Falske Positive

Et tema som stadig kommer opp er at vi er alt for positive på sosiale media. Og da spesielt på Facebook. Folk pynter på sannheten, de skryter og i mange tilfeller lyver de. Treningsturen på toppen av fjellet på morgenen har aldri funnet sted. Gåturen med barna til lekeplassen var ikke helt fantastisk, og middagen var egentlig mislykket.

Variert

Hver gang jeg leser slikt, så spør jeg meg selv: Hvilken virkelighet er det de disse kritikerne framstiller? For jeg kjenner meg ikke igjen. Etter en ny runde med dette for to uker siden,  bestemte jeg meg i påsken for å legge merke til hva folk postet og delte. Og det jeg fant ut var at folk postet og delte alt mulig.

Noen postet at de hadde en tung dag. En annen postet at datteren var på sykehuset, og at ting var ganske kjipt. Noen fortalte at de var i København og hadde det kult. Ei postet at hun var uten jobb og trengte hjelp for å finne en ny. En annen postet at han trengte tips til en artikkel han jobbet med. Atter andre delte lenker som enten opprørte dem eller som de fant morsomme. Noen delte lenker til opprop, andre delte lenker til konkurranser (fy!) og så var det en del som postet sånne «jeg sier A, men ikke B-statuser.» Du vet, disse «Å, så sint jeg er»-statusene, og så poster de ikke mer. Selv om enkelte spør i kommentarfeltet så får de ikke noe svar. Sånt kalles dramadronning, og selv om det faller inn under betegnelsen «behov for oppmerksomhet» kan det neppe kalles positivt.

Vil bli sett

Og det er et annet punkt som mange også kritiserer angående sosiale media og Facebook: Folk vil ha oppmerksomhet. De ønsker å bli sett. Og da spør jeg: Ja? Hva så? Dette er ikke noe nytt som kom med Facebook. Det er bare at Facebook og andre tjenester har gjort det mye lettere å få oppmerksomheten man søker. Og er det så ille å ønske å bli sett? Og er det så ille å se noen, og gi dem oppmerksomhet?

Media er hver uke fulle av saker om folk som ikke blir sett. Det skrives om alle de som ikke ble lagt merke til, og at i enkelte tilfeller ble den børen for mye, og man gjorde slutt på livet. Så hvis vi da legger mer merke til hverandre, er ikke det bra? En kan her selvsagt innvende at det å bli sett på nett ikke kan erstatte det å bli sett i det virkelige liv, og at mange bare har kunstige vennskap på nett i stedet for personlige relasjoner. I slike tilfeller tror jeg problemet ligger andre plasser enn på Facebook, og at løsningen neppe er å slutte å bruke Facebook.

Det er kanskje deg?

Personlig deler jeg både skryt, edder og galle, klaging, syting, og humor. Jeg liker og kommenterer det som rører meg, enten ved at jeg blir provosert, føler for å korrigere noe eller fordi jeg finner det som er postet hyggelig eller morsomt. Og det jeg ikke liker, ignorerer jeg (med unntak av lik-og-del-konkurranser, det må du slutte med, men av andre grunner). Jada, det kan av og til bli mye lykke hos enkelte, men dersom dette irriterer og opprører deg, så tror jeg heller problemet ligger hos deg, enn hos avsender. Og de gangene jeg synes det blir for mange visdomsord og hjerter, så tenker jeg som sådan: «Det er sikkert mange som synes mye av det jeg poster er teit.»

Er det så ille?

Vi lever i en verden hvor media stort sett fokuserer på at miljøet går til helvete, at barn blir drept i en konflikt som omverden ikke gidder å gripe inn i, at Russland igjen er i ferd med å bli det nye Sovjetunionen og at en ny kald krig kan se ut til å stå for døren, at unge jenter blir bortført, voldtatt og drept og at homofile diskrimineres.

Da synes jeg det å gå inn på Facebook og lese at noen har delt et bilde fra fjellturen sin er glimrende som anti-depressiva. Via bildet de har delt kan jeg ta del i et fint øyeblikk, som kanskje minner meg om mine egne fine øyeblikk. Og dersom bildet i tillegg viser vakker natur blir jeg minnet om at det er utrolig mye koselig og vakkert i verden også.

Jeg ser ikke noe galt i å spre et slikt budskap.