Soloppgang Over Grand Canyon

Da har vel overskriften avslørt at ja, vi rakk endelig soloppgangen. Grytidlig lørdag morgen kjørte vi opp på parkeringsplassen og tok shuttle-bussen ut til et punkt vi hadde fått anbefalt som et bra sted å se solen komme opp. Det var allerede noen på dette utsiktspunktet da vi kom fram, og vi ble kjent med to herlige amerikanske damer fra California som var ute i samme ærende. Vi kom også i prat med to australiere som var der for å oppleve dette skuet.

As The Sun Kissed the HorizonDet var begynt å skimre litt oransje i horisonten da vi kom, og etterhvert ble himmelen fylt med rødt, oransje, gult, lilla og blått. Men det å se selve solen ikke var det mest fantastiske. Det virkelig vakre synet var å se Grand Canyon sakte bli farget knall oransje, og kontrastene mellom de oransje partiene som fikk sol, og de mørke partiene som lå i skygge, var særdeles vakkert å se på.

Men, det var bikkjekaldt. Det var et par minusgrader, etter celsius-skalaen, og selv om solen er sterk når den kommer opp, blir det ikke mer enn 14-15 plussgrader. Kombinert med vind gjør det at dette er Arizonas versjon av vinter. Etter at solen var kommet helt opp inntok vi frokost sammen med damene, og adresser til både epost og fotoalbum ble utvekslet. De var begge lærerinner, og var svært fotointeresserte (den ene av dem skjøt til og med film) og de var veldig interessert i å se bildene våre.

Vi brukte deretter dagen på å ta en shuttle-buss vestover for å se Grand Canyon fra flere punkter. Bussen stopper på flere stoppesteder, og mellom enkelte av dem er ikke avstanden mer enn 500 meters gange. Det var under en av disse gåturene vi oppdaget hvor høyt vi egentlig er oppe. Da vi skulle gå opp en bratt trapp ble vi begge plutselig fullstendig satt ut av hvor andpustne vi var. Jeg er i god form, men dette føltes som det gjorde da jeg tok opp treningen igjen etter tre måneders ufrivillig pause pga sykdom høsten 2012. Det var helt jævlig! Så advarslene man får om hva slags påvirkning høyden har på de som skal gå hiking i Grand Canyon er nok velbegrunnede.

Husk at når du står og ser ned på Grand Canyon er du nesten 2000 meter over havet. Fra der og ned til bunnen av Grand Canyon er det over 1600 meter. Det er litt av en stigning å skulle forsere når man kommer tilbake fra en allerede lang og slitsom tur.

One TowerVi bestemte oss nå for å kjøre mot Colorado, og vi fulgte derfor Grand Canyon østover. Like før vi kom ut av nasjonalparken stoppet vi ved et utkikkstårn som hadde blitt bygget på 1930-tallet. Det var tegnet av arkitekten Mary Colt og var blitt dekorert og innredet etter inspirasjon fra indianske kulturer i området. Utsikten over Canyon herfra var upåklagelig, men nok en gang opplevde jeg hvor vanskelig det er å ta et bilde som gir deg følelsen av hvor stort det egentlig er.

Selv om temperaturen er slik at man måtte ha på seg jakke, skinner solen kraftig inn i bilen, og vi drikker masse væske. Dersom man ikke følger dette opp med salt mat som gjør at kroppen binder væsken, er det fort gjort å føle seg litt uggen. I tillegg til at jeg har vært litt høydesyk, har jeg hatt et eller annet virus i kroppen som har gjort at jeg har litt forkjølelseslignende symptomer, men det er ikke noe som ikke Nyquil kan holde i sjakk! Et middel jeg skulle ønske man kunne selge i Norge, gitt…

Etter mørkets frambrudd, hvorpå jeg overtok kjøringen en stund så stakkars Asle kunne ta seg en pause (jeg kjører stort sett shotgun), stoppet vi midt ute i indianerland i Arizona på et motell. I sine forsøk på å rette opp alle overgrep som har blitt gjort mot de amerikanske innfødte, som var der før europeerne inntok Nord-Amerika, har man latt indianerne få sine egne nasjoner inne i statene. Akkurat nå var vi i Navajo-nation. Dette betyr at de fleste bedrifter og turistattraksjoner blir enten drevet av indianerne, eller så får de inntektene fra dem. De er også tax extempt, hvilket vil si at de ikke betaler moms på salg på varer og tjenester. For en ting må du vite om å handle i USA: Prisene som oppgis på varene er ikke det du betaler når du kommer til kassen. Du må legge på moms (sales tax), for det er ikke som i Norge hvor pris må oppgis inklusiv moms. Unntaket er altså i reservatene, eller nasjonene som de nå kalles, hvor man ikke betaler moms.

