Etter å ha opplevd at avisen min ble stjålet hver eneste morgen i flere uker, til tross for at tyven ble konfrontert og tatt på fersken, bestemte jeg meg for å ta en fryktelig hevn. Dette var det jeg gjorde.
Tag Archives: kommentar
Politisk demotivasjon gir blank stemme
Denne valgkampen har bare vært så utrolig lite inspirerende. Faktum er at den har vært så intetsigende og kjedelig at jeg blir ikke overrasket om vi setter rekord i antall hjemmesittere i år.
Vi i media skal ta vår skyld her. NRK disker opp med patetisk og umorsom underholdning på valgsendingene i stedet for å gjøre som TV2 gjør i sine valgsendinger: Presenterer politikk. Riksmedia spør Siv Jensen om hennes seksuelle legning. VG slår opp at en politiker har plassert ungen sin i den barnehagen han fikk plass i, fordi den er privateid (PS, VG! Høyre-politikere stiller kandidater til fylkeskommunen til tross for at de vil legge ned hele fylkeskommunen).
I tillegg viser media gang etter gang at beskyldningene om fake news ikke er helt att ut av luften. Denne uken diktet Aftonbladet opp (evt diktet en av kildene til Aftonbladet det opp) at noen fra den norske Regjeringen hadde ringt og advart svenskene om Listhaugs besøk. Vi i norsk media spredte dette ukritisk videre, og Listhaugs politsike motstandere, som vanligvis er så skeptiske til det nyhetene presenterer om svenske tilstander, spredte det som sannhet.
Kort sagt: Det har vært for mye bajas og tull fra journalister og mediehus. Joda, de politiske kommentatorene er der, og det er noen lysglimt inne i mellom (og da tenker jeg ikke på Lysglimt i Alliansen, selv om han også, dessverre dukker opp). Men stort sett har de like liten peiling på utfall og meningsmålinger som du og jeg. Det er bare synsing.
Hva med i stedet presentere politikerne og deres budskap? Spørre dem om hva de egnentlig står for og mener? Stoppe dem hver gang de heller vil rakke ned på andres politikk i stedet for å snakke om sin egen? Dessverre gjør ikke politikerne det lett for seg selv her.
I stedet for å presentere seg selv og sin egen politikk, har politikerne i stedet vært mer opptatte av å angripe sine politiske motstandere, helst på personnivå. Det virker som at enkelte politikere, og politisk aktive, på venstresiden ikke har hatt en god dag uten at de kan fortelle omverden for et forferdelig menneske Listhaug er.
Ikke misforstå meg, det er mye vi kan ta Listhaug på. Hennes helt uhyrlige påstand om at menneskerettighetene forhindrer henne i å beskytte Norges innbyggere skal ikke få stå uimotsagt, men her er scoopet: ANGRIP SAKEN, OG IKKE HENNE! Fortell hvorfor det hun mener og sier er feil, i stedet for å angripe henne som person. Det eneste man oppnår med det er at hun får enda flere som stemmer på henne, og gjett om hun vet dette!
Politikerne sier: «Les partiprogrammet vårt, så ser du hva vi står for» Mon det. Venstre vil støtte FrP i en regjering. Ut fra partiprogrammet deres finner jeg det svært merkelig, da det går på kant med svært mye av det FrP står for. Men Høyre er i regjering med et parti som også går på kant med mye av det Høyre påstår de står for som parti. SV ble tilnærmet utradert blant velgerne da de satt i regjering sist fordi de gikk så på kant med sine verdier og prinsipper. Jeg tror en av grunnene til at MDG har gjort det så bra er at de kapret en haug desillusjonerte SV-velgere.
Så hvilket signal sender det til velgerne at stemmene deres fører til noe helt annet enn det de ble forespeilet? Jo, politikerne sier rett ut at de ser ingen grunn til å følge verken partiprogram, eller det å fullføre sin valgløfter. Er det å vente at vi ikke klarer å engasjere flere til å stemme når både politikere og media oppfører seg på denne måten? Spesielt tenker jeg her på ungdommen (tenk på barna!)
