Stormen

For sju år siden:

Det er første gang  på mange dager at  jeg føler jeg meg frisk igjen. Jeg burde hvile. I stedet løper jeg oppi fjellheimen i Molde. Jeg har løpt i flere timer, og uten at jeg merker det har den første vinterstormen lagt sitt kalde grep over Moldemarka. Det er som at jeg ikke har noe valg. Jeg må få alt ut av systemet. All negativiteten og de vonde tankene som har samlet seg i hodet mitt i ukevis. Det har bygget seg opp. Sykdommen i magen, den pokkers Crohnsen, har gjort at jeg ikke har kunnet gjøre noe.

Å sitte foran PC-en, mens man venter på at de verste magekrampene skal gi seg, eller å ligge i sengen om natten mens man lengter etter søvn mens magen din syder, bobler og koker, gjør at det eneste nyttige man får gjort er å være sykemeldt. Faen, så frustrerende. Endelig hadde ting tatt av, både kreativt og pengemessig. Oppdragene strømmet inn. Og så gjør magen min det til og med umulig å gjøre dagjobben min. Jeg kan aldri forutsi hvilke dager som vil være bra og hvilke som vil være dårlige. Det er urettferdig!

Det hagler. Stormen gjør at hagelkornene treffer ansiktet mitt så hardt at det gjør vondt. Jeg bryr meg ikke og jeg presser meg bare hardere slik at jeg løper enda raskere opp bakken til Moldevannet. Det snødde i går natt og føttene mine glir hele tiden i snøen som dekker stien.

Telefonen jeg fikk i går morges kom helt ut av det blå. Du døde den natten. Det er bare en måned siden du fortalte meg om kreften. De hadde gitt deg to valg, sa du. Du kunne leve i ett og motta en behandling som ville gjøre deg ekstremt syk. Eller du kunne leve i noen måneder til og dø raskt. Du valgte det siste, mot legens råd. Hjertet ditt ga dessverre opp før resten av kroppen din, og det tok det ufødte barnet ditt med seg. Det er urettferdig!

Depresjonen som har ridd meg i noen måneder gjør seg gjeldende. Kjemper seg gjennom endorfinrusen min. Den smelter seg sammen med et voldsomt sinne. Og jeg føler et stikk av dårlig samvittighet for at jeg synes synd på meg selv på grunn av sykdommen min. Vinden blåser nå så hardt at det virker som at jeg ikke beveger meg framover. Det er som en av de drømmene hvor du forsøker å løpe, bare for å oppdage at du ikke en gang klarer å gå.

Dette er punktet hvor kroppen min endelig forteller meg at jeg er sliten. Trøtt. At den har det vont. Men jeg bryr meg ikke. Jeg skal opp til demningen, uansett. Vinden hyler i ørene på meg og det lange håret mitt flagrer i vinden. “Jeg er så lei meg for at jeg føler det slik,” fortalte jeg deg på telefonen. “Men jeg kan bare være ærlig.” Det er urettferdig!

Jeg er nesten ved demningen, men jeg løper ikke mer. Jeg har kommet inn i noe som bare kan beskrives som en snøstorm, og vinden er så sterk at selv om jeg presser meg til føttene brenner av smerte, så klarer jeg bare å gå. Det er såvidt jeg er oppreist. Jeg ser bare hvitt, men føler at jeg bare ser rødt. Du er forlovet. Jeg burde taklet det bedre enn jeg gjør akkurat nå. Hadde det bare kommet på et annet tidspunkt enn nå, da jeg ligger nede for telling. Det er urettferdig!

Demningen er nådd og jeg kaster meg i ly foran damhuset, i et desperat forsøk på å komme meg ut av vinden. Jeg ligger på alle fire. Pusten går hikstende. Jeg er utslitt. Og så slippes stormen inne i meg løs. Jeg gråter som jeg ikke har gjort på flere tiår. Det er en type gråting jeg ikke visste jeg fortsatt kunne gjøre. Det er som den overdrevne gråtingen man ser på film. Min egen storm kjemper mot snøstormen og det bare fortsetter og fortsetter.

– Unnskyld, men går det bra med deg?

Jeg løfter hodet og ser en oransje figur stående over meg.

– Falt du? Er du syk?

Jeg reiser meg og tørker tårene. En mann i oransje oljehyr står foran meg. Hetten hans skjuler det meste av ansiktet hans, men jeg kan se at han ser veldig forundret ut. Jeg kan ikke klandre ham.

– Jeg kom for å sjekke slukene før vinteren, og da jeg så deg ligge sånn trodde jeg du hadde fått et anfall eller noe sånn.

Jeg smiler. – Nei, alt er i orden nå. Takk, skal du ha.

Jeg løper nedover den snødekte stien igjen. Etter noen meter snur jeg meg og vinker til ham. Han ser enda mer forundret ut. Jeg snur meg og fortsetter nedover, mens jeg forsøker å la være å tenke på at jeg har minst 10 km løping foran meg før jeg er hjemme på Kvam igjen. Men nå setter snøen meg i en god stemning. Jeg har fullført det jeg satte i gang da jeg begynte å løpe for flere timer siden. Min storm har passert. Jeg er klar for alt verden har å hive i veien for meg. Bare kom igjen!

Leave a Reply

Your email address will not be published.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.