Det er synd å si det, men de områdene hvor indianerne styrer mye selv er det skittent, mye nød og standarden på ting er heller dårlig. I hvert fall i Navajo-, Hopi- og Apache-områdene vi har dratt gjennom de siste dagene. Det er også en lei tendens til at det settes opp fæle salgsboder i ellers flotte områder, hvor man selger juggel som blir framstilt som autentiske indianerting.

Stage Coach LoactionDagen etter dro vi ut til Monument Valley nasjonalpark. Denne er også styrt av Navajo-indianerne, og passet Asle har kjøpt som skal gi deg tilgang til alle nasjonalparker i USA i ett år, gjaldt selvsagt ikke. Etter å ha inntatt utsikten, og drømt tilbake til alle western-filmene med John Wayne (og en haug andre) som er spilt inn i området, forsøkte vi oss på veien innover i Monument Valley. Vi ble advart på forhånd om at veistandarden var dårlig. Vanligvis betyr “dårlig vei” i USA det samme som en gjennomsnittlig norsk riksvei med kun ett felt for hver kjøreretning, men akkurat her var advarselen berettiget. Etter ti minutters kjøring bestemte vi oss for å spare nyrene våre og snudde. Dessuten får man ikke sett de mest interessante områdene av dalen uten å ha med en svindyr indianerguide, så vi fant ut at det ikke var verdt det.

Four Corners and a MarketDermed bar det ut på veien igjen. Denne gangen til Four Corners. Området er berømt fordi det er det punktet hvor fire amerikanske stater møtes, hhv New Mexicoa, Arizona, Colorado og Utah. Det er altså mulig å stå i fire stater samtidig. Også dette er et område drevet av indianerne, og på tross av inngangspenger er det gjort fint lite for å gjøre det særlig tiltalende. Selve monumentet er fint, og informasjonen på de ulike plakettene som er satt opp er veldig interessant. Spesielt interessant er det faktum at punktet er egentlig feil plassert, med ca 100 meter, men offisielt er dette hvor alle statene møtes. Men rundt hele monumentet er det satt opp salgsboder for mer indiansk juggel. Parkeringsplassen utenfor er et grustak og før du ser selve monumentet (som utenfra er skjult av bodene), later det til at du er i en landsby alle forlot før stormen kom.

The MexicanVi fortsatte nå til Colorado, hvilket betyr at vi på denne dagen hadde vært innom alle fire statene nevnt ovenfor. Ikke bare på grunn av Four Corners, men veiene vi fulgte gikk litt på kryss og tvers av alle disse statene. En morsom kuriositet her var at vi på vei mot Colorado, mens vi fortsatt var i New Mexico, kjørte  gjennom Bluff. Dette stedet er for oss nordmenn kjent som Bløff i en klassisk Carl Barks-historie om Onkel Skrue. Etter hvert som vi kom innover i Colorado framstod staten mer og mer slik jeg husker fra Dynastiet. Masse fjell, med snø. Den første snøen jeg har sett siden jeg var på Tusten i Molde i midten av oktober, forøvrig.

Det var også her det virkelig begynte å gå opp for meg for en stor forskjell det er på høyde i Norge og høyde her borte. Mesteparten av kjøringen de siste tre dagene har blitt gjort i samme høyde som Galdhøpiggen. Men noen tregrense er ikke å se, og selv om vi er høyt opp er det enorme flate sletter rundt deg. Hadde vi vært så høyt oppe i Norge vill det ikke vært noen flate sletter, det hadde vært fritt for trær, og det hadde vært et par meter snø. Her kjører du på helt vanlige veier, gjerne med opptil tre felt i hver retning. En annen kuriositet er at etter å ha kjørt opp en stupbratt fjellside, så kommer du ikke på en topp. Nei, da er du på nok en enorm flat slette, gjerne med noen fjell, som er enda høyere, et sted i det fjerne.