«Finn partiet du er minst uenig med» er det også noen som sier. Men hva om de tingene det partiet står for, som du er uenig i, er av en såpass viktighetsgrad for deg at du bare ikke kan stemme på dem? Eller hva om partiet har skuffet deg sånn i siste periode at du vil rett og slett straffe dem?
Det sies at vi får de politikerne vi fortjener. Jeg vil vri på det: Du bør bare stemme på de politikerne som fortjener det. Ingen av de som stiller til valg, som jeg kan stemme på, fortjener min stemme i år. Jeg stemmer derfor blankt i år, for å markere min misnøye, og for å sende et signal om at politikerne må ta seg sammen.
Når jeg forteller folk at jeg skal stemme blankt mener de at da har jeg ikke rett til å uttale meg, noe som selvsagt bare er tøys. Det er som å si at de som stemte FrP og Høyre for fire år siden ikke har hatt lov til å klage, for de fikk det jo som de ville. Og hvor lenge skulle jeg ikke ha lov til å uttale meg? De fire neste årene til neste valg?
Et valg er bare et valg. Det er ikke demokrati. Det kommer flere valg og nye kandidater. I et demokrati kan du selv bestemme hva du vil engasjere deg i. Og du kan selv bestemme om de som stiller til valg er verdige til å få din stemme. I tillegg er det MANGE måter du kan engasjere deg demokratisk på, enn å bare delta i valg. De som kjenner meg vet at jeg gjør det, på svært mange måter. Og jeg VET hvor jeg står politisk, problemet er bare at ingen av de partiene og kandidatene som stiller til valg står der.
Så min stemme vil bli hørt. Valg eller ikke valg. Men til neste valg må vi ta oss sammen. La oss heller diskutere de viktige tingene, i stedet for det idiotiske pjattet som årets valgkamp har dreid seg om. Sysselsetting, verdiskaping, distriktspolitikk og miljø har druknet i idioti og nedrakking på politiske motstandere. Vi kan bedre, folkens!
Fem viktige punkt fra en hvit, privilegert, vellykket, middelaldrende mann
Jeg hadde tenkt å la være i år, men vellykket folk er så følelsesstyrte og gidder ikke å sette seg inn i ting før de går amok i kommentarfelt, delinger og innsendte klager at nå må onkel Hogne trå til. Igjen.
1) Nei, Jonas Gahr Støre har ikke benyttet seg av svart arbeid. Han har betalt alt han skal. (Bonustips: Dersom Finansavisen og Nettavisen slår opp en sak samtidig, skal du være VELDIG skeptisk fram til den er bekreftet andre plasser). Dersom det kommer fram at han har blitt tipset om de dårlige forholdene, og ikke gjort noe med det, så blir det en helt annen sak. Men inntil videre HAR HAN IKKE GJORT NOE GALT!
2) Nei, man ønsker ikke Johaug noe vondt bare fordi man mener at dommen er riktig. Det betyr bare at man konstaterer at reglene også gjelder for oss selvgode nordmenn. Og du vet like godt som jeg at dersom dette var en finne eller svenske (det er ingen andre i hele verden som bryr seg om langrenn) ville reaksjonen vært: “ALT FOR MILD DOM! DE JUKSER! JÆVLER!”
3) Nei, NRK forskjellsbehandler ikke muslimer og kristne. Programmet som skal ledes av musliminnen med hijab er en dokumentar og et meningsbærende program. Altså ikke noe program hvor programlederinnen skal framstå nøytral på noen som helst måte. Så hvorfor nekte en nyhetsoppleser å ha på seg kors? Dette kan for et utrent øye være underlig. Men det å framstå uten noen som helst forutinntatthet og bindinger er utrolig viktig for en journalist. Du vil bli overrasket dersom jeg fortalte deg alt folk har forsøkt å bruke mot meg for å fortelle mine oppdragsgivere at jeg ikke er nøytral. Det er ting jeg ikke en gang hadde tenkt over. Derfor vil man gjøre alt man kan for å ikke gi kritikere noe som helst ammunisjon, uansett hvor lite det enn måtte føles for oss der og da. Og rett skal være rett: I en del tilfeller HAR jeg ikke vært uhildet nok til å dekke en sak. At kvinnen som skal lede NRK-programmet har hatt en del uheldige meninger om jøder opp gjennom årene er en helt annen diskusjon.
