Da har vel overskriften avslørt at ja, vi rakk endelig soloppgangen. Grytidlig lørdag morgen kjørte vi opp på parkeringsplassen og tok shuttle-bussen ut til et punkt vi hadde fått anbefalt som et bra sted å se solen komme opp. Det var allerede noen på dette utsiktspunktet da vi kom fram, og vi ble kjent med to herlige amerikanske damer fra California som var ute i samme ærende. Vi kom også i prat med to australiere som var der for å oppleve dette skuet.

Det var begynt å skimre litt oransje i horisonten da vi kom, og etterhvert ble himmelen fylt med rødt, oransje, gult, lilla og blått. Men det å se selve solen ikke var det mest fantastiske. Det virkelig vakre synet var å se Grand Canyon sakte bli farget knall oransje, og kontrastene mellom de oransje partiene som fikk sol, og de mørke partiene som lå i skygge, var særdeles vakkert å se på.

Men, det var bikkjekaldt. Det var et par minusgrader, etter celsius-skalaen, og selv om solen er sterk når den kommer opp, blir det ikke mer enn 14-15 plussgrader. Kombinert med vind gjør det at dette er Arizonas versjon av vinter. Etter at solen var kommet helt opp inntok vi frokost sammen med damene, og adresser til både epost og fotoalbum ble utvekslet. De var begge lærerinner, og var svært fotointeresserte (den ene av dem skjøt til og med film) og de var veldig interessert i å se bildene våre.

Vi brukte deretter dagen på å ta en shuttle-buss vestover for å se Grand Canyon fra flere punkter. Bussen stopper på flere stoppesteder, og mellom enkelte av dem er ikke avstanden mer enn 500 meters gange. Det var under en av disse gåturene vi oppdaget hvor høyt vi egentlig er oppe. Da vi skulle gå opp en bratt trapp ble vi begge plutselig fullstendig satt ut av hvor andpustne vi var. Jeg er i god form, men dette føltes som det gjorde da jeg tok opp treningen igjen etter tre måneders ufrivillig pause pga sykdom høsten 2012. Det var helt jævlig! Så advarslene man får om hva slags påvirkning høyden har på de som skal gå hiking i Grand Canyon er nok velbegrunnede.

Husk at når du står og ser ned på Grand Canyon er du nesten 2000 meter over havet. Fra der og ned til bunnen av Grand Canyon er det over 1600 meter. Det er litt av en stigning å skulle forsere når man kommer tilbake fra en allerede lang og slitsom tur.

Vi bestemte oss nå for å kjøre mot Colorado, og vi fulgte derfor Grand Canyon østover. Like før vi kom ut av nasjonalparken stoppet vi ved et utkikkstårn som hadde blitt bygget på 1930-tallet. Det var tegnet av arkitekten Mary Colt og var blitt dekorert og innredet etter inspirasjon fra indianske kulturer i området. Utsikten over Canyon herfra var upåklagelig, men nok en gang opplevde jeg hvor vanskelig det er å ta et bilde som gir deg følelsen av hvor stort det egentlig er.

Selv om temperaturen er slik at man måtte ha på seg jakke, skinner solen kraftig inn i bilen, og vi drikker masse væske. Dersom man ikke følger dette opp med salt mat som gjør at kroppen binder væsken, er det fort gjort å føle seg litt uggen. I tillegg til at jeg har vært litt høydesyk, har jeg hatt et eller annet virus i kroppen som har gjort at jeg har litt forkjølelseslignende symptomer, men det er ikke noe som ikke Nyquil kan holde i sjakk! Et middel jeg skulle ønske man kunne selge i Norge, gitt…

Etter mørkets frambrudd, hvorpå jeg overtok kjøringen en stund så stakkars Asle kunne ta seg en pause (jeg kjører stort sett shotgun), stoppet vi midt ute i indianerland i Arizona på et motell. I sine forsøk på å rette opp alle overgrep som har blitt gjort mot de amerikanske innfødte, som var der før europeerne inntok Nord-Amerika, har man latt indianerne få sine egne nasjoner inne i statene. Akkurat nå var vi i Navajo-nation. Dette betyr at de fleste bedrifter og turistattraksjoner blir enten drevet av indianerne, eller så får de inntektene fra dem. De er også tax extempt, hvilket vil si at de ikke betaler moms på salg på varer og tjenester. For en ting må du vite om å handle i USA: Prisene som oppgis på varene er ikke det du betaler når du kommer til kassen. Du må legge på moms (sales tax), for det er ikke som i Norge hvor pris må oppgis inklusiv moms. Unntaket er altså i reservatene, eller nasjonene som de nå kalles, hvor man ikke betaler moms.