Forest FireVi svingte av til nasjonalparken Mesa Verde, hvor passet Asle har kjøpt gjaldt, og nå begynte en stigning som tok oss 2700 meter over havet. Så høyt har jeg aldri vært i hele mitt liv, og da jeg senere på dagen løp opp på en topp for å ta utsiktsbilde av solnedgangen, ble jeg behørig straffet av kroppen.

På parkens høyeste punkt kom vi i prat med en flokk jenter som benyttet frihelgen til å se seg rundt i området. De jobbet som frivillige for Sisters of Mercy, en organisasjon av nonner som gjør veldedighetsarbeid i indianer-nasjonene i New Mexico og Arizona. Og det trengtes i følge jentene, som var lærerinner og sykepleiersker.

Mens vi kjørte lenger inn i parken, filosoferte vi over det faktum at vi var midt inne i en nasjonalpark og kjørte bil, på en asfaltert vei av høy standard. Nesten 3000 meter over havet. Amerikanere, ass!

Spruce Tree HouseInne i nasjonalparken ligger det en rekke ruiner av utrolige indianerlandsbyer, som ble bygget for mellom 1100 og 700 år siden. Disse landsbyene ble bygget rett inn i klippene, i dype raviner, og viser en sivilisasjon som med enkle midler klarte å utførte særdeles godt ingeniørmessig håndverk. Dessverre rakk vi kun å se Spruce Tree House, den tredje største landsbyen, før solen gikk ned. Da stenger parken, så vi måtte sette oss i bilen og kjøre til en plass hvor vi hadde nok mobildekning til å bruke hotels.com for å finne oss overnatting.

We Close at SunsetValget falt på byen Durango. Ifølge Sølvpilen er det alltid Høyt Spill i Durango, så dette kunne jo bli spennende…

PS! Du kan se enda flere bilder i dette fotoalbumet, og Asle har også tatt fine bilder.

På En Annen Planet

JeromeUSA er stort. Gedigent. Og har så masse å by på. Og det går mer og mer opp for meg at store byer med millioner av innbyggere er bare noe av det landet, som er et helt kontinent med fire tidssoner, har å by på. USA er for det meste endeløse øde strekninger. Hvor man plutselig kan befinne seg i et lite veikryss med bensinstasjoner, spiseplasser og noen motell. Gjerne omkranset av en jernbane og hus, som til tider ser svært falleferdige ut. Og ikke minst har USA natur. Masse natur. Usannsynlig vakker natur. De siste dagers opplevelser er noe jeg vil ta med meg resten av livet. Men la oss ta det stegvis.

På vei fra Phoenix kjørte vi over et fjell på Highway 89A. Vi var over 2000 meter over havet, altså nesten på høyde med Galdhøpiggen, og satt likevel trygt plassert i bilen, mens vi kjørte gjennom skogkledte områder. Plutselig åpenbarte det seg en dal foran oss, og i det fjerne kunne vi se røde fjell. Det var som å se gjennom en portal til Mars. Og på vei ned mot denne portalen, rundet vi en sving; Og befant oss midt i en aldeles herlig liten landsby. Store deler av den så ut som den fortsatt var hentet ut av historier fra den tiden Vesten ble befolket.

Landsbyen het Jerome, og var bygget slik at den fulgte veien, der den sirklet seg nedover dalen mot Sedona. Vi stoppet og gikk rundt og så oss omkring, og fant etter hvert ut at det var en gammel gruveby, som nå hadde et stort innslag av kunstnere. I et bygg, som fortsatt huset en saloon som ledet opp til det gamle hotellet/bordellet, fant vi også et fantastisk postkontor. Det var av den gode gamle sorten, med ekspeditrise bak en luke, og en bråte med gamle postbokser. Alle laget og dekorert i sirlige mønstre, av håndsmidd jern.