4) Nei, Sylvi Listhaug er ikke Hitler/Voldemort/Keiser Palpatine/King Joffrey. Og jeg begynner å bli dritlei av de som maler henne slik. Jeg er grunnleggende uenig i mye av det hun står for, men det gir meg ingen rett til å påstå at hun er ond. Det ødelegger også bare debatten. Jeg tror hun har folks beste i tankene. Det vil ikke bli noe bra samfunn, det hun ønsker, men det får vi heller forklare henne på andre måter enn å demonisere henne.
5) Jo, min mening har betydning, selv om jeg er en “middelaldrende vellykket hvit mann.” Jeg har tre ganger siste uken fått mitt kjønn, alder og hudfarge slengt tilbake i trynet. Dette er en hersketeknikk som helst folk på venstresiden bruker. Og det verste er at de skjønner ikke at DETTE ER GRUNNEN TIL AT DONALD TRUMP OG FrP FOSSER FRAM! Folk er dritlei av at denne hersketeknikken hives i ansiktet på dem. Jeg er fullstendig klar over at JEG er privilegert, men svært mange av de som avfeies på den måten er ikke det. Så om du vil ha mindre Trump-er og FrP, slutt å avfeie folk på den måten. “Jammen, tenk hvordan kvinner har blitt avfeid på bakgrunn av kjønn” er gjerne svaret på det. Det er riktig, men blir verden noe mer konstruktiv av at man skal begynne å gjøre dette med andre grupper i stedet?
Å, gud i helvete det der gjorde godt! Da har jeg tømt meg. Kom og tørk!
Framtidens Norge
Det var da jeg stod på skoleplassen under 17. mai-feiringen, i sol fra skyfri himmel, og så på alle folkene rundt meg som holdt på med 17. mai-aktiviteter at det slo meg.
Det var en herlig blanding av mennesker. Gamle, voksne, ungdom og barn av alle hudfarger. Det var russedresser, bunader, somaliske folkedrakter, samekofter, folk med hverdagsklær, fine drakter, menn i dress, hijaber, folk med caps, folk med hatt, noen hadde stokk og andre løp rundt.
Det var ektepar der, muslimer, kristne, jøder (ja, jeg kjenner et par av dem), samboere, homofile med regnbueflagg, homofile uten regnbueflagg, enslige, familier, besteforeldre, foreldre, barn, barnebarn, folk født i Norge og flyktninger. Kort sagt Det var en fullstendig blanding av alt du kan tenke deg av folk og bakgrunner.
Og det var da jeg tenkte: Det er dette som er Norge nå. Og det er det som kommer til å være Norge i framtiden. Her løper de alle rundt og spiser is, kaker, pølse og sjokkis. De er med i sekkeløp, potetløp, kaster på stikka, spiller fotball og basket, synger, danser og synger med til korpset. En time før dette hadde vi alle gått i tog, viftet med flagg og ropt hurra.
I all vår iver etter å definere hva som egentlig er norsk og hva som er norsk kulturarv så har vi glemt noe: Det er dette som jeg opplever i dag som er den norske kulturarven. Mye gammelt, noe nytt, mye kjent og noe ukjent. Men etter en tid blir det ukjente mer kjent, og mindre skummelt. Og så kommer noe nytt ukjent som vi så vil bli kjent med. Det er slik alle samfunn har utviklet seg.
I vinter havnet jeg i en debatt med noen om flyktninger. Til slutt formelig skrek han jeg diskuterte med mot meg: – Hvis du er så glad i disse jævla flyktningene, hvorfor åpner du ikke leiligheten din å lar noen av dem bo hos deg, dersom det er så fantastisk?!?
Jeg vil ikke kalle ham rasist. Vi griper alt for lett til det ordet i debatten. Det ville vært lett for meg å latterliggjøre ham også. Men det skal jeg ikke. For det er helt normalt å være skeptisk og engstelig overfor det ukjente. Det er det som har gjort at samfunnet har overlevd.
Men min teori, og erfaring, er at folk som utsettes for det ukjente sakte men sikkert innfinner seg med det. Og jeg er helt enig i at innvandringen avstedkommer mange utfordringer som vi må løse. I motsetning til en del andre tror jeg derimot vi kommer oss forbi disse vanskelighetene også. Men det må ikke skje på bekostning av de friheter vi har i vårt samfunn i dag.