Det er synd å si det, men de områdene hvor indianerne styrer mye selv er det skittent, mye nød og standarden på ting er heller dårlig. I hvert fall i Navajo-, Hopi- og Apache-områdene vi har dratt gjennom de siste dagene. Det er også en lei tendens til at det settes opp fæle salgsboder i ellers flotte områder, hvor man selger juggel som blir framstilt som autentiske indianerting.

Dagen etter dro vi ut til Monument Valley nasjonalpark. Denne er også styrt av Navajo-indianerne, og passet Asle har kjøpt som skal gi deg tilgang til alle nasjonalparker i USA i ett år, gjaldt selvsagt ikke. Etter å ha inntatt utsikten, og drømt tilbake til alle western-filmene med John Wayne (og en haug andre) som er spilt inn i området, forsøkte vi oss på veien innover i Monument Valley. Vi ble advart på forhånd om at veistandarden var dårlig. Vanligvis betyr “dårlig vei” i USA det samme som en gjennomsnittlig norsk riksvei med kun ett felt for hver kjøreretning, men akkurat her var advarselen berettiget. Etter ti minutters kjøring bestemte vi oss for å spare nyrene våre og snudde. Dessuten får man ikke sett de mest interessante områdene av dalen uten å ha med en svindyr indianerguide, så vi fant ut at det ikke var verdt det.

Dermed bar det ut på veien igjen. Denne gangen til Four Corners. Området er berømt fordi det er det punktet hvor fire amerikanske stater møtes, hhv New Mexicoa, Arizona, Colorado og Utah. Det er altså mulig å stå i fire stater samtidig. Også dette er et område drevet av indianerne, og på tross av inngangspenger er det gjort fint lite for å gjøre det særlig tiltalende. Selve monumentet er fint, og informasjonen på de ulike plakettene som er satt opp er veldig interessant. Spesielt interessant er det faktum at punktet er egentlig feil plassert, med ca 100 meter, men offisielt er dette hvor alle statene møtes. Men rundt hele monumentet er det satt opp salgsboder for mer indiansk juggel. Parkeringsplassen utenfor er et grustak og før du ser selve monumentet (som utenfra er skjult av bodene), later det til at du er i en landsby alle forlot før stormen kom.

Vi fortsatte nå til Colorado, hvilket betyr at vi på denne dagen hadde vært innom alle fire statene nevnt ovenfor. Ikke bare på grunn av Four Corners, men veiene vi fulgte gikk litt på kryss og tvers av alle disse statene. En morsom kuriositet her var at vi på vei mot Colorado, mens vi fortsatt var i New Mexico, kjørte  gjennom Bluff. Dette stedet er for oss nordmenn kjent som Bløff i en klassisk Carl Barks-historie om Onkel Skrue. Etter hvert som vi kom innover i Colorado framstod staten mer og mer slik jeg husker fra Dynastiet. Masse fjell, med snø. Den første snøen jeg har sett siden jeg var på Tusten i Molde i midten av oktober, forøvrig.

Det var også her det virkelig begynte å gå opp for meg for en stor forskjell det er på høyde i Norge og høyde her borte. Mesteparten av kjøringen de siste tre dagene har blitt gjort i samme høyde som Galdhøpiggen. Men noen tregrense er ikke å se, og selv om vi er høyt opp er det enorme flate sletter rundt deg. Hadde vi vært så høyt oppe i Norge vill det ikke vært noen flate sletter, det hadde vært fritt for trær, og det hadde vært et par meter snø. Her kjører du på helt vanlige veier, gjerne med opptil tre felt i hver retning. En annen kuriositet er at etter å ha kjørt opp en stupbratt fjellside, så kommer du ikke på en topp. Nei, da er du på nok en enorm flat slette, gjerne med noen fjell, som er enda høyere, et sted i det fjerne.

Vi svingte av til nasjonalparken Mesa Verde, hvor passet Asle har kjøpt gjaldt, og nå begynte en stigning som tok oss 2700 meter over havet. Så høyt har jeg aldri vært i hele mitt liv, og da jeg senere på dagen løp opp på en topp for å ta utsiktsbilde av solnedgangen, ble jeg behørig straffet av kroppen.

På parkens høyeste punkt kom vi i prat med en flokk jenter som benyttet frihelgen til å se seg rundt i området. De jobbet som frivillige for Sisters of Mercy, en organisasjon av nonner som gjør veldedighetsarbeid i indianer-nasjonene i New Mexico og Arizona. Og det trengtes i følge jentene, som var lærerinner og sykepleiersker.

Mens vi kjørte lenger inn i parken, filosoferte vi over det faktum at vi var midt inne i en nasjonalpark og kjørte bil, på en asfaltert vei av høy standard. Nesten 3000 meter over havet. Amerikanere, ass!