Jerome Post OfficeDa vi stod inne på postkontoret og tok bilder, kom vi i prat med en av innbyggerne (de fleste av innbyggerne slo av en prat med de som var innom i landsbyen). Han fortalte at for femten år siden hadde hovedpostkontoret i Arizona bestemt seg for å stenge postkontoret i Jerome. Innbyggerne i Jerome ville ikke ha noe av at det eldste postkontoret i staten skulle legges ned, og stilte da mannsterke opp utenfor postkontoret da postsjefen kom på besøk for å gjøre ugjerningen sin. Beskjeden var klar: Om han så mye som tenkte noe mer på å stenge postkontoret deres, ville de henge ham i flaggstangen utenfor brannstasjonen lenger opp i gata. Postsjefen bestemte seg etter en relativ kort vurdering av situasjonen at postkontoret i Jerome skulle få bestå…

Cathedral RockUtpå ettermiddagen kom vi fram til Sedona, og etter å ha sjekket inn på hotellet ga en særdeles vennlig hotelleier oss nøyaktige instruksjoner for hvordan vi skulle komme oss til Cathedral Rock for å ta bilder av det fantastiske fjellet mens solen gikk ned. Jeg har vokst opp i Nord-Norge og er vant til fjell. Men fjellene her i Arizona…. det finnes ikke maken. Klikk på bildet ved siden av for å se Cathedral Rock, et fantastisk fjell som vi ble stående i over en time å se på, og ta bilder av.

Etter en så fantastisk opplevelse var det vanskelig å komme ned på bakken igjen, så vi inntok middag og flere øl på et lokalt vannhull. Her møtte vi en kjempehyggelig bartender som måtte gi meg en gratis øl. Dette hadde han lovet dersom mer enn fem personer spurte meg om jeg likte pizzaen, som var et helt nytt innslag på menyen.

New Moon Over Cathedral RockDagen etter gjorde vi et litt fåfengt forsøk på å få sett soloppgangen. Men det ble i stedet frokost sju om morgenen, på en liten kafe i gamlebyen i Sedona. Denne ble inntatt mens avkommet ringte fra Norge, og man fikk slått av en prat. Vi dro deretter til Red Rock State Park for å se den utrolige naturen som er midt blant all den røde steinen og de røde fjellene. En aldeles herlig guide, som var en pensjonert college-professor, tok oss på en liten rundtur i området. Han fortalte om sedimenter, fjellets og steinenes farger og historie og om plante- og dyrelivet i området. Fyren var verdensmester i digresjoner mens han foreleste, men det gjorde det hele bare enda mer interessant. Det var også under denne seansen at et av de mest negative trekkene med USA framstod for oss.

Pengemakten rår. Dette vet vel alle, men det er spesielt tydelig her. For eksempel var det flere private bygninger helt inntil disse utrolig vakre fjellene. Dette ville vært utenkelig i Norge. Ikke bare det: Nasjonalparken ble mindre og mindre for hvert år, fordi private fikk kjøpe land og bygge seg hus inne i områder som burde vært verneverdige. Guiden beklagde seg over dette, og la ingen skjul på sin irritasjon over myndighetene i Arizona.

Slide RockMen Sedona har mer å by på: Da vi satte kursen mot Flagstaff, hovedstaden i Arizaona, stoppet vi ved Slide Rock Area et stykke fra Sedona. Her finner man enda mer av de mektige røde fjellene, men det er også et juv her med en elv som har vann hele året. Dette er et yndet badested. I elven finnes det en naturlig sklie. Man setter seg inn i den på toppen av stryket, og så seiler man nedover. Vi prøvde det ikke selv, men slo av en prat med en lærer som var på ferie i området. Han jumpet uti og sklei nedover. Han sa at selv om vannet var litt kaldt, så var det kjempegøy. Vi tok ham på ordet. Og lot det bli med det.

Vi tok en kort stopp i Flagstaff for å spise og gikk da gjennom sentrum. Flagstaff en særdeles koselig liten by, med sånn type bebyggelse man forbinder med småbyer i USA. Det er dessverre også en type bebyggelse som blir mindre og mindre vanlig. Jeg fikk også sett mer tog, noe som alltid setter en spiss på alle turer i hele verden. Nemlig!

Dessverre så det på dette tidspunktet ut som at min Crohns og det å være i over 2000 meters høyde ikke går helt overens med hverandre. Almenntilstanden min var heller dårlig, og jeg gikk ned to kg på en dag på grunn av særdeles mye nesepudring. Høydesyke er kjipt.

Grand CanyonLikevel kjørte vi videre til Grand Canyon Village. Vi tok inn på hotellet vi skulle bo på, og kjørte så inn i nasjonalparken, parkerte, og gikk bort til kanten. Og nå begynte den største naturopplevelsen jeg noensinne har hatt!