Men tilbake til utfordringen jeg fikk slengt i trynet. Å ha flyktninger boende hos meg i ungkarsboligen min ville nok blitt upraktisk og svært vanskelig. Men jeg fant ut at jeg ville putte pengene der hvor kjeften min er, og jeg ville bidra. Så jeg meldte meg på God Nabo-prosjektet til Redd Barna. Her har jeg fått bli med sammen med en gruppe med andre som en dag i uken møter en fast familie av flyktninger.
Dette er mennesker som har måttet flykte fra alt de hadde, og som har bodd i flyktningeleir i årevis. Nå har de fått komme til Norge, og sakte men sikkert integreres de. Det er her min gruppe og jeg kommer inn i bildet. Vi har vist dem rundt i Molde, ordnet slik at de har fått begynne med fotballtrening og andre aktiviteter. Det har også blitt turer til stranden, Lekeland og andre plasser rundt i Molde for å vise dem tilbudene og hvor de finnes. Vi har også vært mellommenn- og kvinner overfor organisasjoner og klart å få svar på spørsmål og fått ordnet med transport ol.
Gleden og takknemligheten til familien er overstrømmende. Den har de både gitt oss personlig og via flyktningetjenesten i kommunen. Og de dagene jeg har vært med ungene har jeg fått bekreftet det jeg alltid har visst: Barn er barn! Uansett hvor i verden de kommer fra. La oss slutte å sette merkelapper på barn. Da vi skulle dra fra Lekeland var ungene like sure for det som enhver norsk unge ville vært.
I dag guidet jeg dem gjennom 17. mai-aktivitetene. Jeg både hjalp dem i barnetoget, samt på aktivitetene på skolen etterpå. Og det er her, når jeg står og ser på dem, løpe rundt med alle andre ungene og leke og ha det gøy, uten å måtte være utrygg, at jeg får denne oppvåkningen min.
Og da kommer jeg også på det som skjedde da vi kom til oppstillingen til barnetoget. Da klassevenninnen så dem ropte hun på en av dem og sa: – Hei, du skal stå her sammen med oss!
Dette er framtidens Norge, folkens. Og vi kommer oss gjennom det. Gratulerer med dagen, Norge!
Jeg Krever en Unnskyldning
Dette er en tegning, den kan ikke såre deg på noen som helst måte!
Noe som skremmer meg enda mer enn at et par islamister mener at de stakkars følelsene til en skikkelse fra Koranen, som pulte niåringer, ble krenket og derfor skyter de som kom med fornærmelsene er følgende:
– Filmregissør Erik Poppe som mener at vi må ta ansvar og ikke fornærme folk. Jeg vedder hva som helst på at han mente at Monty Pythons fornærming av kristne da de lagde Life og Brian var helt ok.
– Muslimske ledere, journalister og samfunnskommentarer som mener de som ble skutt hadde skylden selv
– Folk som sier at de er for full ytringsfrihet, men i neste setning sier at det må gå en grense for å fornærme folks følelser.
– Norske aviser som ikke tør trykke karikaturene. Alle aviser i Europa burde poste islamfornærmende karikaturer hver eneste dag resten av året
– FrP som for få uker siden fikk sensurert et SAS-magasin og i dag står og hyler om at ytringsfriheten er absolutt
– Folk som mener det er feil at muslimer blir bedt om å ta avstand fra terrorhandlingene, siden ingen hvite kristne ble bedt om å ta avstand fra Anders Behring Breivik. Det de glemmer at ingen kristne støttet Breivik. På Facebook og Twitter alene er det ti tusener av muslimer som støtter gårdagens aksjon
– Folk som ikke skjønner at om man bli fornærmet, så ar det bare å gå videre i livet. Vi er voksne! Vi kan takle det. Eller burde klare å takle det, i stedet for å stå og trampe i gulvet som femåringer som ikke får viljen sin.
Faktum er at alle som er skyldige i punktene mine over har fornærmet meg på det groveste! Jeg krever en unnskyldning. NÅ!
Filed under Meninger
Hvor Går Moldejazz?
