Det er som et eventyr. Musikeren, som blant annet turnerte med Cirkus Arnardo, måtte gi opp sin egen musikerkarriere for å brødfø familien. Bosatt som han var på Giske på Sunnmøre, ble det selvsagt møbelfabrikk. I dag er den et studio i havgapet. Hvordan gikk det til?
Filed under Journalistikk
Musikkprisen-vinnerne fra 2017 snakker om ny låt, hjelp fra Seigmenn og det å være på filmsettet til en Bond-film.
Filed under Musikk
Jeg anmelder siste Aurora. Herrejemini, det er jo ikke et eneste svakt øyeblikk på denne plata!
Filed under Musikk
De siste ukene har du vel sett dem. Alle disse listene hvor vi kultur- og musikkjournalister skriver lister over årets beste album og beste låter, gjerne med ulike lister på utenlandske og norske artister. Felles for listene er at du gjerne kun har hørt om to av de ti utgivelsene som er på listen. Men ikke jeg, nei! Her er de ti beste utgivelsene for meg i 2018, uansett nasjonalitet.
Filed under Meninger
Da begynner jeg straks juleferien min. Jeg skal ha fri seks dager i strekk, som er den lengste ferien jeg har hatt på over to år. Noen fordeler har det vært med å ikke være 100% frilans lenger. Og jeg feirer dette med et minne om en julaftensreportasje fra 2010.
Filed under Personlig
I 2002 solgte bandet The Margarets over 30 000 eksemplarer av debutalbumet What Kept You. Seks år og fire album senere skal de bygge seg studio i fjæresteinene på naturskjønne Giske. Ti år etter dette har to av bandmedlemmene bygget seg opp et lite underholdnings-, mat- og øl-imperium. For ikke å snakke om vennefesten som har blitt festivalen alle norske artister vil spille på, uten betaling. Jeg var med og feiret tiårsdagen for Momentium.
Filed under Journalistikk
Jeg traff og intervjuet tidligere sjef for Notes/Domino og samhandlingsløsninger i IBM, Ed Brill, og lot han få sjansen til å fortelle sin side av historien om IBM og ham.
Filed under IBM, Journalistikk
For litt under to ukers tid siden deltok jeg på konferansen LION 18 i Chicago. LION er forkortelse for Local Indepenent Online News som er en organisasjon for lokale nyhetssteder. Lite viste jeg om de reaksjonene jeg kom til å få da jeg kvitret min store overraskelse over hvor nært Facebook og lokale nyhetssteder og aviser jobber sammen i USA.
Filed under Facebook, Journalistikk, Sosiale Medier
De siste ukene har du vel sett dem. Alle disse listene hvor vi kultur- og musikkjournalister skriver lister over årets beste album og beste låter, gjerne med ulike lister på utenlandske og norske artister. Felles for listene er at du gjerne kun har hørt om to av de ti utgivelsene som er på listen. Her er de ti beste utgivelsene for meg i 2017. Håper du kan få noen gode tips
10. Kristoffer Lo – Anthedonia
Kristoffer Lo er/var med i Highasakite. Akkurat som hans forrige soloalbum, The Black Meat, er Anthedonia improvisert fram over en dag og spilt inn veldig spontant. Denne gangen i studio i USA under Highasakites turne der, mens forrige var spilt inn på et fyr under en storm. Slike detaljer gjør at det blir en ekstra dimensjon over det Lo gjør.
Jeg erklærte i min anmeldelse platen som pensum for alle som er fan av eksperimentell elektronika, krautrock, analog synthusikk fra 70-tallet og dronerock.
9. Steve Hackett – Night Siren
Tidligere Genesis-gitarist Steve Hackett har et trofast og stort nok publikum til at han kan gjøre som han vil. Men hadde det vært mer rettferdighet i verden ville navnet hans vært oppe på himmelen med gitarhelter som Santana, Clapton og Van Halen. Det er også låter her som disse herrene ville gitt høyrearmen sin for. Bare hør på flamencospillingen på Anything But Love og deretter det fengende refrenget.
Om du ikke er kjent med Hacketts musikalske verden er The Night Siren et strålende startpunkt, skrev jeg i min anmeldelse.
8. Espen Kraft – Those Days
Se for deg at musikken til Pet Shop Boys, OMD, Jan Hammer, Psychedelic Furs, Tears for Fears, Prefab Sprout, ABC og New Order havnet til sengs med M83 og Daft Punk. Ser du det for deg nå? Ok.
