Jeg var på fest i Oslo, og ble introdusert for verten. Han lyste opp da han hørte dialekten min. På skikkelig vestkant-dialekt, ropte han: «Er du fra Nord-Norge?!?» Jeg bekreftet dette og fortalte at jeg var fra Fauske, litt øst for Bodø. «Så kult! Kjenner du Johannes i Kirkenes?»
Jeg tiltet. Totalt. Jeg trakk pusten dypt og lot ham få det: «Det der er så jævla typisk dere østlendinger. Dere tror faen meg Norge stopper etter Sinsenkrysset.» Det var ikke snakking det jeg drev meg. Jeg spyttet ut ordene. Som gift.
«Er du klar over hvor stort Nord-Norge er? Hæ?!? Det er nesten ett døgns kjøring fra Fauske til Kirkenes. Det er 1300 kilometer. Få hodet ditt ut av det stedet solen aldri skinner og lær deg litt geografi, for svarte helvete! Du er kanskje ikke klar over at når du kommer til Fauske er du bare halvveis på E6?»
Jeg lot være å legge til at dersom du blunket ville du ikke en gang merke at du kjørte forbi Fauske.
Han så på meg med skrekk i blikket. «Okei, okei. Ro deg ned. Det var bare et spørsmål.»
Det ble en litt pinlig stillhet. Hvorpå han fikk et lite håp i blikket igjen. «Hvor langt er det fra Fauske til Narvik da?» spurte han.
Jeg sukket. «250 kilometer,» sa jeg. Veldig klar for å avslutte samtalen med denne sulliken .
«Å,» sa han. «Da kjenner du vel ikke Lars Klausen da?»
Jeg ble spontant sprutrød i ansiktet. Nei, det var ikke rødt. Det var mer enn blodrødt. Jeg var tilnærmet lilla av flauhet.
Denne satt langt inne, men jeg verdsetter ærlighet. Veldig, veldig stille svarte jeg derfor: «Ehh… jo, jeg gjør faktisk det. Ganske godt også…»
Vi hadde i hvert fall noe felles å snakke om de kommende minuttene av festen.