensomme folk som er i forhold… Folk fikser det der best selv.
Så livet er fint. Jeg har masse familie, venner, kolleger og bekjente. Jeg er stort sett frisk (ingen alvorlige ting i hvert fall), jeg får styre på med ting jeg elsker og jeg kan ikke vente til å ta fatt på de 50 neste, mens jeg i hodet er 28. Håper du blir med på ferden!
