Trenger du trøst og håp nå som alt virker mørkt? Her kommer prog-veteranene til unnsetning!
Med all dritten verden har gått gjennom i de seks årene siden sist Marillion ga ut et regulært studioalbum i form av den mørke FEAR (Fuck Everyone and Run) som dissekerte Brexit og stemningen i EU, så skulle en tro at An Hour Before it’s Dark skal bli enda mer dystopisk. Men det er så langt fra sannheten som det er mulig å komme.
Det tjuende regulære studioalbumet til Marillion er nemlig fylt med medfølelse, empati og regelrett håp. Over seks komposisjoner, hvor de fleste er delt opp suiter som på strømmetjenester får det til å bli 18 spor, gjør bandet et album som må være det nærmeste de har vært Fish-perioden, musikalsk sett.
Åpningskomposisjonen Be Hard on Yourself, hvis første del var debutsingelen fra albumet, er et dramatisk ni minutters langt epos hvor bandet ikke veiver med pekefingeren. Steve Hogarth bare bønnfaller om at noen må gjøre noe med det destruktive forbrukersamfunnet, mens musikken bygges episk opp bak ham, med alt fra kor til gitar- og pianosoloer.
Etter at bandet var i isolasjon i sitt eget studio, hvor de fikk covid en etter en, dro de til Peter Gabriels Real World studios for å spille inn musikken. Men isolasjonen ga tydeligvis inspirasjon til Murder Machines, med en tekst som er mer tydelig enn noe Jon Anderson ville ha skrevet. Vi mennesker gikk rundt som virusbærende drapsmaskiner synger Hogarth hest. «I put my arms around her, and I killed her with love». Au! Det er også en intensitet i musikken her som jeg synes har manglet hos Marillion en stund.