Resultatet av denne orgien ville nemlig blitt et barn kalt Those Days. Dette avkommet ville hatt en blanding av hårfargene, stemmene, øyenfargene og kroppsbygningen til nevnte artister. 80-tallsfesten din er reddet! Norsk debutalbum viser hvordan det ble gjort – og skal gjøres!
7. Danko Jones – Wild Cat
Musikken kunne like gjerne kommet ut på 70-tallet som i dag, det er tidløs rock vi snakker om. En dæsj Kiss (som Danko Jones er storfan av) i Sucess in Bed, litt Thin Lizzy i You Are My Woman og en klype Motorhead i Let’s Start Dancing, som så krydres med Ramones og den slags. Når du blander alt det begynner å få en anelse av hva vi snakker om her.
Om du trenger en vorspielplate før du gjør byens rockeklubber utrygge har du den her. Dypt er det ikke, men det er også poenget, skrev jeg.
6. Depeche Mode – Spirit
Spirit er platen hvor du kan si «dette er den beste de har gitt ut siden Songs of Faith and Devotion» og mene det. Greit nok, den er ikke helt oppe der med Some Great Reward, Music for the Masses og Black Celebration. Men gud hjelpe så godt det er å høre et inspirert Depeche Mode igjen. Jeg jublet i min anmeldelse.
5. Motorpsycho – The Tower
Tre tiår og bandet går aldri tom for fantastisk musikk. Årets album var et helt strålende progrock, og selv om enkelte savner tiden da Motorpsycho spilte enklere og mer rett-fram-rock applauderer jeg deres konstante musikalske utvikling. Selv coveret til LP-en var et overflødighetshorn av stilig design og kreativitet.
4. Ola Kvernberg – Steamdome
Lokal gutt fra Romsdal, hvor jeg bor, som bare vokser og vokser som komponist, musikk og bandleder. En perkusjonsdrevet plate basert på bestillingsverket han lagde for Moldejazz i 2016, og som inneholder jazz, fusion, rock og prog i en helt fantastisk blanding. Vi diskuterte platen i mitt intervju med Kvernberg.
3. Roger Waters – Is this the Life We Really Want
Sint, vakker og sår, selv etter et kvart århundre. Roger Waters viser at han fortsatt har et budskap, og det er at verden er fæl, akkompagnert av sår og vakker musikk, med masse lydeffekter. Som jeg skrev i min anmeldelse: “Etter nå å ha lyttet til Is this the Life We Really Want et tjuetalls ganger må jeg si at jeg finner det vanskelig å tro at Waters ikke også hadde melodisk teft. Joda, hans tidligere soloutgivelser er ikke noe jeg hører særlig på, men skrive melodier, det kan han!”
2. Sondre Lerche – Pleasure
Hohoi! For et fyrverkeri av en plate. Jeg så Lerche live flere ganger i 2017 og kombinasjonen av hans konserter og denne platen gjør at jeg er overbevist om at mannen som under Raumarock sa “Sondre er Norges Prince!” har rett. Jeg diskuterte platen med Lerche før den var kommet ut i et fint intervju i januar i fjor. På den tiden var kun singelen Watching You kommet ut og den forberedte meg ikke for lekenheten som platen hadde. Låter som Violent Game viser at Lerche eksperimenterer og leker, og inviterer deg med inn på lekerommet. Og jeg er glad for at han gjør det.
1. Mike Oldfield – Return to Ommadawn
Ommadawn var tredje albumet til Mike Oldfield, utgitt i 1975. Mange anser dette som hans musikalske mesterverk, noe Oldfield selv vet. Så han bestemte seg å vende tilbake til det. Men dette eret helt nytt album med ny musikk som selv om det ikke når helt opp til gamle høyder, står veldig bra på egen hånd. Og selvsagt med Oldfields umiskjennelig vakre gitarlyd. Liker, som jeg skrev i min anmeldelse.
Filed under Meninger
Det var da jeg stod på skoleplassen under 17. mai-feiringen, i sol fra skyfri himmel, og så på alle folkene rundt meg som holdt på med 17. mai-aktiviteter at det slo meg.
Det var en herlig blanding av mennesker. Gamle, voksne, ungdom og barn av alle hudfarger. Det var russedresser, bunader, somaliske folkedrakter, samekofter, folk med hverdagsklær, fine drakter, menn i dress, hijaber, folk med caps, folk med hatt, noen hadde stokk og andre løp rundt.
Det var ektepar der, muslimer, kristne, jøder (ja, jeg kjenner et par av dem), samboere, homofile med regnbueflagg, homofile uten regnbueflagg, enslige, familier, besteforeldre, foreldre, barn, barnebarn, folk født i Norge og flyktninger. Kort sagt Det var en fullstendig blanding av alt du kan tenke deg av folk og bakgrunner.
Og det var da jeg tenkte: Det er dette som er Norge nå. Og det er det som kommer til å være Norge i framtiden. Her løper de alle rundt og spiser is, kaker, pølse og sjokkis. De er med i sekkeløp, potetløp, kaster på stikka, spiller fotball og basket, synger, danser og synger med til korpset. En time før dette hadde vi alle gått i tog, viftet med flagg og ropt hurra.
I all vår iver etter å definere hva som egentlig er norsk og hva som er norsk kulturarv så har vi glemt noe: Det er dette som jeg opplever i dag som er den norske kulturarven. Mye gammelt, noe nytt, mye kjent og noe ukjent. Men etter en tid blir det ukjente mer kjent, og mindre skummelt. Og så kommer noe nytt ukjent som vi så vil bli kjent med. Det er slik alle samfunn har utviklet seg.
I vinter havnet jeg i en debatt med noen om flyktninger. Til slutt formelig skrek han jeg diskuterte med mot meg: – Hvis du er så glad i disse jævla flyktningene, hvorfor åpner du ikke leiligheten din å lar noen av dem bo hos deg, dersom det er så fantastisk?!?
Jeg vil ikke kalle ham rasist. Vi griper alt for lett til det ordet i debatten. Det ville vært lett for meg å latterliggjøre ham også. Men det skal jeg ikke. For det er helt normalt å være skeptisk og engstelig overfor det ukjente. Det er det som har gjort at samfunnet har overlevd.
Men min teori, og erfaring, er at folk som utsettes for det ukjente sakte men sikkert innfinner seg med det. Og jeg er helt enig i at innvandringen avstedkommer mange utfordringer som vi må løse. I motsetning til en del andre tror jeg derimot vi kommer oss forbi disse vanskelighetene også. Men det må ikke skje på bekostning av de friheter vi har i vårt samfunn i dag.
Men tilbake til utfordringen jeg fikk slengt i trynet. Å ha flyktninger boende hos meg i ungkarsboligen min ville nok blitt upraktisk og svært vanskelig. Men jeg fant ut at jeg ville putte pengene der hvor kjeften min er, og jeg ville bidra. Så jeg meldte meg på God Nabo-prosjektet til Redd Barna. Her har jeg fått bli med sammen med en gruppe med andre som en dag i uken møter en fast familie av flyktninger.
Dette er mennesker som har måttet flykte fra alt de hadde, og som har bodd i flyktningeleir i årevis. Nå har de fått komme til Norge, og sakte men sikkert integreres de. Det er her min gruppe og jeg kommer inn i bildet. Vi har vist dem rundt i Molde, ordnet slik at de har fått begynne med fotballtrening og andre aktiviteter. Det har også blitt turer til stranden, Lekeland og andre plasser rundt i Molde for å vise dem tilbudene og hvor de finnes. Vi har også vært mellommenn- og kvinner overfor organisasjoner og klart å få svar på spørsmål og fått ordnet med transport ol.
Gleden og takknemligheten til familien er overstrømmende. Den har de både gitt oss personlig og via flyktningetjenesten i kommunen. Og de dagene jeg har vært med ungene har jeg fått bekreftet det jeg alltid har visst: Barn er barn! Uansett hvor i verden de kommer fra. La oss slutte å sette merkelapper på barn. Da vi skulle dra fra Lekeland var ungene like sure for det som enhver norsk unge ville vært.
I dag guidet jeg dem gjennom 17. mai-aktivitetene. Jeg både hjalp dem i barnetoget, samt på aktivitetene på skolen etterpå. Og det er her, når jeg står og ser på dem, løpe rundt med alle andre ungene og leke og ha det gøy, uten å måtte være utrygg, at jeg får denne oppvåkningen min.
Og da kommer jeg også på det som skjedde da vi kom til oppstillingen til barnetoget. Da klassevenninnen så dem ropte hun på en av dem og sa: – Hei, du skal stå her sammen med oss!
Dette er framtidens Norge, folkens. Og vi kommer oss gjennom det. Gratulerer med dagen, Norge!
