Tag Archives: humor

Sånn er det å forholde seg til Canal Digital

Posted on by
Reply

Hogne har ikke fått den trådløse ruteren sin fra Canal Digital, og ringer for å etterlyse:

– Canal Digital, hva kan jeg hjelpe deg med?

–  Ja, hei. Jeg har ikke fått den trådløse ruteren dere skulle dele ut i borettslaget

– Trådløs ruter? Det har ikke vi noe med.

– Det står Canal Digital her

– Ja, men du skal snakke med Canal Digital Satellitt

– Jaha? Kan du sette meg over til dem da?

– Nei, så klart ikke. De er et helt annet selskap enn oss. Ha en fortsatt god dag

Etter å ha funnet fram nummeret til Canal Digital Satellitt:

– Canal Digital Satellitt, hva kan jeg hjelpe deg med?

– Ja, hei. Jeg har ikke fått den trådløse ruteren dere skulle dele ut i borettslaget

– Trådløs ruter? Det er ikke vi som deler ut slikt. Og borettslag, sier du? Har du parabol i et borettslag? Det er uvanlig. Jeg finner deg ikke som kunde her heller.

– Nei, nei. Vi har kabel, og vi skulle f…

– Da skal du ikke snakke med oss. Du skal snakke med Canal Digital Kabel

– Kan du sette meg over til dem da?

– Nei, så klart ikke. Det er et helt annet selskap enn oss. Ha en fortsatt god dag

Etter å ha funnet nummeret til Canal Digital Kabel:

– Canal Digital Kabel, hva kan jeg hjelpe deg med?

– Ja, hei. Jeg har ikke fått den trådløse ruteren dere skulle dele ut i borettslaget

– Da må du snakke med Eltel, det er de som gjør den jobben.

– Ja, det stemmer. Det er logoen deres på brevet her. Men jeg har ikke fått…

– Vi har ikke noe med det å gjøre. Du må ringe Eltel

– Men jeg er ikke kunde hos ElTel. Jeg er kunde hos dere.

– Ja, men det er Eltel som gjør jobben

– Men det er jo dere som har leid dem inn. Ikke jeg.

– Men du må ringe dem. Vi har ikke noe med ruterne å gjøre.

– Fa*atsjo*n ta dere

– Hva sa du?

– Jeg sa, ha en fin dag.

Etter å ha ringt Eltel:

– Du har ikke fått trådløs ruter som skulle deles ut, sier du?

– Nei.

– Hvor er dette?

– Molde

– Da må du ringe lokalkontoret i Molde

Etter å ha ringt lokalkontoret

– Du har ikke fått ruteren?

– Nei.

– Var du ikke i felleslokalet og hentet den de dagene vi leverte dem ut?

– Mellom klokken 08.30 og kl. 16 når det meste av Norges befolkning er på skole eller jobb? Nei.

– Ok, da skal jeg sjekke og gi deg tilbakemelding.

– Forresten, jeg har også mistet distriktskanalene til NRK. Hvorfor det?

– Nei, kanaltilbudet har ikke vi noe med å gjøre. Du må ringe Canal Digital

– Selvsagt

Jeg ringer Canal Digital på nytt:

– Nei, programtilbudet har ikke vi noe med. Du må snakke med Canal Digital Satellitt

Jeg ringer Canal Digital Satellitt:

– Vent litt… du har ikke parabol. Du har jo kabel. Du må ringe Canal Digital Kabel

Jeg ringer Canal Digital Kabel:

– Nei, der nok fjernet fra pakken. Det sendte vi epost om for en tid tilbake.

– Hvorfor ble de fjernet?

– Fordi du får distriktssendingen som du skal ha, NRK Møre og Romsdal. Men den er jo i HD, har du sett det?

– Men jeg vil se Nordland også!

– Da kan du gå på internett på nrk.no og se dem

– Da må jeg få den trådløse ruteren jeg venter på først

– Da må du ringe Eltel for det er de som…

– *sensurerte nord-norske uttrykk*

– Ojsann, det var språkbruken sin det.

Og sånn går nu dagan

En fin dag hos frisøren

Posted on by
Reply
Hvorfor har frisører alltid sitt eget hår frisert, ordnet og stelt på en måte som vi andre dødelige verken ville forsøkt på, eller fått til? Det går fra blått til lilla, extensions, merkelige kombinasjoner og en gang hadde hun som klippet meg til og med rottehale. Det er et av mange mysterier rundt frisøryrket for meg. Et annet er hvordan de overtaler deg til å kjøpe alle slags mulige produkter som blir stående i hyllen på badet og samle støv.
 
Det er ikke ofte jeg klipper meg. Det kan de som kjenner meg bekrefte. I enkelte perioder har det gått et par år. Men så plutselig får jeg ånden over meg (om ånden blir riktig ille pusser jeg tennene), og så går jeg til frisøren.
 
Så for kort tid siden satt jeg i frisørstolen. Det var fem måneder siden sist, så det var vel på tide. Jeg orker ikke en runde til med langt hår, i hvert fall ikke enda, så jeg ba Elisabeth klippe meg kort (vi kaller henne Elisabeth hun het sikkert noe annet, men jeg liker navnet Elisabeth, ok?).
 
Naive meg. Hvorfor trodde jeg det skulle være så enkelt? “Kort i nakken da? Javel, hva med ørene? Og panneluggen da? Hva med oppå hodet? Skal det være maskinklipp? Ikke? hvor kort vil du ha det? Skal vi lage skill?”
 