Denne teksten stod opprinnelig på trykk i september 2012 i Romsdals Budstikke, etter en heftig debatt på grunn av musikkprofil og underskudd. Kommentaren ble svært godt mottatt, og Moldejazz tok selv kontakt med meg i ettertid. I ly av årets debatt har jeg bestemt meg for å publisere den i bloggen her.
Årets program på Moldejazz var et av de sterkeste på mange år. Men etter årets underskudd på Moldejazz har debatten gått om hvilke artister Moldejazz bør booke, og hva slags profil festivalenskal ha. At så mange orker å engasjere seg via kommentarspalter, blogger og twitter-meldinger burde jo glede festivalens ledelse. Men når man ser hvilke artistønsker mange kommer med, mener jeg det er mer grunn til bekymring.
Da jeg kom til Molde i 1993 var Moldejazz fortsatt sett på som noe lettere sært, på tross av en voksende folkelig profil. Jazzfrikene i Molde kom fram om sommeren, og gikk ellers om året i hi, var omkvedet. Litt urettferdig, kanskje, men festivalens folkefest-profil tok fart først på midten av 90-tallet.
Debatten raste da også. Da det ble foretatt flere bookinger hvor artistenes ståsted innenfor jazzen med rette kunne diskuteres, haglet beskyldningene mot Moldejazz for å vanne ut festivalen. Det ble snakket om et jazzpoliti, og det er ikke til å stikke under en stol at andre jazzfestivaler var de sterkeste kritikerne.
Og akkurat i det publikum i Molde hadde blitt vant til kake i stedet for brød, så sank platesalget til bunns, og artistenes konserthonorarer økte. Og økte. Og økte. Når man da har en maksimumskapasitet på 10 000 personer, sa det seg selv at Moldejazz tapte mot Oslo Koengen i Bergen med sin kapasitet på 40 000. Og i år har Jugendfest i Ålesund tatt i bruk Color Line stadion.
Om det var frustrasjonen rundt dette som gjorde at Moldejazz de siste årene har gjort noen bomskudd hvor de har booket artister som hadde gjort seg langt bedre innendørs i en større arena enn på museet, skal jeg la stå usagt. Det som er liten tvil om er at Moldejazz står ved et lite veiskille. Det er derfor jeg blir urolig når jeg ser styret i Moldejazz går ut og sier at de vil ha artister som 1FM spiller.
Og når jeg ser hva kvinnen i gata ønsker av toppnavn til Molde går et spørsmål gjennom hodet mitt: Hvorfor drar dere ikke på Hove, Øya eller enda bedre: Til Jugendfesten i Ålesund, for å se disse artistene? Vil man virkelig at Moldejazz bare skal bli nok en variant av disse? Vil man at Moldejazz skal bli en stående vits, slik Montreux Jazz Festival har blitt?
At man vil dra ungdom til konsertene synes jeg er en fantastisk visjon. Men gjør dette med mindre konserter på klubbscenen. Det finnes mer enn nok av norske artister som spilles av 1FM som vil gjøre slike jobber. Og: I år har jeg aldri sett flere ungdommer enn det som var på konserter som The Cherry Thing på Plassen og flere andre. De musikkinteresserte ungdommene kommer.
Et annet frustrerende punkt for festivalen har vært at artister som drar et stort publikum andre plasser ikke drar folk i Molde. Og jeg må bare si det som det er: Jeg tviler sterkt for at Björk (som jeg personlig forguder) ville dratt særlig flere enn 3000 på museet. Prince ville kun solgt ut Aker Stadion dersom fansen hans fra Nord-Europa strømmet hit. Da Norges mest suksessrike band, Röyksopp, egentlig skulle opptre på museet i fjor, gikk folk i hopetall etter Bernhofts opptreden. Duoen drar ellers store mengder folk til festivaler kun på bakgrunn av eget navn. Men ikke i Molde.
Det er ikke lett å lede en festival. Men Moldejazz må snart ta et valg om de skal være en stor folkefest eller om de skal bli litt mer puritanske og bli smalere. Den hybriden som vi har nå fører til røde tall, og det er ingen tjent med.
Falske Positive
Et tema som stadig kommer opp er at vi er alt for positive på sosiale media. Og da spesielt på Facebook. Folk pynter på sannheten, de skryter og i mange tilfeller lyver de. Treningsturen på toppen av fjellet på morgenen har aldri funnet sted. Gåturen med barna til lekeplassen var ikke helt fantastisk, og middagen var egentlig mislykket.
Variert
Hver gang jeg leser slikt, så spør jeg meg selv: Hvilken virkelighet er det de disse kritikerne framstiller? For jeg kjenner meg ikke igjen. Etter en ny runde med dette for to uker siden, bestemte jeg meg i påsken for å legge merke til hva folk postet og delte. Og det jeg fant ut var at folk postet og delte alt mulig.
Noen postet at de hadde en tung dag. En annen postet at datteren var på sykehuset, og at ting var ganske kjipt. Noen fortalte at de var i København og hadde det kult. Ei postet at hun var uten jobb og trengte hjelp for å finne en ny. En annen postet at han trengte tips til en artikkel han jobbet med. Atter andre delte lenker som enten opprørte dem eller som de fant morsomme. Noen delte lenker til opprop, andre delte lenker til konkurranser (fy!) og så var det en del som postet sånne “jeg sier A, men ikke B-statuser.” Du vet, disse “Å, så sint jeg er”-statusene, og så poster de ikke mer. Selv om enkelte spør i kommentarfeltet så får de ikke noe svar. Sånt kalles dramadronning, og selv om det faller inn under betegnelsen “behov for oppmerksomhet” kan det neppe kalles positivt.
Vil bli sett
Og det er et annet punkt som mange også kritiserer angående sosiale media og Facebook: Folk vil ha oppmerksomhet. De ønsker å bli sett. Og da spør jeg: Ja? Hva så? Dette er ikke noe nytt som kom med Facebook. Det er bare at Facebook og andre tjenester har gjort det mye lettere å få oppmerksomheten man søker. Og er det så ille å ønske å bli sett? Og er det så ille å se noen, og gi dem oppmerksomhet?
Media er hver uke fulle av saker om folk som ikke blir sett. Det skrives om alle de som ikke ble lagt merke til, og at i enkelte tilfeller ble den børen for mye, og man gjorde slutt på livet. Så hvis vi da legger mer merke til hverandre, er ikke det bra? En kan her selvsagt innvende at det å bli sett på nett ikke kan erstatte det å bli sett i det virkelige liv, og at mange bare har kunstige vennskap på nett i stedet for personlige relasjoner. I slike tilfeller tror jeg problemet ligger andre plasser enn på Facebook, og at løsningen neppe er å slutte å bruke Facebook.
Det er kanskje deg?
Personlig deler jeg både skryt, edder og galle, klaging, syting, og humor. Jeg liker og kommenterer det som rører meg, enten ved at jeg blir provosert, føler for å korrigere noe eller fordi jeg finner det som er postet hyggelig eller morsomt. Og det jeg ikke liker, ignorerer jeg (med unntak av lik-og-del-konkurranser, det må du slutte med, men av andre grunner). Jada, det kan av og til bli mye lykke hos enkelte, men dersom dette irriterer og opprører deg, så tror jeg heller problemet ligger hos deg, enn hos avsender. Og de gangene jeg synes det blir for mange visdomsord og hjerter, så tenker jeg som sådan: “Det er sikkert mange som synes mye av det jeg poster er teit.”
Er det så ille?
Vi lever i en verden hvor media stort sett fokuserer på at miljøet går til helvete, at barn blir drept i en konflikt som omverden ikke gidder å gripe inn i, at Russland igjen er i ferd med å bli det nye Sovjetunionen og at en ny kald krig kan se ut til å stå for døren, at unge jenter blir bortført, voldtatt og drept og at homofile diskrimineres.
Da synes jeg det å gå inn på Facebook og lese at noen har delt et bilde fra fjellturen sin er glimrende som anti-depressiva. Via bildet de har delt kan jeg ta del i et fint øyeblikk, som kanskje minner meg om mine egne fine øyeblikk. Og dersom bildet i tillegg viser vakker natur blir jeg minnet om at det er utrolig mye koselig og vakkert i verden også.
Jeg ser ikke noe galt i å spre et slikt budskap.
Filed under Meninger
