Snart advent, og ny musikk bare ryr på fra både Norge og det store utland. Her er fem nye låter som du bør høre på akkurat nå!
Spilleliste på Spotify med alle låtene er nederst i artikkelen. Under hver låt får du YouTube-videoen dens.
Kyrre Bjørdal Sæther – Make Way
Disclaimer: Kyrre er en kompis av meg, men det er ikke derfor jeg anbefaler denne. Gudene skal vite at jeg har vært knall ærlig med ham både når han har gjort ting jeg synes er dårlig og når han har gjort ting jeg synes er bra, eventuelt bare «ok».
Nei, jeg anbefaler denne fordi det er en knallbra låt med et aldeles herlig driv og et refreng som sitter i hodet etterpå. Det er popmusikk slik det skal være.
Låten har en selvransakende tekst om hva som driver en som artist og at man må forvente seg både kritikk og støtte når man har et ego som gjør at man publiserer musikken sin for hele verden.
Kyrre er en solid håndverker og kan låtskriving. Han gjør også det meste selv, også på videosiden, og om det finnes litt rettferdighet i verden blir denne låten spillelistet på radio. Det er også en herlig gitarsolo i låten som er et nytt element i Kyrres diskografi.
Biosphere – Shortwave Memories
Etter å ha forlatt Bel Canto snudde den den norske elektronika-guruen Geir Jenssen totalt opp-ned på ambient-genren på 90-tallet. Mesterverket kom med det sykt vakre albumet Substrata, og musikken hans dukket til og med opp i Levis-reklame, noe som førte til MTV-spilling.
I årene etter har Jenssen fortsatt å leke seg med stemninger, beats, samples og har vært innom abstrakte ting, symfonisk-lignende musikk og filmmusikk.
Nå er nytt album på gang, og hvis denne singelen er en indikasjon på hva som kommer skal jeg hive meg rundt å bestille LP-en sporenstreks. Samples er lagt bort og det hele er fylt med herlig analog synth, hvor alt må skapes av komponisten fra bunnen av. Ta en lytt!
Marillion – Be Hard on Yourself (i) the Tear in the Big Picture
Marillion er et merkelig band. De hadde stor suksess i England og i Europa på 80-tallet, stikk i strid med alt annet som var populært på den tiden. Men Marillion klarte det ingen plateselskap trodde og alt så bra ut, helt til frontmann, tekstforfatter og vokalist Fish forlot dem. Bandet hadde nesten et helt album klart da han stakk, så første skive med den nye vokalisten Steve Hogarth skrev han bare nye tekster og la vokal på. Det ble også en suksess. Deretter skiftet Marillion totalt kurs og ble et helt nytt band.
Du har derfor tre fan-baser for dem. De som kun liker 80-talls Marillion, de som kun liker Hogarths Marillion og de som liker alt (der er jeg). Da populariteten deres dalte utover 90-tallet fant bandet en løsning: Vi ber fansen om å betale platene våre før vi har laget dem. Bandet var altså det første, så vidt jeg vet, som gjorde det som i dag kalles crowd funding. I dag har de en stødig fanbase i store deler av verden.
Nå er et nytt album på gang og som en forsmak får du EP-en Be Hard on Yourself. Det hele begynner med en nydelig kor-intro, etterfulgt av skikkelig neo-prog og Hogarths nydelige vokal. Dette er skitfint! Anbefaler hele EP-en, som er et epos i tre deler. I spillelisten min på Spotify får du del 1, men videoen inneholder hele det ni minutters lange verket:
Adele – Oh My God
Akkurat i det jeg trodde at Adele hadde blitt en sånn derre «jeg lager bare pompøse ballader»-artist, så beviser hun at jeg tar feil. Dette er en skikkelig fot-tapper av en låt som minner meg om noe En Vogue kunne gjort på tidlig 90-tall (tenk Never Gonna Get it).
Vokalarrangementet som går i bakgrunnen av refrenget er nesten overlesset, men det fungerer som bæsj i kramsnø! Stemmen hennes er som vanlig fantastisk, men dette er en skikkelig gladlåt som du burde høre på, uansett. Dette er god gammel R&B av ypperste merke, og Adele gjør det med bravur.
Tangerine Dream – Raum
Da grunnlegger, eneste gjenværende originalmedlem og sjef Edgar Froese døde i 2015 trodde mange det betød slutten på Tangerine Dream. Men hans kone ville det annerledes, og hun ga de gjenværende medlemmene lov til å fortsette, noe hennes stesønn (Froeses sønn) ikke har likt særlig.
Om seks dager kommer det enda et nytt album og Tangerine Dream består nå av Thorsten Quaeschning, Hoshiko Yamane og Paul Frick. Albumet er skapt ved å kombinere klassisk studioproduksjon og sene kvelder med improvisert sequencer-basert komposisjon. Akkurat slik Tangerine Dream innoverte med på 70-tallet, altså.
Musikken bygger på temaer og melodier som Edgar Froese lagde mellom 1977 og 2013 og som han hadde liggende i Cubase på serverne sine. Og det kan jeg tro på. For dette er sequencer-basert herlig drømmesynth man kan fortape seg i, med Hoshiko Yamanes prosesserte fiolin ispedd her og der. Liker!
Hør alle låtene i spillelisten på Spotify:
