Steven Wilson – THE FUTURE BITES

Musikk
Omslaget til albumet The Future Bites av Steven Wilson

Prog-veteran og 5.1 remikser extraordinaire gjør det ikke lett for seg selv.

Steven Wilson gjør nemlig det sjelden lett for seg selv. For det første er han dønn ærlig i intervjuer om artister og band han ikke kan fordra (Greta van Fleet, f.eks.). Han er mannen alle gamle band fra 70-tallet som vil ha katalogen sin remikset i 5.1 går til, og meningene om det han har gjort for ELP, Yes, King Crimson og en haug med andre store navn er mildt sagt delte blant fansen. Og etter å ha laget progrock i mange år, både solo, i samarbeid med andre og ikke minst i bandet Porcupine Tree, har han med de siste soloskivene sine hatt frekkhet nok til å lage korte poplåter. Og verst av alt: Forrige album fra 2017, To the Bone, ble nummer 3 på hitlistene i England!

På den annen side: Å terge gamle prog-purister er ikke vanskelig, og jeg kan umulig se for meg at mange av dem vil være fornøyde med THE FUTURE BITES. Dem om det. De går glipp av popmusikk, ja. Men det er sofistikert og til tider svært proggete popmusikk. Om jeg skal si noe negativt er det at Wilson kaster glass i steinhus så det singler når han anklager Greta van Fleet for å lage poengløs musikk som høres ut det kommer fra 70-tallet. For store deler av dette albumet kunne kommet ut i andre tiår enn det vi er inne i nå.

Som vanlig er tekstene dystre, men i motsetning til en annen dyster fyr, Roger Waters, pakker Wilson lyrikken inn i særdeles fengende prog-pop.

Albumet starter med en kort intro (UNSELF) som er veldig Radiohead fra OK Computer-tiden. SELF er derimot som noe som kunne vært løftet fra Talking Heads på 80-tallet, ispedd litt Manic Street Preachers. Dette glir over i triphop-landskap på KING GHOST, som er et av høydepunktene på dette albumet. Falsett-refrenget er aldeles nydelig!

Les resten av anmeldelsen på Musikknyheter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Gå til toppen