Levde bandet som var som superhelter for meg da jeg var ti år opp til slik jeg husker dem? Jeg anmeldte Zoo da de spilte i Bodø lørdag 18. mars.
Det er vanskelig å forklare folk som ikke var der den gang da hvor store Zoo var. I hvert fall for oss her i nord. De var superstjerner, selv om de sikkert ikke følte det slik da de kom til lugubre garderober i enkelte av samfunnshus-lokalene de besøkte på utallige turneer.
I årene 1979-1982 var det som om Zoo bare var der hele tiden. De ga ut et album i året, og turnerte konstant. De var det kuleste en 8-9 åring kunne høre på. Til og med kulere enn Kiss.
Bandet hadde siden starten i 1967 gått gjennom flere utbyttinger i personell, men det var da Ketil Stokkan kom inn i 1976 at ting begynte å løsne. De to første engelskspråklige LP-ene gjorde det ikke så kjempebra, selv om et par av låtene derfra er beholdt i live-settet, helt fram til i dag. Men med Noregs Heitaste i 1979 gikk de over til å synge på nordnorsk dialekt (ispedd noe riksmål) og med de påfølgende albumene Z på maken og Gaya hadde de klippekort på VG-lista og Norsktoppen. I 1982 kom Shagalai, og selv om det solgte til gull var listeplasseringene lavere og bandet innså vel at de hadde brent seg ut.
Og her kunne historien ha stoppet. Personlig var jeg storfan, via min seks år eldre søster, men med unntak av at Ketil Stokkan klarte å holde seg i media som solo-, blues- og MGP-artist, og at jeg visste at keyboardist Sverri Dahl var med i Banana Airlines skjenket jeg knapt bandet en tanke i et par tiår.
Jeg burde skamme meg. For i Bodø i går ble jeg påminnet om hvorfor Zoo var så store som de er. Og ja, jeg skriver ‘er’ og ikke ‘var’, for de har de siste tjue årene spilt for stappfulle festivaler og hus her i nord. Og foran 800 publikummere i Svømmehallen i Bodø lørdag kveld var det fest fra de satte i gang med Jeg Robot (de kom ut i romdraktene som de opptrådte med første gang på Zikk Zakk på NRK i 1980) til de gikk av etter å ha spilt Her i kveld.
Les hele anmeldelsen på Musikknyheter.no!
Se bildegalleri her:
