På En Annen Planet

Fotografi Personlig

JeromeUSA er stort. Gedigent. Og har så masse å by på. Og det går mer og mer opp for meg at store byer med millioner av innbyggere er bare noe av det landet, som er et helt kontinent med fire tidssoner, har å by på. USA er for det meste endeløse øde strekninger. Hvor man plutselig kan befinne seg i et lite veikryss med bensinstasjoner, spiseplasser og noen motell. Gjerne omkranset av en jernbane og hus, som til tider ser svært falleferdige ut. Og ikke minst har USA natur. Masse natur. Usannsynlig vakker natur. De siste dagers opplevelser er noe jeg vil ta med meg resten av livet. Men la oss ta det stegvis.

På vei fra Phoenix kjørte vi over et fjell på Highway 89A. Vi var over 2000 meter over havet, altså nesten på høyde med Galdhøpiggen, og satt likevel trygt plassert i bilen, mens vi kjørte gjennom skogkledte områder. Plutselig åpenbarte det seg en dal foran oss, og i det fjerne kunne vi se røde fjell. Det var som å se gjennom en portal til Mars. Og på vei ned mot denne portalen, rundet vi en sving; Og befant oss midt i en aldeles herlig liten landsby. Store deler av den så ut som den fortsatt var hentet ut av historier fra den tiden Vesten ble befolket.

Landsbyen het Jerome, og var bygget slik at den fulgte veien, der den sirklet seg nedover dalen mot Sedona. Vi stoppet og gikk rundt og så oss omkring, og fant etter hvert ut at det var en gammel gruveby, som nå hadde et stort innslag av kunstnere. I et bygg, som fortsatt huset en saloon som ledet opp til det gamle hotellet/bordellet, fant vi også et fantastisk postkontor. Det var av den gode gamle sorten, med ekspeditrise bak en luke, og en bråte med gamle postbokser. Alle laget og dekorert i sirlige mønstre, av håndsmidd jern.

Jerome Post OfficeDa vi stod inne på postkontoret og tok bilder, kom vi i prat med en av innbyggerne (de fleste av innbyggerne slo av en prat med de som var innom i landsbyen). Han fortalte at for femten år siden hadde hovedpostkontoret i Arizona bestemt seg for å stenge postkontoret i Jerome. Innbyggerne i Jerome ville ikke ha noe av at det eldste postkontoret i staten skulle legges ned, og stilte da mannsterke opp utenfor postkontoret da postsjefen kom på besøk for å gjøre ugjerningen sin. Beskjeden var klar: Om han så mye som tenkte noe mer på å stenge postkontoret deres, ville de henge ham i flaggstangen utenfor brannstasjonen lenger opp i gata. Postsjefen bestemte seg etter en relativ kort vurdering av situasjonen at postkontoret i Jerome skulle få bestå…

Cathedral RockUtpå ettermiddagen kom vi fram til Sedona, og etter å ha sjekket inn på hotellet ga en særdeles vennlig hotelleier oss nøyaktige instruksjoner for hvordan vi skulle komme oss til Cathedral Rock for å ta bilder av det fantastiske fjellet mens solen gikk ned. Jeg har vokst opp i Nord-Norge og er vant til fjell. Men fjellene her i Arizona…. det finnes ikke maken. Klikk på bildet ved siden av for å se Cathedral Rock, et fantastisk fjell som vi ble stående i over en time å se på, og ta bilder av.

Etter en så fantastisk opplevelse var det vanskelig å komme ned på bakken igjen, så vi inntok middag og flere øl på et lokalt vannhull. Her møtte vi en kjempehyggelig bartender som måtte gi meg en gratis øl. Dette hadde han lovet dersom mer enn fem personer spurte meg om jeg likte pizzaen, som var et helt nytt innslag på menyen.

New Moon Over Cathedral RockDagen etter gjorde vi et litt fåfengt forsøk på å få sett soloppgangen. Men det ble i stedet frokost sju om morgenen, på en liten kafe i gamlebyen i Sedona. Denne ble inntatt mens avkommet ringte fra Norge, og man fikk slått av en prat. Vi dro deretter til Red Rock State Park for å se den utrolige naturen som er midt blant all den røde steinen og de røde fjellene. En aldeles herlig guide, som var en pensjonert college-professor, tok oss på en liten rundtur i området. Han fortalte om sedimenter, fjellets og steinenes farger og historie og om plante- og dyrelivet i området. Fyren var verdensmester i digresjoner mens han foreleste, men det gjorde det hele bare enda mer interessant. Det var også under denne seansen at et av de mest negative trekkene med USA framstod for oss.

Pengemakten rår. Dette vet vel alle, men det er spesielt tydelig her. For eksempel var det flere private bygninger helt inntil disse utrolig vakre fjellene. Dette ville vært utenkelig i Norge. Ikke bare det: Nasjonalparken ble mindre og mindre for hvert år, fordi private fikk kjøpe land og bygge seg hus inne i områder som burde vært verneverdige. Guiden beklagde seg over dette, og la ingen skjul på sin irritasjon over myndighetene i Arizona.

Slide RockMen Sedona har mer å by på: Da vi satte kursen mot Flagstaff, hovedstaden i Arizaona, stoppet vi ved Slide Rock Area et stykke fra Sedona. Her finner man enda mer av de mektige røde fjellene, men det er også et juv her med en elv som har vann hele året. Dette er et yndet badested. I elven finnes det en naturlig sklie. Man setter seg inn i den på toppen av stryket, og så seiler man nedover. Vi prøvde det ikke selv, men slo av en prat med en lærer som var på ferie i området. Han jumpet uti og sklei nedover. Han sa at selv om vannet var litt kaldt, så var det kjempegøy. Vi tok ham på ordet. Og lot det bli med det.

Vi tok en kort stopp i Flagstaff for å spise og gikk da gjennom sentrum. Flagstaff en særdeles koselig liten by, med sånn type bebyggelse man forbinder med småbyer i USA. Det er dessverre også en type bebyggelse som blir mindre og mindre vanlig. Jeg fikk også sett mer tog, noe som alltid setter en spiss på alle turer i hele verden. Nemlig!

Dessverre så det på dette tidspunktet ut som at min Crohns og det å være i over 2000 meters høyde ikke går helt overens med hverandre. Almenntilstanden min var heller dårlig, og jeg gikk ned to kg på en dag på grunn av særdeles mye nesepudring. Høydesyke er kjipt.

Grand CanyonLikevel kjørte vi videre til Grand Canyon Village. Vi tok inn på hotellet vi skulle bo på, og kjørte så inn i nasjonalparken, parkerte, og gikk bort til kanten. Og nå begynte den største naturopplevelsen jeg noensinne har hatt!

Det er ingenting som kan forberede deg på Grand Canyon. Ingenting! Du kan lese så mye om du vil om den. Du kan se så mange bilder du vil. Du kan høre så mange historier du bare måtte ønske fra andre om Grand Canyon. Den må sees. Ravinen er enorm! Du er midt oppe på høyfjellet. Og så går du bort til en kant, og kommer til et gigantisk hull i bakken. Som strekker seg 446 km fra øst til vest. Og når du står på kanten, så ser du 1800 meter, rett ned. Nesten to km! Grand Canyons historie er også utrolig fascinerende lesning.

Problemet med størrelsen, er at uansett hvor mye du knipser bilder, så klarer du ikke å formidle følelsen du har når du står og ser på den. Så hodet mitt begynte da å tenke på andre måter jeg kunne formidle litt om hva slags en naturopplevelse dette egentlig er. Etter at solen hadde gått ned kjørte vi tilbake til hotellet. Det var der jeg så i lokalavisen at det var anbefalt å se på stjernehimmelen fra utkikkspunktet hvor vi hadde vært. Så noen timer senere kjørte vi tilbake. Jeg rigget meg til med stativ på kanten av juvet og så opp på stjernehimmelen. Synet var utrolig!

Another PlanetDet var nesten ingen annen lysforurensing enn lyset fra nymånen, og du kunne se Melkeveien helt klart og tydelig. Tusenvis av stjerner brettet seg ut på en måte som jeg helt hadde glemt at stjernehimmelen kan gjøre. Der og da hadde jeg klump i halsen og jeg frøs nedover ryggen.

Temperatursvingningene her på fjellet er store. Vi går fra mellom 15 og 20 grader på dagtid, til mellom 0 og -4 på kvelds-  og nattestid, samt på morgenen. Så da fotoseansen var over hutret vi oss hjem og var enige om at i morgen, da skulle vi få med oss soloppgangen. Denne gangen over Grand Canyon. Ville vi klare det? Følg med, følg med…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Gå til toppen