Det er ingenting som kan forberede deg på Grand Canyon. Ingenting! Du kan lese så mye om du vil om den. Du kan se så mange bilder du vil. Du kan høre så mange historier du bare måtte ønske fra andre om Grand Canyon. Den må sees. Ravinen er enorm! Du er midt oppe på høyfjellet. Og så går du bort til en kant, og kommer til et gigantisk hull i bakken. Som strekker seg 446 km fra øst til vest. Og når du står på kanten, så ser du 1800 meter, rett ned. Nesten to km! Grand Canyons historie er også utrolig fascinerende lesning.

Problemet med størrelsen, er at uansett hvor mye du knipser bilder, så klarer du ikke å formidle følelsen du har når du står og ser på den. Så hodet mitt begynte da å tenke på andre måter jeg kunne formidle litt om hva slags en naturopplevelse dette egentlig er. Etter at solen hadde gått ned kjørte vi tilbake til hotellet. Det var der jeg så i lokalavisen at det var anbefalt å se på stjernehimmelen fra utkikkspunktet hvor vi hadde vært. Så noen timer senere kjørte vi tilbake. Jeg rigget meg til med stativ på kanten av juvet og så opp på stjernehimmelen. Synet var utrolig!

Another PlanetDet var nesten ingen annen lysforurensing enn lyset fra nymånen, og du kunne se Melkeveien helt klart og tydelig. Tusenvis av stjerner brettet seg ut på en måte som jeg helt hadde glemt at stjernehimmelen kan gjøre. Der og da hadde jeg klump i halsen og jeg frøs nedover ryggen.

Temperatursvingningene her på fjellet er store. Vi går fra mellom 15 og 20 grader på dagtid, til mellom 0 og -4 på kvelds-  og nattestid, samt på morgenen. Så da fotoseansen var over hutret vi oss hjem og var enige om at i morgen, da skulle vi få med oss soloppgangen. Denne gangen over Grand Canyon. Ville vi klare det? Følg med, følg med…

Møte Med Gamle Venner

New Mexico  PrairieVi har de siste dagene kommet oss gjennom Texas og New Mexico, og er akkurat nå i Arizona hvor vi har oppholdt oss noen dager. Vi er akkurat nå på 5000 feet (1524 meter) og kjørte i går over et fjell som ikke var veldig mye lavere enn Galdhøpiggen. Men likevel skogkledt og selvsagt helt snøfritt. Det eneste som røpet høyden var dottene i ørene da vi kjørte opp og ned stigningene.

I løpet av de noen tusen kilometer vi har kjørt har jeg lært at disse trailerparkene hvor folk bor er et helt vanlig og ikke noe man bare ser på film. Det samme gjelder sånne falleferdige hus som ligger midt ute i ingenmannsland, hvor det knapt nok ser ut som det er lagt inn vann. Jeg kunne ikke tenkt meg å bo i slike, men det er artig å oppleve å se det på ekte.

South Western RailRoad - Yellow EngineSom jeg nevnte i forrige bloggposting er de fleste amerikanere særdeles høflige og imøtekommende. Dette fikk vi et særdeles godt eksempel på da vi kjørte gjennom New Mexico. Nerd som jeg er, elsker jeg selvsagt tog. Så da vi passerte det knøttlille stedet Deming i New Mexico, som var så lite at jernbanestasjonen var et skur du stod og ventet i, og jeg så en rekke Santa Fe-lokomotiver i arbeid, kjørte vi inn for å se.

Mens jeg knipset rundt på området, oppdaget jeg at noen stod og jobbet på et klassisk blått Santa Fe-lokomotiv borte ved noe som jeg trodde var et lite lagerlokale. Vi kjørte bort, og jeg spurte om det var greit at jeg tok bilder av lokomotivet. Mannen som stod og skrudde ba meg gå inn på stasjonen og spørre, og pekte på lagerlokalet. Da vi kom inn der, så vi at dette var et kontor for godstransport, og inne i rommet, som var helt fritt for vinduer, satt en særdeles hyggelig dame.

