1994: Vi tørnet ut i mørket. Syngende. Skrålende. Vi var i lykke- og diverse andre former for rus. Noen ropte at de hadde hatt en åpenbaring. Andre at de hadde møtt Gud. Thomas og jeg klemte hverandre og den ene støttet den andre i holka og sørpa utenfor Valhall. Studentkroa var fylt opp til randen av folk hvor DeLillos (offisiell side)​ hadde holdt to konserter på en og samme dag.

Thomas og jeg hadde som privilegerte mediefolk fått med oss begge to. Den første i edru reportertilstand, og den andre på en stadig stigende rus av øl, ungdom, stemning og musikk. Vi hadde begge sneket oss backstage og plaget bandet med vår nesegruse beundring av det nirvana de hadde servert oss på scenen. Og nå var det ut i studentukas vinternatt i et fåfengt forsøk på å ikke miste dette øyeblikket.

2010: Seksten år senere er jeg og ser samme bandet stå på scenen. Som på gode gamle Vallhall er det en tett og svett klubbkonsert i Molde, med svette dryppende fra taket, skålende ungdommer og en intens form for lykke man bare får ved slike felles opplevelser.

Også i kveld er jeg på jobb, denne gangen som fotograf. Jeg koser meg intenst, men er atskillig mer tilmålt i mitt engasjement i forhold til tidligere tider. Jeg sender noen tanker til Thomas og lurer på om han husker den natten, den gang da.

Med senket blikk betrakter jeg den pogende massen som beveger seg foran scenen. Et sted der inne er vi, Thomas og jeg. Det er ikke mulig å se oss, men i det jeg knipser bildet over tenker jeg at det gjør ingenting. I dette øyeblikk er det ingen andre plasser jeg vil være enn akkurat her hvor jeg står nå.

Øyeblikket vil gå over, men om seksten år skal jeg finne nummeret mitt, sende en sms og spørre meg selv om jeg husker det.