Inne i nasjonalparken ligger det en rekke ruiner av utrolige indianerlandsbyer, som ble bygget for mellom 1100 og 700 år siden. Disse landsbyene ble bygget rett inn i klippene, i dype raviner, og viser en sivilisasjon som med enkle midler klarte å utførte særdeles godt ingeniørmessig håndverk. Dessverre rakk vi kun å se Spruce Tree House, den tredje største landsbyen, før solen gikk ned. Da stenger parken, så vi måtte sette oss i bilen og kjøre til en plass hvor vi hadde nok mobildekning til å bruke hotels.com for å finne oss overnatting.

Valget falt på byen Durango. Ifølge Sølvpilen er det alltid Høyt Spill i Durango, så dette kunne jo bli spennende…

PS! Du kan se enda flere bilder i dette fotoalbumet, og Asle har også tatt fine bilder.

USA er stort. Gedigent. Og har så masse å by på. Og det går mer og mer opp for meg at store byer med millioner av innbyggere er bare noe av det landet, som er et helt kontinent med fire tidssoner, har å by på. USA er for det meste endeløse øde strekninger. Hvor man plutselig kan befinne seg i et lite veikryss med bensinstasjoner, spiseplasser og noen motell. Gjerne omkranset av en jernbane og hus, som til tider ser svært falleferdige ut. Og ikke minst har USA natur. Masse natur. Usannsynlig vakker natur. De siste dagers opplevelser er noe jeg vil ta med meg resten av livet. Men la oss ta det stegvis.

På vei fra Phoenix kjørte vi over et fjell på Highway 89A. Vi var over 2000 meter over havet, altså nesten på høyde med Galdhøpiggen, og satt likevel trygt plassert i bilen, mens vi kjørte gjennom skogkledte områder. Plutselig åpenbarte det seg en dal foran oss, og i det fjerne kunne vi se røde fjell. Det var som å se gjennom en portal til Mars. Og på vei ned mot denne portalen, rundet vi en sving; Og befant oss midt i en aldeles herlig liten landsby. Store deler av den så ut som den fortsatt var hentet ut av historier fra den tiden Vesten ble befolket.

Landsbyen het Jerome, og var bygget slik at den fulgte veien, der den sirklet seg nedover dalen mot Sedona. Vi stoppet og gikk rundt og så oss omkring, og fant etter hvert ut at det var en gammel gruveby, som nå hadde et stort innslag av kunstnere. I et bygg, som fortsatt huset en saloon som ledet opp til det gamle hotellet/bordellet, fant vi også et fantastisk postkontor. Det var av den gode gamle sorten, med ekspeditrise bak en luke, og en bråte med gamle postbokser. Alle laget og dekorert i sirlige mønstre, av håndsmidd jern.

Da vi stod inne på postkontoret og tok bilder, kom vi i prat med en av innbyggerne (de fleste av innbyggerne slo av en prat med de som var innom i landsbyen). Han fortalte at for femten år siden hadde hovedpostkontoret i Arizona bestemt seg for å stenge postkontoret i Jerome. Innbyggerne i Jerome ville ikke ha noe av at det eldste postkontoret i staten skulle legges ned, og stilte da mannsterke opp utenfor postkontoret da postsjefen kom på besøk for å gjøre ugjerningen sin. Beskjeden var klar: Om han så mye som tenkte noe mer på å stenge postkontoret deres, ville de henge ham i flaggstangen utenfor brannstasjonen lenger opp i gata. Postsjefen bestemte seg etter en relativ kort vurdering av situasjonen at postkontoret i Jerome skulle få bestå…

Utpå ettermiddagen kom vi fram til Sedona, og etter å ha sjekket inn på hotellet ga en særdeles vennlig hotelleier oss nøyaktige instruksjoner for hvordan vi skulle komme oss til Cathedral Rock for å ta bilder av det fantastiske fjellet mens solen gikk ned. Jeg har vokst opp i Nord-Norge og er vant til fjell. Men fjellene her i Arizona…. det finnes ikke maken. Klikk på bildet ved siden av for å se Cathedral Rock, et fantastisk fjell som vi ble stående i over en time å se på, og ta bilder av.

Etter en så fantastisk opplevelse var det vanskelig å komme ned på bakken igjen, så vi inntok middag og flere øl på et lokalt vannhull. Her møtte vi en kjempehyggelig bartender som måtte gi meg en gratis øl. Dette hadde han lovet dersom mer enn fem personer spurte meg om jeg likte pizzaen, som var et helt nytt innslag på menyen.