South Western RailRoad - Blue EngineJeg forklarte at jeg var togentusiast og ville ta bilder, og hun sa at hun skulle ringe hovedkontoret for å spørre. Noe hun gjorde, og deretter tok hun oss med ut. Siden jeg ikke hadde undertegnet noen som helst papirer om sakssøking, fikk jeg ikke lov til å krysse sporet for å ta bilder fra begge sidene. Da jeg spurte om lov til å gå inn i lokomotivet, sa hun at det ikke var lov, men at hun kunne ta med seg kameraet mitt og ta bilder på innsiden for meg! Som sagt så gjort. Etter dette ble vi stående og prate inne på kontoret en halvtimes tid, og da vi skulle dra fikk jeg 2014- kalenderen for Southwestern Railroad som gave fra henne. Masse flotte bilder av tog og lokomotiver i amerikansk natur. Og hun ba oss stoppe innom og si hei dersom vi kom dit på tilbakeveien til Houston igjen. Vennlighet og serviceinnstilt. Og sånn er de fleste vi møter. Sånn gjør slike turer ekstra hyggelige.

Etter denne hyggelige opplevelsen var det tid for mer hygge. Vi kjørte inn i Arizona, og programmerte GPS-en til en adresse like utenfor Tucson. Her besøkte vi Lisa og Hanna, som blir min sønns tanter på morssiden. Hannas bestemor drev i årevis en ranch hvor hun drev avling på araberhester. Mange av disse ble brukt i et hesteshow i Orlando kalt Arabian Nights. Dette ble drevet av Hannas far, og hun har også jobbet der i mange år.

Arabian NightsBestemoren til Hanna døde i februar, og tiden etter har Hanna drevet ranchen, og gjort den klar til at University of Arizona skal overta den. Jeg har ikke sett Lisa og Hanna på 7-8 år, så det var et særdeles hyggelig gjensyn. Vi ble tatt med rundt og fikk treffe en rekke flotte hester, og fikk se ranchen, som etter norsk målestokk var stor. På turen rundt fikk vi se fjellkjeden som lå nord for ranchen bli badet i den berømte Arizona-solnedgangen.

Kvelden kommer fort i området her, og etterpå satt vi i bakhagen og så på en fantastisk stjernehimmel, mens vi spiste mat. Stjerneskudd fikk man også sett. Siden vi var utenfor byen var det ingen lysforurensing som ødela utsikten. Som de sier i Men in Black: Vi ser aldri på stjernene mer, gjør vi vel? Man burde gjøre det oftere. Det er utrolig vakkert, noe som slår meg hver gang jeg er oppe på Varden i Molde på nattestid.

Nightfall at the RanchDagen etter kjørte vi til Phoenix og gikk litt amok på et par kjøpesentre. I Phoenix gjorde jeg også mitt neste intervju, denne gangen med en moldenserinne, som jeg skal holde anonymt akkurat nå. En ting er at jeg ikke vil røpe hva du kan få lese i Romsdals Budstikke mot slutten av måneden, men hun jeg intervjuet vil ikke at foreldrene skal få vite det før de sitter ved frokostbordet og leser lørdags-RB og får kaffen i vrangstrupen.

Intervjuobjektet tok oss med på en liten fjelltur utenfor Scottsdale og vi fikk sett enda litt mer av solnedgang i Arizona. På kveldstid fant vi det så langt beste hotellet vi har bodd på og vurderte nesten å bli en natt til bare på grunn av komforten. Men bare nesten. For vi er ikke lei av kjøring riktig enda. Forøvrig det femte hotellet vi bor på, og den femte måten å slå på dusjen på. Kom igjen, USA. Litt standardisering, hæ? PS! Når man må ha instruksjoner for å slå på dusjen, har man mislykkes med designet. Jeg bare sier det, altså.

Sunset in MountainsVi treffer også på en god del syklister, både i byene og langs landeveiene. Ifølge folk vi snakker med er sykling blitt mer og mer populært i USA, og ikke bare det: Det legges til rette for sykling! I Houston hadde man bysykler. I tillegg lages det egne sykkelveier, som er godt merket, og logisk lagt opp. Der det ikke er egne sykkelstier, henger det skilter langs veien hvor det står: “Share the road. Bicycles are traffic too.” Og her vi er nå, i Sedona Arizona, henger det skilter hvor de med stolthet proklamerer at dette er den mest sykkelvennlige plassen i hele staten. Sånn skal det være!

Jeg hadde i går en av mine største naturopplevelser noensinne, men det får vente til neste bloggposting. Vi skal nå snart og få med oss soloppgangen. Bartenderen på baren vi var i går tipset oss om en fin plass et stykke ned i veien her. Som sagt: Vennlighet og imøtekommenhet. Det er en lekse å lære her et sted. Tror jeg.