Skjørt, men sterkt. Trist, men gledelig. Enkelt, men mektig.

Ane Brun - How the Beauty Holds the Hand of Sorrow

Det er ikke en gang en måned siden jeg sist skrev anmeldelse av et Ane Brun-album. Da kom hennes første album på fem år med nytt materiale, og det ble kjapt klart for meg at dette fort kom til å bli et av årets beste album.

How the Beauty Holds the Hand of Sorrow skiller seg svært mye fra After the Great Storm. Mens den sistnevnte viste at Ane Brun fortsetter sin utvikling som artist, er det nye albumet mer slik vi har hørt Ane før. Men ikke helt.

Presseskrivet som følger med albumet nevner at dette er mer Ane ala tidlig 2000-tall, men jeg er ikke helt enig. Det er ikke Hey Ho my Lover Will Go, med en litt innesluttet Ane, knapt nok akkompagnert av et akustisk lydbilde. Da er albumet mer i den stilen hun har hatt i mer rolige øyeblikk på de tre siste albumene. Og det er også litt mer av det symfoniske landskapet hun har vært i, både på konserter og på cover-albumet Leave Me Breathless.

Jeg var en av de heldige som fikk sett en av konsertene hun holdt på Moldjeazz i sommer, og jeg kjenner igjen flere av låtene derfra. I tillegg kom et par av dem ut som digitale singler i vinter og i vår. Gåsehuden og tårene jeg hadde i øynene på låter som Closer og Song for Thrill and Tom er der fortsatt i fullt monn, slik de var i Molde i juli.

Spesielt Closer er vakker, med kun piano og nydelig vokal med masse klang. Song for Thrill and Tom er albumets beste spor. Vokalarrangementene er i det landskapet som Stina Nordenstam var på i And She Closed Her Eyes, og den lette valsetakten med harpeplukking gjør at låten også er overraskende fengende.

Les hele anmeldelsen hos Musikknyheter.no!

 

Leave a Reply

Your email address will not be published.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.