Jeg har intervjuet Yes-keyboardisten om nytt Yes-album, norsk barnebarn, Asia, GTR og Ole Evenrud!
– Jeg har en mistanke om at det i framtiden vil eksistere et Yes uten at noen av oss er med. Akkurat som det alltid vil være et New York Philharmonic eller slike orkester. Og vi vil ligge i graven, og bare være en del av bandets historie.
Disse ordene ble sagt av Rick Wakeman i 1991, under Union-turneen der progrock-gruppen Yes slo sammen sine to viktigste besetninger fra 70- og 80-tallet. Nå, 32 år senere, begynner det å se mer og mer ut som Wakeman hadde rett.
23 eller 24
Det eneste konstante medlemmet, bandets med-grunnlegger Chris Squire, døde i 2015. Deres originale og lengst fungerende vokalist, Jon Anderson, forsvant ut av bandet for tredje gang i 2008. Og denne gangen ser det ut til å være for godt. Mannen som bærer Yes-flammen nå er gitaristen Steve Howe, som ble med i Yes i 1970. Han var et svært viktig da de lagde deres tredje plate, The Yes Album, som ble gjennombruddet deres. Han var også en sentral komponist for Yes gjennom hele 70-tallet. I 1981 ble Yes oppløst, og Steve Howe og keyboardisten Geoff Downes, som hadde sluttet seg til Yes bare to år tidligere, dannet et band med enda større suksess, nemlig Asia.
Yes dukket opp igjen i 1983, uten Steve Howe, men med den nye gitaristen Trevor Rabin. Imidlertid kom Steve Howe tilbake, først under Union-turneen og deretter permanent i 1995. Han har vært med i Yes siden den gang. Geoff Downes ble med igjen i 2011.
19. mai slipper Yes sitt 23. (eller 24., avhengig av hvordan du teller) studioalbum, og det er deres andre på bare 18 måneder. Og det er et veldig bra album også! Bandet ser ut til å ha funnet sitt fotfeste etter noen heller svake album i årene etter at Jon Anderson forlot dem igjen.
Ski på Geilo
Vi tok en prat med Geoff Downes, via Teams, for å diskutere den kommende platen, som har tittelen Mirror to the Sky.
Jeg sitter nord for polarsirkelen i Norge akkurat og snakker med deg. Du har jo nære bånd til Norge?
– Ja, det har jeg faktisk. Jeg antar at jeg burde si «goddag» til deg. Jeg har en datter og et barnebarn i Norge. Og jeg bodde i Oslo i noen år, jeg var gift med en norsk kvinne [Miss Europe 1974, redaktør, administrerende direktør og skuespiller med rumpa bar som til slutt kommer seg unna med alle pengene i «Olsenbanden møter Kongen og Knekten», Wenche Steen -journ. anm.]. Så jeg har veldig nære bånd til Norge.
Kommer du ofte hit?
– Ja, jeg bor i Oslo når jeg er på besøk om vinteren og om sommeren bor vi hos datteren min i Kragerø.
Å, det er vakkert der om sommeren.
– Det er det, og noen ganger om vinteren går vi på ski på Geilo.
Reverserte roller
Ok, la oss snakke om det nye Yes-albumet Mirror to the Sky. Etter det jeg forstår begynte dere å jobbe med dette allerede før forrige album, The Quest, var ute av døren?
– Ja, de fløt litt over i hverandre egentlig. Da vi endelig var ferdig med The Quest, gikk det mot slutten av lockdown. Vi holdt fortsatt på med å samle ideer og sendte ting til hverandre, så jeg synes de to platene ble to deler av et helt sett, om enn med forskjellige sanger og med ulike aspekter. Jeg tror at vi fløt på en kreativ bølge. Det har vært veldig interessant å ha Steve i produsentstolen på disse to platene. Hvis det er noen som har kunnskap om Yes-musikk, så er det Steve. Han har vært der i nesten 50 år, kanskje enda mer hvis du går helt tilbake til Close to the Edge. I mange av disse årene har Steve stått ved roret og har absolutt vært innflytelsesrik både når det kommer til selve bandet og ikke minst musikken.
Les hele intervjuet på Musikknyheter.no!