Etter en forhandlingsrunde har vi blitt enige. Og så begynner ritualet. Først er det en vask av håret. Det er min favorittdel av det å bli klippet. Å ha kyndige kvinnehender stryke meg gjennom håret og sjamponere og balsamere meg med gudene vet hva kan av og til sende meg inn i en transe. En gang sovnet jeg.
 
Så begynner klippingen. Og småpraten: “Hva jobber du med? Bor du i Molde? Du holder bra på dialekten til å ha bodd så lenge i Molde, altså. Si i fra hvis dette stikker. Ja sånne IT-ting skjønner jeg ikke noe av. Jeg har en Ipad men den…”
 
Men så kommer det: “Bruker du noen hårprodukter?”
 
Jeg blir usikker. Hva mener hun med hårprodukter? Jeg bruker jo shampoo. Og jeg har balsam i håret i ny og ne (av og til når det er fullmåne også). Mener hun voks? Gele? Sjokoladepudding?
 
Hun gir meg et blikk som med all tydelighet viser at hårprodukter må man bruke. Man skal være snill mot håret sitt, altså! Jeg ser i bakken og er skamfull mens jeg rister på hodet, og sier: “Ikke annet en shampoo og balsam.”
 
Nå går Elisabeth foran meg og begynner å la saksen gå på toppen av hodet mitt. Det er først nå jeg ser hvor trang genseren hun har på seg egentlig er. Og at jeg nå kikker rett inn i det som akkurat nå ser ut som en perfekt puppekløft.
 
“Du burde bruke litt hårprodukt for tørr hodebunn. Det er ikke alvorlig, altså, men litt forebygging bør nok til.”
 
Jeg svetter litt nå og munnen er tørr. Mitt forsøk på å si “Javel” blir til “lhk.”
 
Nå går hun på siden av meg, og den ene brystvorten kjæler forsiktig med øret mitt. “Jeg har noe lavendelbasert gugge som er bra for håret, mikset med fiskeskjell, torskeballer og elgbæsj. Tilbud denne uken. Kunne du vært interessert i det?”
 
Jeg forsøker å tenke fotball og er fullstendig distrahert. Nå kommer hun rundt og ser på meg med et lurt smil. “Du verden så søt du er,” tenker jeg.
 
“Nå, hva sier du?” spør hun
 
“Hm?”
 
“Om hårproduktet?”
 
“Åja…. joda…høres fint ut det”
 
“Men så bra, da sier vi det” hvorpå hun klasker to flasker på bordet foran meg. Et bord hvor det står “Denne uken anbefaler vi” på. Så skuffet jeg blir. Er dette noe hun tilbyr alle? Jeg trodde vi hadde noe her Elisabeth!
 
Men før jeg kan angre meg er hun i gang med maskin i nakken min. Hun bøyer seg framover for å se nøye på nakken og få med seg alle nakkehårene. Jeg kjenner pusten hennes nedover nakken. Det iler nedover ryggraden, og alle kritiske tanker forsvinner som dugg for solen.
 
Så vifter hun vekk løse hår, tar av meg forkleet og sier “Vær så god.”
 
Jeg går, litt slukøret, mot kassen. “Ikke glem hårproduktene dine da,” sier hun og gir meg et Colgatesmil. Jeg skal til å angre meg, men så legger hun hånden sin på armen min. “Du kledde den frisyren, altså”
 
To minutter senere er jeg på vei ut, nyklippet og med to svindyre hårprodukter i en pose. Hva skjedde nå, tenker jeg.
 
Men jeg var fin på håret da.

Nord for Sinsenkrysset

Posted on by
Reply

Jeg var på fest i Oslo, og ble introdusert for verten. Han lyste opp da han hørte dialekten min. På skikkelig vestkant-dialekt, ropte han: “Er du fra Nord-Norge?!?” Jeg bekreftet dette og fortalte at jeg var fra Fauske, litt øst for Bodø. “Så kult! Kjenner du Johannes i Kirkenes?”

Jeg tiltet. Totalt. Jeg trakk pusten dypt og lot ham få det: “Det der er så jævla typisk dere østlendinger. Dere tror faen meg Norge stopper etter Sinsenkrysset.” Det var ikke snakking det jeg drev meg. Jeg spyttet ut ordene. Som gift.

“Er du klar over hvor stort Nord-Norge er? Hæ?!? Det er nesten ett døgns kjøring fra Fauske til Kirkenes. Det er 1300 kilometer. Få hodet ditt ut av det stedet solen aldri skinner og lær deg litt geografi, for svarte helvete! Du er kanskje ikke klar over at når du kommer til Fauske er du bare halvveis på E6?”

Jeg lot være å legge til at dersom du blunket ville du ikke en gang merke at du kjørte forbi Fauske.

Han så på meg med skrekk i blikket. “Okei, okei. Ro deg ned. Det var bare et spørsmål.”

Det ble en litt pinlig stillhet. Hvorpå han fikk et lite håp i blikket igjen. “Hvor langt er det fra Fauske til Narvik da?” spurte han.

Jeg sukket. “250 kilometer,” sa jeg. Veldig klar for å avslutte samtalen med denne sulliken .

“Å,” sa han. “Da kjenner du vel ikke Lars Klausen da?”

Jeg ble spontant sprutrød i ansiktet. Nei, det var ikke rødt. Det var mer enn blodrødt. Jeg var tilnærmet lilla av flauhet.

Denne satt langt inne, men jeg verdsetter ærlighet. Veldig, veldig stille svarte jeg derfor: “Ehh… jo, jeg gjør faktisk det. Ganske godt også…”

Vi hadde i hvert fall noe felles å snakke om de kommende minuttene av festen.