Dagen etter gjorde vi et litt fåfengt forsøk på å få sett soloppgangen. Men det ble i stedet frokost sju om morgenen, på en liten kafe i gamlebyen i Sedona. Denne ble inntatt mens avkommet ringte fra Norge, og man fikk slått av en prat. Vi dro deretter til Red Rock State Park for å se den utrolige naturen som er midt blant all den røde steinen og de røde fjellene. En aldeles herlig guide, som var en pensjonert college-professor, tok oss på en liten rundtur i området. Han fortalte om sedimenter, fjellets og steinenes farger og historie og om plante- og dyrelivet i området. Fyren var verdensmester i digresjoner mens han foreleste, men det gjorde det hele bare enda mer interessant. Det var også under denne seansen at et av de mest negative trekkene med USA framstod for oss.

Pengemakten rår. Dette vet vel alle, men det er spesielt tydelig her. For eksempel var det flere private bygninger helt inntil disse utrolig vakre fjellene. Dette ville vært utenkelig i Norge. Ikke bare det: Nasjonalparken ble mindre og mindre for hvert år, fordi private fikk kjøpe land og bygge seg hus inne i områder som burde vært verneverdige. Guiden beklagde seg over dette, og la ingen skjul på sin irritasjon over myndighetene i Arizona.

Men Sedona har mer å by på: Da vi satte kursen mot Flagstaff, hovedstaden i Arizaona, stoppet vi ved Slide Rock Area et stykke fra Sedona. Her finner man enda mer av de mektige røde fjellene, men det er også et juv her med en elv som har vann hele året. Dette er et yndet badested. I elven finnes det en naturlig sklie. Man setter seg inn i den på toppen av stryket, og så seiler man nedover. Vi prøvde det ikke selv, men slo av en prat med en lærer som var på ferie i området. Han jumpet uti og sklei nedover. Han sa at selv om vannet var litt kaldt, så var det kjempegøy. Vi tok ham på ordet. Og lot det bli med det.

Vi tok en kort stopp i Flagstaff for å spise og gikk da gjennom sentrum. Flagstaff en særdeles koselig liten by, med sånn type bebyggelse man forbinder med småbyer i USA. Det er dessverre også en type bebyggelse som blir mindre og mindre vanlig. Jeg fikk også sett mer tog, noe som alltid setter en spiss på alle turer i hele verden. Nemlig!

Dessverre så det på dette tidspunktet ut som at min Crohns og det å være i over 2000 meters høyde ikke går helt overens med hverandre. Almenntilstanden min var heller dårlig, og jeg gikk ned to kg på en dag på grunn av særdeles mye nesepudring. Høydesyke er kjipt.

Likevel kjørte vi videre til Grand Canyon Village. Vi tok inn på hotellet vi skulle bo på, og kjørte så inn i nasjonalparken, parkerte, og gikk bort til kanten. Og nå begynte den største naturopplevelsen jeg noensinne har hatt!

Det er ingenting som kan forberede deg på Grand Canyon. Ingenting! Du kan lese så mye om du vil om den. Du kan se så mange bilder du vil. Du kan høre så mange historier du bare måtte ønske fra andre om Grand Canyon. Den må sees. Ravinen er enorm! Du er midt oppe på høyfjellet. Og så går du bort til en kant, og kommer til et gigantisk hull i bakken. Som strekker seg 446 km fra øst til vest. Og når du står på kanten, så ser du 1800 meter, rett ned. Nesten to km! Grand Canyons historie er også utrolig fascinerende lesning.

Problemet med størrelsen, er at uansett hvor mye du knipser bilder, så klarer du ikke å formidle følelsen du har når du står og ser på den. Så hodet mitt begynte da å tenke på andre måter jeg kunne formidle litt om hva slags en naturopplevelse dette egentlig er. Etter at solen hadde gått ned kjørte vi tilbake til hotellet. Det var der jeg så i lokalavisen at det var anbefalt å se på stjernehimmelen fra utkikkspunktet hvor vi hadde vært. Så noen timer senere kjørte vi tilbake. Jeg rigget meg til med stativ på kanten av juvet og så opp på stjernehimmelen. Synet var utrolig!

Det var nesten ingen annen lysforurensing enn lyset fra nymånen, og du kunne se Melkeveien helt klart og tydelig. Tusenvis av stjerner brettet seg ut på en måte som jeg helt hadde glemt at stjernehimmelen kan gjøre. Der og da hadde jeg klump i halsen og jeg frøs nedover ryggen.

Temperatursvingningene her på fjellet er store. Vi går fra mellom 15 og 20 grader på dagtid, til mellom 0 og -4 på kvelds-  og nattestid, samt på morgenen. Så da fotoseansen var over hutret vi oss hjem og var enige om at i morgen, da skulle vi få med oss soloppgangen. Denne gangen over Grand Canyon. Ville vi klare det? Følg med, følg med…